Forskningsbasert politikk
Nylig satt jeg og hørte på en radiodebatt i NRK mellom en innvandringsskeptisk politiker fra FrP og en innvandringsliberal politiker fra venstresiden. Temaet var hvorvidt familiegjenforening for asylsøkere var ønskverdig eller ikke. Posisjonene var forutsigbare og i samsvar med hva høyre- og venstresiden mener om slike tema. Men så trakk programlederen plutselig frem en forskningsdame fra en høyskole i Nord-Norge. Damen hadde laget eller lest en rapport om nettopp dette temaet; nemlig om det fremmer eller ikke fremmer bedre integrering om asylanten gjenforenes med sin familie som fortsatt holder til i et annet land. Forskningsdamens konklusjoner var like forutsigelige som den innvandringskåte venstreside-representantens. Selvfølgelig ville gjenforening med flest mulig familiemedlemmer være bra for asylanten, for integreringen og dermed for resten av det norske samfunnet. Deretter dreide debatten seg om de premisser som forskeren hadde lagt. Programlederen fulgte opp ved å etterlyse hvilket forskningsgrunnlag FrP-representanten hadde for sine vurderinger og synspunkt. Vedkommende prøvde så godt han kunne å trekke frem resultatene fra annen forskning som angivelig viste stikk motsatte resultater.. Man kan si de politiske motstanderne slo hverandre i hodet med innbyrdes motstridende "forskning", egget opp av programlederen som syntes besatt av idéen om at politikk må bygge på forskning.
Og slik ruller uke etter uke og måned etter måned de politiske debattene i Norge med stadige henvisninger til at eget standpunkt er eller må være forskningbasert, og krav fra journalister og motdebattanter om påvisning av "forskningsgrunnlaget" for egen politikk.
Hvorfor har ikke politikerne mot til å avvise denne innsnevringen av deres oppgave som politikere? Hvorfor lar de seg motstandsløst kastrere av journalister som ikke har forstått hva politikk er, og hva forskning er, og hvor grensen går mellom disse to sfærer?
Samfunnsforskning er ingen eksakt vitenskap. Studiet av mennesket i samfunn er ingen matematikk med entydige svar. Tvertimot er samfunnsforskere oftest like uenige som politikere om årsak og virkning, og like lite i stand til å formulere lovmessigheter, forklare fortiden og forutsi fremtiden . For eksempel har knapt noen samfunnsøkonom greidd å forutsi finanskrisen i 2008 eller tidligere kriser. De har heller ikke vært i stand til å bli enig om årsakene til disse og andre kriser i ettertid - ut over generelle alminneligheter. Historikerne er like uenige om årsaksforklaringer og lovmessighetene(hvis de finnes) bak historisk utvikling. Enda mindre er de i stand til , på grunnlag kunnskap om fortiden, å fortelle oss hva som vil skje i fremtiden. Om sosiologi, pedagogikk, statsvitenskap m.fl. tror jeg ingen ved sine fulle fem ville finne på å betegne dette som eksakte vitenskaper, som kan brukes som grunnlag for eksakte svar og veiledning for politisk handling og for politiske aktører. Dertil kommer at flertallet samfunnsforskere hører hjemme på den politiske venstresiden. Marxismen har stått sterkt i disse miljøene. Nå har tydeligvis en annen venstre-ideologi fått mer fotfeste blant samfunnsforskerne, nemlig liberalismen eller venstre-liberalismen (1). Resultatet er altså "forskning" som ofte bare er et skalkeskjul, fullt av faglig sjargong og stammespråk, for politisk-ideologiske holdninger. Selvfølgelig kan samfunnsforskning av og til slumpe til å fremlegge entydige svar og konklusjoner; men dette dreier seg nesten uten unntak om helt trivielle fakta, som de fleste ville ha fått med seg uten forskning. F.eks."påviste" for en tid siden en forskergruppe at det ikke er noen sammenheng mellom størrelsen på skoleklasser og undervisningsresultater. Dette kan alle nikke gjenkjennende til. Enhver som har gått på en skole, vet at det er kvaliteten på læreren og ikke antall elever som avgjør om undervisningen er god. Det er slik forskning man kaller å sprenge åpne dører. Samfunnsforskningen er full av dørsprengere og fordekte politiske aktører. Når problemstillingene er mer kompliserte, blir forskningsresultatene uklare og sprikende,og gir sjelden noen fasit for politiske beslutninger.
En politiker bør derfor rett og slett avvise journalistenes etterlysning av "forskningsgrunnlag". En politiker bør stå vakt om politikkens eget territorium, det som er politikkens enemerker, det som ingen andre andre kan trenge inn på uten selv å bli politiker, underlagt politikkens lover. Politikk er kamp om makt og innflytelse mellom konkurrende grupper og retninger, som i vår tid oftest er identisk med politiske partier. Den tyske rettsviteren Carl Schmitt har i sitt grunnleggende verk Der Begriff des Politischen fra 1932 skapt et begrepsapparat for å forstå politikkens særegenhet som jeg mener fortsatt er gyldig og som jeg derfor nedenfor vil kort omtale(2).
For Schmitt er kjernen i politikken kampen mellom venn og fiende. Slik man innenfor moralen skiller mellom godt og ondt, innenfor estetikken mellom skjønt og heslig, gjelder innfor politikkens område den eksistensielle motsetningen mellom venn og fiende. Denne motsetningen er det som definerer politikken, den finner man ikke innenfor noe annet område. En politisk fiende er ikke nødvendigvis moralsk ond eller estetisk heslig. En politisk fiende er ikke nødvendigvis forbundet med en følelsesmessig antipati(selv om det ofte kan forekomme). En politisk fiende er en offentlig fiende, som er noe annet en intimfiende eller personlig fiende*
Politikken er kjennetegnet av en spesiell dynamikk, som består i at enhver motsetning, hva enten den er religiøs, sosial eller økonomisk, kan forvandle seg til en politisk mosetning når den når en intensitet som muliggjør identifikasjon av en fiende. Det politiske må ifølge Schmitt oppfattes som et uunngåelig faktum som intet folk, intet samfunn kan komme utenom. Et samfunn som ikke lenger greier å hevde seg, fordi det ikke lenger er istand til å definere sin fiende, vil uvegerlig bli påtvunget en fremmed fiendedefinisjon. Denne underkastelsen skjer ofte gjennom propagering av "humanitære" idealer, som tilslører de bakenforliggende, reelle maktkonstellasjonene. Det er altså nødvendig å gjennomskue slik moraliserende tåkelegging, for å erkjenne hvem som er den virkelige fiende. "Den som snakker om menneskeheten, er ute etter å bedra", som Schmitt formulerer det.
Carl Schmitt viser videre til at enhver politisk idé - bevisst eller ubevisst - bygger på et bestemt menneskebilde.. Liberalismen går ut fra det medfødt gode i mennesket og holder derfor samfunnet som den viktigste formende kraft, mens staten er noe som blir tolerert; og ikke noe som blir anerkjent og erkjent som grunnlaget for all menneskelig orden. En ekte politisk teori derimot må - ifølge Carl Schmitt - forutsette at mennesket er "ondt", eller iallfall være seg bevisst menneskets vankelmodige og problematiske karakter, for ikke å overse muligheten av en motsetning mellom venn og fiende. Liberalismen henter ikke sin legitimitet fra moralens område men fra økonomiens område. Økonomien blir således til skjebne som gir alle spørsmål og svar. Liberalismen er derfor alltid ute etter å trenge det politiske tilbake ved hjelp av moral og økonomi. At liberalismen bare er istand til anti-politikk, kommer av dens individualisme. Den som setter individet på første plass, kan heller ikke forlange at den enkelte skal ofre seg for fellesskapet. Dermed er begrunnelsen for enhver omfattende enhet, ethvert omfattende fellesskap gjort umulig, og veien ned i undergang og kaos ligger åpen.
Så langt Carl Schmitt. Hans hovedfiende var med andre ord liberalismen, og i vår postkommunistiske tid gjelder det, enda mer enn da Schmitt var aktiv, at liberalismen er blitt den dominerende ideologi og verdiskala. Våre politikere og media burde gjøre seg bedre kjent med Schmitts tanker i Der Begriff des Politischen (som dessverre og selvfølgelig ikke foreligger på norsk), slik at de kan gjennomskue tåkeleggingen av hva politikk egentlig dreier seg om. De burde lære at politikk ikke er en konkurranse om å ha det beste forskningsgrunnlaget - dette er eksempel på en tåkelegging - men å være i stand til å definere sin politiske fiende, sine politiske mål og søke makt for å virkeliggjøre disse mål. Alt annet er irrelevant.
EØS
EØS-avtalen har siden den trådte i kraft i 1995 utvilsomt tjent Norges økonomiske interesser på beste måte. Gjennom denne avtalen er Norge med unntak av landbruk og fiskerisektoren de facto medlem av EUs indre marked, som er den dominerende faktor i samarbeidet mellom de (p.t.) 28 medlemsstater og uten sammenligning det viktigste resultatet av europeisk integrasjon siden Roma-traktatens undertegnelse i 1957. Spørsmålet er om vi som folk har tapt vår sjel på veien, og om hvorfor våre politikere så motstandsløst har latt seg overflødiggjøre. Historikeren Øystein Rian har sagt at aldri siden 1814 har Norge vært mer underkastet utenlandsk lovgivning. År om annet godkjenner Stortinget uten særlig debatt en myriade av lovtekster og bestemmelser utformet og vedtatt av EU-statene, som i sterk grad omformer det norske samfunnet, og med bare begrenset deltagelse og innflytelse fra Norge underveis.
Hvordan er det mulig at et lands politikere uten nevneverdige protester kan umyndiggjøre og overflødiggjøre seg selv på denne måten? Dette er mulig fordi folket som har valgt disse politikerne, to ganger har forkastet muligheten til å gi Norge plass rundt bordet hvor beslutninger tas i EU. Mest overraskende var flertallet mot EU-medlemskap ved folkeavstemningen i 1994. Da var EØS-avtalen fremforhandlet, og da var det klart for alle som kunne lese aviser, at dette var en svært omfattende avtale som bandt Norge med hud og hår til EUs indre marked; med de nevnte unntak landbruk og fiskeri, og med kun begrenset mulighet til innflytelse. Noenlunde opplyste velgere må ha forstått dette, så man må slå fast at det norske folk med åpne øyne aksepterte at Norge ble en vasallstat under EU. Og politikerne har vist seg ute av stand eller uten vilje til å snu folkemeningen. Folkeflertallet ville ha de store økonomiske fordeler som EØS-avtalen innebar, men godtok til gjengjeld at Norge i like stor grad ble en koloni under EU som vi var en koloni under Danmark inntil 1814. Det er umulig å komme forbi at Norge siden 1994 har prostituert seg som nasjon overfor EU. Vi har fått et nytt fenomen: Statlig prostitusjon.Det er en situasjon som burde få skamrødmen til å gløde like sterkt som rødfargen i det norske flagg. Det sies at folkets stemme er Guds stemme, men i dette tilfellet hører jeg bare stemmen fra en kvinne som tar seg betalt.
Kan vi vente at de politiske lederne er noe bedre enn sitt folk når dette er villig til å velte seg i velstand selv om det har kostet oss vår nasjonale suverenitet, og meningsmålinger viser at et EU-medlemskap står lavere i kurs enn noensinne? Det sies at et folk har de politikere det fortjener. Men omvendt må vel også gjelde at politikere har det folket de fortjener. I forbindelse med prostitusjon er ikke kjøperens moral mer høyverdig enn selgerens.
Menneskerettismen
En tredje helt unødvendig tvangstrøye som norske politikere har pålagt eller iført seg selv, er de såkalte menneskerettene. Jeg har på annet sted skrevet utførlig om menneskerettismen , og skal ikke gjenta mine betraktninger her. Det er både pinlig og utrolig når norske politikere omtaler "menneskerettene" i nærmest religiøse vendinger. Dette oppfattes tydeligvis som lovpåbud av en høyere orden, hevet over kritikk, noe som må aksepteres uten diskusjon og kritiske spørsmål. Tvertimot oppfattes de få kritiske spørsmål som av og til reises, som noe forkastelig, mistenkelig og selvfølgelig politisk ukorrekt.
Jeg mener som sagt at dette er en helt unødvendig selv-kastrasjon. De såkalte menneskerettene representerer ikke en objektiv og nøytral sannhet, men er tvertimot et ideologisk fundert tankebygg, med utspring i den amerikanske og franske revolusjon, og av seierherrene etter 2. verdenskrig nedfelt som ideologisk grunnlag for FN. I Norge og andre vestlige land er mye av det som pompøst kalles menneskerettighetene forlengst nedfelt i lovgivning og rettspraksis. I den utstrekning de ikke allerede fantes i norsk lov, var og er de overflødige, meningsløse eller totalt urealistiske. Det vises som sagt til en tidligere, og langt mer utførlig analyse av MR-temaet.Det er derfor ingen grunn til at norske lover skal vurderes og måles i forhold til FN-abstraksjonene.
Det er unødvendig også fordi en aksept av menneskerettene som en overordnet rettskilde, innebærer en aksept av det grandiose hykleri som utfolder seg i FN og andre internasjonale fora i forbindelse med menneskerettighetene. Hykleriet begynte allerede da FN ble stiftet, da Stalins Sovjetimperium var med å grunnlegge FN basert på menneskerettighetene. Og hykleriet fortsetter. I dag har all verdens totalitære og/eller autoritære og korrupte stater qua FN-medlemmer tilsynelatende godtatt MR-ideologien og tilhørende konvensjoner. De verste regimer fra Saudi-Arabia til Kina og Kongo deltar uten blussel i FNs Menneskerettsråd(UNHRC), og tillater seg regelmessig kritikk av vestlige land for manglende overholdelse av menneskettene. FN-flertallet vedtar resolusjoner hvor den eneste rettsstaten i Midt-Østen - Israel - fordømmes som rasistisk. Selvfølgelig basert på MR-svada om at mennesker ikke skal diskrimineres på grunnlag av rase, religion eller andre gruppetilhørigheter. UNHCR og dens forløper har vedtatt flere resolusjoner om Israel enn om noe annet land! En norsk politiker som aksepterer at "menneskerettene" er overordnet norsk lov, aksepterer også dette hykleriet.
Senest etter den oppførsel norske myndigheter la for dagen etter at den kinesiske MR-aktivisten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris, har norske myndigheter og norske politikere mistet enhver troverdighet når de igjen slår på stortrommen om "menneskerettsbrudd" i den eller andre krok av verden. Når regjeringen og praktisk talt hele den politiske klassen falt på kne foran straffereaksjonene fra den totalitære stormakten Kina , da har det vist seg at også for våre politikere veier realpolitikk tyngre enn "menneskerettigheter". Når MR-gnålet bare kan anvendes mot svake og fjerntliggende regimer, da blir hykleriet for plagsomt gjennomsiktig. Man kan beundre Liu Xiaobo og andre selvutslettende idealister, men en stat kan ikke bygge sin utenrikspolitikk på idealisme men på realinteresser.
I det siste har enkelte modige stemmer, både blant politikere og akademikere, forsiktig reist spørsmålet om "menneskerettene" representerer en absolutt sannhet, og om de bør tillegges den vekt de har fått. Et lyspunkt er det også at USA i juni 2018 besluttet å trekke seg fra UNHCR; et eksempel til etterfølgelse for Norge og andre stater. Dette er en begynnelse, men jeg er redd det er langt frem til MR-tvangstrøyen fjernes fullstendig.
Nær knyttet til menneskerettismen er de internasjonale avtalverk om flyktninger og asyl, først og fremst FNs flyktningekonvensjon (konvensjon om flyktningers rettslige stilling av 28.7.1951) hvor retten til asyl slås fast som en grunnleggende sivil og politisk menneskerettighet. Og enda viktigere: Den pålegger mottagerlandenes forpliktelser til "å ta imot mennesker på flukt". Problemet med denne og andre konvensjoner er at de er utformet i en tid hvor ingen så for seg at det i verden ville være titalls millioner mennesker "på flukt". Og disse titalls millionene som idag er "på flukt", flykter ikke fra politisk forfølgelse. Alle ser at det overveldende flertallet av disse millionene er "på flukt" fra fattigdom og sosial elendighet. Det virker derfor klart at disse konvensjonene har mistet enhver gyldighet og relevans for den situasjon verden i dag er konfrontert med. Det er ikke millioner politiske flyktninger som vil til det velstående Europa og Nord-Amerika, det er millioner av ulovlige, økonomiske immigranter.
Likevel foregår den politiske debatten om "asylsøkere og flyktninger" som om vi fortsatt snakker om noen få tusener reelle flyktninger, og menneskerettigheter, konvensjoner og internasjonale "forpliktelser" påkalles som om vi befant oss i 1938. Vi trenger altså et politisk opprør mot dette surrealistiske hykleriet. I USA , Italia og andre stater som befinner seg på frontlinjen for den kriminelt organiserte masse-innvandringen, har opprøret som kjent startet, og stadig flere nekter å bøye seg for "internasjonale forpliktelser" som var utformet i en helt annen tid, i en helt annen internasjonal, politisk situasjon, med langt mer begrensede muligheter for å forflytte seg over store avstander, og med langt mindre fettglinsende og tiltrekkende velferdssamfunn i den nordlige del av kloden.
###
Våre politikere er altså belemret med tre tunge klamper om foten når de prøver å bevege seg i det politiske landskap, og få gjennomført sine politiske mål og ambisjoner. De må passe på at uansett hva de vil, må de ha en forskningsrapport å vise til. Pga. EØS spiller Stortinget en sterkt redusert rolle som lovgivende institusjon; dette som skulle være nasjonalforsamlingens hovedoppgave ved siden av å bevilge penger. Og hvis de fortsatt skulle ha et lite spillerom for debatt og beslutninger, må de kaste engstelige sideblikk til "menneskerettigheter", flyktningekonvensjoner og alskens internasjonale avtaler utformet i en helt annen verdenssituasjon.
Man må spørre seg: Hva skal vi med slike politikere? Hvordan kan våre politikere finne seg i sin nedverdigende tilstand?
Vi trenger iallfall ikke politiske ledere som lar seg lede av institusjoner, avtaler og forpliktelser som det norske folk aldri har gitt sitt direkte samtykke til. Vi trenger ledere som ene og alene tar utgangspunkt i norske interesser; det norske folks interesser. Vi trenger politikere som har lest og forstått Carl Schmitt.
###
(1)Jfr. kronikken "Er politisk konformitet blant samfunnsforskere et problem?" skrevet av Kjersti Thorbjørnsrud, forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Morgenbladet 13.9.2018
(2) Carl Schmitt: Der Begriff des Politischen, Berlin 1932. Ingen bestrider at Carl Schmitt var en av det 20.århundres skarpeste og mest dyptpløyende stats- og folkerettslærde. Som nasjonalkonservativ katolikk og venn av Franz von Papen stilte han seg fra 1933 til disposisjon for det nye nasjonalsosialistiske regimet i Tyskland. Bl.a. pga sin skepsis mot den nasjonalsosialistiske raselære falt han imidlertid i unåde allerede i 1936, og fikk ingen politiske hverv, men beholdt likevel stillingen som professor ved Humboldt-Universitetet i Berlin. Etter krigen var han lenge isolert pga sin støtte til nasjonalsosialismen i startfasen - en skjebne han delte med filosofen Martin Heidegger. Men på samme måte som Heidegger gjenvant Scmitt etterhvert sin status som en høyt respektert statsrettslig tenker, og ikke minst de siste årene har vært preget av en fornyet interesse for Schmitts tanker, ikke minst i USA og på begge sider av den politiske skillelinjen. I Norge har f.eks. venstresosialisten Rune Slagstad omtalt Scmitt som en av det 20.århundres mest betydelige teoretikere, jfr. avisen Klassekampen 11.2.2017.