Nordmenn har diskutert Knut Hamsuns forhold til Tyskland og nasjonalsosialismen siden 1945; stolper opp og vegger ned. Men det er en merkelig trangviksk debatt, det trekkes sjelden inn perspektiver ut over den hjemlige andedam.
I det følgende skal det gjøres et lite forsøk på å se saken fra en posisjon litt utenfor Trangvik.
Jeg mener nemlig det kunne være interessant og relevant å foreta en liten sammenligning av Knut Hamsun med en av Tysklands største forfattere, dramatikeren og dikteren Bertolt Brecht; med andre ord en sammenligning av to kulturpersonligheters handlemåte i en totalitær kontekst, og videre en sammenligning av hvordan disse to er blitt vurdert og behandlet i ettertid i sine respektive hjemland.
Bertolt Brecht var bekjennende kommunist fra en gang i 1920-årene, og tilhenger av Sovjetunionen til sin død i 1956. Hans litterære verker må sies å være sterkt preget av hans kommunistiske eller marxistiske overbevisning.
Knut Hamsun var fra et tidlig tidspunkt anti- engelsk og anti-amerikansk - og pro-tysk. Han var tyskvennlig da Tyskland var Keiserdømme, da det var Weimarrepublikk, og da det var nasjonalsosialistisk. Om Hamsun kan kalles nasjonalsosialist er mer tvilsomt. Ingen har greidd å påvise anti- semittiske utsagn i Hamsuns forfatterskap eller forøvrig. En minimumsbetingelse for å bli definert som nasjonalsosialist, er at man er antisemitt. Likevel var Hamsun en klar og aktiv tilhenger av det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 1933 til 1945.
En sak er å være sympatisør og avstandsbeundrer av et gitt politisk system.
En annen sak er hvordan man opptrer når man lever innenfor og under det samme politiske systemet.
Det gjorde Knut Hamsun fra 9. April 1940 til 8. Mai 1945, og Bertolt Brecht fra 1949 til sin død i 1956.
I de nevnte perioder må Hamsun og Brecht sies å ha befunnet seg i sammenlignbare og svært like livssituasjoner hva de politiske rammebetingelsene angikk: De levde i sine egne land, som var besatt av en fremmed, totalitær makt,som støttet seg på et ideologisk beslektet og vennligsinnet, lokalt basert regime. I det tyskokkuperte Norge samarbeidet okkupasjonsmakten med Nasjonal Samling (NS) under ledelse av Vidkun Quisling. I den sovjetisk-okkuperte del av Tyskland samarbeidet okkupasjonsmakten med det østtyske kommunistpartiet(Sozialistische Einheitspartei Deutschlands,SED). Inntil Brechts død var SED og samarbeidsregimet i Øst- Berlin ledet av Walther Ulbricht, en stalinistisk og absolutt Moskvatro kommunist av den mest ortodokse typen.
Den sovjetisk-okkuperte sonen i Tyskland( "Die sowjetisch besetzte Zone",SBZ) foretok i 1949 en navneforandring; fra SBZ til DDR ("deutsche demokratische Republik"), men dette innebar ingen forandring av realitetene. SED-regjeringen i Øst- Berlin var, fra begynnelsen til slutten, avhengig av det massive sovjetiske militærnærværet for å overleve. Akkurat som NS-
regimet i Norge var avhengig av den tyske okkupasjonsmakten.
Hva var verst eller best, hva var mer eller mindre undertrykkende av de to systemer,det tyskokkuperte og NS-styrte Norge eller den sovjetisk-okkuperte og SED-styrte delen av Tyskland?
Nå foreligger det trolig ingen enkle, omforente metoder for måling av grader av politisk undertrykkelse.
Hvis man skulle bruke antallet tapte menneskeliv, som hvert av de to systemene bærer ansvaret for, så var SBZ/ DDR klart det verste.
Over 150.000 mennesker mistet livet pga politisk motivert undertrykkelse og forfølgelse i SBZ/DDR(1). Av vel 10.000 -12000 nordmenn som mistet livet som følge av den annen verdenskrig , ansees maksimalt 3500 å være omkommet som følge av politisk forfølgelse. Den største enkeltgruppen døde (vel 3500) var norske sjømenn i utenriksfart. Disse dødsfall hadde jo ingen sammenheng med det tyske okkupasjonsstyret i Norge. Selv om man tar med de ca 12-15000 sovjetiske og serbiske borgere som døde i tysk fangenskap i Norge, kommer antallet dødsofre under okkupasjonstiden i Norge ikke i nærheten av de tilsvarende tall i SBZ/DDR.
Når det gjelder andre former for undertrykkelse og rettighetsinnskrenkelser,er det vanskelig å se at SBZ/DDR på noe område kommer godt ut av sammenligningen med det tyskokkuperte Norge.
Kort og godt levde ikke Knut Hamsun under et mer undertrykkende regime enn Berthold Brecht.
Heller var det vel tvertimot, og dette bekreftes også derigjennom at det var ingen massive protester eller fysiske protestaksjoner fra den norske befolkningen mot NS-regimet eller den tyske okkupanten. Motstandsbevegelsen kom sent i gang, og gjennomførte få aksjoner.
For de fleste gikk livet sin vante gang. Det nærmeste man kom uro blant større grupper, var lærernes og prestenes avvisning av Quisling-styrets forsøk på å få politisk kontroll med disse to yrkesgruppene.
Ingenting av dette kommer i nærheten av den massive folke-oppstanden i DDR i 1953. Dette var det første folkelige opprøret mot kommunismen i Sentral- og Øst-Europa, og ble som kjent knust av sovjetiske tank. Flere hundre opprørere mistet livet, inklusive de som ble henrettet etter at urolighetene var slått ned. Nesten to tusen av de som deltok i oppstanden, ble sendt til sovjetiske fengsler og fangeleire. Mange av disse døde i fangenskap. Nøyaktig hvor mange vet man ikke.
Brecht og Hamsun gav sin fulle støtte til hhv. Sovjetmakten og Det tredje Riket/ NS-styret. Det var aldri noen tvil om hvor deres sympati lå.
Man må imidlertid kunne si at Brecht gikk et godt stykke lenger i kritikkløs støtte til Sovjetmaktens og SED-regimets undertrykkende tiltak enn hva Hamsun gjorde.
Det beste eller verste eksemplet på Brechts underkastelse var hans reaksjon på oppstanden i 1953 og de kommunistiske makthavernes håndtering av denne. Allerede da protestene brøt ut den 17.juni, sendte Brecht et brev til SEDs leder ,Walter Ulbricht, hvor han uttrykte " sin solidaritet med Tysklands Sosialistiske Enhetsparti"("seine Verbundenheit mit der Sozialistischen Einheitspartei Deutschlands")(2). Han sendte også lignende solidaritetsbudskap til Sovjetunionens ambassadør i Øst-Berlin, Wladimir Semjonow, hvor Brecht forsikret om " sitt ubrytelige vennskap med Sovjetunionen"("seine unverbruechliche Freundschaft zur Sowjetunion")(3). I en tekst som er blitt kjent senere, går han enda lenger, og hevder at "organiserte fascistiske element forsøkte å utnytte utilfredsheten for sine formål". Og videre:" Bare takket være sovjettroppenes raske og sikre inngripen, ble disse forsøkene forpurret (4). Brechts apologeter har vist til at Brecht i brevene til SED- ledelsen også oppfordret denne til å gjøre noe med de forhold som hadde utløst oppstanden. Videre er det vist til et dikt av Brecht, som ble offentliggjort langt senere, og hvor han angivelig ironiserte over makthaverne, som han anbefalte " å velge seg et nytt folk". Men dette kan knapt kalles formildende sammenlignet med Brechts offentlige solidaritetserklæringer med undertrykkerne og hans giftige angrep på sitt eget folk da det kjempet med ryggen mot veggen, og ble knust av en overlegen sovjetmakt. I desember 1954 ble Bertolt Brecht utmerket med Stalins Fredspris, som han mottok i Kreml i juni 1955. Den hadde han utvilsomt gjort seg godt fortjent til.
Det fant som nevnt ikke sted noen bred folkelig oppstand mot okkupasjonsstyret i Norge som kan sammenlignes med DDR-opprøret i 1953. Hamsun skrev imidlertid flere avisartikler som gav støtte til Tysklands krigføring, og som kritiserte motstandsbevegelsen og nordmenn som hadde gått i alliert tjeneste. Men fordi det ikke oppstod en lignende dramatisk situasjon i Norge som 1953-oppstanden i DDR, vet vi heller ikke om Hamsun ville bragt slik skam over seg selv som Brecht gjorde i 1953.
Derimot fremviser Hamsuns handlemåte flere plusspunkt som er totalt fraværende i Brechts livsløp.
For det første tok Hamsun en rekke initiativ overfor tyske myndigheter både i Norge og Tyskland til støtte for fengslede eller dødsdømte norske motstandsfolk . Dette er vel kjent, og behøver ikke nærmere dokumentasjon.
Hva mer er; Hamsun talte også Hitler midt imot under det stormende møtet mellom de to i juni 1943. Dette møtet er også vel kjent og dokumentert ( jfr f.eks. bøkene til Kolloen og Rem),men det virker som om det utrolige og historisk enestående ved dette møtet ikke helt har gått opp for folk flest.
For møtet var både utrolig og enestående: Her setter altså Føreren for Det stortyske Rike og Europas hersker av tid til å ta imot en 84-år gammel og tunghørt dikter fra et lite, okkupert land. En uhyre ære var dette for den selvsamme dikter. Og hva brukte Hamsun denne ærefulle anledningen til?
Til å gå til frontalangrep på det tyske okkupasjonsstyret i Norge, og til å be den samme Fører om å avsette sin egen Rikskommssær, nemlig Joseph Terboven, fra denne stilling!
Føreren ble rasende, avbrøt møtet, og den gamle forfatter måtte forlate åstedet med uforettet sak. Noe mer skjedde ikke, bortsett fra at Det tok flere dager før Føreren roet seg ned etter kritikken fra den gamle dikter. Slik direkte kritikk, ansikt til ansikt, var han ikke vant til.
Hamsuns kritikk og bønn fikk ingen konsekvenser. Terboven forble i sin stilling, okkupasjonsstyret fortsatte som før, eller ble vel egentlig hardere , etter at krigslykken snudde i siste fase av krigen.
Bertolt Brecht tok aldri noe initiativ overfor Sovjetmakten eller SBZ/ DDR- ledelsen for å hjelpe fengslede eller dødsdømte landsmenn, selv om det var mange flere av dem enn nordmenn i tyske fengsle og fangeleire.
Det er derfor også utenkelig at Brecht - hvis han skulle ha fått et møte med Stalin - ville ha fremført lignende kritikk som den Hamsun målbar. Selv om han hadde vektigere grunn til kritikk enn det Hamsun hadde.
Knut Hamsun fremstår kort og godt som en langt modigere mann i møtet med den absolutte statsmakt enn Bertolt Brecht.
Hvorfor har likevel Brecht fått en langt bedre behandling i Tyskland etter frigjøringen i 1990 enn Hamsun etter 1945?
Påny og påny utsettes Hamsun for hard kritikk for sine holdninger og handlinger under den tyske okkupasjonen. Lignende kritikk av Brecht for hans holdninger og handlinger under sovjetokkupasjonen er knapt hørbar. Tvertimot oppkalles plasser og bygninger i det frie, gjenforente Tyskland etter Bertolt Brecht. I Norge bærer fortsatt ingen gate eller plass Knut Hamsuns navn.
Man må spørre:
Er nordmenn spesielt hevngjerrige, eller har de manglende evner til å trekke lærdom av hvordan andre land behandler sine store diktere?
(1)Jfr. "Das Schwarzbuch des Kommunismus", Piper Verlag, Muenchen,Zuerich 1998
s.863-864
(2)Bertolt Brecht: Werke. Band 30. Berlin,Weimar 1998,s.178
(3) Ibid,s.178
(4)Bertolt Brecht: Gesammelte Werke, Band 23, Band 23,s.249, Anmerkungen s.546