FRA JØDEBEUNDRER TIL JØDEHATER. HITLERS ANTISEMITTISME.

Hvorfor enda en gang skrive om Hitlers antisemittisme?

Da jeg nevnte for noen bekjente at jeg ville skrive om temaet Hitler og hans fatale jødehat, ble jeg møtt med reaksjoner som:
Men hvorfor vil du gå inn i dette temaet enda en gang?
Hvorfor terpe på de samme historiene som alle har hørt før?
Hvorfor stille de samme spørsmålene om hvordan kunne det skje, når svarene likevel må bli de samme? Pass deg så du ikke blir for politisk ukorrekt!

Min begrunnelse for denne teksten er:
For det første fordi det er jødeforfølgelsene og -utryddelsene som setter nasjonalsosialismen i samme kategori som kommunismen, når det gjelder totalitær vilje til å skape fiendebilder og utrydde sine påståtte fiender. Uten jødeforfølgelsene hadde nasjonalisosialismen kommet i den samme mildere varianten av autoritære bevegelser som den italienske fascismen og den spanske francqismen.
For det andre fordi jeg faktisk mener å sitte med en del viktige svar som riktignok ikke er helt ukjente, men som likevel i en utrolig grad er ukjent for det store publikum. Hvis disse ihjeltiede eller iallfall ignorerte opplysningene og forskningsfunn var blitt bedre kjent, og fremfor alt brukt i den offisielle historieskrivningen, ville denne uhyre viktige del av Europas historie måtte bli skrevet om.
Det neste spørsmål er: Hvorfor i denne sammenheng fokusere på personen Adolf Hiler, når man skal diskutere Det Tredje Rikes antisemittisme og jødeforfølgelser? Var ikke denne politikken et resultat av mange menneskers verk? Hitler hadde jo mange medhjelpere - Hitlers "willing executioners" som den amerikanske sosiologen Goldhagen kalte dem i sin omstridte bok med samme tittel.
Er det ikke generelt uttrykk for en naiv oppfatning av historisk utvikling når man knytter store historiske hendelser og utviklingstrekk til én gitt personlighet?*

Adolf Hitler kan trygt kalles den merkeligste politiske skikkelsen i det 20.århundret. Hans livsløp er tilsynelatende uhyre godt kjent, beskrevet som det er i minste detalj av en lang rekke historikere og representanter for andre fag. Det finnes knapt en politiker om hvem det er produsert flere biografier. Historien om den bevegelsen og den staten han skapte, er også langt på vei skrevet med Hitler som en helt sentral og dominerende figur. Og dette er jo riktig. Uten Hitler er det vanskelig å forestille seg at nasjonalsosialismen og Det Tredje Rike ville oppstått og utviklet seg slik som det gjorde. Også andre verdenskrig, dens utbrudd og forløp, er det vanskelig å se for seg uten Hitlers person og den rollen han spilte. For skriveren av disse linjene som har utdannelse som historiker, kaster dette et interessant lys på de forskjellige teorier om hva som skaper historisk utvikling. I min studietid gikk det en skillelinje mellom tilhengere av den "materialistiske" eller marxistiske skolen på den ene siden, og den såkalte "idealistiske" retningen på den annen. Materialistene la hovedvekten på sosiale og økonomiske drivkrefter, og spesielt "klassekamp" for å forklare årsakene til historisk utvikling, mens "idealistene" la hovedvekten på de store personlighetenes rolle og avgjørende betydning. I begrepet stor ligger selvfølgelig ingen vurdering av moralsk høyverdighet eller godhet; bare av betydningen de aktuelle personligheter har for historisk utvikling. De fleste moderne historikere tilhører i dag hverken den ene eller andre av de disse idealtypiske forklaringsmodellene. De har akseptert at både aktørene og forskjellige rammebetingelser, inklusive økonomiske drivkrefter, men også krig, naturbetingelser mv. kan brukes som årsaksforklaring på historiens gang.
Hitler var kanskje ett av de siste eksempler i Europa på en politisk aktør som gjennom sine handlinger endret historiens kurs; og han endret den fundamentalt. Antagelig hadde Hitler ikke vært mulig i en annen epoke, under andre gitte forutsetninger, men når det først var slik at denne epoken og denne type samfunn var hans virkefelt, så ble han helt sentral og bestemmende for det som kom til å skje.
Det er med andre ord vanskelig å forestille seg at utviklingen i Tyskland og det øvrige Europa hadde blitt som den ble uten Hitlers eksistens.Jeg er nå riktignok inne på en tenkemåte som faghistorikere flest har en viss antipati mot; nemlig såkalte "kontrafaktiske hypoteser": Bak dette fagbegrepet skjuler seg en enkel tanke, nemlig hva ville ha skjedd historisk, hvis en gitt begivenhet eller faktor som ikke inntraff, likevel hadde inntruffet? Hva hadde for eksempel skjedd, hvis Norge på 1930-tallet hadde investert i et sterkt militært forsvar; et forsvar som var både sterkt og effektivt etter den tids standard. Hadde i en slik situasjon de vest-allierte (Frankrike og Storbritannia) eller Tyskland tatt risikoen på en militær aksjon mot Norge? Hva hadde skjedd hvis Frankrike i mellomkrigstiden hadde forlenget Maginot-linjen helt ut til den engelske kanal? Hadde den tyske invasjon i Frankrike i juni 1940 da funnet sted, og i tilfelle ja; hadde den lyktes?
Selv om faghistorikere misliker slike spørsmål, er det likevel lov å leke med de spekulative eller hypotetiske svar slike spørsmål utløser, de såkalte kontrafaktiske hypoteser.

For det tema som skal diskuteres i denne artikkelen, er det hypotetiske men interessante spørsmålet hvordan det videre hadde gått hvis Adolf Hitler hadde mistet livet for eksempel i februar 1939?
Hvis Hitler hadde avgått ved døden før sommeren 1939, er det min kontrafaktiske hypotese at historien hadde kommet inn på et helt annet spor, og at den 2.verdenskrig ikke hadde funnet sted. Man vet at Herman Gøring var en sannsynlig etterfølger dersom Hitler falt fra. Man vet at Gøring var skeptisk til Hitlers eventyrpolitikk, og ønsket å satse på en mer tradisjonell tysk stormaktspolitikk i Europa, særlig i Sentral- og Øst-Europa. Da krigen var et faktum, dvs etter den britiske og franske krigserklæringen, uttalte Gøring til sine nærmeste omgivelser:"Wenn wir diesen Krieg verlieren, dann gnade uns Gott".

Begrunnelsen for denne litt lange innledningen til temaet, er altså at et fokus på Hilers antisemittisme gir mening. Hvis man vil prøve å forstå hva som skjedde med jødene i Tyskland etter 1933, og i det øvrige, tyskokkuperte Europa mellom 1939 og 1945, så må man gå til Hitlers personlighet, til hans personlige og politiske livsgang, til hans tenkemåte og forestillingsverden. Uten personen Adolf Hitler er altså min påstand at hverken den 2.verdenskrig eller forsøket på å utrydde jødene ville ha funnet sted.
Det innledende spørsmål til temaet blir altså det samme som ofte er blitt stilt: Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne Tysklands dominerende politiske leder ha et så fundamentalt hat mot jøder at forsøket på tilintetgjørelse ble gjennomført uten hensyn til dem det gikk ut over, uten hensyn til andre samfunnsoppgaver og- interesser i fredstid som i krigstid, og nesten helt inntil krigsnederlaget var et faktum? Til de grader at gjerningsmennene ikke en gang hadde den anstendighet at de ryddet opp uhyrlighetene etter seg i dødsleirene

De uprofesjonelle Hitler-biografene.

Det sies at det finnes få originale og selvstendig tenkende historikere. Og det er et utsagn som ikke minst er gyldig for den historiske faglitteraturen om Hitler. Her har den ene historikeren etter den andre bedrevet kopiering og avskrivning av tidligere historikere. Et felles trekk for de fleste Hitler-biografene er at de har godtatt Hitlers egen fremstilling i "Mein Kampf" av hvordan han ble antisemitt. I denne boken forteller Hitler om hvordan han vokste opp i et hjem hvor antisemittisme ble kritisert som primitivt og forkastelig; om hvordan han kom til Wien og oppdaget at ikke alle jøder var assimilerte og siviliserte østerrikere; men tvertimot ortodokse og annerledes. Han beskriver hvordan han "oppdaget" at jødene stod bak marxismen, finanskapitalen, forfallet i kultur og kunst osv.,osv. Det han observerte gjorde ham til antisemitt;en ny form for antisemitt som ikke skilte mellom assimilerte og ortodokse jøder, mellom konverterte og troende jøder, men som definerte jøde på grunnlag av rase. Hitler ble altså, ifølge sin egen fremstilling, i Wien før første verdenskrig en moderne antisemitt, som baserte sin oppfatning på vitenskap , dvs. raseteorier.
Dette er selvfølgelig en kortversjon av fremstillingen i "Mein Kampf", men inneholder (mener jeg) likevel hovedelementene i Hitlers antisemittisme og hvordan denne ble utviklet.
Og denne fremstillingen - Hitlers selvpresentasjon - er altså blitt "kjøpt" av det som kan krype og gå av vestlige Hitler-historikere; fra Alan Bullock til Ian Kershaw. Den siste er jo av mange blitt feiret som den "endelige" eller "ultimate" Hitler-biograf. Jeg skal snart komme tilbake til hvorfor dette er en heder som Kershaw på ingen måte fortjener.

De fleste Hitler-biografier som er utgitt og lest i Norge, er skrevet av briter og amerikanere. Når man leser disse biografiene må man ofte spørre seg selv om hvor godt disse forfatterne behersker tysk, og hvilken kjennskap de har til tysk historisk forskning om temaet.
Noen tyske forskere har jo nemlig tatt seg bryet med å gå kritisk inn på Hitlers egen fremstilling av når og hvorfor han ble antisemitt.

I Wien var Hitler en stor beundrer av jødiske kunstnere, og hans beste venner var jøder.

Den første jeg vil nevne er historikeren dr. Brigitte Hamann, som har skrevet det som antagelig er den grundigste studie av Hitlers liv fra han ble født i 1889 til han forlot Wien i 1913 for å bosette seg i München(1). Den alt overveiende del av boken (ca 500 av 579 sider) er viet Hitlers tid i Wien, altså den perioden hvor den senere diktator påstår at hans anti-semittisme ble formet.
Dr.Hamann forklarer først hvorfor det er noe vanskelig å skrive en historie om den unge Hitler. Grunnen er at Hitler gjorde alt han kunne for å fjerne sporene fra sin ungdomstid i Linz og Wien. Han lot (etter at han ble Rikskansler) skriftlig materiale fra denne tiden beslaglegge, og han forbød publisering av skrifter om sin ungdom og familie. "Den eneste kilde til til hans biografi skulle være MEIN KAMPF, altså hans egen i ettertid konstruerte livshistorie"(2).
Og denne selv-konstruksjonen har altså de fleste historikere akseptert. De har brukt Mein Kampf som vikigste kilde til Hitlers 24 første og grunnleggende år. De har ukritisk trodd på Hitlers egen kontruksjon.
Selvfølgelig er ikke alt i selvbiografien Mein Kampf galt. Hamann skriver således på grunnlag av samtidige kilder, at det er ingen grunn til å betvile Hitlers opplysning om at faren Alois Hitler anså antisemittisme som en "kulturell tilbakeståenhet"(3).Kanskje ikke så overraskende når man tar i betraktning at i provinsen Oberøsterreich - hvor Alois Hitler var født og bodde stordelen av sitt liv - levde mindre enn 1% jøder, og de aller fleste var fullstendig assimilert. De tysk-nasjonale i provinsen var mye mer opptatt av den store tsjekkiske innvandringen og av "kampen mot slavisering". Allerede i ungdomstiden i Linz ble som kjent Hitler en dyrker av opera og særlig Wagners operaer. Da en medarbeider ved NSDAP-arkivet i Linz i 1938 samlet biografisk materiale om Føreren, oppdaget han til sin store overraskelse at nesten alle Hitlers yndlingsskuespillere og sangere ved teatret og operaen i Linz var jøder(4). Dette bekrefter forsåvidt det Hitler skriver i Mein Kampf, nemlig at det var først senere at han ble antisemitt. Hitler-familiens huslege var den jødiske dr. Bloch, som også pleiet Hitlers mor Klara da hun fikk kreft, og til slutt døde av sykdommen. Hitler sørget som Rikskansler for at Bloch etter Anschluss, som eneste jøde i Linz, ble beskyttet av Gestapo, og senere fikk anledning til å emigrere til USA(5).I sin ungdomstid var ikke Hitler bare en beundrer av Wagner, men næret også (iflg. barndomsvennen Kubizek) den "dypeste beundring" for (den jødiske) komponisten og leder for Wien-operaen, Gustav Mahler(6). Dette er særlig interessant fordi Mahler i denne perioden ble utsatt for grove angrep ("den krumnesede hebréer") fra antisemittene nettopp på grunn av sin jødiskhet.
I Wien mislyktes som kjent Hitler to ganger med å komme inn ved kunstkademiet for å bli maler. Han dugde heller ikke som kroppsarbeider, og etter at støtten hjemmefra opphørte, overlevde han i hovedsak ved å selge egenproduserte postkort og små malerier. Han hadde et visst talent som amatørkunstner, og greidde å livnære seg gjennom salg av disse, og ved å bo rimelig i veldrevne herberger for hjemløse menn. Ifølge Reinhold Hanisch som opptrådte som selger av Hitlers kunstproduksjon, var Hitler i denne perioden alt annet enn en antisemitt. Hanisch var antisemitt og diskuterte ofte jødespørsmål med Hitler. I 1910 var det sterke angrep på den jødiske dikteren Heinrich Heine i den antisemittiske pressen i Wien, som ville fjerne en Heine-statue som var blitt satt opp av keiserinne Elisabeth. Ifølge Hanisch forsvarte Hitler den jødiske dikteren mot slike angrep,og fant det beklagelig at Tyskland ikke på samme måte hadde æret Heine med en statue. Hans diktning fortjente respekt, skal Hitler ha sagt, ifølge Hanisch(7). Videre skal han ifølge samme kilde ha betegnet jødene som den "første høytstående sivilisasjon", noe han begrunnet med at jødene var de første som oppgav polytéismen til fordel for troen på én Gud(7). Videre lovpriste Hitler jødenes veldedighet, og jøders innsats under Habsburgerriket for å avskaffe tortur. Den utbredte oppfatning om at jøder ikke hadde selvstendige kunstneriske evner, avfeide Hitler ved å vise til komponistene Felix Mendelsohn-Bartholdy og Jacques Offenbach(7). De ti bud som jøden Moses hadde gitt sine egne, betegnet Hitler angivelig som "grunnlaget for all sivilisasjon". Ifølge den samme Hanisch var Hitlers beste venner i pensjonatet alle jøder, nemlig Simon Robinsohn, Josef Neumann og Siegfried Løffner. Etter en konflikt med Hanisch, som også forlater pensjonatet, tar Hitler selv ansvaret for salget av sine malerier. Kjøperne er særlig to,begge jøder som har ramme- og glassbutikker: Jakob Altenberg og Samuel Morgenstern. På grunn av konflikten og bruddet med Hitler kan man stille seg skeptisk til Hanisch som historisk kilde. Dr.Hamann påviser imidlertid at opplysningene bekreftes av andre kilder.
Det er helt klart grunnlag for å fastslå at Hitler i Wien på ingen måte var antisemittisk innstilt. Tvertimot forsvarte han jødene i et miljø hvor antisemittismen var utbredt, stikk i strid med sin egen fremstilling i Mein Kampf.
Brigitte Hamann påviser at Hitler lærte mye av antisemittiske politikere og skribenter; særlig beundret han Wiens borgermester Karl Lueger som drev en katolsk preget antisemittisk propaganda for å få oppslutning fra småborgere og arbeidere. Antisemittismen i Wien var åpenbart sterk, og det hadde naturlig nok sammenheng med en betydelig vekst i den jødiske andel av befolkningen. I 1860 levde det i Wien kun 6200 jøder, som utgjorde beskjedne 2,2 % av befolkningen. Utover mot og etter 1900 steg denne andelen kraftig:1870 40.200/6,6%, 1880 72.600/10,1%. I hhv. 1900 og 1910 hadde Wien 147.000 og 175.300 jøder, som pga utvidelse av bygrensene fortsatt utgjorde ca 10% av Wiens befolkning(8). Disse tallene omfattet imidlertid kun religiøse jøder ("Glaubensjuden"). Hvis man skulle legge etniske kriterier til grunn, levde antagelig ca 250.000 jøder i Wien ved utbruddet av 1.verdenskrig. Således hadde Wien en langt større jødisk befolkning enn noen annen europeisk hovedstad i denne perioden. En stor andel av økningen tilskrives såkalte østjøder, dvs jøder fra Habsburgerrikets provinser i Øst-Europa og særlig flyktninger og immigranter fra Tsar-Russland. Dette hadde igjen sammenheng med bombe-attentatet og drapet på Tsar Alexander II i 1881. Ansvaret for attentatet ble tilskrevet "jødiske revolusjonære"(9),noe som utløste omfattende og offentlig inspirerte pogromer og massakre på jøder. Tusenvis av jøder flyktet som følge av dette over grensen til Galizia, som var en del av Habsburgerriket. Denne provinsen hadde allerede en stor jødisk befolkning og slet med alvorlige økonomiske og sosiale problemer. 200.000 jøder hadde allerede før attentatet på Alexander II forlatt Galizia, og vandret som tiggere videre vestover. Disse ble kjent som "luftmennesker", fordi ingen forstod hva de levde av. Jødeforfølgelsene i Russland førte til at denne massen av "tiggerjøder" ble mangedoblet, og alle disse strømmet vestover og inn i storbyer som Wien, Prag, Budapest og Berlin, og utløste ifølge dr.Hamann en antisemittisme av et helt nytt omfang. Antisemittismen fikk næring også av presse-oppslag om jødisk kriminalitet; herunder påstander om at jøder stod bak organsiert prostitusjon og handel med unge jødinner fra Øst-Europa til denne trafikken. Ifølge offisielle statistikk ble årlig 1500 unge kvinner bortført fra Galizia, Ungarn og Bøhmen for prostitusjonsformål(10). Også de assimilerte jødene i Wien og andre byer reagerte negativt på denne virksomheten, ikke minst fordi de så at det gav grobunn for antisemittisme.Den zionistiske Wiener-avisen Neue National Zeitung hadde i 1913 et oppslag om at 38 av 39 "kvinnetrafikanter" fra Galizia var jøder, og at 90% av 3000 prostituerte i Argentina(!) var jødinner. I 1903 kom det til nye uhyggelige pogromer og massakre mot jødene i Chisenau, Moldova, som var en del Tsarriket; og nye hundretusener av jøder flyktet vestover til sikkerhet i Habsburgerrriket og andre vestlige land. Dette øket angsten i Wien og andre europeiske byer for en uhåndterlig massetilstrømning av jøder fra Russland, hvor det på denne tid fortsatt levde over 5 millioner jøder. Til sammenligning hadde dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn før første verdenskrig ca 2 millioner jøder, Det tyske Rike knapt 600.000, og i Frankrike rundt 100.000. I andre vest-europeiske land utgjorde de jødiske minoritetene kun noe få tusen eller titusen mennesker. En av de jødiske flyktningene fra Tsar-Russland som kom til Wien, var den revolusjonære bolsjeviken Lev Davidovitch Bronfstein , som ble bedre kjent under navnet Leo Trotzki. Han levde med kone og barn i Wien fra 1907 til 1914, altså samtidig med Hitler, og samarbeidet med de østerrikske sosialdemokratene. I 1911 opprådte han som taler på landsmøtet til det sosialdemokratiske parti(SPØ) - som i 1918 gjennomførte revolusjon i Østerrike, styrtet keiserdømmet og utropte republikk. Blant de ledende østerrikske sosialdemokratene, som altså samarbeidet nært med Trotzki, var overproporsjonalt mange jøder(11). Dette bidro ytterligere til å styrke antisemittenes propaganda, som i de jødiske revolusjonære så et bevis for sin tese om jødenes bestrebelser på "verdensherredømme" ved hjelp av sosialdemokratiet og "jødepressen".
Det nørte også opp under antisemittismen at mange av de innvandrende østjødene var ortodokse, og adskilte seg sterkt fra de godt assimilerte og integrerte jødene i Wien og andre vestlige byer.
Det gjorde seg altså frem mot 1.verdenskrig gjeldende en sterkt økende antisemittisme i Wien og andre større byer i dobbeltmonarkiet.

På denne bakgrunn er det enda mer forbausende at Hitler ikke ble antisemitt i de 6 årene han levde i Wien før verdenskrigen.
Hans tidligere kamerat fra mannsherberget, Reinhold Hanisch, som var antisemitt, var helt uforstående da han på 1930-tallet for første gang hørte Hitler omtalt som en "ekstremt antisemittisk politiker"(12)
Det var jo Hitlers jødevennlighet og særlig at han foretrakk sine jødiske venner Neumann og Løffner (fremfor Hanisch) som førte til konflikten og bruddet mellom Hitler og Hanisch. En annen kilde skriver om Hitlers opptreden i 1912: "Hitler kom alltid godt ut av det med jøder. Han sa en gang at det var et ytterst klokt folk, som holdt bedre sammen enn tyskerne"(12). Dette utsagnet stammer riktignok fra en anonym kilde, men det samsvarer altså med Hanisch sine utsagn og andre kilder som dr.Hamann har funnet frem til. Det er "bemerkelsesverdig", skriver dr.Hamann, at i alle sine "lidelseshistorier" fra Wien slik han forteller dem i Mein Kampf, aldri nevner noen negativ opplevelse med jøder - selv om han levde tett sammen med jøder, solgte sine små kunstverk til jøder, og var omgitt av en kvart million jøder i Habsburgerrikets hovedstad i skumringstimen før første verdenskrig.
Til og med etter at Hitler ble politiker og antisemitt, holdt han som nevnt sin beskyttende hånd over familielegen Eduard Bloch som hadde pleiet moren da hun ble kreftsyk. Etter at Bloch på Hitlers ordre fikk emigrere til USA, uttalte Bloch at Hitler i den perioden han hadde kjent ham, ikke viste noen tegn til antisemittisme ("he had not yet begun to hate jews"(12).Som nevnt holdt Hitler også fast ved sin beundring for Gustav Mahler etter at denne ble utsatt for en antisemittisk "hetskampanje". I 1908 ble den 19-årige Hitler sammen med sin eneste barndomsvenn Kubizek(som studerte musikk), invitert på en privat musikkaften hos den velstående, jødiske familien Jahoda. Hitler var angivelig imponert av det kulturelle nivået hos denne høyborgerlige familien, og kom etterpå ikke med noen antisemittisk bermerkning om hva de hadde opplevd der.
Man kan forstå at Hitler i mannsherberget foretrakk sine jødiske medboere fremfor Hanisch, som visstnok forsøkte å bedra Hitler i forbindelse med salg av hans kunstverk. Etter at dette skjedde, var det jøden Løffner som dro Hanisch med seg til politiet for å anmelde ham for bedraget. Den jødiske Simon Robinsohn fra Galizia(som mottok en liten uførepensjon) hjalp Hitler med penger når han trengte det. Hvorfor solgte Hitler sin kunst til jødiske handlere? Fordi jødene var mer generøse. De kjøpte Hitlers kunstverk, selv om de ikke hadde solgt tidligere,d.v.s. allerede innkjøpte kunstverk fra Hitler. De kristne kunsthandlerne sluttet Hitler å bruke, fordi disse først ville kjøpe ny produksjon når de hadde fått solgt det de allerede hadde kjøpt av ham. En av de jødiske kunsthandlerne, Samuel Morgenstern, formidlet også kontakt direkte med privatkunder som kjøpte malerier av Hitler, således den jødiske advokaten Josef Feingold.
Altså var det heller ikke i forbindelse med salg av kunst - som var Hitlers eksistensgrunnlag i Wien - noe som kunne gi grobunn for antisemittisme hos den unge bohemen.
Også som lidenskapelig opera-elsker la Hitler positivt merke til den sterke musikk-interessen hos mange av Wiens jøder, noe som stod i sterkt kontrast til likegyldigheten hos "vanlige wienere" for slik musikk(13).
Brigitte Hamanns konklusjon blir altså at ingenting tyder på at Hitler hadde utviklet seg til en antisemitt i sine første 24 år(14). Inntil han forlot Wien i 1913 bekrefter tvertimot det som fins av kilder, at Hitler i motsetning til mye av det miljøet han levde i, hadde en generelt positiv og nyansert innstilling til jøder, og hadde et godt forhold til de jøder han kom i nær kontakt med.
Da Adolf Hitler stod frem som politiker i 1919 - seks år etter at han forlot Wien - var det derimot med en konsekvent og ekstremt antisemittisk ideologi.
Det er derfor ikke overraskende at Hitler prøvde å skjule sine spor fra Wien og tidligere, og ville at hans selvbiografi skulle brukes som eneste kilde for denne perioden i hans liv. Den faktiske historien passet jo ikke sammen med den politiske profil han fremstod med som leder for Det Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti.

Fra Wien til München og inn i Verdenskrigen

Hva hadde skjedd i mellomtiden - med verden og med Hitler?

Svaret på dét spørsmålet er det annen tyske historiker som gir, nemlig Ralf Georg Reuth. I boken "Hitlers Judenhass. Klischée und Wirklichkeit"(15) følger han Hitlers spor etter at denne som 24-åring ankommer München i 1913. München var ikke Wien, én viktig forskjell var at antisemittismen her på ingen måte hadde samme utbredelse og nøt samme popularitet som i Wien.
I kunstnerkneipene i bydelen Schwabing, hvor amatørmaleren Hitler ofte oppholdt seg, delte man heller Hitlers daværende skepsis til antisemittisme(16). Ingen samtidige kilder kan huske at Hitler kom med antisemittiske ytringer eller overhodet snakket om jøder. Det er da også et legitimt spørsmål - som Reuth stiller - hvorfor han skulle bli antisemitt i München, når han ikke var blitt det i "rasebabylonet" (Hitlers senere karakteristikk i Mein Kampf) Wien?
Sommeren 1914 startet den utviklingen som skulle forandre alt; ikke bare for Hitler men for hele Europa. Mange har kalt den 1.verdenskrig for "urkatastrofen"; den katastrofen som alle senere kriger og katastrofer i det 20.århundredets Europa hadde sitt opphav i.
Den 2.august 1914 har man identifisert den nå 25-årige Adolf Hitler på et bilde av en stor folkemengde på Odeonsplatz i München, som jubler over krigsutbruddet. Hitler jubler med. Over alt var det en utrolig, man kan trygt si, med tanke på hva denne krigen skulle føre til, en bunnløst naiv begeistring for det meningsløse masseslakteriet som nå snart skulle utfolde seg. "Kristne, jøder og ateister drog side ved side begeistret inn i krigen"(16).Mange av de jødiske soldatene og offiserene trodde at de gjennom sin krigsinnsats kunne vise overfor resten av befolkningen at de fortjente full anerkjennelse som fullverdige borgere av Det tyske Rike. Av de 100.000 jødene som kjempet på tysk side, falt 12000. Heller ikke fra krigsårene har det ifølge Reuth vært mulig å påvise en eneste antisemittisk uttalelse eller bemerkning fra Hitler side. Det var da heller ingenting i hans omgivelser under krigen som skulle ha gitt grobunn for jødehat. Han opplevde at jødene som han kjempet sammen med, var like tapre og lojale som andre. I ett tilfelle gav han som Rikskansler ordre om at en av hans jødiske offiserer fra verdenskrigen som hadde emigrert, skulle få sin lønn overført til utlandet. Begrunnelsen Hitler gav, var:*"Der Mann war ein tapferer Offizier, sorgen Sie dafür,dass er sein Geld bekommt"("Mannen var en tapper offiser, sørg for at han får sine penger"(18).
Hitlers liv som frontsoldat fra 1914 til 1918 er blitt avdekket inn til de minste detaljer, og konklusjonen er at like lite her som i Wien- eller München-perioden er det mulig å finne spor av antisemittisme. I august 1918 ble Hitler utmerket med jernkorset av 1.klasse for tapperhet. Dette var en sjelden utmerkelse for en menig soldat. Hvem hadde innstilt ham til jernkorset? Jo, det var den jødiske regimentsadjutanten og løytnanten Hugo Gutmann. Fordi denne sjeldne utmerkelse, som nevnt, vanligvis ikke ble gitt menige soldater, måtte Gutmann anstrenge seg sterkt overfor høyere instanser for å få gjennomslag for at forslaget skulle bli godkjent. Noe det altså til slutt ble, selv om det tok tid. Som Reuth skriver(19), er det lite trolig at den jødiske løytnanten ville ha anstrengt seg slik for at hans underordnede skulle få jernkorset, hvis Hitler på noen måte hadde markert seg som antisemitt. Man skulle også tro at Hitler følte en takknemlighet overfor Gutmann, som han stod i gjeld til for at denne sjeldne æren var blitt ham til del.

Hitler kom altså ut av "den store krigen" fortsatt upåvirket av antisemittisme,trass i eller snarere på grunn av nær kontakt med jødiske medsoldater og offiserer.

Bolsjevismen og Versailles-diktatet gjorde - til slutt - Hitler til antisemitt.

Ifølge Reuth må Hitlers og mange andre tyskeres nye og sterke antisemittisme etter 1.verdenskrig settes i sammenheng med den bolsjevikiske revolusjonen i Russland og dens utløpere i det øvrig Europa, ikke minst i Tyskland. Oktober-revolusjonen i Russland og den etterfølgende bolsjevikiske masseterror ble i brede kretser oppfattet som et "jødisk verk"("Werk der Juden")(20). Dette inntrykket bygget bl.a. på den kjensgjerning at i oktober 1917 var flertallet, 4 av de 7 medlemmer i Kommunistpartiets politbyrå visstnok jøder, nemlig Leo Trozki, Grigori J. Sinowjew, Lew B.Kamenew, og Grigori J. Sokolnikow.
Ifølge Alexander Solsjenitsyn sluttet flertallet av unge sekulariserte jøder i Russland seg til bolsjevismen(20). Lenin, som lot aktive antisemitter henrette, anstrengte seg for å vinne jødene for kommunistenes sak, og lyktes altså med dette hvis vi skal tro Solsjenitsyn.
Jeg skal senere diskutere realitetene i disse påstandene basert på en annen hovedkilde. Her er det tilstrekkelig å slå fast, at det fra et tidlig tidspunkt dannet seg et bilde av at i Oktoberrevolusjonen og den sovjetiske kommunismen hadde jødene en ledende for ikke å si dominerende rolle. Det ble innenfor og utenfor Russland vanlig å sette likhetstegn mellom kommunisme og jødedom; eller å snakke om den jødiske bolsjevismen. En flom av bøker,brojyrer og avisartikler behandlet og bekreftet dette bildet. Den "liberal-monarkistiske",russiske politikeren Ariadna Tyrkopva-Williams utgav i 1919 boken From Liberty to Brest Litowsk, hvor hun skrev at det var få russere blant de bolsjevikiske funksjonærene og "det var særlig mange jøder"(21). Riktignok tok disse jødiske bolsjevikene ofte russisk-klingende navn, men "denne maskeraden lot ingen seg narre av". I London-avisen Morning Post skrev avisens Russland-korrespondent at "av 545 ledende bolsjevikfunksjonærer var 477 jøder"(22). I det franske tidsskriftet La vieille France ble det hevdet at andelen jøder var 664 av 703, og at 18 av 22 folkekommissærer var jøder. Den kjente amerikanske antisemitten og privatbil-pionér, Henry Ford, hevdet at jøder innehadde praktisk alle viktige posisjoner i det kommunistiske Russland. Men ikke bare marginale enkeltpersoner var overbevist om at dette bildet stemte med virkeligheten. Keiser Wilhelm II skal ha uttalt på slutten av krigen at bortsett fra Lenin, "var alle bolsjeviklederne overalt jøder"(23). Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson bemerket i mai 1919 at han hadde inntrykk av at bolsjevismen var "jødisk ledet"(23).
Og en britisk politiker, som skulle bli bedre kjent senere, skrev på denne tiden:*"Nå har denne bemerkelsesverdige banden av personligheter fra underverdenen i Europa og Amerika grepet det russiske folk om hodet og halsen, og gjort seg til de ubestridte herrer av det russiske stor-riket.I det sovjetiske apparatet er jødenes herredømme forbløffende. Og en betydelig del, om ikke hoveddelen av terrorsystemet blir utøvd av jøder og i noen bemerkelseverdige tilfeller av jødinner". Det var Winston Churchill som skrev dette i Illustrated Sunday Herald i februar 1920(23).
Også jødiske media ble overbevist at det var en sammenheng mellom bolsjevisme og jødedom. Således skrev London-publikasjonen Jewish Chronicle i april 1919 at "bolsjevismens budskap på sentrale punkt overensstemmer med Judaismens idéer(21).

Jeg skal senere komme tilbake til spørsmålet om faktagrunnlaget for og hvilket hold det er i disse påstandene. Det som er viktig på dette stadium, er å fastholde at det festet seg et inntrykk både i Russland selv såvel som i Europa og Amerika at bolsjevismen og kommunismen var jødisk ledet og dominert. De ble oppfattet som to sider av samme sak; det ble satt et likhetstegn mellom jøder og kommunister. Den kjent (jødiske) amerikanske historikeren og ekspert på Russlands historie,Richard Pipes, sier at dette var en av de "mest ødeleggende konsekvenser" av den russiske revolusjon. Når man vet hva som senere skjedde med jødene i Europa, kan man jo bare være enig i denne vurderingen.

Dette inntrykket ble ikke svekket, da revolusjonen også snart gjorde sitt inntog i Sentral- og Vest-Europa. For det tema som her behandles, er det selvfølgelig av særlig interesse hvem som ledet an i forsøket på revolusjon i de tyske og tilgrensende områder. I Tyskland oppstod det, som over alt ellers, etter at keiserdømmet var styrtet i november 1918, snart en splittelse mellom de som ville fremkjempe sosialismen gjennom reform basert på demokratiske flertallsbeslutninger, og de som, basert på den russiske modellen, ville en voldelig samfunnsomvelting med alle nødvendige midler.. Reformistene i det sosialdemokratiske parti (SPD) ble konfrontert av de revolusjonære Spartakistene og de Uavhengige Sosialdemokratene, hvor de fleste lederne var av jødisk avstamning, med Rosa Luxemburg og Paul Levi som de mest sentrale(24). Ved årsskiftet (1918-1919) sluttet disse revolusjonære og voldelige gruppene seg sammen til Tysklands Kommunistiske Parti (KPD). På grunnleggingsmøtet var den jødiske Karl Radek til stede som Lenins utsending(24), trass i innreiseforbud. Det kunne altså ikke være tvil om at KPD var å anse som Moskvas forlengede , revolusjonære arm i Tyskland. Utad forsterket dette også inntrykket av koblingen mellom jødedom og kommunisme, noe som også sosialdemokratene i SPD gjorde et poeng av. I den sosialdemokratiske publikasjonen Vorwärts skrev sjefredaktøren Friedrich Stampfer - som selv var jøde - om "de som trekker i trådene bak bolsjevikrevolusjonen", med tydelig brodd mot de jødiske lederne ved å nevne dem ved deres egentlige navn: "Bronstein (Trotzki), Luxemburg og Sobelsohn(Radek)". Sosialdemokraten Gustav Noske, som spilte en ledende rolle da kommunistoppstanden ble slått ned i Tyskland, skriver i sine memoarer om den "østjødiske innflytelsen" i den tyske arbeiderbevegelse(25).
Det kan altså ikke herske tvil om at den sterkt økende antisemittismen i Tyskland etter første verdenskrig var en direkte følge av at kommunismen ble oppfattet som jødisk, som et jødisk fenomen. Desto sterkere den kommunistiske trusselen fremstod, desto sterkere ble hatet mot jødene. Reuth betegner det som underlig at kjente Hitler-biografer fra Bullock til Kershaw ikke har diskutert denne sentrale kausalsammenhengen(26). Kershaw avviser (iflg. Reuth) bentfrem at det etter etterkrigstiden fantes en "antibolsjevistisk motivert antisemittisme" i Tyskland. Det er utrolig at en så mangelfull historieskrivning kan bli oppfattet som forbilledlig.
Den kommunistiske trusselen kom ikke bare utenfra - fra Sovjetunionen - men i høyeste grad innenfra. Det var trolig den sistnevnte varianten som mest og best forklarer at tyskerne i økende grad ble antisemitter utover på 1920-tallet. For Sovjetunionen og de tyske kommunister var det helt logisk og naturlig at det måtte gjennomføres en rød revolusjon i Tyskland. Dette var i samsvar med Lenins egen tenkning, som visstnok skulle ha sagt at den som behersker Berlin, behersker Europa. For at Europa skulle bli kommunistisk måtte Tyskland bli kommunistisk.
Det tyske kommunistparti opptrådte som agent og spydspiss for Sovjetkommunismen i oppnåelsen av denne målsetningen. Det første forsøket på revolusjon kom i januar 1919 med den såkalte Spartakist-oppstanden. Oppstanden ble slått ned av den sosialdemokratiske regjeringen ved hjelp av lojale militære styrker og frivillige med militær bakgrunn,såkalte Freikorps. I kjølvannet av kampene ble de to kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht skutt av militære enheter. Begge var jøder, og de er blitt viktig symboler for marxistiske revolusjonære verden over. De to er nærmest gjort til martyrer av den ekstreme venstresiden i Tyskland og ellers. Det sosialdemokratiske presse-organet Vorwärts hadde imidlertid rett da det i en kommentar til henrettelsen av Luxemburg og Liebknecht skrev:*"De ble offer for den blodige terror, som de selv, drevet fremover av en galskapens idé, hadde ført inn i landet"(27). Samtiden var overbevist om at det hadde vært nære på en kommunistisk maktovertagelse. Men trusselen var ikke forbi med den knuste Spartakist-opptanden og henrettelsen av lederne Luxemburg og Liebknecht. Allerede i mars 1919 forsøkte kommunistene i Berlin å sette i gang en generalstreik som innledning til et alment opprør mot regjeringen. Også dette forsøket mislyktes. Revolten ble slått ned på samme måte som forsøket på å etablere "sovjetrepublikker" ("Räterepubliken") i Bremen og Braunschweig ble knust.
I april 1919 brøt imidlertid den kommunistiske ilden ut i Bayern, noe som er av spesiell relevans for det tema som behandles her. Det var nemlig i Bayern at Hitler hadde holdt til etter slutten av verdenskrigen i november 1918. Han var fortsatt i uniformm, som soldat i 7.kompani av 1.bataljon av det 2. bayerske infanteriregiment.
I Bayern hadde den revolusjonære omveltningen i kjølvannet av krigsnederlaget feid bort Tysklands første og eldste monarki, huset Wittelsbach. Omveltningen ble ledet av venstresosialisten Kurt Eisner som ville bygge opp et demokrati av en ny type. Fabrikantsønnen Eisner var journalist av jødisk avstamning. Eisner ville at dette nye demokrati skulle ha sin basis i "arbeiderråd", "soldatråd" osv., ikke i parlamentariske forsamlinger. Eisner tilhørte det venstresosialistiske partiet USPD(Unabhängige Sozialdemokratische Partei), og kom med sine idéer i konflikt både med sosialdemokratene - som ville beholde de t parlamentariske demokrati - og kommunistene som fant Eisners modell for demokratisk. Ved valget i desember 1918 ble USDAP redusert til en sekt med bare 2,5% oppslutning. I januar 1919 ble Eisner myrdet på åpen gate av en høyreradikal nasjonnalist da han var på vei for å levere sin avskjedssøknad som bayersk regjeringssjef - noe som viste at han hadde respekt for flertallsmeningen, og altså ikke var en marxist-leninist. For den ekstreme venstresiden og spesielt for kommunistene var erfaringen med Eisner og USDAP en bekreftelse på at revolusjonen bare kunne lykkes ved væpnet opprør, og et totalt brudd med og forkasting av alt som kunne ligne på et parlamentarisk og rådsbasert demokrati.

Hitler hevdet senere (i Mein Kampf) at han var sterk motstander av jøden og venstresosialisten Eisner og hans forsøk på omveltning. Men dette er enda en av Hitlers omskrivninger av sin egen politiske historie. Reuth påviser at Hitler sammen med tusener av andre sørgende deltok i begravelsesfølget for Eisner (28). Samtidige filmopptak viser korporal Hitler som deltager i 2.infanteriregiments gruppe i sørgetoget. Et foto viser ham foran signingshallen ("Aussegnungshalle")" på kirkegården. Som Reuth bemerker, ville det vært utenkelig og umulig for en nasjonalist og antisemitt - som Hitler hevder at han var - å beære den venstresosialistiske jøden Eisner på denne måten.
Dette betyr ikke at den senere Føreren i denne perioden var venstresosialist. Men mange på venstresiden utenfor USDAPs rekker sympatiserte med Eisner, særlig blant soldatene. Alt tyder ifølge Reuth på at Hitler befant seg på venstresiden,men han var ikke venstresosialist, men sympatiserte med (flertalls-)sosialdemokratene. Faktisk beholdt Hitler hele sitt liv en grunnleggende positiv holdning til sosialdemokratiet, selv om han aldri sa noe om dette utad. I privat sammenheng derimot kom dette frem ofte. En gang skal han ha bemerket at :"Vi var alle en gang sosialdemokrater"("Jeder war einmal Sozialdemokrat").I en samtale med Stabsjefen i SA, Otto Wagener, i juni 1930 gikk han enda lenger. Hitler uttalte i denne sammenheng:"Og så er det sosialdemokratene. Her finner vi den store massen av det skikkelige, strevsomme og flittige tyske folk fra alle stammer og skikt..I sosialdemokratiet lever de rasemessig reneste og beste tyske menneskene sammen"(29). For borgerlige partier derimot næret Hitler alltid bare forakt. For monarkiene og kongehusene som revolusjonen i 1918 hadde feid til side, hadde han ingen sympati. Keiserfamilien Hohenzollerne omtalte han som "dieses Geschmeiss"(29), som vel kan oversettes med "dette skrapet" eller "dette avfallet" - av "schmeissen" som betyr kaste, slenge vekk. Det var nok ingen tilfeldighet at Hitler, da han ble fulltidspolitiker og partileder, kalte sitt parti Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti(NSDAP).

Eisner var ikke den siste marxist og jøde som skulle spille en politisk rolle i disse urolige tider i Tyskland. I mars 1919 kom den dramatiske nyheten fra Budapest om at Moskvas utsending der, Bela Kun, en jøde fra Siebenbürgen, hadde utropt proletariatets diktatur i Ungarn. Det oppstod et inntrykk av at revolusjonen som hadde startet i Russland, nå rullet vestover med uimotståelig kraft. I denne troen på uungåelige og dramatiske endringer overtok en gruppe anarko-revolusjonære makten i Bayern. Ledergruppen bestod av Ernst Toller, Erich Mühsam og Gustav Landauer - alle jøder - og de dannet, etter å ha jaget den valgte regjeringen på flukt,som styrende organ et "råd av folkedelegerte"("Rat der Volksbeauftragten"). Dette var altså anarkistisk-revolusjonære, ikke kommunister, og den 6.april utropte de den "baierske rådsrepublikken". På samme måte som Eisner ville de bygge opp et system med grunnlag i valgte "arbeider- og soldatråd". Da valgresultatet for soldatrådet i 2.infanteriregiment forelå den 16.april 1919 - fire dager før Hitlers 30-års dag - viste det seg at Hitler var blitt innvalgt i regimentets råd, og hadde fått nestmest stemmer i sitt kompani. Støtten fra soldatene for Rådsrepublikken var viktig fordi den hadde hadde liten eller ingen støtte i befolkningen forøvrig. De revolusjonære baserte sin makt på bajonettene. Noen annen maktbasis hadde de ikke. Hitler stod også på de revolusjonæres side da det i München oppstod kamp mellom de "røde" og regjeringsstyrker, med den følge at regjeringstroppene ble jaget ut av den bayerske hovedstaden. Denne militære seieren førte til en ytterligere venstredreining i "rådsrepublikkn". Nå var timen kommet for de Moskva-styrte kommunistene, som overtok styret og proklamerte det "Bayerske Sovjet". De kommunistiske lederne og sentrale aktørene i denne fasen var Max Levien, Towia Axelrod, Eugen Leviné og Arnold Wadler. Også her dreide det seg i alle tilfelle om personer av jødisk avstamning.
Den senere Fører som i Mein Kampf hevdet at han på dette tidspunkt hadde forstått at bolsjevismen var et "djevelsk instrument" for den "internasjonale jødedom", var i denne perioden i virkeligheten en valgt representant i verdensrevolusjonens store hjulverk! Etter at de anarko-revolusjonære hadde måttet avgi herredømmet over Bayern til det tyske kommunistpartiet(KPD), mottok den nyutropte bayerske rådsrepublikken gratulasjonshilsener fra den sovjetiske utenrikskommissæren, Georgi W. Tschitscherin, fra lederen i Komintern, jøden Grigori J.Sinjovew og fra Lenin selv. Ledelsen i Moskva så nå lyst på fremtiden etter at det var etablert sovjetrepublikker i Russland, Ungarn og Bayern.
For borgerskapet i München var det ingen tvil om at det nye revolusjonære regimet var et instrument for Sovjetunionen. Ledernes jødiske avstamning bidro ytterligere til å øke antismittismen i Bayern. Og dette inntrykket festet seg ikke bare i Bayern. I avisen Illustrated Sunday Herald uttalte den britiske krigsministeren Winston Churchill at "..jødene hadde oppnådd en uhyggelig innflytelse..i den korte perioden da Bela Kuhn styrte i Ungarn. Det samme fenomen hadde vist seg i Tyskland(Bayern).."(31).
For de før nevnte, offisiøse Hitler-biografer representerer denne perioden og Hitlers rolle i den et problem, som de har vanskeligheter med å forklare. Da Joachim Fest skrev sin Hitler-biografi, hadde han ikke tilgang til de kildene som viser at Hitler var valgt til medlem av soldatrådet som var en del av rådsrepublikkens samfunnsmodell. Da Alan Bullock skrev sin store dobbeltbiografi om Hitler og Stalin, hadde han kildetilgang, men brukte den ikke. Han bygget i stedet på Fests fremstilling av denne perioden,selv om denne altså manglet kunnskap om disse kildene. Og den mest oppblåste og oppskrytte av disse biografene, Ian Kershaw, hopper rett og slett bukk over hele problemet, ved å late som om det ikke var noe tema i samtiden at den revolusjonære rådsrepublikken i Bayern i all hovedsak var ledet av jøder og representanter for Sovjetunionen! Han bygger også her på Hitler egen usanne fremstilling i Mein Kampf.

Når Hitler ikke ble antisemitt i Wien-perioden, ikke under verdenskrigen og heller ikke under de revolusjonære omveltningene i Tyskland mellom 1918 og 1920, når ble så Hitler antisemitt og hva var det som gjorde ham til jødehater?
Ralf Georg Reuth knytter denne forvandlingen, som skulle få så dramatiske konsekvenser, til to sentrale hendelser eller begivenheter.

For det første regjeringsstyrkenes oppgjør med det kommunistiske herredømmet i München i mai 1919. Igjen under ledelse av sosialdemokraten Noske marsjerte styrker fra Reicshwehr inn og gjorde raskt ende på det røde regimet. De tok hardhendte middel i bruk i den sammenheng; og møtte heller ikke videre motstand.

Den avgjørende betydning av Versailles-diktatet

For det andre Versailles-traktaten, dvs fredsdiktatet fra seierherrene i Verdenskrigen som ble overlevert den tyske forhandlinsgdelegasjon, og gjort kjent for den tyske offentlighet på samme tid som begivenhetene i München, i mai 1919. Dermed hadde "drømmelandet" etter våpenstillstanden høsten 1918, da man fortsatt trodde på en rettferdig og balansert fredsavtale, opphørt å eksistere. Det brutale innholdet i seiersmaktens krav var et voldsomt sjokk for tyskerne.

Man skulle ha trodd at Hitler, som medlem av det revolusjonære soldatrådet, ville ha blitt utsatt for straffereaksjoner, men tvertimot så dukker han opp som medlem av undersøkelseskommisjonen, opprettet av Reichswehr, for å etterforske soldater og offiserer som hadde gått rådsrepublikkens ærend(32). Hitler hadde ganske enkelt skiftet side, og Reuth slår fast at det ikke er mulig ut fra kildene å forklare hvordan dette hadde lyktes ham. En hypotese, som støttes av flere forskere(32), er at en eller flere av Hitlers militære overordnede beskyttet ham - av grunner som ikke lenger lar seg rekonstruere.
En delvis forklaring på at det var mulig å skifte side så smertefritt ,kan også være den dramatisk nye situasjon som var skapt gjennom nyheten fra Versailles, som forente nesten alle tyskere, uvhengig av politisk tilhørighet, i en motstand mot seierherrenes uventet harde betingelser. Den senere kjente britiske økonomen, John Maynard Keynes, som var medlem av den britiske delegasjonen i Versailles, omtalte fredsbetingelsene slik:"Alle tanker var konsentrert om hevn, og om å velte en utålelig statsgjeld fra seierherrenes skuldre over på skuldrene til de beseirede..Målet var å slavebinde Tyskland i en hel menneskealder, å fornedre millioner av mennesker og fornedre et helt folk, noe som skulle virke avskrekkende.."(33). Keynes nedla sitt hverv som medlem av den britiske delegasjonen til Versailles-forhandlingene i protest mot innholdet i fredsavtalen. I dag er det ikke mange som er klar over den voldsomme reaksjonen Versailles-diktatet (som det ble korrekt kalt, fordi det ikke var gjenstand for forhandlinger med Tyskland) vakte i og utenfor Tyskland. Voldsomheten i reaksjonen hang sammen med at man hadde ventet en ærefull og balansert fred med utgangspunkt i tidligere fredsslutninger, og i den amerikanske president Wilsons løfter som ble offentliggjort under krigen. I Wilsons 14 punkter for en etterkrigsordning var en sentral idé folkenes selvbestemmelsesrett og nasjonalitetsprinsippet. Så viste det seg at disse prinsippene ble kastet overbord i fredsdiktatet. Store tyske områder skulle avstås til Polen uten at innbyggerne ble spurt, det tysk-østerrikske Sudetenland og Syd-Tyrol gikk til henholdsvis Tsjekkoslovakia og Italia. Det tyskspråklige Elsass skulle uten folkeavstemning avstås til Frankrike. Østerrike ble nektet å sluttet seg til Tyskland trass i en enstemmig beslutning i det østerrikske parlamentet om dette.
Versailles-diktatet hadde intet med selvbestemmelsesrett og nasjonalitetsprinsipper å gjøre, men desto mer med kortsiktige og rendyrkede maktinteresser hos særlig seiersmaktene Frankrike og Storbritannia. Bortsett fra tvangs-landavståelsene av tyske og tysk-østerrikske landområder og folkegrupper, var de enorme og historisk enestående krav om krigserstatninger det som mest skulle opprøre og skape voldsomme reaksjoner i Tyskland. Disse hadde et omfang som ingen tidligere krigsavslutning og fredsavtale mellom stater kommer i nærheten av. Den ovenfor siterte beskrivelsen som Keynes gav i så måte, er meget dekkende.Som en dyp ydmykelse ble det også oppfattet at hæren, nasjonens tidligere stolthet, skulle begrenses til 100.000 mann, verdig en småstat. Et helt nytt element i fredsdiktatet var at Tyskland ble pålagt å anerkjenne sin "skyld" for krigen, og krav om at Keiseren skulle utleveres og bli dømt av seierherrene som krigsforbryter (Dette siste kravet slapp man å oppfylle da Keiseren flyktet til det nøytrale Nederland og fikk asyl der).
Lettere var det nok å godta at samtlige tyske kolonier gikk tapt til kolonimaktene Frankrike og Storbritannia, som allerede hadde delt opp store deler av verden mellom seg.
Mest skuffet over innholdet i Versailles-avtalen var nok sosialdemokratene, som mente de tvertimot fortjente takk for å ha bidratt til å styrte det gamle keiserregimet, og for å ha ledet an i undertrykkingen av kommunistoppstandene i flere tyske byer i 1919.

Keynes hadde rett: Dette var en fredsavtale som tok sikte på fornedrelse, undertrykking og utbytting av et helt folk.
Hatet mot seierherrene som hadde påført Tyskland denne freden var sterkt og utbredt.
I et brev til sine foreldre 25.juni 1919, måneden etter at Versailles-diktatet var blitt kjent, skrev en krigsløytnant, som også hadde vært med og slått ned kommunistregimet i München, til sine foreldre:*"Det eneste som nå holder meg oppe, er håpet om en dag å få hevn, selv om dagen måtte ligge langt unna. Men jeg kommer kanskje til å oppleve den". Løytnanten het Rudolf Hess, Hitlers senere sekretær og stedfortreder(34).

Man fikk altså annet å tenke på enn hvem av militære kamerater hadde vært valgt som soldatråd under den bayerske rådsrepublikken.
Den helt avgjørende betydning Versailles-diktatet fikk for den politiske utviklingen i Tyskland på 1920- og 30-tallet, og for den européiske katastrofen som fant sin begynnelse den 1.september 1939, kan det ikke herske tvil om. For den tyske Hitler-biografen Joachim Fest var dette fremdeles klart nok. Han beskriver hvordan seierherrenes diktat politiserte brede grupper som hittil ikke interessert seg for politikk, og radikaliserte de som allerede deltok i det politiske liv. Også den 30-årige Hitler ble revet med av disse politiske lidenskapene, Den britiske Hitler-biografen Kershaw derimot har ikke forstått dette. I Versailles-avtalen ser han kun et marginalt fenomen, som i hans 2300 sider lange biografi vies bare liten oppmerksomhet(35). Man kan trygt si om Kershaw at hos ham står kvaliteten i omvendt forhold til kvantiteten på skriveriene.

Bolsjevismen: Masseterror og massedrap som normale virkemiddel.

Den andre faktor som forklarer Hitlers forvandling til radikal antisemitt var den videre utvikling av den kommunistiske revolusjonære bevegelse. I Tyskland hadde de i hovedsak jødisk ledede kommunistiske forsøk på omveltning blitt slått ned. Selv om disse oppstandene hadde vært brutale og blodige, var dette likevel smått sammenlignet med det som var under utfoldelse i Russland. Her førte den kommunistiske maktovertagelsen til utrydding av hele klasser og folkegrupper. Det dreide seg ikke om en uheldig sideeffekt av en kaotisk og borgerkrispreget situasjon. Massedrap av sosiale klasser var det kommunistiske regimets offisielle ideologi og ideologisk baserte siktemål og praksis. Hundretusenvis og etterhvert millioner ble slaktet ned. Ofrene var ikke ikke bare de aristokratisk-borgerlige elitene og presteskapet, men også store og små selveiende bønder, og mange andre som kom under hjulene på mordmaskineriet. Alt for å skape det nye "sovjetmennesket" og frelse verden(36).
Brutaliteten og bestialiteten som de russiske kommunistene tidlig la for dagen som en systematisk politikk, bekreftet det inntrykket man hadde fra særlig den kommunistiske perioden under den bayerske Rådsrepublikken. Særlig de rødes henrettelse av og sadistiske mishandling av 10 uskyldige gisler den 30.april 1919 gjorde at "den røde terror" skpte uhyggelige assosiasjoner. At flertallet av kommunistlederne var jøder, gjorde at disse stygge overgrepene gav begrepet jødisk bolsjevisme ny og negativ næring.Det var et faktum at lederen for den kommunistiske rådsrepublikken, Eugen Leviné, var jøde. Hans utsagn om at det "ikke var så viktig om man skar over halsen på et par tusen borgerlige", bekreftet inntrykket av at man stod overfor en helt ny type politikere,en ny type ekstremisme som bevisst var villig til å ta og tok massedrap og terrorisme i bruk som et helt normalt virkemiddel(37). En annen kommunistleder i München, Max Levien - også jøde - uttalte at det var uinteressant om noen borgerlige barn omkom av hunger pga forsyningsvanskelighetene. "Det gjorde ingen skade om de døde, de ville likevel bare bli fiender av proletariatet"(37). Levien var ikke bare jøde men også russer, sønn av en jødisk millionær i Petersburg. Han var altså den rette til å tale morderisk om boursjoasiets barn! En annen russisk-født jøde blant kommunistlederne i Tyskland var Tobias Axelrod, som av den sovjetiske ambassadøren i Berlin, Adolf Joffe - forøvrig også jøde - ble sendt til München for å delta i omveltningen der.
Det var altså ikke vanskelig for dem som allerede var antikommunister og antisemitter, å påvise det sterke jødiske og russiske innslaget i den bayerske rådsrepublikken. Avisene i hele Tyskland var fulle av beretninger om den "jødiske bolsjevismens" herjinger i Bayern, og virkningen var stor også utenfor de tradisjonelle gruppene av antisemitter. Således skrev den senere Nobelprisvinner i litteratur og Hitler-motstander, Thomas Mann: *"En verden som fortsatt har selvoppholdesdrift, må med all energi den er i stand til å oppbringe og med standrettslig tempo, gå imot dette menneskeslaget"(38), Med "dette menneskeslaget" mente Mann "denne russiske jøde-typen,denne sprengstoffaktige blandingen av jødisk intellektuell-radikalisme og slavisk kristussvermeri..". Likhetstegnet melleom bolsjevistiske revolusjonære og jøder hadde m.a.o. overbevist også en ledende tysk intellektuell som Thomas Mann. Sosialdemokraten Hans Goslar skrev om en "flombølge av antisemittisme.. utløst av at de revolusjonære bevegelsene i Tyskland,Russland,Østerrike og Ungarn hadde jødiske åndelige ledere". Antisemittismen stod særlig sterkt i, og var spesielt radikal i de militære tropper og politi-enheter som hadde vært med og nedkjempet rådsrepublikken i München.

Hitlers læremestre.

Antibolsjevisme og antisemittisme gikk her hånd i hånd; og dette miljøet stod Hitler midt i med begge bena. Hans"ideologisering" ble fremskyndet av at han i juni 1919 ble forflyttet fra ovennevnte undersøkelseskommisjon til en nyopprettet "antibolsjevistisk propaganda-enhet"(39).
Avgjørende innflytelse på Adolf Hitlers videre utvikling skulle her en viss Karl May få. Kaptein Karl May var sjef for etterretningsavdelingen i regimentets gruppekommando. Han var kjent som en hard nasjonalist og antisemitt, og som en nådeløs forfølger av ethvert tegn til bolsjevistisk viksomhet(40). Det var May som rekrutterte medlemmer av den nye propaganda-enheten; og han var spesielt interessert i folk fra undersøkelseskommisjonen som Hitler av ukjente gunner var blitt plassert i. Historikeren Hellmuth Auerbach har skrevet at Mayr var "fødselshjelperen for Hitlers politiske karriere"(40). Mayr skal senere ha uttalt at Hitler, da han ble kjent med ham, var som "en herreløs hund". Rollen som propaganda-medarbeider gav Hitler en stilling av en viss betydning; og han gikk opp i arbeidet med stort og energisk engasjement. Han ble snart kaptein Mayrs høyre hånd, noe som ikke hadde vært mulig hvis kapteinen ikke hadde vært helt overbevist om at korporalen delte hans nasjonalistiske og antisemittiske overbevisning. Før Hitler og de andre propagandistene ble satt i arbeid, måtte de gjennom en kort men intensiv "antibolsjevistisk skolering" ved Universitet i München med utvalgte dosenter. Disse gav en innføring i bolsjevismens vesen basert på erfaringene fra Russland, Ungarn og Tyskland, og med vekt på det jødiske grunnlaget for bolsjevismen(41). Når disse forelesningene etter alt å dømme fikk så sterk innflytelse på Hitler, så var det også fordi han med sin manglende formelle utdannelse (kun realskole-eksamen) hadde en dyp respekt for høyt utdannede akademikere av det slaget som gav disse forelesningene.
Etter skoleringen fikk Hitler sitt første oppdrag, nemlig i transittleiren Lehfeld. Foran tyske soldater som hadde kommet tilbake fra russisk krigsfangenskap og som var i leiren før dimittering, holdt Hitler sitt første foredrag i august 1919. Da oppdaget han selv og andre at han hadde et helt usedvanlig talent som folketaler. Interne rapporter til militære overrordnede viser at Hitlers taler allerede hadde fått et så sterkt antisemittisk innhold at det kunne betegnes som "jødehets" - noe som ikke var helt akseptabelt(42). Antisemittisme var for Reichswehrs ledelse bare akseptabelt når den ble satt inn i sin rette antikommunistiske sammenheng. Fra september 1919 foreligger det første skriftlige vitnesbyrd fra Hitler selv hvor han setter bolsjevisme og antisemittisme inn i en årsakssammenheng(42), dvs at disse var to sider av samme sak; "som to sider av en medalje".
Det samme synet på denne kausalsammenhengen hadde det lille Tyske Arbeiderpartiet(DAP) i München, som senere skulle gi opphav til Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti(NSDAP). DAP, som Hitler pleiet kontakt med fra september 1919, var dannet av journalisten Karl Harrer og håndverkeren og arbeideraktivisten Anton Drexler, begge nasjonalistiske og dypt antisemittiske. Andre medlemmer delte hatet mot den "jødiske bolsjevismen", blant dem forfatteren Dietrich Eckart, arkitekten Alfred Rosenberg og økonomen Gottfried Feder. De to siste skulle i perioder få sentrale roller i Det tredje Riket. DAPs ledelse og sentrale medlemmer hadde en fortid i det såkalte Thule-Selskapet. Flere medlemmer av denne foreningen var blitt tatt som gisler og myrdet av det kommunistiske revolusjonsstyret i München. Allerede høsten 1919 trådte Hitler inn som medlem i DAP. Her hadde han tydeligvis funnet meningsfeller; og snart ble han som taler partiets viktigste attraksjon.
I disse talene lå hovedvekten på antibolsjevisme - antisemittisme var et nødvendig men underordnet tillegg. Det viktige her er at Hitler ikke ble antisemitt via rasisme, men via antikommunisme(43); han ble m.a.o.jødehater fordi han hatet kommunismen. Av spesiell betydning for Hitlers ideologiske utvikling på dette områder, var hans kontakt med eksil-russiske kretser og tyskere med russisk bakgrunn og førstehånds kunnskap om utviklingen i Russland. Særlig viktig var nok tyskbalteren og diplomaten Max-Erwin von Scheubner-Richter, som hadde nær kontakt med antibolsjevistiske og antisemittiske eksilrussiske kretser, og arkitekten og tyskbalteren Alfred Rosenberg, som var utdannet i Russland. Noen antislavisk innstilling hadde Hitler i denne perioden absolutt ikke, det var den gangen ingen tale om "slaviske undermennesker". Tvertimot sa han i en tale i juli 1920:"Vår redning kommer ikke fra vesten. Vi må søke tilsutning til det nasjonale, antisemittiske Russland. Ikke til Sovjetene..der hersker jøden"(43).
Dét faktum at Hitlers antikommunisme var opprinneligere enn hans antisemittisme - d.v.s. kom før denne - bekreftes også av ytringer han kom med i senere perioder. Som Rikskansler hadde Hitler i mai 1933 et møte med den kjente vitenskapsmannen og president i Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften,Max Planck, og kom ved denne anledningen med følgende uttalelse:"Jeg har i og for seg intet mot jøder. Men alle jøder er kommunister og disse er mine fiender. Mot dem retter jeg min kamp"(44).
Ralf Georg Reuth påviser at dette grunnleggende forhold er helt oversett av de mest kjente Hitler-biografene Bullock, Fest og Kershaw. På slutten av livet begynte Joachim Fest riktignok å innse at han hadde feilet på dette sentrale punktet. Iallfall uttalte han i et intervju med avisen Die Welt i september 2004:*"Kanskje ligger vendepunktet i det revolusjonære München"(45).
Reuth konkluderer dette avgjørende skiftet i Hitlers liv slik:
"Faktisk fullførte den sosialdemokratiske regjeringssoldaten Adolf Hitler sitt skifte til fanatisk antisemitt, parallelt med den antibolsjevistiske-antisemittiske heksesabatten som bygget seg opp i begynnelsen av året 1919 i det revolusjonære München, og som etter at fredsbetingelsene fra Versailles var blitt kjent, nådde ut til brede befolkningsskikt. Denne antisemittismen hadde lite å gjøre med den form for jødehat som alltid hadde eksistert med utgangspunbkt i sosiale fordommer og mindreverdighetskomplekser, og som hadde tiltatt noe i løpet av de trøstesløse krigsårene. Nå hadde en radikal antisemittisme,knyttet til et helt konkret trusselsscenario, avløst denne og tidligere tiders antisemittisme i Tyskland"(45).

Denne nye antisemittismen, hadde som nevnt ovenfor, sitt utgangspunkt i Russland, og fikk her også sine første brutale utslag i større omfang. Ifølge "the Jewish People´s Relief Committee of America" ble mellom desember 1918 og august 1919 mer enn 100.000 jødiske menn, kvinner og barn masssakrert av kontrarevolusjonære "hvite" og ukrainske nasjonalister, delvis på bestialsk vis(46). Pogromer hadde forekommet tidligere i Tsarriket, men det som skjedde nå var noe helt nytt. Et samtidsvitne, sosialisten S.Maslow skrev den gangen:"Også under pogromene i Tsartiden var jøder blitt drept; men aldri så mange som nå og aldri med slik følelsløshet, ja hardhjertethet, som nå"(47). I slutten av mai 1919 brukte London-avisen Jewish Chronichle et uttrykk i omtalen av denne nye typen jødeforfølgelser, et uttrykk som senere skulle bli be dre kjent:Holocaust. Begrunnelsen som ble gitt for disse massemordene på jøder fra 1919, var at jødene var bærere og sympatisanter av de forhatte bolsjevikene(47). Da Wehrmacht marsjerte inn i Sovjetunionen i juni 1941 brøt det i løpet av kort tid spontant ut mer enn 50 pogromer i Baltikum, Hviterussland og særlig i Ukraina, der tusener jøder ble regelrett slaktet ned.

Den antatte årsakssammenhengen mellom bolsjevisme og jødedom var utvilsomt én viktig faktor i Hitlers omvandling til fanatisk antisemitt.

Anti-kapitalisme og jødedom

Det var imidlertid én annen viktig faktor som modnet i Hitlers politiske tenkning samtidig med at skrekkbildet av den jødiske bolsjevismen ble skapt; nemlig forestillingen om den griske "jødiske kapitalismen"(48).

Hva var årsakene til denne utviklingen?
Delvis var dette en holdning han ifølge Reuth hadde tatt med seg fra sin sympati med sosialdemokratene og fra sin ikke helt avvisende holdning til den bayerske rådsrepublikken. Så lenge sosialdemokratene stod for en politikk som garanterte en nasjonal og sosial akseptabel utvikling, så holdt han fast ved dem(48). Da det fra sommeren ble klart at sosialdemokratene ikke lenger kunne garantere en slik utvikling, begynte Hitlet å se etter andre alternativer.
Hitler var etter verdenskrigen forblitt den "fattige djevel"("der arme Teufel")han var før krigen, uten særlig håp om et bedre liv. Den nye tiden med sin kapitalistiske ordning fant han like avskyelig som de fleste andre som tilhørte de lavere og midlere sosiale skikt. Mangelen på næringsmidler og den tiltagende inflasjonen gjorde at svært mange mennesker i disse årene i Tyskland levde nær eller under sultegrensen. Livet som fortsatt soldat gav Hitler iallfall et visst eksistensgrunnlag - så lenge det varte. Mange spurte seg hvordan det ville gå, når Tyskland skulle begynne å oppfylle de umåtelige og voldsomme erstatningskravene fra de kapitalistiske seiersmaktene(49). Nasjonalkonservativ kritikk av kapitalisme og industrialisme hadde også eksistert i det keiserlige Tyskland; men blandingen av samfunnsoppløsning, fattigdom og ren nød, og de kapitalistiske vestmaktenes grådig-destruktive krav mot Tyskland gjorde at med Versailles-diktatet samlet alt dette seg til en avvisning og et hat mot det kapitalistiske system. Den senere propagandaminister, Josef Goebbels, var en legemliggjøring av denne tidlige antikapitalistiske nasjonalsosialismen. Goebbels kalte seg til å begynne med "nasjonalkommunist", og hans viktigste fiendebilde etter at han hadde sluttet seg til Hitler og NSDAP, var den vestlige kpitalismen. I utgangspunktet var heller ikke Goebbels spesielt antisemittisk innstilt(50).
Mens Hitlers vei førte fra antikommunisme til antisemittisme, førte Goebbels´ utvikling via antikapitalisme til antisemittisme.
I august 1919 skrev den sosialdemokratiske avisen "Vorwärts":"for mange ute i folket er kapitalist og jøde blitt ensbetydende"(51).
Og med denne "jødiske kapitalismen" var det først og fremst de angelsaksiske landene som ble identifisert.
Den 30-årige regjeringssoldaten Hitler, som manglet enhver faglig kunnskap om økonomiske spørsmål, møtte på ovennevnte skoleringskurs ved Universitetet i München i juni 1919 en foreleser i økonomi som med stor faglig autoritet "påviste" kapitalismens gjennomført jødiske vesen og natur. Denne mannen var Gottfried Feder, som senere skulle slutte seg til NSDAP, men hvis aparte idéer om rente- og pengeslaveriet marginaliserte ham etter at Hitler kom til makten. Men i juni 1919 fikk han stor innflytelse på Hitler; ikke minst hans fremstilling av Versailles-diktatet som et symbol på den internasjonale, jødiske høyfinansens herredømme over det beseirede Tyskland. En annen foreleser var Graf von Bothmer, som mente å kunne påvise en nær forbindelse mellom jødisk bolsjevisme og jødisk kapitalisme; de var så å si siamesiske tvillinger. Den "sanne sosialismen" var på samme måte som den "sanne kapitalismen" nasjonal ifølge von Bothmer.. Derimot var jødisk kapitalisme og kommunisme internasjonal; uten grenser, uten bindinger og dermed begge to redskap for den internasjonale, rotløse jøde. Dette var nye tanker for Hitler, og de forandret etter alt å dømme hans politiske tenkning på en dramatisk måte.
Disse foreleserne var altså ikke motstandere av sosialisme hvis den bare var nasjonal. Tyske sosialdemokrater hadde lenge i den prøyssiske militarismen med sin disiplin og orden sett et forbilde for den kommende sosialismen og snakket om behovet for en sammensmelting av nasjonalisme og sosialisme. I begynnelsen av verdenskrigen hadde den sosialdemokratiske lederen Eduard Bernstein spådd at i det videre forløp "..ville det nasjonale bli sosialistisk.."(53). På konservativ side hadde historiefilosofen Oswald Spengler utviklet lignende tanker i sin bok "Preussischer Sozialismus"; og kulturhistorikeren Arthur Moeller van den Bruck likeså.
Nå hadde de ydmykede soldatene fra skyttergravene håp om at den sosialdemokratiske regjeringen ville avverge angrepet fra Versailles-diktatet og ,bak denne, den antatte "jødiske storkapitalen". De hadde jo god grunn til et slikt håp, fordi den 12.mai 1919 holdt den sosialdemokratiske rikskansleren Philip Scheidemann i en berømt tale i Riksdagen hvor han uttalt at en aksept av betingelsene i Versailles ville gjøre tyskerne til "slave-arbeidere for den internasjonale kapital"(53). Da de regjerende sosialdemokratene likevel bøyde seg under kravene fra seiersmaktene og fra "den internasjonale kapital",og skrev under Versaille-traktaten, førte det til at mange vendte dem ryggen. Dét gjorde også Hitler.
Sosialdemokratene ble gjort ansvarlige for underkastelsen under seiersmaktene og deres grådige kapitalisme. Den sosialdemokratisk ledede Weimar-republikken ble for millioner av tyskere ikke lenger et alternativ til det gamle, undergangne keiserregimet.
(Man kan spørre seg, som Reuth gjør, hva som ville ha skjedd hvis den tyske regjeringen hadde nektet å undertegne Versailles-traktaten. Men slik kontrafaktiske spørsmål ligger som nevnt utenfor historiefaget; selv om de ikke er uinteressante..)
Weimar-republikken fikk derfor et handicap som det aldri ble kvitt, fordi det ble synonymt med det regimet som hadde underkastet seg Versailles-traktatens skambelagte og sterkt skadelige vilkår. Den nasjonalrevolusjonære forfatteren Ernst Jünger ble en gang tadlet for at han hadde vært i mot Weimar-republikken. Han svarte:*"Si heller at jeg var imot Versailles-avtalen. Hvis Weimar-lederne("die Leute von Weimar") hadde forsvart våre interesser på en verdig måte, da hadde vi fulgt dem"(54).
Her tenkte Hitler på samme måte som Jünger. Hitler uttalte om dette temaet:Regjeringssosialdemokratiet skulle ha organisert kamp mot det kapitalistiske vesten for å forsvare det nye, sosiale Tyskland. Republikken burde vært forpliktet til å samle det tyske folk til ny motstand. Hadde republikken på sin grunnleggelsesdag kommet med oppropet:"Tyskere gå sammen og stå opp i motstand! Fedrelandet, republikken venter av dere at dere kjemper for den til siste åndedrag!" Millioner som i dag er republikkens fiender, ville ha vårt fanatiske republikanere. I dag er de fiender av republikken, ikke på grunn av republikken, men fordi denne republikken ble dannet med den tyske fornedrelsen"(54).
Etter at det lille tyske arbeiderpartiet (DAP) var omdannet til det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet(NSDAP) med Hitler som leder og hovedtiltrekningskraft, ble hovedvekten i det nye partiprogrammet ,som bestod av 25 punkter, lagt på kampen mot Versailles og mot "arbeidsfri inntekt og spekulasjon med jord", for deling av overskuddet i store bedrifter og for en "raus alderspensjon". På grunnlag av president Wilons 14 punkter om folkenes selvbestemmelsesrett (som Versailles-traktaten ikke oppfylte) gikk partiet videre inn for at alle tyskere måtte ha rett til å leve i samme stat - Stor-Tyskland. Videre ble jødene erklært til en hovedfiende fordi de med kapitalisme og bolsjevisme som våpen arbeidet for Tysklands tilintetgjørelse.
Anti-Versailles, antikapitalisme, antisemittisme og stortysk nasjonalisme var altså hovedkomponentene i NDSAPs kortfattede partiprogram.
Det er typisk at Hitler-biografen Kershaw med sin forunderlige historieskrivning ikke nevner Versailles med ett ord i sin omtale av 25-punkt-programmet! Godt gjort.

I løpet av 1919 var Hitler altså blitt antisemitt som følge av sammenhengen som han mente å ha oppdaget mellom på den ene siden fornedringen av Tyskland gjennom Versailles-avtalen, en vestlig-internasjonal finanskapitalisme, og på den annen siden jøden.
Det var viktig for ham å understreke at dette var en ny form for radikal , moderne og vitenskapelig antisemittisme som bygget på fakta, ikke på følelser. Følelsesmessig antisemittisme fører bare til pogromer. Hans "vitenskapelige antisemittisme" skulle imidlertid føre til løsninger. I et brev i september 1919 skrev Hitler:
*"Det endelige målet må være den totale fjerningen av jødene overhodet"(55), fordi de altså var bærere av bolsjevismen og av storkapitalen som angivelig stod bak Versailles.

Verdenssammensvergelsen.

Fra denne "analysen" var ikke skrittet langt til forestillingen om den jødiske "verdenssammensvergelsen", som skulle komme til å spille en sentral rolle i Hitlers taler og i nasjonalsosialistisk propaganda. Men dette var altså propaganda som Hitler og mange nasjonalsosialister selv trodde på - eller hevdet at de trodde på. På 1920-tallet kunne det jo se ut som at Tyskland stod alene mot hele verden. De vestlige seiersmaktene var overmektige, det nye Sovjetunionen truet i øst, den eneste allierte fra krigen, Østerrike-Ungarn, var redusert til hjelpesløse småstater. Hva man her så utfolde seg, ifølge nasjonalsosialistisk oppfatning, var en storstilet knipetangsmanøver mellom jødisk ledet bolsjevisme som samarbeidet tett med jødiskledet vestlig storkapital.
Det var særlig forfatteren og antisemitten Dietrich Eckart som overbeviste Hitler om eksistensen av denne jødisk-kommunistisk-kapitalistiske verdenssammensvergelsen. Fra den intellektuelle jødehateren Eckart mottok Hitler høsten-vinteren 1919 en regelrett innføring i raselæren(56). Igjen sugde Hitler opp - som en "tørr svamp" - lærdommen fra den eldre, høyt utdannede og av ham beundrede Eckart. I Hitlers taler i 1920 finner man igjen alle elementene som Eckart utbredte i sitt tidsskrift Auf gut Deutsch. Hitler ble gjort kjent med raseteoretikeren Houston Stewart Chamberlain, briten fra den kjente familien som ble tysker og giftet seg med en av Richard Wagners døtre. Chamberlain var en meget populær og lest forfatter før og etter 1.verdenskrig. Særlig hans hovedverk Die Grundlagen des neunzehnten Jahrhunderts kom i store opplag, og gjorde inntrykk på så ulike lesere som Thomas Lawrence("Lawrence of Arabia"), Winston Churchill og keiser Wilhelm(57) . Dermed tok Hitler skrittet fra antisemittisme og inn i raseteorienes verden, og på samme måte som de mer kjente leserne av Chamberlain oppfattet han dette som faglig basert vitenskap. Hans nye verdensbilde hadde fått det han mente var et grunnsolid faglig grunnlag.
Heller ikke Eckarts sentrale rolle for utviklingen av Hitlers politiske tenkning, har de offisiøse biografene Bullock, Fest og Kershaw forstått - selv om Hitler vier Mein Kampf nettopp til læremesteren Dietrich Eckart. Noe annet ville jo ha vært overraskende.

Henry Ford: Hitlers amerikanske inspirator.

En utenlandsk personlighet som hadde stor påvirkning på Hitler og andre nasjonalsosialistiske lederes tenkning om den jødiske verdenssammensvergelse, var den amerikanske industrigründeren og oppfinneren av samlebåndet, Henry Ford. Hans fembinds verk The international Jew" ble en bestselger i USA og internasjonalt, og ble utgitt også i Tyskland. Lederen for den nasjonalsosialistiske ungdomsbevegelsen, Baldur von Schirach, sa under Nürnbergrettssaken at "den utslagsgivende antisemittiske boken som jeg leste, og som påvirket mine kamerater, var Henry Fords bok Den internasjonale jøde". Jeg leste den og ble antisemitt"(58).
Påstanden - som man kunne synes ville være vanskelig å ta alvorlig - om at den "jødiske børskapitalismen" og den "jødiske bolsjevismen" var to sider av samme sak - mente Ford å kunne bevise enkelt og greitt ved å "påvise" at bolsjevismen var kun anti-kapitalistisk mot ikke-jødisk kapital. Antisemittiske miljøer i flere land så i den store industrimannens kampanje mot jødene uttrykk for et internasjonlt stemningsskifte i retning av en universal antisemittisme. Også på Hitler selv utøvde Henry Fords tanker og teorier tydeligvis stor innflytelse. I sitt kontor i Det Brune Hus(NSDAPs hovedkvarter) i München hadde Hitler hengende på veggen et stort foto av Ford. Da Hitler i 1931 ble intervjuet av en journalist fra Detroit News, og ble spurt om hvorfor han hadde hengende et foto av Ford, svarte Hitler:"Jeg betrakter Henry Ford som min inspirasjon"(59).Avisen New York Times bragte den 10.desember 1922 nyheten om at den tyske regjeringen trodde at Hitlert ble finansiert av Henry Ford.
Nå kan Fords tanker om jødene knapt ha vært særlig nye eller overraskende for Hitler. Hans læremester var først og fremst Dietrich Eckart. Fords betydning var nok heller at han som en kjent utenlandsk og internasjonal personlighet så ut til å bekrefte de samme tanker som hadde utviklet seg hos nasjonalsosialistene og lignende miljøer, og dermed gav disse tankene autoritet og større tyngde.
Det er igjen betegnende men likevel utrolig at hos Hitler-biografene og "ekspertene" Bullock, Fest og Kershaw søker man forgjeves etter navnet Henry Ford.

Fra 1919 og et par år fremover utviklet Hitler altså sin antisemittiske "verdensanskuelse" - ikke i Wien før 1.verdenskrig, og ikke som en følge av rasetenkning, men som en følge av antikommunisme, antikapitalisme og Versailles. Til gjengjeld lå nå denne verdensanskuelsen fast som fjell, og ble først gjennomført i nasjonalsosialistisk propaganda og opposisjonsvirksomhet, og - etter maktovertagelsen i 1933 - i praktisk politikk med mer og mer nådeløse og brutale konsekvenser. Hitler holdt fast ved den grunnholdningen som han hadde utviklet i en kort peridoe etter 1919, helt inn i døden, slik dette fremgår av hans politiske testamente diktert til hans sekretær Traudl Junge den 29.april 1945. Her heter det blant annet at "..hvis Europas folk igjen skal bli ansett kun som aksjepakker for de internasjonale penge- og finanssammensvorne, så vil også det folket bli trukket til ansvar, som er den egentlige skyldige i denne morderiske kampen:Jødedommen".

Hvilken stilling hadde faktisk jøder i sovjetisk og andre lands kommunisme?

Ifølge Hitlers og nasjonalsosialistenes oppfatning var altså kommunismen jødisk, og "jødene" var sentrum i den internasjonale sammensvergelsen mellom bolsjevisme og kapitalisme. Slik så Hitler det, slik så Henry Ford og mange andre tingenes tilstand.
Men hvordan så det ut i virkelighetenes verden? Hvilken stilling hadde jødene i den kommunistiske bevegelsen, som utvilsomt var internasjonal?Hvordan var jødenes stilling i Russland? Hvilken rolle spilte jøder under revolusjonen i 1917 og fremover, etterhvert som Sovjetregimet festet grepet?

En annen tysk historiker, Johannes Rogalla von Bieberstein, har behandlet disse og beslektede sprøsmål i sitt verk "Jüdischer Bolschewismus" Mythos und Realität(60).

Von Bieberstein skriver innledningsvis at historikerne lenge har skydd unna denne problemstillingen - av lett forståelige grunner. Han viser i den sammenheng til den israelske historikeren Jacob L. Talmon, som i 1970 betegnet temaet som eksplosivt, fordi en påvisning av et "historisk jødisk ansvar og skyld for kommunismen" ville røre ved forestillingen om jødisk uskyld og lidelse(61). Den franske filmskaperen Claude Lanzmann har sogar hevdet at det er "obskønt" å stille spørsmålet hvorfor Holocaust skjedde.

Men historikere kan ikke tabuisere enkelte historiske fenomener, de må hele tiden søke etter og om mulig finne årsaksforklaringer på hvorfor historien og historiske fenomener utvikler seg slik som de gjør og skjer når de skjer. Og det finnes mange nok jødiske historikere som er fullt klar over at dette - den historiske årsakssammenhengen mellom kommunisme og jødedom - er noe som eksisterte. Ovenfor har jeg allerede vist til den amerikansk-jødiske historikeren, Richard Pipes,professor ved Harvard-Universitetet, som har sagt at en av de mest ødeleggende konsekvenser av den russiske revolusjonen var "identifikasjonen mellom jøder og kommunisme", og at spørsmålet om i hvilken grad det var en jødisk deltagelse i bolsjevismen , er av mer enn akademisk interesse. Og Pipes står på ingen måte alene blant jødiske intellektuelle med denne vurderingen. Forfatteren av et stort verk om det jødiske folks historie, Simon Dubnow, som i 1941 ble myrdet av Gestapo i Riga, gikk i sine memorer så langt som til å skrive om "den fryktelige skyld jødene hadde belastet seg med gjennom sin deltagelse i bolsjevismen". Overrabbineren i Moskva,Jakob Mazeb, var inne på det samme da han uttalte at "Trotzkiene lager revolusjon, og Bronsteinene må betale prisen..".
Det var antagelig jøder som før noen andre, var oppmerksom på den faren for jødene i sin alminnelighet som jødiske kommunister og revolusjonære representerte. Allerede i 1919 offentliggjorde tidsskriftet Neue Jüdische Monatshefte en artikkel med denne bemerkelsesverdige påstanden:"Like måteløst som det blir overdrevet fra antismittisk side, blir det engstelig benektet av det jødiske borgerskap:Likevel står den høye jødiske andelen i dagens revolusjonære bevegelse fast"(62)
Jødiske revolusjonære har på ingen måte pøvd å stikke dette faktum under en stol. I sitt skrift "Sosialisme, revolusjon og jødespørsmål" skriver Moritz Rappaport i 1919 at Leo Trotztki var "grunnleggeren av verdensrevolusjonen" og Kurt Eisner "satte den i gang("ins Rollen gebracht")" i München. Jødene var - ifølge den jødiske revolusjonære Rappaport - "det førende element" (63) i revolusjonen. Lederen for den kommunistiske motstandsgruppen(mot nasjonalsosialismen) Rote Kapelle, Leopold Trepper, uttalte:"Jeg ble kommunist, fordi jeg er jøde"*(63).

Så kan man spørre: Hvem og hva er en jøde? Kommunister og revolusjonære skulle jo pr definijon være ateister og dermed ikke være religiøse, d.v.s. troende jøder. Altså var Marx,Trotzki, Eisner osv. pr.definsijon ikke jøder? For nasjonalosialistene var dette som kjent irrelevant; de definerte jøde etnisk. Jøder kunne bli kommunister og ateister, eller konvertere til katolisisme eller hva det måtte være - det hjalp ingen ting. Ifølge nasjonalsosialistisk oppfatning forble en jøde en jøde uansett. Dette synes å samsvare med de kriteria som legges til grunn i jødiske kilder. Således omtaler Who is who in Jewish History(New York 1995) revolusjonære og kommunistiske ledere som Isaac Deutscher, Kurt Eisner, Lasar Kaganowitsch, Bela Kun, Rosa Luxemburg, Karl Marx, Grigori Sinowjew og Leo Trotzki utvetydig som jøder. Det var heller ikke nødvendigvis slik at de jødiske kommunister ikke lenger så seg selv som jøder, selv om de ikke var religiøse jøder. Et eksempel på dette er Ana Pauker, født Rabbinsohn,ledende kommunist og regjeringsmedlem i Romania etter 1945. Hun kom fra en from jødisk familie, hadde vært lærer i hebraisk og anså seg hele sitt liv som jøde.Da hennes jødisk-religiøse far kritiserte henne for at hun brøt Sabbat-reglene, protesterte hun sterkt og påviste at dette ikke var riktig(64).

Kommunismens åndelige fedre

Lenge før de revolusjonære oppstandene i Europa på slutten av og etter 1.verdenskrig var jøder sterkt representert blant dem som utarbeidet idéene og det ideologiske grunnlaget for denne bevegelsen.
De fleste venstresosialistiske tenkere i Europa var av jødisk avstamning,og flertallet var tysk-jødiske:

Moses Hess skrev og offentliggjorde i 1837 det som ansees som den første sosialistiske boken i Tyskland(65). Her omtalte han, som var sønnesønn av en ortodoks rabbiner, sosialismen som den "høyeste religion" og "den høyeste vitenskap".Han arbeidet samtidig med Karl Marx i avisen Rheinische Zeitung, og bidro til de innledende arbeider med Det kommunistiske Manifest. Det var Hess som hvervet Friedrich Engels for kommunismens sak. Hess beundret Marx, mens Marx hadde en viss skepsis til Hess, som han betegnet som en "kommunistrabbi".

Karl Marx behøver ingen nærmere presentasjon. Gjennom begge foreldre stammet han fra rabbinere, men av "opportunistiske grunner" lot han seg døpe(65). Han omtalte den jødiske religion som "motbydelig"("widerlich"), men betegnet seg samtidig som "stammefrende " av den konservative og jødiske britiske politikeren Benjamin Disraeli. Andre jøder har sett jødiske elementer i marxismen. Litaueren Aron Liebermann, som regnes som grunnleggeren av den jødiske, zionistiske sosialismen, sa at de "store profetene " i vår tid som Karl Marx "er vokset opp i vårt folks ånd"(66); dvs. det jødiske folks ånd. Psykiateren Erich Fromm, hvis bestefar var husrabbiner hos Rotschild-familien, skrev at " I sosialisme-oppfatningen hos Marx dukker alle elementene fra den messianske tiden opp igjen: Fraværet av misunnelse, aggresjon og krig, og overflod for alle". Leo Løwenthal, som var generalsekretær i det sosialistiske tyske studenterforbund så i Marx en trofast arvtager av den "rabbiniske tradisjon".

Før første verdenskrig var skillet mellom revolusjonære og mer reformorienterte sosialister ikke så viktig. De tyske sosialdemokratene så og ser i Ferdinand Lasalle og Eduard Bernstein sine ideologsike familiefedre og læremestre.
Lasalle var sønn av en liberal kjøpmann i Breslau, og fikk en jødisk utdannelse. Han følte seg fremmed overfor det kristelig-borgerlige samfunnet. Leo Løwenthal skrev om Lasalle at hans grunnleggende opplevelse var "..samfunnsundertrykkelsen av hans egen stamme(dvs. jødene, min kommentar), som han "forsøkte å hevne"(67). Han var "stolt over å nedstamme fra det første store sivilisatoriske folket".

Edurd Bernstein kom også fra en jødisk familie, og gikk først i lære hos Berlin-banken S&L Rotschild, men gikk snart inn som aktivist i den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Under Bismarcks forfølgelse av sosialdemokratene flyktet han til Sveits, og - da han ble utvist derifra - til London, før han kom tilbake til Tyskland. I boken Bernstein og den tyske sosialismen skriver Robert Wistrich, som var lærer ved Jerusalems Hebreiske Universitet, at den jødiske avstamningen til de tre "fremragende sosialistiske tenkerne" Marx, Lasalle og Bwrnstein " ikke var noen tilfeldighet"(68)

Rosa Luxemburg vokste opp i en velstående jødisk familie i den delen av Polen som tilhørte Tsar-Russland, og som etter undertrykkelsen av opprøret og uavhengighetskrigen i 1863 ble utsatt for en brutal russifiserinsgpolitikk. Når man likevel kan kalle Luxemburg tysk-jødisk, så var det fordi tysk og ikke russisk eller polsk var det viktigste språket i familien, hvor tysk litteratur ble dyrket. Hun studerte sosialøkonomi i Zürich, og dannet sammen med to andre jødiske studenter (Warski og Tyszka) " Kongeriket Polen og Litauens marxistisk-internasjonalistiske sosialdemokrati"(69)
I 1897 flyttet Luxemburg til Tyskland hvor hun via et pro-forma-ekteskap fikk tysk statsborgerskap. Hun tilhørte den mest ekstreme og voldelige retningen innenfor sosialdemokratiet, og ble den fremste teoretiker innnfor SPDs venstrefløy. Da et medlem av tsar-familien ble myrdet i et attentat, jublet Luxemburg i *Sächsische Arbeiterzeitung over drapet på "blodhunden Sergej Romanow". I et brev skrev hun at man "uten å nøle burde skyte politiske motstandere". Hennes revolusjonære iver hadde en "messiansk og profetisk karakter"(70). Den senere kulturministeren i "DDR", Alexander Abusch, sa at Rosa Luxemburg brukte det gamle testamentets språk i sin agitasjon; med formuleringer som var direkte hentet fra Jahwes tale til Moses, ref.2Mosebok,3.14(70). Abusch vokste opp i en jødisk familie i Krakau, så han visste hva han snakket om.
Luxemburg var på ingen måte en teoretiker på høyde med Marx. Når jeg har brukt mer plass på henne her, så er det fordi hun spilte en betydelig og helt konkret rolle for utviklingen av det tema som her behandles; for den nye,radikale antisemittimen i Tyskland etter 1918, og mer spesielt for bildet av bolsjevismen som et jødisk verk. Hun ble på mange måter personifikasjonen på den voldelige og ekstreme, jødiske bolsjevik
I en artikkel i den kjent publikasjonen Weltbühne omtalte forfatteren Arnold Zweig(østerrisk jøde) Luxemburg som "den jødiske revolusjonær fra øst"("Die jüdische Revolutionärin des Ostens")(71)
En annen jøde (og forfatter av biografien om Friedrich Engels) - Gustav Mayer - beretter hvordan han en gang opplevde Rosa Luxemburg som taler. Han sier at flere tiår etterpå gjallet i ham "det fanatiske hatet i hennes stemme"(71). Og han føyde til at "hos denne revolusjonære typen dominerte det jødiske elementet"("bei dieser echten Revolutionärin überwog das jüdische Element".)

Trass i at de fleste betydningsfulle venstresosialistiske tenkere, teoretikere og ledere holdt til i det tyske område, kom revolusjonen ikke i det høyindustrialiserte Tyskland med sin sterke arbeiderbevegelse, men i det føydale og på mange måter tilbakestående Russland.
Bolsjevikrevolusjonen omskapte Russland til Sovjetunionen, og i Hitlers forestilling om den internasjonale jødisk-kapitalistisk-kommunistiske verdenssammensvergelsen ble Sovjetunionen dermed og nødvendigvis det ene, det kommunistiske sentrum og den ene pilaren i denne angivelige verdensssammensvergelsen.

Jødenes rolle i oktoberrevolusjonen 1917

Vi har ovenfor nevnt enkelte jødiske navn innenfor russisk bolsjevisme; særlig de som også var aktive i Tyskland og Ungarn.
Men hvilken rolle spilte jøder i den russiske (og østeuropéiske) marxistisk-revolusjonære bevegelsen før og etter revolusjonsåret 1917?

I begynnelsen av første verdenskrig tok en venn av Lenin og Trotzki, Alexander Israel Helphand Parvus, jøde og marxist fra Litauen,kontakt med den tyske regjering for å få støtte til revolusjonært arbeid i Tsar-Russland. Ikke fordi den var sympatisk til russiske revolusjonære, men fordi den håpet de revolusjonæres virksomhet ville svekke Russland som stat, svarte tyske myndigheter positivt på denne forespørselen. Allerede i mars utbetalte Auswärtiges Amt (tysk UD) 1 million gullmark til fremme av revolusjonær aktivitet i Russland. Tysk økonomisk støtte til de revolusjonære fortsatte helt til begynnelsen av 1918(72). Pengeoverføringene ble formidlet gjennom en kontaktperson i Skandinvia,Jakob Hanecki Fürstenberg,som kom fra en velstående jødisk familie i Warszawa, og som senere ble folkekommissær for finansspørsmål og direktør for statsbanken i Sovjetrussland.
I det toget som med hjelp fra tysk offisiell side bragte Lenin tilbake til Petersburg i april 1917, ble han ledsaget av Grigori Sinowjew(født Apfelbaum) og Karl Radek(født Karol Sobelsohn), begge jøder(72). Togreisen fra Sveits, hvor Lenin levde i eksil, til Petersburg ble organisert av hans venn Paul Levi,også av jødisk avstamning, som samarbeidet med den tyske legasjonen i Bern for dette formål.

Jøder i det sovjetiske maktapparatet

Etter revolusjonen, som jo heller fortegner betegnelsen statskupp,fortsatte jøder å spille en betydelig rolle i det nye maktapparatet.
På bolsjevikenes partikongresser i 1921 og 1922 var mellom 15% og 20% av delegatene jøder(73). Av 21 medlemmer av partiets sentralkomité i august 1917 var 6 kategorisert som jøder, dvs 28,6%. I forhold til deres andel av befolkningen i tsarriket var jøder sterkt overrepresentert; og desto mer overrepresentert desto høyere man går oppover i partihierarkiet(73).
Slike tall er selvfølgelig interessante, men som Johannes von Biberstein påpeker, er det helst de store, kjente og utad agerende personlighetene som skaper det bildet som en bevegelse får ute i offentligheten, i opinionen,i den brede folkemeningen.
Den sovjetiske kulturkommissæren, Anatoli Lunatscharski, satte etter oktoberrevolusjonen opp en rangliste for det bolsjevikiske lederskapet. Den så slik ut: 1. Lenin 2. Trotzki 3. Swerdlow 4. Stalin 5.Dscherschinski 6. Sinowjew 7. Kamenew. Blant disse var altså fire av syv jøder, og nummer to i hakkeordenen var jøde(74).
Bolsjevikenes "militære revolusjonskomité", som planla og ledet oktoberkuppet, hadde 5 medlemmer, og av disse var to jøder, Swerdlow og Uritzki. Nummer to på bolsjevikenes rangstige,Leon Trotzki, var den dominerende personlighet ved siden av Lenin, og hadde, som leder av den røde armé i borgerkrigen med de "hvite," en så sterk rolle at Rosa Luxemburg, og andre omtalte bolsjevikregimet som en Lenin-Trotzki-regjering(74). Et mindre kjent navn i dag er Jakob Swerdlow, som kom fra en småborgerlig jødisk familie. Han bidro spesielt til øket antisemittisme ved at han som russisk statssjef i 1918 gav ordre om mordet på tsar-familien(74). En fremstående rolle i oppbygningen av sovjetstaten spilte også "Lenins skygge", Grigori Apfelbaum Sinowjew. Han ble bl.a. leder for Petrograd Sovjetet og for eksekutivkomitéen i den Kommunistiske Internasjonale. Under Lenins sykdom i 1923-24 dannet Kamenew sammen med Sinowjew og Stalin førertroikaen i bolsjevikpartiet. Trotzki, som Lenin visstnok hadde utpekt som sin etterfølger, holdt seg borte fra partiarbeidet, og kunne derfor lett bli utmanøvrert av Stalin(75); som allerede viste at han hadde store evner i så måte. Under bisettelsen av Lenin ble det nok en gang på en symbolsk måte illustrert hvilken uvanlig sterk rolle jøder hadde i denne tidlige fase av Sovjetunionen. Av de syv æresvakter ved kisten var tre jøder. De andre fire var polakken Dserschinski, georgieren Stalin,russeren Tuchattschewski og den tyske Clara Zetkin. Hennes avdøde mann var den russiske jøden Ossip Zetkin(75). Det store russiske folkeflertallet var altså tynt representert rundt Lenins båre.

For antisemitter i Russland og den øvrige verden var dette et tilstrekkelig bevis på at bosljevikregimet var en "jødisk makt", et "Sovjet-Judea"(75). Også folk som ikke i utgangspunktet var antijødiske, fant det besynderlig og påfallende at en folkegruppe som kun utgjorde 4% av totalbefolkningen i Tsar-Russland inntil 1917, og bare 2% etter at Polen og Baltikum ble skilt ut fra Russland, var så sterkt overrepresentert i den nye kommuniststatens sentrale organer.
En spesielt sterk effekt på folk flest hadde nok jødiske kommunisters rolle i forfølgelsen av kirken og ortodokse kristne. Antireligiøse kommunister var organisert i "De gudløses forbund". Særlig Leon Trotzki som leder av "de gudløses forbund", og som leder for bolsjevikenes militære styrker, ble knyttet til kristenforfølgelsene som kostet tusenvis av mennesker livet(76). Det svekket ikke inntrykket at Trozkis etterfølger som leder for de "gudløse" var Emeljan Jaroslawski Gubelmann, også jøde. Jaroslowski Gubelmanns virksomhet hadde spesielt sterk virkning fordi han tok så brutale og avskrekkendee midler i bruk. han lot Jesus og Maria forhåne på den mest vulgære måte, og han lot helgenikoner bli symbolsk henrettet ved skyting. Han lot kirker bli benyttet til klubber og butikker(76). Alt dette etterlot et sterkt inntrykk og en sterkt øket antisemittisme i den dypt religiøse russiske fletrtallsbefolkningen, som knyttet kristendomsforfølgelsen til jøder. I 1930 fremmet Gubelmann opprettelsen av et "internasjonalt antireligiøst sentralkontor", noe som viste at bestrebelsene ikke bare rettet seg mot de kristne i Russland, men hadde internasjonale siktemål. Kampen mot kistendommen spesielt og mot religion generelt var åpenbart en oppgave for verdensrevolusjonen.
Dermed pådro dette seg enda mer oppmerksomhet i utlandet. I 1933 utkom for eksempel en bok i Tyskland om den kommunistiske kristendomsbekjempelsen; "Vår tids gudløshetsbevegelse og dens overvinnelse"("Die Gottlosenbewegung der Gegenwart und ihre Ûberwindung"(76), som var godkjent av biskopen i Hildesheim. I boken ble det slått fast som et faktum at i den kommunistiske forfølgelsen av kristendommen "medvirket jødiske krefter i særlig grad". Og som bevis viste forfatteren til Jaroslawski Gubelmann, Trotzki, Sinowjew, Kamenew, Litwinow og Swerdlow.

Jøders rolle i den kommunistiske masseterroren

Jødiske bolsjevikers rolle i Sovjetstatens masseterror bidro også til oppfatningen av den ondsinnede jødiske bolsjevismen.
Etter drapet på Moisei Uritzki, sjefen for Tsjekaen (det hemmelige politi) i Petrograd (som Petersburg nå var omdøpt til)i august 1918, gav Lenin ordre om "hensynsløs terror" mot bønder, geistlige, og hvitegardister,dvs. adelige og offiserer(77). Fra 1917 til 1921 drepte Tsjekaen, som "organ for den proletariske hevn", antagelig rundt 250.000 mennesker - mange ganger flere enn Tsar-regimets politiske offer de siste 50 år før dette regimets undergang(77). I slutten av 1917 kunngjorde Sinowjew:*"Nitti av hundre millioner sovjetrussere må medvirke. Hva resten angår, har vi ikke noe å si til dem. De må utryddes". For å gjennomføre kommunismen var altså den revolusjonære ledelsen villig til å drepe 10 millioner mennesker, og gjorde dette kjent for all verden. Som kjent skulle antallet ofre bli enda mye høyere. Dette var en statlig villet brutalitet av en karakter og av en dimensjon som verden hittil ikke hadde sett maken til. Det gjorde et voldsomt inntrykk i resten av verden.
Den første Tsjeka-sjefen var den opprinnelige polakken Felix Dserschinski, og på samme måte som ham var mange ledere av det hemmelige politi ikke-russere. Blant de 20 medlemmer av Tsjeka-ledelsen var bare 7 etniske russere, 3 var lettlendere,og 6 var polakker, og av disse seks var 4 jøder, nemlig Josef Unszlicht, Moisei Uritzki, Stanislaw Messing og Genrich Jagoda. Sistnevnte ledet Tsjekas etterfælgerorganisasjon, NKWD, fra 1934 til sin død (henrettet) i 1936(77)
Mordet på Tsar-familien i 1918 vakte stor oppmerksomhet både i Russland og internajonalt, og det var en enhet fra Tsjekaen som gjennomførte blod-dåden. Leder for eksekusjonskommandoen,den polsk-jødiske Chaimovits Jurowski, som tilhørte ledelsen i Moskvas Tsjeka, drepte selv tsar Nikolai med et pistolskudd. I og med at bosjevikene skrøt offentlig av denne ugjerningen, ble det også kjent over hele verden at den var ledet av en aktivt medvirkende jødisk bolsjevik.
I Ukraina gjennomførte Tsjekaen i 1919 en nådeløs masseterror. Av 10 medlemmer av den ukrainske Tsjeka-ledelsen var i begynnelsen 7 jøder. Totalt utgjorde jøder 75% av Tsjeka-personalet i Ukraina(78).
En studie som ble fremlagt i Moskva i 1999 (altså etter at arkivene var blitt gjort delvis tilgjengelige), konkluderte at "folkemyten" om det jødiske NKWD hadde et "reelt grunnlag"(78). F.eks. utgjorde i 1934 jøder 39% av ledende NKWD-tjenestemenns, mens etniske russere kun utgjorde 36%. Dette på et tidspunkt da den jødiske andel av totalbefolkningen kun utgjorde 2%. Ifølge studien gjør dette det berettiget å snakke om en dominerende jødisk rolle innenfor de hemmelige sovjetrussiske tjenestene på 1920-tallet.

Jøders rolle i KOMINTERN

I utlandet var det mye oppmerksomhet omkring den Kommunistiske Internasjonale (Komintern) som ble ledet fra Moskva, og som med god grunn ble mistenkt for å støtte og lede kommunistiske partier over alt hvor disse var tillatt. Denne organisasjonen var i stor grad med på å bestemme det bildet som dannet seg av av kommunismen i Vesten. Dannelsen av Komintern var en følge av splittelsen mellom revolusjonære og reformistiske marxistiske sosialister; som inntil dannelsen av Komintern hadde stått sammen i den Sosialistiske Internasjonale. Komintern ble offisielt etablert på den første Komintern-kongressen i Moskva i mars 1919. Andre lands kommunistpartier, som var medlemmer av Komintern, ble ganske enkelt ansett som seksjoner av det kommunistiske verdensparti og fungerte som et lydig apparat for Komintern- og dermed Sovjetledelsen. Den første president i den Kommunistiske Internasjonale var Grigori Sinowjew, som i egenskap av jødisk borgersønn var kjent for sin hang til "uproletarisk eleganse" og luksus(79). Hans sekretær i Komintern var Angelika Balabanoff, som kom fra en velstående jødisk familie i Sør-Russland. Balabanoff hadde lenge levd i Italia, og deltok som utsending til den Sosialistiske Internasjonales Kongress i Stuttgart i 1907 sammen med sin sosialistiske partikamerat Benito Mussolini.
Ledelsen av Komintern satt i den såkalte Eksekutivkomitéen(EKKI). I 1921 bestod EEKI, bortsett fra presidenten, Sinowjew, av følgende personer: Den ukrainsk-fødte franskmannen Boris Souvarien(Lifschitz), ungareren Bela Kun, Radek(Sobelsohn)som opprinnlig kom fra Galizia, italieneren Egidio Gennari, tyskeren Fritz Heckert og russeren Nikolai Bucharin. I tillegg til presidenten selv var altså halvparten av EEKIs medlemmer jøder(80).

På Komintern-kongressene i Moskva i disse årene møtte man "eliten av jødiske kommunister i Sovjetrussland" sammen med de som kom fra andre land og var ansatt i Komintern-apparatet. Her følger en oversikt over de viktigste navnene; med opprinnelige navn i parentes, der slike ekisterte:

Fra Russland kom følgende representanter med jødisk bakgrunn:
Angelika Balabanoff,Samuel Gurlaski(Abraham Heifetz),Sergej I.Gusew(Yakov Davidovich Drabkin),Leo Kamenew(Rosenfeld),Felix Ko(h)n, Bela Kun,Alexander Losowski(Solomon Dridzo),Arkadi Maslow(Isaak Tschemerinsky),Josef Piatnitzki(Ossip Aronovich), Joseg Pogany(John Pepper),Karl Radek(Sobelsohn), Moisei Rafes, Jakob/James Reich(Rubinstein),David Rjasanow(Goldendach),Lasra A.Schatzkin, Grigori Sinowjew(Radomyslski hhv. Apfelbaum),Grigori Sokolnikow(Brilliant), Michael A-Trilisser, Leo Trotzki(Bronstein),Josef Unszlicht.

Fra Tyskland kom følgende representanter:
Ruth Fischer, Leo Flig, Paul Levi, Eugen Leviné, Arkadi Maslow(Isaak Tchemerinsky),Heinz Neumann, Frieda Rubiner født Ichak,Arthur Rosenberg, Werner Scholem, August Thalheimer.

Fra Frankrike:
A.E. Abramowitsch, Gworge Lévy, Charles Rappoport, Boris Souvarine(Lifschitz).

Fra Storbritannia:
Josef Fineberg(Feinberg), D.Petrovsky(som også brukt navnene Max Goldfarb, A.J.Benett og David Lipec), Andrew Rothstein(C.M.Roebuck).

Fra Nederland:
David Wijnkoop

Fra Østerrike:
Paul Friedländer, Franz Koritschoner.

Fra Polen:
Felix Ko(h)n, Nathan Szapiro, Josef Unszlicht, Henryk Walecki(Maksymilian Horwitz), Adolf Warski(Warszawski)

Fra Romania:
Aleandru Dobrogeanu-Gherea, Ana Pauker,Marcel Pauker.

Fra Sveits:
Rosa Grimm-Schlain, Moses Mandel.

Fra Tsjekkoslovakia:
Eugen Fried, Bedrich Gminder,Josef Guttmann.

Fra Ungarn:
Gyula(Julius)Alpári, Ernö Gerö(Singer), Georg Lukácz, Mátyás Rakosi(Roth hhv. Rosenkranz), Josef Revai, Jenö (Eugen) Varga.

Fra USA:
Israel Amter, Alexander Bittelmamnn, Gerhard Eisler, Benjamin Gitlow,
Jay Lovestone(Jacob Liebstein),Josef Peters(Alexander Goldberger hhv. Goldfarb), Alexander Trachtenberg, William Weinstone(Weinstein)
(80).

Man kan trygt slå fast at i denne perioden hadde jøder fra de forskjellige land hvor kommunistpartiene hadde en mer eller mindre sterk stilling, en sentral og ledende posisjon i det som må kalles verdenskommunismens viktigste organ.

Ikke bare stod de sterkt i Komintern som sådan, men også i kommunismens internasjonale særorganisasjoner:
Lederen for den kommunistiske fagforeningsinternasjonale var Salomon A.Losowski, sønn av en jødisk håndverker.
Lederen for den kommunistiske ungdomsinternasjonale var Lasar A.Schatzkin, som kom fra en velstående jødisk familie.
Lederen for det kommunistiske internasjonale kvinnesekretariat var Clara Zetkin, som riktignok var tysk ikke-jødinne, men gift med den russiske jøden og kommunisten Ossip Zetkin. Clara ble derfor av antisemitter ansett som jødinne(80).
Utad agerte Komintern gjennom mediene "Kommunistisk Internasjonale" og "Internasjonal Pressekonferanse(Inprekorr)". Disse to internasjonale mediene som ble studert ivrig av kommunister - og av antikommunister/antisemitter - i alle land , ble styrt av ovennevnte Radek og Sinowjew(80).
En gjennomgang av de 4 første årgangene(1921-1924) av "Inprekorr" viser at mer enn halvparten av medarbeiderne og korrespondentene, fra kominternpresidenten til korrespondenten i Chicago, kom fra jødiske familier.

En særlig kilde til antisemittisme var nok at jøder stod sentralt også i verdenskommunismens konspiratoriske og undergravende, dvs revolusjonære virksomhet. Dette hørte - i motsetning til media-arbeidet - til kommunismens illegale virksomhet, som ble utført i nært samarbeid og samvirke med Sovjetstatens hemmelige tjenester og etterretningsapparat.En nøkkelrolle i disse undergravende og illegale aktivitetene spilte Josef Piatitzki,sønn av den jødisk snekkeren Ossip Aronovich, og sjef for OMS ("Otdel Mezdunarornoi("Avdelingen for internasjonale forbindelser")) i Komintern(81).Han dirigerte Komintern-agentene i mange land, og fordi han bestemte hvem som hadde gjort seg fortjent til økonomisk støtte, hadde han også de pengemidler som trengtes for å holde de nasjonale kommunistpartier i en stram tøyle.
Hovedstøttepunktet for Komintern utenfor Sovjetunionen var det såkalte "Westeuropäisches Büro"(WES),som arbeidet konspirativt fra et kontor innenfor Sovjetambassaden i Berlin. De-facto-leder for dette kontoret var før nevnte Karl Radek. WES hadde også en filial i Amsterdam, hvis leder var rabbinersønnen David Wijnkoop, som var en av grunnleggerne av det nederlandske kommunistparti. Ifølge en samtidig kommunist, Victor Serge, dannet Radek sammen med Lenin, Trotzki og Bucharin i disse årene " hjernen i verdensrevolusjonen"(81). En annen samtidig medkjemper, Isaac Deutscher, sa at Radek "gravde underjordiske ganger som en muldvarp". Radeks etterfølger som leder for OMS var Jakob Mirow-Abramow, en russisk jøde(81), som før dette hadde arbeidet med konspiratoriske oppdrag ved ambassaden i Berlin kamuflert som 3.ambassadesekretær. Mirow-Abramows etterfølger i Berlin var Jakob(ogå kalt James) Reich, som også førte navnet Rubinstein, og ble kjent som "kamerat Thomas". Denne mannen fra den "totale undergrunn"(81), ble en legende i disse urolige og uoversiktlige tider, pga sin uvanlige maktposisjon og sin evne til å fremskaffe store pengebeløp. Han hadde Radeks, Sinowjews og Bucharins fulle tillit, og mellom 1919 og 1925 delte han ut hundrevis av millioner riksmark til kommunistpartiene i Sentral- og Vest-Europa. For hans reiser til Russland stod til enhver tid 2 innleide fly til diposisjon!(81)! I 1925 trakk Reich-Rubinstein seg tilbake fra alt politisk arbeid, og slo seg ned i New York. Hans etterfølger i WES var Walter Krivitsky, født Samuel Ginsburg.
Blant de viktigste agenter for Komintern og Sovjetunionens hemmelige tjenester var Leopold Trepper, som ledet spionasjenettverket "Rote Kapelle" med sentrum i Brussel. Som Trepper selv var flertallet av medarbeidere her jøder. Et stort kommunistisk og hemmelig agentnett i Frankrike med 1200 medlememr ble ledet av Henri Robinson, en i Frankfurt født jøde. Samtidig dirigerte Roger Solomon Ginsburger OMS-kontoret i Paris, og Genosse(sic!) Clement, født Eugen Fried, i Slovakia, overvåket som Komintern-representant det franske kommunistparti. En tilsvarende overvåkningsoppgave overfor det britiske kommunistparti hadde D.Petrovsky, født Max Goldfarb, som hadde bakgrunn fra det jødiske arbeiderforbundet. Han opptådte også under navnet " A.J.Bennet", og var gift med den britiske kommunisten Rose Cohen.
Det amerikanske kommunistpartiets hemmelige apparat ble fra 1930 til 1938 ledet av Josef Peters, som kom fra en jødisk arbeiderfamilie.

Bibersteins konklusjon på dette punkt blir at ikke bare i Komintern og dets særorganisasjoner, men også i de hemmelige , konspiratoriske aktivitene tilknyttet Komintern og Sovjetunionens hemmelige tjenester, hadde jøder sentrale posisjoner og tilsammen en så sterk stilling at det bare kunne befeste inntrykket av en internasjonal bevegelse ledet av jøder(82).

Konklusjon om årsakene til Hitlers antisemittisme

Vi kan altså på grunnlag av disse tre studiene slå fast at:

***Årsakene til Hitlers antisemittisme var i utgangspunktet politiske, og mer spesifikt knyttet til jøders ubestridelig sentrale rolle i den kommunistiske revolusjonen i Russland i 1917, i Sovjetkommunismen og Komintern, og i de kommunistiske revolusjonsforsøkene i Tyskland og andre européiske land fra 1918 og fremover. En annen viktig årsak var Versailles-diktatet og de kapitalistiske og angivelig jødisk-ledede vestmaktenes ansvar for dette. Den rasebaserte argumentasjonen mot jødene var en konsekvens av, ikke en årsak til Hitlers politisk betingede antisemittisme. Dette var en ny form for antisemittisme, med liten eller ingen tilknytning til tidligere tiders antipatier og fordommer mot jødene i Tyskland og andre europeiske land. Slike antipatier var som kjent ganske vanlige; uten at de i vestlige land hadde fått nevneverdige politiske konsekvenser i moderne tid - med unntak av anti-Dreyfus-bevegelsen i Frankrike og Karl Luegers sosialkatolske parti i Wien før første verdenskrig. De før nevnte Hitler-biografenes forsøk på å knytte Hitler og hans antisemittisme til en gammel tysk og østerriksk tradisjon er rett og slett feil og misforstått.
*Det er derfor historien må skrives om. For å forstå den nasjonalsosialistiske antisemittismen med sine mer og mer
uhyggelige konsekvenser, må man være villig til å se på hovedårsakene til at denne tenkemåten og denne politikken oppstod hos dem som styrte Tyskland fra 1933. Denne antisemittismen hadde som påvist sin årsak i en ny form for statlig masseterrorisme som Sovjetkommunismen og dens tilhengere representerte, og den faktiske overrepresentasjonen av jøder i russisk og internasjonal kommunisme. Som tidligere påvist har ikke minst (ikke-kommunistiske) jøder selv innsett det problematiske ,ja, skjebnesvangre i det faktum at jøder både utad og innad var så sentrale i kommunismen.

Denne konklusjonen bygger altså på de tre studier som her er presentert, og som så vidt jeg har vært i stand til verifisere, ikke er blitt gjendrevet eller trukket i vesentlig tvil av andre faghistorikere hva angår hovedelementene.
Riktignok har disse høyst interessante,ja,sensasjonelle funn merkelig nok heller ikke fått gjennomslag hverken i faglige eller mer populære presentasjonar i media og ellers. Grunnene til dette kan man jo spekulere på.

Så kan man spørre: Hvorfor er det så viktig å finne årsakene til Hitlers og andre ledende nasjonalsosialisters anti-semittisme? Er det overhodet viktig å vite hvorfor denne politikken oppstod som idé og ble iverksatt? Spiller dette noen som helst rolle?
Man kan trygt si at for de millioner jøder som ble utsatt for forfølgelse, har selve forfølgelsen langt større betydning enn årsakene til at disse forfølgelsene fant sted.
Det er likevel flere grunner til at det er viktig å tegne et mest mulig sannferdig bilde av hvorfor det skjedde.
Det har for det første en egenverdi at historien blir fremstilt riktig. Dette er for en historiker noe som ikke behøver videre begrunnelse. Det er i seg selv viktig å finne årsakene til en av historiens største katastrofer.
For det andre er det viktig gjennom en sannferdig årsaksforklaring å begrense ansvaret til der hvor det bør ligge. De ovennevnte Hitler-biografer og mange andre har sauset Hitlers og nasjonalsosialismens antisemittisme sammen med tidligere tiders antisemittisme og antisemittiske tendenser i Tyskland, Østerrike og andre européiske land, og derigjennom gjort dette til et spørsmål om européiske tradisjoner. På denne måten er det skrevet en historie som har skapt - eller hvor meningen kanskje har vært å skape - et skyldkompleks hos tyskere, østerrikere og sogar hos andre européere for noe som ikke har noe å gjøre med hverken eldre tysk, østerriksk eller andre européiske lands historie, tradisjoner og kultur. Man kan også trekke i tvil om raseteoriene, som på samme måte som andre grener av naturvitenskapene er et ektefødt barn av opplysningstiden, kan belastes med noe ansvar for jødeforfølgelsene. Det var som påvist ikke pga raseteorier at Hitler eller Goebbels eller andre ledende nnajonalsosialister ble antisemitter.

Kan vi på grunnlag av det som er sagt ovenfor, altså trekke den slutning at Sovjetkommunismen og Versailles-diktatet var årsakene til Hitlers antisemittisme, og dermed indirekte må tilskrives ansvaret for nasjonalsosialismens stadig mer radikale tiltak mot jødene i Tyskland og andre land som kom under tysk herredømme, og som kulminerte i det forsøksvise folkemordet på jødene under andre verdenskrig?
En slik slutning ville selvfølgelig være en plump misforståelse og en grov forenkling av det som er nedfelt ovenfor.
Ansvaret for jødeforfølgelsene har alene de som satte dem i verk. Det må være helt klart. Selv om dette viktige avsnitt i Europas historie bør omskrives, så skal det heller ikke forvanskes.
Det er likevel lov å stille opp den kontrafaktiske hypotese at hvis jøder ikke hadde spilt den sterke rollen som de,i en avgjørende historisk periode, faktisk spilte i russisk og internasjonal kommunisme, så hadde Holocaust heller ikke funnet sted.

Vi vet mer, men spørsmålet består: Hvordan kunne det skje?

Selv om vi har funnet forklaringen på Hitlers og mange andres nye antisemittisme etter første verdenskrig, så er det fortsatt mange spørsmål knyttet til hvordan og hvorfor Hitler kunne holde fast på dette nådeløse hatet mot en gitt folkegruppe gjennom hele sin politiske karriere, fra 1919 til han dikterte sitt politiske testamente til Traudl Junge i april 1945, like før selvmordet i bunkeren. Man kan si det slik at vi nå forstår mer, men den nye forståelsen reiser nye spørsmål.
For det første så er det jo fortsatt uforståelig hvordan de nasjonalsosialistiske jødeforfølgelsene kunne bli så altomfattende og nådeløse. Hvis man var definert som jøde og levde under det nasjonalsosialistiske herredømmet så ble man diskriminert, forfulgt og til slutt utryddet, hvis man ikke hadde greidd å emigrere eller flykte.
Som nevnt ovenfor, uttalte Hitler på et tidspunkt at fordi "alle jøder var kommunister", så var de hans fiender, altså måtte de bekjempes.
Men hvordan kunne han mene at alle jøder var kommunister? Dette var åpenbart galt. Selv om jødene i en viss periode var sterkt overrepresentert i verdenskommunismen; så var det jo fortsatt slik at de fleste jøder etter alt å dømme ikke var kommunister. Hvorfor i all verden skulle alle de vel assimilerte og vellykkede jødiske bedriftseiere, advokater, leger, kjøpmenn m.m. i Tyskland, Østerrike og Skandinavia bli kommunister? Hvorfor skulle religiøse jøder slutte seg til den ateistiske og religionsfiendtlige kommunismen? Det var riktignok spesielt mange jøder som ble kommunister og revolusjonære i Russland, bl.a. pga den diskriminering og de forfølgelser de faktisk ble utsatt for under Tsar-regimet. Men slikt var det jo lenge siden jøder var blitt utsatt for i vestlige land, og fra Storbritannia til Tyskland og Norge finnes det nok av eksempler på fremstående jøder eller mennesker av jødisk avstamning, fra Benjamin Disraeli til Walther Rathenau og Carl Joachim Hambro, som ingenlunde stod på venstresiden av det politiske skillet (I Norge kan jeg ikke komme på en eneste kjent kommunist av jødisk avstamning, men så var det selvfølgelig heller ikke så mange å ta av). Mange av de jødene som var aktive i de kommunistiske oppstandene i Tyskland fra 1918 og fremover, var jo ikke opprinnelig tyske, men kom fra Polen, Ungarn og særlig Russland. Det var kanskje ikke tilstrekkelig mange tyske jøder som ville delta i omveltningene?
Hitler selv var jo i stand til å se nyanser når han ville; noe de tidligere nevnte eksempler med hans mors jødiske lege og hans jødiske offiser fra skyttergravene illustrerer. Altså var alle jøder likevel ikke kommunister?
Hvis jødeforfølgelsene faktisk hadde begrenset seg til å omfatte kun kommunistiske jøder så hadde det blitt en ganske annen og begrenset operasjon enn de 5-6 millionene som faktisk ble rammet.

Man skulle også ha trodd at utviklingen i Sovjetsamveldet og verdenskommunismen utover på 1920- og 1930-tallet, ville ha svekket dogmet om at kommunismen var dominert og ledet av jøder. Etter at Stalin fikk makten og satte i gang sin forfølgelse også av egne partikamerater, gikk jo dette ikke minst ut over jøder. Det første offeret var Leo Trotzki, som etter ha funnet tilflukt i Mexico ble myrdet av en Stalin-agent i 1940. Deretter fulgte etterhvert de helt sentrale kommunistlederne Sinowjew, Kamenew og Radek. Så gikk det videre slag i slag, nakkeskudd for nakkeskudd, inntil det ikke lenger fantes jøder i de mest sentrale partiorganene. På denne tiden var visstnok følgende vits i omløp med KarL Radek som kilde:"Hva er forskjellen på Moses og Stalin? Moses førte jødene ut av Egypt, Stalin førte jødene ut av politbyrået". Radek ble selv drept i en sovjetisk konsentrasjonsleir den 19.mai 1939.
Stalins terror mot andre kommunister rettet seg den første perioden særlig mot de intellektuelle "revolusjonsteoretikerne", hvor det var en særlig høy andel jøder(83). Lenge lot Stalin jødiske medlemmer av Tsjekaen, det hemmelige politiet, i fred. Det kunne virke som at han ikke hadde noe imot at jøder fikk ansvar for masseterroren og massedrapene i Ukraina og andre steder. I 1934 var fortsatt 39% av Tsjeka-lederne jøder(83), men etterhvert satte desimeringen av jødene inn også her. "Slavifiseringen" av Tsjekaen hadde som resultat at i 1939 var den jødiske andelen av Tsjeka-lederne sunket til 4%, mens den tilsvarende russiske andelen var steget til 81%. På sin manipulative og ugjennomsiktige måte utpekte Stalin likevel jødiske ledere for 11 av de 12 største konsentrasjonsleirene i Archipel-Gulag-systemet, samtidig som han sørget for å holde antisemittiske holdninger levende i partiapparatet(83).

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 og med utgangspunkt i behovet for å få til et nærmere forhold til USA, fant Stalin det nædvendig å dempe sin anti-jødiske linje, og lot etablere en internasjonal "Jødisk-Antifascistisk Komité". Da krigen var over, ble denne komitéen umiddelbart oppløst. Stalin fortsatte deretter sin jødefiendtlige linje, og lot bl.a. to jødiske forfattere - Perez Markisch og David Bergelsohn - myrde(83). Like før sin død hadde Stalin visstnok planlagt en større terroraksjon mot jødiske leger i Sovjetrussland, som han hevdet la planer mot Sovjetregimet - den såkalte "legesammensvergelsen". Pga diktatorens død i 1953 ble dette ikke noe av.

Hitler og andre ledende nasjonalsosialister var oppmerksom på at med Stalins maktovertagelse gikk det nedover med jødenes stilling og makt i sovjetisk parti og stat. Det ble jo selvfølgelig kjent i Tyskland og andre vestlige land at Trotzki og nesten hele toppskiktet av jødiske kommunister ble drevet på flukt eller drept. Goebbels skrev flere ganger om dette i sin avis "Der Angriff"("Kanskje vil Stalin mobbe ut jødene"), og Hiler selv spurte allerede i 1928 i sin såkalte "Zweites Buch"(altså andre bok etter Mein Kampf) om "det jødiske element (som) kanskje mer og mer blir trengt tilbake av et russisk-nasjonalt(element)"(84). Dette var en riktig iakttagelse. Med Stalin skjedde det en viktig omlegging av den politiske kursen. Målet ble "sosialisme i ett land" og dermed avvisning av Trotzkis og andre, særlig jødiske, kommunistlederes kamp for "verdensrevolusjonen".

Hvorfor holdt likevel Hitler og nasjonalsosialismen, trass i denne viktige endringen i Sovjetunionen, fast på de grunnleggende elementene i sin ideologi, med fiksjonen om en jødisk-ledet verdenskommunisme i ledtog med en jødisk-ledet finans-kapitalisme, når virkeligheten allerede på 1930-tallet hadde løpt fra grunnlaget for dette fantastifulle verdensbildet, og når Hitler og Goebbels selv antagelig innså dette?
Det foreligger, så vidt jeg vet, ingen forskning som gir et svar på spørsmålet.
Man kan bare spekulere på hvorfor kartet ikke ble justert etter terrenget.
Én grunn kan være at det nasjonalsosialistiske regimet av propagandistiske og prestisjegrunner ikke ville innrømme utad at man ikke lenger hadde grunnlag for noen av de mest grunnleggende dogmer som det nasjonalsosialistiske partiet og regimet bygget på. Autoritære regimer har ikke lett for å legge om kursen. Hitlers personlighet var ikke slik skrudd sammen at han hadde lett for å justere den overordnede strategi for sin politikk.. Strategien holdt han dogmatisk fast ved, selv om han kunne være pragmatisk i taktikken. Når han kunne gå i ledtog med Stalin i 1939, viser det jo en pragmatisk vilje til taktiske endringer som Machiavelli ville ha sagt seg høyst tilfreds med. Da utenriksminister von Ribbentrop like før krigsutbruddet 1.september 1939 kom tilbake fra Moskva etter undertegnelsen av ikke-angreps-pakten og samværet med Stalin, sa han at det hadde vært hyggelig: Det hadde vært som å delta i et samvær "med gamle nasjonalsosialistiske partikamerater". Nettopp, det dreide seg om gamle russiske nasjonalbolsjeviker, og de var kanskje ikke så forskjellige fra "alte Kameraden". Jøder fantes det jo ikke lenger i den nærmeste kretsen rundt Stalin.
Man hadde selvfølgelig ikke noe klart bilde i Tyskland og andre vestlige land av den indrepolitiske utvikling i Sovjetsamveldet. Det var som et stort mørkt rom, hvor bare små lysstriper av og til slapp inn. Hvis man hadde sterk tro på at bolsjevismen fortsatt var jødisk-ledet, så kunne man fortsette med dét uten for mye tvil. Når faktagrunnlaget er svakt og uavklart, kan man alltids ty til tro.
Kanskje fant Hitler også at han "måtte" holde fast ved sitt bilde av et jødisk-bolsjevikisk Sovjetregime, som hadde utryddet "alle verdifulle" rase-elementer, for å kunne gjennomføre det store prosjekt som han hadde skissert i Mein Kampf: Erobring av livsrom for Tyskland i øst, dvs Ukraina og Russland, og underkastelse av de gjenværende slaviske folkeslag som levde der. Dette kunne han ut fra sine egne premissser få til å gå ihop.

Da krigen var tapt og Hitler innså nederlaget, uttalte han til Albert Speer at "fremtiden tilhørte ene og alene østfolket", altså russerne(?), fordi de hadde vist seg som "den sterkeste rase", sterkere enn hans egne "germanere" som nå måtte gå til grunne(85).
Ifølge den britiske historiker Trevor-Roper hadde Hitler en helt spesiell hjernekraft, som bl.a. innebar en usedvanlig evne både til å huske detaljer, og til å forenkle de meste komplierte sammenhenger slik at de ble forståelige for alle. "Han var en kraftfull systematiker av idéer, én av disse fryktelige forenklere"(86). Hitler var, slik Trevor-Roper så det, ..sin revolusjons Rousseau, Mirabeau, Robespierre og Napoleon, Lenin, Trotzkis og Stalin"(87) - legemliggjort i én og samme person.
En stor forenkler kan man trygt si at han var, og en stor forvrenger.
Han risikerte en krig med vestmaktene og startet en invasjon av Sovjetsamveldet fra en militær, personell- og ressursmessig situasjon som var underlegen både overfor vestmaktene og overfor Sovjetunionen, for deretter å "skylde" på "østfolkets" rasemessige overlegenhet da nederlaget var et faktum. Dette østfolket som han - før krigen startet - postulerte at hadde mistet alle sine mest verdifulle rase-elementer - utryddet av de jødiske bolsjevikene som angivelig hadde overtatt herredømmet i Russland. Eller - hvis han fortsatt trodde at Sovjetrussland var jødisk ledet - var det jødene som var ment, når han snakket om den "sterkeste rase" - "østfolket"?

Svaret på disse spørsmålene får vi aldri. Man kan uansett slå fast at den 29.april 1945 var det ikke mye igjen av det tankebygget som oppstod i 1919, og som satte i gang det hele.

(1)Brigitte Hamann: Hitlers Wien.Lehrjahre eines Diktators
Piper Verlag. Münhen.Zürich. 1996
(2s) Hamann s.8
(3) Ibid.s.22-23
(4) Ibid. s.39.s
(5)Ibid. s.56-57
(6) Ibid. s.95-96
(7) Ibid. s.239-240
(8) Ibid. s.468
(9) Ibid. s. 473
(10) Ibid. s. 478
(11) Ibid. s.493
(12) Ibid. s. 498
(13) Ibid. s 500.
(14) Ibid. s.502
(15) Ralf Georg Reuth: Hitlers Judenhass. Klischée und Wirklichkeit.
Piper Verlag München Zürich. 2009
(16) Reuth, s. 31
(17) Ibid. s.32
(18) Ibid. s. 39
(19) Ibid. s.41
(20) Ibid. s.57
(21) Ibid. s.59
(22) Ibid. s.60
(23) Ibid. s.61
(24) Ibid. s.62
(25) Ibiod.s.63
(26) Ibid. s.64
(27) Ibid. s.68
(28) Ibid. s.82
(29) Ibid. s.87
(30) Ibid. s.93
(31) Ibid.s.96
(32) Ibid.s.106
(33) Ibid.s.108
(34) Ibid.s.114
(35) Ibid.s.116
(36) Ibid.s.120
(37) Ibid.s.128
(38) Ibid.s.134
(39))Ibid.s.137
(40) Ibid.s.138
(41) Ibid.s.139
(42) Ibid.s.140
(43) Ibid.s.144
(44) Ibid.s.146
(45) Ibid.s.147
(46) Ibid.s.149
(47) Ibid.s.150
(48) Ibid.s.153
(49) Ibid.s.154
(50) Om Goebbels og hans politiske tenkning vil jeg bare vise til min artikkel i Historisk Tidsskrift nr.3 1973: "Josef Goebbels og sosialismen i nasjonalsosialismen 1925-1930". Artikkelen er et
sammendrag av en hovedoppgave i historie om samme tema.
(51) Reuth, s. 157
(52) Ibid.s.158
(53) Ibid.s.164
(54) Ibid.s.171
(55) Ibid.s.190
(56) Ibid.s.199.
Historien om Eckart inneholder også en norsk digresjon. Han var en relativt fremgangsrik dramatiker og forfatter, som bl.a. "tilpasset" Henrik Ibsens Peer Gynt til et tysk publikum. I Eckarts versjon av Peer Gynt representerte Gynt den germanske helten som kjempet mot de jødiske trollene både i Dovrehallen og ellers. Denne versjonen av Peer Gynt ble så populær og ble oppført så ofte i Tyskland at den gjorde Eckart til en velstående mann.
(57) Ibid.s.203
(58) Ibid.s.225
(59) Ibid.s.227
(60) Johanns Rogalla von Bieberstein: "Jüdischer Bolschewismus" Mythos oder Realität? Edition Antaios 2003.
(61) Ibid. s.22
(62) Ibid. s.13
(63) Ibid.s.15
(64) Ibid.s.27
(65) Ibid.s.54-55
(66) Ibid.s.56
(67) Ibid.s.58
(68) Ibid.s.60
(69) Ibid.s.61
(70) Ibid.s.63
(71) Ibid.s.93
(72) Ibid.s.123
(73) Ibid.s.129
(74) Ibid.s.130
(75) Ibid.s.131
(76) Ibid.s.134-35
(77) Ibid.s.138-139
(78) Ibid.s.140-41
(79) Ibid.s.145
(80) Ibid.s.146 ff.
(81) Ibid.s.152-54
(82) Ibid.s.156
(83) Ibid.s.195ff
(84) Ibid.s.194
(85)Hugh Trevor Roper:Hitler´s Table Talks 1941-1944.London 1953, s.xxviii
(86) Ibid. s. xxxi
(87) Hitlers politiske testamente, Aschehoug Oslo 1961, s.10