HVA ER KONSERVATISME?
Hva er konservatisme; hva betyr det å være konservativ?
Før jeg prøver meg på et svar - som kommer til å bli langt - bare et par innledende ord om min egen politisk plassering. Hvis jeg i året 2017 mellom de tre store ideologiene,marxisme, liberalisme og konservatisme må velge en politisk plattform, så vil valget måtte falle på konservatisme. Min konservatisme har imidlertid - som det etterhvert vil bli klart - lite å gjøre med partiet Høyres "konservatisme". Min konservatisme har funnet næring i andre kilder.
Konservativ brukes i dagligtale ofte synonymt med gammeldags,forsiktig,tradisjonsbunden o.l. Det ligger ofte ikke noe politisk og iallfall ikke partipolitisk i slik språkbruk. Forsiktighet, skepsis til det nye og forkjærlighet for tradisjoner støter man på hos mange personer, som aldri ville finne på å kalle seg politisk konservative.
I dag omtaler norske media ofte det tyske regjeringspartiet CDU og det største franske opposisjonspartiet, Les Republicains, som konservative, selv om ingen av disse partiene bruker betegnelsen konservativ om seg selv. Konservativ brukes som en politisk betegnelse i Tyskland; men intet større parti definerer seg som konservativt. I Frankrike er betegnelsen konservativ ("conservateur") knapt brukt i politisk sammenheng. Man bruker helst begreper knyttet til den politiske skalen: Høyre, venstre, ytre venstre, ytre høyre og sentrum.
Det er derfor typisk at den mest tendensiøse definisjonen av konservatisme som jeg har funnet i noe oppslagsverk, fant jeg i den franske "Le petit Robert" , hvor det står å lese: "Konservatisme er å innta en moralsk eller intellektuell posisjon som er fiendtlig til utviklingen". Beslektede ord, som "Le petit Robert" anbefaler leseren å slå opp på, er "konformisme" og "tradisjonalisme".
Det var derfor logisk ut fra denne hverdagsspråkbruken at enkelte norske media på 1970-tallet omtalte den eldre generasjonen Sovjetledere som "konservative kommunister". Denne betegnelsen fikk imidlertid Høyres daværende leder,Kåre Willch, til å reagere. Han ville ha seg frabedt at man brukte begrepet konservativ i forbindelse med kommunister. Begrepene stod for stikk motsatte verdier; en bruk der de ble kombinert var selvmotsigende og gal - ifølge Willoch.
Willoch mente altså ikke overraskende at det fantes en politisk ideologi eller retning kalt konservatisme, som stod i den skarpeste motsetning til kommunismen.
Ut fra dagligbruken av begrepet konservativ var det ikke så urimelig om media kalte Bresjnev, Andropov, Tsjernenko og de andre aldrende medlemmer av Sovjetledelsen konservative. De ville jo ta vare på arven og tradisjonen fra revolusjonen i 1917, og de ville bevare Sovjetsamfunnet mest mulig uforandret. Nye frihetsideer og raske forandringer var ikke velkomne. Hvis dette ikke var konservatisme, hva er så konservatisme?
De vanlige oppslagsverkene kan gi en viss hjelp og veiledning når man søker svar på dette spørsmålet.
Store Norske Leksikon inneholder bl.a. følgende omtale av konservatisme:
"..en livsholdning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier,og stiller seg avvisende til endringer som kan ødelegge disse..Konservatismen i Norge og beslektede land ligger særlig vekt på personlig frihet, rettssikkerhet og stabilitet i samfunnet, i pakt med de kristne og nasjonale grunnverdier. Konservatismen tar sitt utgangspunkt i respekten for tradisjon, for den visdom og kyndighet som ligger i nedarvet tro og tenkemåte, sed og skikk, lover og institusjoner. Alt dette har skapt nasjonens livsform og gitt samfunnet dets varige verdigrunnlag...
Konservatismen har sterk mistro til abstrakte politiske doktriner som påstås å være allmenngyldige. Siden ethvert samfunn har sin tradisjonsbestemte egenart, som har krav på respekt, får konservatismen et relativistisk anstrøk: Det som er "riktig" i ett samfunn,behøver ikke være det i et annet. Konservatismen hevder at ethvert samfunn er umåtelig komplisert, og avviser derfor enkle skjemaer for samfunnsplanleggingen. Konservatismen ser på mennesket som et samfunnsvesen, skapt med anlegg for både godt og ondt. Isolert sett er mennesket svakt og fullt av feil, men ved å gå inn i fellesskapets retter og plikter utvikles det til en moralsk velgende person og ansvarlig samfunnsborger." Så langt Store Norske Leksikon(SNL).
Encyclopædia Britannica trekker frem mange av de samme elementene som SNL. Jeg skal derfor bare hitsette noen sitater som utfyller fremstillingen i SNL:
"Conservatism is a preference for the historically inherited rather than the abstract and ideal. This preference has traditionally rested on an organic conception of society - that is, on the belief that society is not simply a loose collection of individuals but a living organism comprising closely connected, interdependent members. Conservatives thus favour institutions and practices that have evolved gradually and are manifestations of continuity and stability....Government´s responsibility is to be servant,not the master,of existing ways of life,and politicians must therefore resist the temptation to transform society and politics...
It was not until the late 18th century, in reaction to the upheavals of the French revolution (1789), that conservatism began to develop as a distinct political attitude and movement.The term conservative was introduced after 1815 by supporters of the restored Bourbon monarchy in France, including the author and diplomat Francois-August-René vicomte de Chateaubriand....The originator of modern, articulated conservatism (though he never used the term himself (!!bloggforfatterens utropstegn)) is generally acknowledged to be the British parlamentarian and political writer Edmund Burke...
A common way of distinguishing conservatism from both liberalism and radicalism is to say that conservatives reject the optimistic view that human beings can be morally improved through political and social change. Conservatives who are Christians sometimes express this point by saying that human beings are guilty of original sin. Skeptical conservatives merely observe that human history, almost all imaginable political and social circumstances, has been filled with a great deal of evil."
Hva er norsk konservatisme?
Hittil har jeg sett litt på hva oppslagsverkene sier om temaet. Men hvordan oppfatter de som selv kaller seg konservative, sin egen politiske retning?
I Norge er det bare Høyre av de større politiske partiene som selv kaller seg konservativt.
I Høyres prinsipp-progrm fra 2008 kan vi lese bl.a. følgende om partiets ideologiske ståsted:
"Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket...Høyre mener at mangfold og forskjellighet er en kilde til utveksling av idéer, fornyelse og kreativitet...Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier, og Høyre legger derfor til grunn at samfunnet er til for å styrke enkeltmennesket...Konservatismn forutsetter en sterk rettsstat som ivaretar individets og mindretallets rettigheter, og som sikrer grunnleggende friheter som religionsfrihet, ytringsfrihet, privat eindomsrett og likhet for loven...Høyres ideal om å forandre for å bevare innebærer å utvikle samfunnet gradvis for å bevare grunnleggende verdier...En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling... Mennesket er politikkens mål...For et konservativt parti som setter inividet og mennskeverdet i sentrum, er individets egenart viktigere enn gruppetilhørigheten - alle mennesker har like stor verdi".
Prinsipp-programmet inneholder også et par formuleringer om kristne verdier ("Høyres politikk bygger på en kristen og humanistisk kulturarv") og om monarkiet ("Det konstitusjonelle monarkiet har vist seg som en levedyktig og samlende statsform.Høyre ønsker derfor å opprettholde monarkiet") - uten at disse posisjonene utdypes nærmere.
Dette er altså konservatisme ifølge det eneste norske partiet som kaller seg konservativt,Høyre. Jeg tror imidlertid at en idéhistoriker ville konkludere med at Høyres prinsipp-program dreier seg lite om konservatisme men desto mer om liberalisme.
Det er ikke plass her for å gi en dyptgående presentasjon av liberalismen, men skjematisk kan man si at liberalismen tar utgangspunkt i individet, den marxistiske sosialismen i klasse , mens den klassiske konservatismen har hatt nasjonen og folket som sitt utgangspunkt og høyeste verdi. Den klassiske liberalismens individ er en homo oeconomicus,som fødes som et ubeskrevet blad - en "tabula rasa" - og som først og fremst er en økonomisk agerende skapning hvor det viktigste mål er personlig lykke, økonomisk tilfredsstillelse og forbruksmaksimering. Staten er egentlig et onde, hvis oppgaver burde begrenses mest mulig. Hvis individenes profitt- og forbruksmaksimering får utfolde seg mest mulig uhindret, vil det også gå bra for nasjonen og folket, selv om dette er begreper som liberalismen helst unngår. Et individ er et individ - grunnleggende sett det samme individet - uansett hvor og når; uavhengig av tid og rom. Partiet Venstre har hatt som slagord:"Mennesket i sentrum". Nå har det norske Høyre overtatt det samme slagordet. Og fokuset på og fremhevingen av det enkelte individ går igjen gjennom hele prinsipp-programmet:
Programmets første setning begynner med en tillitserklæring til dette abstrakte "enkeltmennesket". Oppgaven for rettsstaten er å ivareta "enkeltmenneskets" rettigheter. De felles verdiene som ifølge Høyres prinsipp-program gjør Norge til et godt land å leve i, er "menneskerettighetene, toleransen og respekten for enkeltmennesket". I det hele tatt er prinsipp-programmet ikke redd for å gjenta seg selv når det gjelder å dyrke dette fantastiske enkeltmennesket:"For et konservativt parti som setter individet og menneskeverdet i sentrum, er individets egenart viktigere enn gruppetilhørigheten..".
Begrepene folk og nasjon er helt fraværende i Høyres prinsipp-program. Det er en gjennomført liberal politikktilnærming vi er vitne til. Bekjennelse til monarki og kristne verdier virker som lånte fjær og pliktøvelser, og er da heller ikke påspandert mer enn et par intetsigende setninger.
En annen konservativ pliktøvelse er bekjennelsen til det gamle slagordet
"forandre for å bevare". Men hva er det Høyre ønsker å bevare? Jo, det er liberale verdier, som prinsipp-programmet selv slår fast, det er de "grunnleggende frihetene", menneskerettighetene, monarkiet og den kristne kulturarv. Men hva er konservativt ved dette?Alle partiene som sitter på Stortinget bekjenner seg jo til de samme universalistiske menneskerettighetene og "grunnleggende friheter". Noen venstreavvikere vil for skams skyld ikke bekjenne seg til monarkiet og den kristne kulturarv, men ellers er det full oppslutning om at disse verdiene skal bevares. Betyr det at nesten alle partiene på Stortinget er blitt konservative? Nei, det betyr at Høyre er blitt liberalt, slik de øvrige partier også inntar mer eller mindre liberale eller sosialliberale posisjoner.
Nå kan man kanskje ikke forvente at et pragmatisk folkeparti har evne eller vilje til å drive videre prinsipiell tenkning.Og hvem leser i det hele tatt et prinsipp-program?
Kanskje er det mer å hente hos Høyre-intellektuelle som har tatt seg bry og tid med å gå dypere inn i materien.
Lars Roar Langslet, som døde i 2015, fortjener trolig betegnelsen Høyres partifilosof. Iallfall har ingen ledende Høyre-politiker beskjeftiget seg mer med ideologiske og prinsipielle spørsmål enn ham. Han har utgitt flere bøker om konservatismen(1), var en intellektuell hovedkraft blant konservative studenter i etterkrigsårene,den såkalte Minerva-kretsen,og var aktiv i samfunnsdebatten inntil kort tid før sin død.
I "Konservatismens historie" åpner Langslet med å gjenta det som trolig er det oftest siterte slagordet formulert av Edmund Burke: "Konservatismens kjennetegn til alle tider er viljen til å reformere for å bevare". Og videre:"..visse verdier må holdes fast, vernes og føres videre". Hvilke verdier er det så som skal bevares og føres videre?
Igjen tar Langslet utgangspunkt i Burke:
"..en av de viktigste nye erkjennelser hos Burke er at han oppdaget hva en nasjon virkelig er. For opplysningstiden var en nasjon neppe noe mer enn den befolkning som lever til en gitt tid i et bestemt land. For Burke er nasjonen et uttrykk for et åndelig og historisk fellesskap mellom talløse slektledd. Et folk kan bare være seg selv når det opptrer i pakt med de tradisjoner dette fellesskap har formet..".
Et helt sentralt element i ethvert folks nedarvede tradisjoner er samfunnets institusjoner - disse er uttrykk for en nasjons kollektive fornuft utformet gjennom mange generasjoner. Selvfølgelig må også institusjonene forandres for å bevares, men dette skal (ifølge Burke og Langslet) skje skrittvis og med forsiktighet. Sterke samfunnsinstitusjoner behøves fordi mennesket er mangelfullt. Som Langslet skriver:"I det råstoff mennesket er gjort av, ligger det muligheter til både godt og ondt. Burke kunne på ingen måte godta den tanke at mennesket av naturen er utelukkende godt, og at det først er gjennom samfunnets fordervelige innflytelse at det onde kommer inn. Det er tvert imot gjennom et ordnet samfunnsliv at mennesket kan utfolde sine muligheter til det gode, og kan bli et moralsk høyverdig og åndelig bevisst vesen".
For Langslet er altså nasjonen og folket, deres tradisjoner og institusjoner, de grunnleggende verdier som skal bevares og føres videre. Disse helt sentrale verdier er helt fraværende i Høyres prinsipp-program, som med sitt sterke søkelys på og utgangspunkt i enkeltmennesker og individer legger seg på opplysningstidens liberale oppfatninger, som Burke - som påpekt - polemiserte mot.
Langslet har en medforfatter i "Konservatismens historie", nemlig Geir Uthaug, som bl.a. skriver om den konservative engelske forfatteren Samuel T.Coleridge og om statsmannen Benjamin Disraeli. Det han her skriver, kan leses som et direkte angrep på prinsipp-programmets dyrking av individet og enkeltmennesket: "Samfunnet er (iflg. Coleridge,bloggforfatters kommentar)ikke en tilfeldig opphopning av individer. Alle individer er lemmer på samfunnet som en organisk enhet". Og videre:"For de liberale var England bare et samfunn med en sum av individer som arbeider for seg selv til felles nytte. For Disraeli var England en nasjon. Båndene som bandt var blod og historie..".
Langslet viser også at Burke tar avstand fra liberale forestillinger om samfunnskontrakt og "naturlige rettigheter",dvs menneskerettigheter. Dette oppfatter han (og Langslet, må vi tro) som "virkelighetsfjerne tankekonstruksjoner". For Burke er samfunnskontrakten ikke en kontrakt etter mønster av avtaler mellom forretningsmenn, men "en pakt, et fellesskap mellom de levende, de døde og de ennå ufødte". Om "menneskerettigheter" sier Burke (iflg. Langslet) at det er "først i samfunnet at rettighetene får innhold og mening.Men dermed vil menneskerettighetene måtte få vekslende innhold og gjennomslagskraft i ulike samfunn".
Den franske revolusjons slagord var frihet,likhet og brorskap. Under henvisning til den franske konservative tenkeren, de Tocqueville, viser Langslet til at likhet er "ingen garanti for virkelig frihet i samfunnet". Langslet siterer de Tocqueville som skriver:"Et samfunn preget av sterk utjevning vil snarere miste den sporen til oppdrift og kritisk holdning som friheten virker gjennom...Dermed kan et samfunn med ekstrem likhet bane vei for en ny type despoti..."
Burkes og Langslets konservatisme har også en sterkt religiøs eller rettere sagt kristen basis:"Samfunnslivet er en gud-villet ordning, fordi mennesket er Guds ypperste skapning, som bare kan utfolde seg gjennom fellesskap med andre".
De som har skrevet Høyres prinsipp-program - med sin bekjennelse til universalistiske menneskerettigheter, dyrking av løsrevne individer, uten henvisning til folkets og nasjonens tradisjoner - kan ikke ha tatt seg tid til å lese Langslets innføring i konservatismens historie. De har trolig tatt feil bok, og basert seg på liberalismens historie.
Et interessant trekk ved Langslets og Utheims fremstilling av konservatismens historie er at deres viktigste inspirasjonskilder og læremestre er utenlandske tenkere og politikere - engelskmennene Burke,Coleridge og Disraeli, tyskerne Hegel og Müller,franskmennene de Tocqueville og de Maistre. Særlig mot den siste har imidlertid Langslet vesentlige forbehold, noe jeg skal komme tilbake til. Den viktigste læremester er utvilsomt Edmund Burke.
Grunnen til at man må søke til utenlandske tenkere, begrunner Langslet på følgende måte:
"Vårt land har ikke fostret en eneste politisk tenker av virkelig betydning i internasjonal sammenheng. Ikke innenfor konservatismen, og heller ikke innenfor de andre sentrale politiske ideologier". Dette er en observasjon som ingen vil bestride. Nordmenn har tydeligvis ikke greidd å tenke sammenhengende og prinsipielt om politiske spørsmål på et slikt nivå at det har vekket interesse utenfor landegrensene.. I det store tyske oppslagsverket "Konservatives Lexikon" finnes det således ikke et eneste norsk navn(2).
Helt uten åndsmennesker som har tenkt konservativt, er Norge likevel ikke.
Langslet vier et par kapitler i sin bok til nordmenn som har tenkt og handlet konservativt. Det er fortjenestefullt at Langslet her trekker frem flere navn som man ikke umiddelbart vil sette i forbindelse med konservativ ideologi.
Her har Langslet rett og slett drevet nybrottsarbeid. Det er også interessant at Langslet trekker frem den sterke og voksende norske nasjonalfølelsen,nasjonalismen,etter 1814 som en konservativ kraft:"Det ligger dypt konservative instinkter bak denne lidenskap for det nasjonale". Dette er nokså nye toner fra en Høyrefilosof. Som bl.a. Trygve Bull påpekte i sin tid, har Høyre tradisjonelt hatt et problem med "det nasjonale". Partiet var mer lojalt mot dansk kultur og svensk kongemakt enn det man normalt skulle ha ventet av et konservativt parti. Langslet påpeker dette selv:"..spenningen mellom en utadvendt konservatisme med forankring i bykultur og næringsliv, og en folkelig konservatisme med forankring i bygdekulturen, førte inn i norsk konservatisme en splittelse som har preget vårt politiske liv like til idag, på tross av mange forsøk på å samle kreftene i et politisk samarbeid". Dette har ført til at Høyre blant europeiske partier som kaller seg konservative, er helt spesielt på den måten at det har vært og fortsatt til en viss grad er et utpreget byparti, med mindre oppslutning på landsbygden enn i urbane områder. Under nasjonalismens blomstringsperiode i Norge på 1800-tallet var det i stor grad partiet Venstre som ble fanebærer for det nasjonale.
Langslet fortjener derfor anerkjennelse for at han prøver å rette på dette ved å innlemme store nynorske forfattere i det norske konservative anegalleriet. Om Ivar Aasens diktning skriver Langslet:"Knapt noen annen nasjonallitteratur rommer et så meislet og helstøpt uttrykk for konservativ holdning." Han kaller Aasens forfatterskap "en konservativ programerklæring"; og som eksempel siterer han fra diktet *"Me skal koma,um inkje so braadt":
"Lat oss inka Forfedrane gløyma,
under alt som me venda og snu;
for dei gav oss ein Arv til aa gøyma,
Han er større enn mange vil tru.
Lat det merkast i meir enn i Ordi,
at me halda den Arven i Stand,
at, naar Fedrane sjaa att paa Jordi,
dei kan kjenna sitt Folk og sitt Land."
Også i Aasmund Olafson Vinje ser Langslet en konservativ, ja, nasjonalkonservativ, tenker. Men som tvisynt konservativ var ikke Vinje en sneversynt nasjonalist, ifølge Langslet. Vinje så at det nasjonale måtte stå i samspill med det internasjonale, slik Vinjes dikt "Nationalitet" får klart frem:
"Dei største tankar vi alltid få
av verdsens det store vit;
men desse tankar, dei brjotast må,
lik strålar av soli, som alltid få
i kvar si bylgje ein annan lit".
Olav Duun er annen stor nynorskdikter som Langslet ønsker å gi en konservativ oppreisning: "Eller ta Odin i Olav Duuns...mektige epos "Juvikfolke"!Ingen skikkelse i dette storverket i norsk diktning står vel forfatterens hjerte så nær; og ingen har sterkere sans for røttene bakover i slektens og folkets historie".(3)
At Langslet også omtaler Knut Hamsun som en konservativ tenker er kanskje ikke overraskende, men ikke desto mindre modig med tanke på den kriminalisering Hamsuns tankeverden ofte utsettes for.
I en senere bok (4) gir Langslet et mer utførlig portrett av det han mener er de mest fremtredende konservative politikere og tenkere i Norge. Også her får Aasmund Olavson Vinje en lengre omtale. Øvrige navn er mindre overraskende , så som Høyrepolitikerne Schweigaard, Fredrik og Emil Stang, Hagerup og Halvorsen. Jeg vil nok påstå at disse politikerne er mer imponerende som politikere enn som tenkere. At han innlemmer Ludvig Holberg i det konservative Valhalla er derimot nesten like overraskende som den plass han gir Vinje.
Et spesielt interessant trekk ved riksmålsmannen Langslets omtale av Vinje i denne boken, er hvor sterkt han knytter Vinjes konservatisme til hans nynorske identitet:"Gjennom møtet med Ivar Aasens epokegjørende innsats for å utarbeide en rotnorsk språkform fikk Vinjes nasjonale konservatisme en ny dimensjon. Norsk tanke kan ikke få den rette fargen før den blir "sveipt i det mål som fødde honom", skiver han. Nå hadde han funnet sine røtter, og de strakte seg langt tilbake,helt til det norrøne,som et usynlig bånd mellom slektene før oss og det Norge de gav oss i arv.I kraft av den språkform Vinje nå valgte(først eksperimenterende, så tettere opp til Aasens form) følte han seg både som innovator og som arving til en stor norsk tradisjon, som han dyrket i sin diktning og som han agiterte for i taler og artikler. Hans organiske og samtidig elitistiske konservatisme fikk dermed en sterkere folkelig forankring".
Denne siste boken som Langslet skrev om konservatismen, er tilegnet Torbjørn Røe Isaksen og det nye (tidsskriftet) Minerva, dvs den nye Høyre-generasjonen som er opptatt av ideologiske spørsmål.
Samme året som Langslet kom med sin siste bok om temaet, utgav to representanter for denne generasjonen, ovennevnte *Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse boken "Konservatisme"(5).
Boken er en samling artikler og taler av 21 presumptivt konservative politikere og tenkere. Røe Isaksens og Syses eget bidrag er en relativt kort innledning.
Hva er konservatisme ifølge Røe Isaksen og Syse?
Når man leser Røe Isaksen og Syses innledning, ser man at de har gått i lære hos Langslet og den eldre Minerva-generasjon.Henrik Syse behøvde jo ikke gå så langt for å finne læremestre fra denne generasjon. Hans egen far var jo et sentralt medlem av det første Minerva-miljøet.
Hvis man kan tale om forskjeller i forhold til Langslet, må det være at de yngre understreker enda sterkere forskjellen mellom konservatismen og andre ideologier: Konservatismen skiller seg ifølge dem "..dramatisk fra sine to ideologiske konkurrenter.." (dvs fra sosialismen og liberalismen;bloggforfatters kommentar). "De grunnleggende spørsmålene konservatismen stiller, dreier seg ikke i første rekke om fordelingen av goder og byrder, men om hvordan et sivilisert samfunn i det hele tatt er mulig å opprettholde....Konservatismen kan med en spissformulering kalles en ikke-politisk politisk filosofi".
Og videre:"Politikken, i betydningen konkrete institusjoner og ordninger, lovgivning og fordelingsregimet, er viktig for ethvert samfunn, men den er samtidig bare toppen av isfjellet. Det er under overflaten - i et folks kultur,historie og tradisjoner - at samfunnets virkelige sjel ligger, ikke i partiet, statsmakten eller fordelingspolitikken".
Konservatismens slagord om å forandre for å bevre utsettes også for et kritisk blikk:"Men en gjennomgang av hva konservatismen har søkt å bevare , er ikke umiddelbart klargjørende. Til forskjellige tider og på forskjellige steder har konservative forsvart kongehusets makt, konstitusjonelt monarki, aristokratiets privilegier, representativt demokrati,høye tariffer,frihandel, nasjonalisme, internasjonalisme,sentralisering, demokratisering,kapitalisme og velferdsstat.." Konservatismen mangler altså de "klare ideologiske aksiomene - grunnsetningene - som ligger i mange former for liberalisme og sosialisme..".
Ut fra dette kommer de to frem til at man ikke kan "..spørre hva som skal bevares, men hvorfor noe skal bevares".
Dette spørsmålet - hvorfor noe skal bevares - kan jeg ikke se at Røe Isaksen og Syse direkte prøver å besvare. Kanskje kan det forstås som en indirekte besvarelse når forfatterne foretar en gjennomgang av det de kaller "..tilbakevendende konservative antagelser om mennesket,samfunnet og politikken", nemlig:
"Menneskelig feilbarlighet"; som betyr at mennesket i utgangspunktet er et ufullkomment vesen med evne til både godt og ondt, og som derfor trenger samfunnsinstitusjonen for å leve moralsk. Dette i motsetning til liberalismen og sosialismen som tror at mennesket i utgangspunktet er godt, men blir ødelagt av ufullkomne samfunn og samfunnsinstitusjoner.
"Epistemologisk beskjedenhet": Bak dette fremmedordet skjuler seg konservatismens skepsis til det enkelte menneskes fornuft. "Vi er redde for å la menneskene leve på sitt private forråd av fornuft"(Burke). Eller som Røe Isaksen&Syse selv formulerer det:"Konservatismens tror kort sagt at fornuftstenkning og logikk har alvorlige begrensinger når politiske og etiske problemer i samfunnet skal løses".
"Institusjoner": "Menneskelige samfunn ...må bygge på erfaring og akkumulert kunnskap som er større enn hva den enkelte kan inneha.Denne arven er ikke bare nedskrevet, men lever som praksis, vaner og mønstre for samhandling eller gjennom institusjoner som har tålt tidens tann...Skal vi forandre dem , må det være på en måte som like godt eller bedre tar vare på de underliggende verdiene som institusjonene var ment å beskytte".
"Organisk samfunnssyn": Dette samfunnssynet setter forfatterne opp som en kontrast til liberalismens utgangspunkt i enkeltindivider, som betegnes som et atomisert menneskesyn. Som de videre skriver:"Bildet av samfunnet som en organisme stamme fra Edmund Burke, men har røtter helt tilbake til Aristoteles. Et land, en by eller en familie er ikke simpelthen en tilfeldig samling individer".
"Motstand mot kontraktstenkning": Dette betyr at konservative forkaster den liberale tanke om en samfunnskontrakt, dvs at samfunn blir skapt gjennom en bevisst, fornuftsbasert kontrakt mellom mennesker. "Et slikt bilde på samfunnet er utillatelig abstrakt,vil mange konservative mene, og undervurderer historiens betydning og samfunnets kompleksitet".
"Følelser og personer": Så vidt jeg forstår betyr dette at samfunnsmakt og autoritet må bygge på lojalitet og følelser, ved at makten personifiseres. "Slike lojalitetsbånd utgjør noe av grunnvollen for den orden som gjør et sivilisert samfunn mulig".
"Religion": *"Konservativ tenkning har et ofte komplekst, men samtidig sterkt forhold til religion, både i betydningen organisert trosutøvelse og åndelig eller metafysisk menneskesyn...".
På grunnlag av ovennevnte "antagelser" ser Røe Isaksen&Syse omrisset av noen "konservative standpunkter":
Konservatismne er anti-utopisk og tar "utgangspunkt i det samfunn som faktisk eksisterer - og i mennesket slik det faktisk er".
Den er skeptisk til "abstrakt,politisk teori fordi denne ofte bygger på urealistiske og forenklede forutsetninger".
Og videre:"Konservative søker å bevare..noen grunnleggende trekk, verdier og tradisjoner som gjennom århundrene har formet fellesskapet."
Og til slutt:"..konservative ser menneskene som har sin verdi fra noe større enn menneskelige viljeshandlinger eller sin blotte fysiske eksistens".
Jeg skal her ikke gå nærmere inn på de 21 politikere og tenkere som Røe Isaksen&Syse presenterer i boken. Det er likevel påfallende at blant de 21 finnes bare en nordmann. Her har de gått i feil retning sammenlignet med Langslet. Videre er det merkelig at de har inkludert noen navn som selv ville ha protestert mot å bli kalt konservative, f.eks. den tradisjonelle liberalisten von Hayek - som ofte polemiserte mot konservatismen - og Francis Fukuyama som med sine forestillinger om bl.a. at historien har nådd sitt endepunkt i og med liberaldemokratiets universale seier(!), ligger langt unna noe som kunne kalles konservativt.
Kommentar
Dette er altså slik partiet Høyre og sentrale Høyre-politikere og -tilhengere oppfatter konservatismen.
- Det største problemet med den form for konservatisme som her er presentert, er anvendelsen eller forståelsen av det sentrale prinsippet *forandre for å bevare.
Hva er verdt å bevare og hvorfor? Hvordan skal dette forstås i dagens Norge; i det 21.århundrets verden?
Dette problemet er, som påvist, både Langslet og hans arvtagere fullt klar over, og forsøker å løse det på noe ulikt vis. Etter min mening lykkes ingen av dem på en overbevisende måte, og arvtagerne løfter bare uklarheten opp på et høyere nivå.
Ifølge Langslets fremstilling var en av Burkes viktigste erkjennelser, som nevnt ovenfor, at han oppdaget hva en nasjon og et folk virkelig er, og verdien av nasjonens og folkets historie, tradisjoner og institusjoner.
Men hva betyr dette i dagens norske samfunn, i dagens verden?
Hvis nasjonen og folket står så sentralt i konservativ ideologi, kan det vel ikke finnes en viktigere verdi å bevare enn nettopp folket? Men hva er folket?
Dét er som både Langslet, Røe Isaksen og Syse med henvisning til Burke påpeker, ikke en tilfeldig ansamling av individer på et gitt territorium. Et folk er et historisk fellesskap hvori inngår de talløse døde generasjoner før oss, de nålevende og de ennå ikke fødte. Ut fra denne primærverdien måtte vel de Høyre-konservative være ytterst restriktive og forsiktige med hensyn til endringer av det norske folk? Men slik har det jo ikke vært. I løpet av den siste generasjonen har Norge ,som kjent, gjennomgått de mest dramatiske endringer av sin befolkning siden folkevandringstiden gjennom massiv innvandring utenfra, i stor utstrekning med opprinnelse utenfor Europa. Konsekvensene av disse endringene er alvorlige på kort sikt; og på lengre sikt kan de bli enda alvorligere fordi endringene fortsetter i høyt tempo. Denne situasjonen er kjent, og behøver ingen nærmere beskrivelse. I løpet av denne perioden har Høyre sittet i regjering flere ganger, uten at man har registrert noen nevneverdig bekymring hos partiet Høyre over utviklingen(6). Tvertimot, slik det bekreftes i prinsipp-programmet, har partiet lagt seg på en utpreget liberal linje. "Den nye landsmenn" er jo individer på linje med etniske nordmenn, og må ha samme rettigheter og omsorg.
I Høyres prinsipp-program er det som nevnt ikke spor av konservativ tenkning på dette punkt;ordet folk eller nasjon forekommer ikke,verdiene som presenteres er rendyrket individualistiske og liberale. Langslet og hans arvtagere bruker de riktige henvisningene og formuleringene, men de har altså ikke fått gjennomslag i partiets politikk, til tross for at Langslet i sin tid var statsråd og én av arvingene er statsråd.
Den såkalte flyktningekrisen (6) høsten 2015 frembragte, og satte søkelyset på en sak som illustrerte på en konkret og lett forståelig måte hvordan liberalismen har fått grep om sentrale høyrerepresentanter. Saken dreier seg om Christine Meyer, tidligere høyrepolitiker som i 2015 var blitt utnevnt til ny sjef for Statistisk Sentralbyrå(SSB). Ifølge opplysninger fremlagt av Elin Ørjasæter i Aftenposten og NRK/Dagsnytt atten(7), skal Meyer ha sørget for at negative statistikk om "flyktningene" ble skjøvet under teppet av SSB. Meyer skal ifølge disse opplysningene - som ikke er blitt imøtegått - ha engasjert seg aktivt for en mer liberal eller mest mulig liberal innvandrings- og flyktningepolitikk,og skal sogar ha deltatt i demonstrasjonstog for en slik politikk. Hverken partiet Høyre eller Høyre-regjeringen har reagert på denne skandaløse saken, som ikke har fått noen konsekvenser for Meyer. Den viktigste siden ved denne saken i vår sammenheng er ikke den alvorlige embetsforsømmelsen som her blir stilt til skue, men at slik innvandringskåt, liberal oppførsel tydeligvis ansees som normal og akseptabel oppførsel av en person som har hatt hverv i et presumptivt konservativt parti. Ørjasæter forklarte Meyers handlemåte med at hun er liberalist,noe som selvfølgelig er riktig.
Hvordan skulle et konservativt parti ha opptrådt ut fra sitt eget påståtte verdigrunnlag? De burde selvfølgelig først og fremst ha ivaretatt interessen til den norske nasjon, det norske * folk, og deretter alle mulige andre interesser. Det er jo åpenbart at de tradisjoner, de kulturverdier, de institusjoner som er utviklet av det norske folket gjennom talløse generasjoner,ikke kan overleve eller vil ha store problemer med å overleve hvis folket endres vesentlige i sin etnisk-fysiske sammensetning.
Hvis Høyre hadde vært et konservativt parti, måtte det ha praktisert sine egne læresetninger om forsiktighet, moderasjon og gradvis utvikling ved å gå inn for en meget restriktiv innvandringspolitikk. Dette betyr selvfølgelig ikke stengte grenser, noe Norge aldri har hatt. Den norske befolkning har gjennom århundrene utviklet og endret seg gjennom et langsomt tilsig av innvandrere; de fleste av dem fra landene rundt Nordsjøen og Østersjøen, men somme også mer langveis fra.Dette har foregått stort sett uten alvorlige konflikter og gnisninger, fordi det nettopp har skjedd meget gradvis.
Dette har som sagt forandret seg den siste mannsalderen. Riktignok må man skjelne mellom arbeidsinnvandrere fra etnisk og kulturelt nærstående land som Sverige og Polen, og asiatiske og afrikanske innvandrere, særlig muslimske innvandrere(8)som vanskelig lar seg integrere særlig når de kommer i så store mengder som myndighetene har akseptert de siste 20-30 årene. Det har foregått en demografisk revolusjon, med alvorligere og mer langsiktige virkninger enn noen politisk, sosial eller økonomisk revolusjon kunne ha forårsaket. Er ikke konservative partier normalt mot revolusjon?
På et tidspunkt da innvandringen fortsatt var begrenset skrev daværende Høyre-leder Kåre Willoch:"Det er grunn til å frykte at en fortsatt innvandring av asylsøkere av det omfang man har hatt i de senere år, vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Det kan ikke være umoralsk å mene at man må ta hensyn til reaksjoner mot denne innvandringen - for å forebygge konflikter. Det kan heller ikke være umoralsk å mene at man må forebygge for raske forandringer av det helhetspreg som vår befolkning har"*(8). Her formulerte Willoch en solid konservativ posisjon; som i mellomtiden er blitt enda mer nødvendig og påkrevet.
Liberalisme og konservatisme
Er Høyre konservativt eller liberalt? Dette vil trolig bli oppfattet som et retorisk spørsmål på bakgrunn av det som er skrevet ovenfor, og det er det vel også. Men ut fra at både Langslet og hans to yngre arvtagere flere steder går hardt ut mot liberalismen, har det vel fortsatt en viss teoretisk interesse å sette et nærmere søkelys på spørsmålet.
Langslet skriver vakkert (9) om at alt "..har sin bakgrunn i de verdier og normer, seder og skikker som uttrykker nasjonens egenart. Og det igjen henger sammen med felles historisk erfaring, felles tenkemåte og medfølelse, felles tro. Derfor vil ethvert samfunn og nasjon ha sin egenart...". Og videre:"For de liberale var England bare et samfunn med en sum av individer som arbeider for seg selv til felles nytte. For Disraeli var England en nasjon. Båndene som bandt var blod og historie..."(10), Hvordan går det med all denne felles historiske erfaring,tenkemåte, medfølelse og nasjonale egenart, disse båndene bundet sammen av blod og historie , etter at man har åpnet slusene for en massiv omkalfatring av landets befolkning. Dét svarte Langslet naturlig nok ikke på i 1975 da disse linjene ble skrevet. Han sa imidlertid heller ingenting om det da de fremmede massene begynte å strømme gjennom byportene ikke så lenge etterpå.
Arvtagerne Røe Isaksen og Syse går faktisk lenger enn Langslet i deres avstandsmarkering overfor liberalismen. De skriver at konservatismen på mange måter "skiller seg dramatisk" fra sine to ideologiske konkurrenter; dvs liberalismen og den marxistiske sosialismen(11). Videre understreker de at konservatismen er organisk, mens liberalismens tar "utgangspunkt i enkeltindividet"(12).
Man skulle altså tro at gapet mellom konservatisme og sosialisme var nærmest uoverstigelig. Like lite som man kan være marxistisk-konservativ, skulle man kunne være liberal-konservativ.
Men slik forholder det seg likevel ikke. Noen sider senere i samme bok heter det:"Men i den praktiske politikken har liberalismen og konservatismen i stor grad smeltet sammen på høyresiden, og førstnevnte har i mange tilfeller fortrengt sistnevnte"(13). Til tross for et dramatisk skille har det altså likevel skjedd en sammensmelting. Hvordan var det mulig? Det gir ikke de to arvtagerne noen forklaring på. Så vidt man har registrert har hverken Langslet, Røe Isaksen eller Syse ytet noen nevneverdig motstand mot liberalismens overtagelse av konservatismen, og dermed av Høyre. Det beste man kan si om denne prosessen er vel at den har foregått på et diskrét, fredelig og rent ut sagt konservativt vis.
Riktignok trøster de to arvtagerne seg med at "konservatismen" kanskje er på vei oppover igjen:"Den siste tiden kan det likevel se ut til at konservativ tenkning er i ferd med å få en renessanse i Europa. Trolig skyldes det økt fokus på fellesskapet utenfor både politikkens og markedets sfære...Konservatismen minner oss om at mennesket ikke først og fremst er handelsmann eller skattebetaler, men et åndsvesen, ikke først og fremst egoistisk individ eller en brikke i et samfunnsmaskineri , men en del av en ubrutt linje som strekker seg bakover til våre forfedre og -mødre, og fremover mot nye slekter.(14)
Dette er jo vakkert sagt, men har liten praktisk betydning. Situasjonen i Norge, det øvrige Europa - og USA ikke minst - er jo den at de borgerlig-"konservative" partienes knefall for liberalismen har skapt et ideologisk vakuum, som nå er i ferd med å bli fylt av høyrepopulistiske, høyreradikale, nasjonalkonservative partier og bevegelser ((u)kjært barn har mange navn) - fra Ungarn via Polen til Nederland, fra Tyskland via Frankrike til USA.
Man behøver ingen dyptpløyende analyser for å forstå at disse bevegelsene suger sin næring fra en dyp og voksende misnøye i brede folkegrupper med liberalismens budskap og praksis. Åpne grenser, eksport av arbeidsplasser til land med lave lønninger, import av billig arbeidskraft til høykostland, massive og raske demografiske endringer, enorme sosiale og økonomiske forskjeller innenfor en og samme befolkning,en voldsom og uopphørlig mediainteresse for "menneskerettighetene" til marginale seksuelle og etniske minoriteter - alt dette og mye mer har skapt grunnlag for Viktor Orban, Marine Le Pen, Sylvi Listhaug, Gert Wilders, og Donald Trump. I stor utstrekning er det vanlige arbeidsfolk som er misfornøyde og fortvilte. Det er jo de som kjenner problemene på kroppen. Som en Trump-velger sa i et intervju med Aftenposten dagen etter valgseieren:"Demokratene pleide å være arbeiderklassens parti..Nå vil de bare snakke om homofile og transpersoner. Hva med jobber? I går kveld følte jeg det som jeg fikk en liten del av landet vårt tilbake"(15)
Det liberale establishment og de urbane og liberale mediamonopoler og meningsbærere har tilsynelatende fått etablert sitt menneskebilde og sin oppfatning av verden i media, i forlagsverdenen, i undervisning og kulturinstitusjoner.
Nå kommer opprøret mot denne ideologien og mot de forhold som denne har skapt.
Det virker lite sannsynlig at konservative ideologer som Røe Isaksen og Syse kan snu denne misnøyens motvind til en medvind i deres borgerlig-konservative retning. Man kan ikke føre en liberal politikk i hverdagens praksis og predike konservative trossetninger på søndagene - og fortsatt vente å forbli troverdig.
Konservative posisjoner er i dag delvis overtatt av de ny uregjerlige og udisiplinerte partier og bevegelser til høyre. Hva deres form for konservatisme vil innebære i praktisk politikk, kan vi nå studere i Ungarn, Polen, USA, og etterhvert kanskje i Frankrike og Nederland. Det er for tidlig å trekke konklusjoner om hva disse konsekvensene blir.
Institusjonene som en sentral konservativ verdi
Som påvist ovenfor legger Langslet såvel som arvtagerne vekt på tradisjonelle institusjoner som en sentral konservativ verdi.
Institusjonene er stabile og gjenkjennelige; de vil støtte og hjelpe enkeltmenneskene med deres mangelfulle fornuft og andre svakheter. Institusjonene skal bare forandres på en måte "..som like godt eller bedre ta vare på de underliggende verdiene som institusjonene var ment å beskytte"(16 ).
På dette som på andre punkt demonstrerer disse tre Høyre-filosofene at deres utgangspunkt i blir for snevert. I stor utstrekning bygger de sin konservatisme på Edmund Burke og andre britiske (eller rettere sagt engelske) konservative. Det er mye god konservativ tenkning hos alle disse;men deres tanker er først og fremst relevante for England og Storbritannia. Storbritannia er jo i den enestående situasjon blant større land at de har en ubrutt utvikling av sitt samfunn og sine samfunnsinstitusjoner siden middelalderen. Noen få år med Cromwell på 1600-tallet var bare en kort pause som ikke hadde noen dypere innvirkning på samfunnet. Utskifting av kongen i 1689 - som har har fått det oppblåste navnet "glorious revolution" - innebar kun en justering av maktbalansen mellom kongemakten og de øvrige samfunnsorganer og maktsentra. Britene kan altså med selvfølge tale om institusjoner som har vist sin livskraft gjennom hundreårene og som bare skal forandres hvis de enda bedre kan ivareta de verdier de skal hegn om.
Men hvilken relevans har dette for land som Tyskland, Frankrike eller Russland, som har gjennomgått den ene blodige omveltningen etter den andre, og som flere ganger har måttet bygge opp sine samfunn fra ingenting? Hvilke institusjoner og verdier skulle Tyskland bygge på i 1945, Frankrike i 1815 eller 1871, eller Russland i 1991? Såvel institusjoner som verdier lå i grus og var bragt i dyp vanry i disse statene.
Hva er konservative verdier når man må begynne på bar bakke eller etter store, dyptgripende samfunnsforandringer ? Dette gir hverken Langslet eller hans arvtagere noe svar på.
Konservative debattanter bl.a. i daværende Morgenbladet, som var kritiske til Langslets form for konservatisme, omtalte denne foraktelig som "gartnerkonservatisme". De mente at Langslet og hans kumpaner så samfunnet som en hage, hvor det bare dreide seg om å så, gjødsle og luke ut ugraset, så ville hagen greie seg helt fint. De mente at Langslet og hans gartnerkonservatisme ikke hadde noen tanker om og noe svar på hvordan konservative skal forholde seg når hagen er fullstendig rasert, og man må bygge den opp igjen.
Det finnes noen få andre, mindre land som i likhet med Storbritannia har en tilnærmet ubrutt utvikling gjennom århundrene. Sveits er vel det fremste eksemplet på dette. Sverige og Danmark tilhører i en viss utstrekning samme kategori eksklusive land, bortsett fra at Sverige i etterkrigstiden ble utsatt for en usedvanlig langvarig marxistisk-inspirert statlig indoktrinering, som synes å ha hatt varige traumatiske virkninger på den svenske befolkningen. Norge er i en noe annen stilling enn sine to naboland. Som provins under Danmark gjennom en lang periode, og som ikke helt uavhengig stat i union med Sverige i 90 år, har nordmenn en historie med mange brudd og med fortsatt mange uavklarte spørsmål knyttet til identitet og nasjonale verdier. Norges historie ligner mer på Irlands eller Skottlands enn på Englands.
Kristendom og religion
Langslet og hans arvtagere legger sterk vekt på kristendommen og det religiøse som en viktig del av konservatismens fundament. Hos Langslet er det igjen med utgangspunkt i Burke:"Han gjør ikke samfunnslivet og politikken til religion, men han ser at mennesket er skapt til å leve i samfunn med andre, at Gud har skapt samfunnet, og at hvert enkelt samfunn, med alle sine brister og ufullkommenheter, er et ledd i en guddommelig verdensorden"(17). Hvis dette skal forstås bokstavelig - og det må det vel? - har altså Gud skapt Stalins Sovjetsamfunn, Maos og Pol Pots kommunistdiktaturer, og "brister og ufullkommenheter" som Gulag, Auschwitz, Maos og Pol Pots massemyrderier er et ledd i en "guddommelig verdensorden"(17).
For å sitere en (i sin tid ) kjent fjernsynfigur:"Æ e skæptisk,ja". Hvis enhver samfunnsform; enhver forbrytelse og enhver galskap funnet på av bestialske diktatorer og terrorister, er et resultat av "Skaperen" som "..råder og leder vårt liv ved en guddommelig taktikk.." - da vil jeg for min del ha visse forbehold overfor den selvsamme (eller kanskje heller:selsomme) Skaper.
Arvtagerne Røe Isaksen og Syse mener også at konservativ tenkning må ha et "sterkt forhold til religion, både i betydningen organisert trosutøvelse og åndelig eller metafysisk menneskesyn"(18). Arvtagerne uttrykker seg imidlertid noe forsiktigere og mer pragmatisk enn læremesteren: Man skal ha respekt for "religionen som organisert fellesskap", og "som institusjonell ramme er (religionen) en sentral del av de fleste konservatives politiske tenkning". Men det er ikke lenger tale om at ethvert samfunnsfenomen er en del av en guddommelig orden, og det betyr heller ikke at "..enhver konservativ med nødvendighet må være troende".
Høyres prinsipp-programm begrenser seg som nevnt til en pliktmessig eller kanskje dekorativ henvisning til "kristne og humanitære" verdier.
Sitatene ovenfor illustrerer den synkende betydning kristendommen og Kirken generelt har hatt i norsk samfunnsliv de siste generasjonene. Jeg vet ikke om noen i Høyre lenger vil våge å bruke formuleringer som samfunnets guddommelige orden. Hvis de i tillegg til å bruke formuleringen også skulle tro på dem, må de tilhøre en sterkt utryddingstruet art. Dette er utviklingen også i land hvor inntil relativt nylig Kirken spilte en ledende, ja, sogar dominerende rolle, feks. i Spania og Italia. Kristendom og kristenliv er også der blitt sosiale konvensjoner. Man sa således om en av de siste italienske presidentene at han var et særsyn blant italienske politikere, både fordi han trodde på Gud og ikke var korrupt.
Hvilken holdning skal en konservativ i 2017 ha til religion og kristendom?
Etter min mening bør enhver diskusjon ta utgangspunkt i at kristendommen, på linje med enhver religion, omfatter minst tre forskjellige fenomener eller problemstillinger.
For det første kan man tale om Gudstro;Skaperen , dvs. troen på en overjordisk, metafysisk kraft.
For det andre kan man tale om kristendommen som institusjon , som Kirke, dvs som samfunnsaktør..
For det tredje er kristendommen også en ideologi, med et verdi- og menneskesyn.
Ofte blandes disse tre helt ulike dimensjonene sammen; men dét gir ingen mening.
Konservative har hatt, kan ha og bør antagelig ha forskjellige holdninger til disse tre ulike dimensjonene eller aspektene ved det man kan kaller Kristendom.
En gudstro kan man som kjent ha uavhengig av tid og sted, religionsform og partitilhørighet. Det er kanskje ikke overraskende om konservative mennesker med sans for et folks tradisjoner og historie, både har større respekt for religiøse følelser og selv er religiøse enn liberale og marxistiske som iallfall rent ideologiske skulle tenke i individ- og klasse-kategorier. I de fleste kommunistiske land var ateismen offisiell doktrine og angrep på religion og kirker vanlig. Men i praksis så vet vi at slike rendyrkede eller idealtypiske modeller ikke samsvarer med virkeligheten. Kjente konservative klassikere som David Hume, Charles Maurras(19) og Ortega y Gasset var ikke troende. Den mest dyptloddende av alle høyreorienterte filosofer - Friedrich Nietzsche - forkastet både gudstroen ,som en illusjon, og kristen ideologi som slavemoral. På den andre siden har vi kjente kristensosialister, liberale kristne og sosialdemokratiske kristne som står frem og bekjenner sin gudstro. Uten at de synes å være blitt mer konservative av den grunn.Det er rett og slett grunn til å betvile hvor sterk binding det er eller bør være mellom religiøsitet og konservatisme.
Kirken som institusjon er en annen og forskjellig kategori
I alle europeiske land er den kristne Kirken en gammel institusjon, én av de eldste. Den har hatt ulike roller i ulike samfunn, og under forskjellige forhold. Lenge var den en samfunnsbevarende kraft, som stod stødig på det etablerte samfunnets side. Ledende kirkemenn stod under striden om parlamentarismen i Norge på et konservativt, antiparlamentarisk standpukt. Kirken var lenge en støttespiller for Høyre, selv om det fantes unntak. Men i all hovedsak spilte den norske kirken langt inn i det 20.århundret rollen som en av samfunnets støtter. I Tyskland var særlig den protestantiske kriken en støttespiller for staten med basis bl.a. i Martin Luthers ord om at øvrigheten er innsatt av Gud. Soldatene ble velsignet før de dro ut i både den første og andre storkrigen , og kjempet i forvissning om at "Gott ist mit uns". I katolske land fant kirken like naturlig sin plass på det man kan kalle høyresiden, ofte den mer autoritære høyreside. Den katolske kirken hadde få problemer med Mussolini. Kirken i Spania støttet Franco, delvis som reaksjon på republikanernes angrep på kirker og klostre og massedrap på geistlige. I etterkrigstidens Polen var den katolske kirken både et viktig antikommunistisk samlingspunkt og en religiøs-politisk maktfaktor. Den katolske kirken i Polen og den polske paven i Roma har en stor del av æren for den vellykkede oppstanden mot de kommunistiske myndighetene i Polen; et opprør som innledet undergangen for kommunistdiktaturet i Sentral- og Øst-Europa.
Også etter kommunismens fall har både den katolske og ortodokse kirken i sentral- og østeuropeiske land spilt på lag med konservative partier. Dette er fortsatt slik i Polen, som det er det i Romania, Russland og Ukraina. Det er vel kort og godt slik at der hvor troen fortsatt samler brede grupper og kirkene fylles til gudstjeneste, står Kirken også sterkt som institusjon.
I Vest-Europa har sekulariseringen skutt fart de siste tiårene, til og med i tradisjonsrike høyborger for katolisismen. Bindingen mellom Kirken og politisk konservative krefter er langt på vei forsvunnet. De tidligere konservative kreftene er blitt liberale; og Kirkens menn er blitt fanebærere for venstre-ideologiske motesaker,som fri innvandring og antirasisme,homo-sak og klima-sak.
Det er vanskelig å se forskjell på de ustanselige budskapene fra norske biskoper og teologer om aktuelle samfunnsspørsmål og de like tallrike erklæringene fra partier som SV og Venstre. De økende utmeldingene fra den norske Kirken og de nesten tomme kirkebyggene under gudstjenestene, er nok delvis en reaksjon mot Kirkens venstredreining - ikke bare et resultat av den økende religiøse likegyldigheten.
Kristendommen som ideologi; kristendommens menneskesyn og verdigrunnlag.
Denne utviklingen reiser spørsmålet: Er dét jeg har kalt Kirkens venstredreining, et brudd med kristendommens verdigrunnlag eller er det tvertimot Kirken som nå finner tilbake til sine egentlige verdier og sin opprinnelige ideologi?
Friedrich Nietzsche ville nok ha svart ja på dette, men nå står Nietzsche såpass langt utenfor de gjengse politiske skillelinjer at hans ord ikke vil bli tillagt den vekt de kunne fortjene. Hverken Langslet eller hans arvtagere nevner Nietzsche blant de tenkere som Høyre-konservatismen bør la seg inspirere av.
Det er i det hele tatt de mer uortodokse konservative som har reist tvil om Kristendommens menneskesyn, bl.a. Frankrikes nasjonalkonservative Charles Maurras.
For ham var Kirken en sentral samfunnsinstitusjon, som det gjaldt å bevare og styrke. I tillegg var Kirken viktig fordi den hadde nøytralisert og uskadeliggjort deler av innholdet i kristendommen, som kunne hatt destruktive effekter hvis det hadd fått utfolde seg i frihet. Kirken hadde gjort kristendommen mer europeisk og forsonet den med nasjonen(20). Samtidig hadde den katolske Kirken hindret at Bibelen ble oversatt til europeiske språk. Den forstod at det ville være farlig å la folk flest bli kjent med hva som virkelig var Bibelens og det kristne budskap. Dette skjedde først med Luther og protestantismen, og følgene ser man altså i dag.
Når den kristne Kirken iallfall i Vest-Europa
nå ser ut til å søke tilbake til de opprinnelige verdiene, så må man se nærmere på hva disse verdiene er fra et konservativt ståsted.
Den sentrale tyske nasjonalkonservative samfunnsdebattanten og forfatteren Armin Mohler (1920-2000) mente at "en kristen som tok sin kristendom på alvor måtte finne sitt tilhold på den politiske venstresiden"(21).
Utvilsomt er det mange likheter mellom kristendommens verdier og menneskesyn på den ene side, og de store venstre-ideologienes, marxismens og liberalismens,verdier og menneskebilde.
For kristendommen er alle mennesket grunnleggende like, med samme rettigheter, verdi og betydning uavhengig av tid og sted. Egentlig spiller folk, nasjoner, grenser en helt underordnet rolle. Det finnes bare det enkelte menneske og det finnes en Gud.
På den store dommens dag, etter at den kjente verden er gått under, skal de gode gå til paradis og de onde til et mindre hyggelig sted.
Liberalismens utgangspunkt er det samme; individet som fødes som en tabula rasa, og kan flyttes på og utskiftes etter markedets behov eller egne ønsker. Folk, nasjon og landegrenser er nødvendige onder, som helst må fjernes. Staten er også et onde som bør reduseres til et minimum, og helst forsvinne helt. Liberalismens paradis er det grenseløse frie marked bestående av grenseløst frie individer og forbrukere.
Marxismens kjenner bare klasser; og de "undertrykte" i alle land skal forene seg i en verdensomspennende revolusjon som vil frembringe det verdensomspennende klasseløse samfunn, hvor også folk, nasjoner , statsgrenser er forsvunnet til fordel for det universale og globale(22)
Den autentiske konservatisme er en motpol til alt dette; den står for grenser, bindinger, tradisjoner, begrensninger, både for individet, folk og nasjoner. Et individ er bundet med tusen bånd til sin familie, sin slekt, sitt folk og sitt samfunn. Folk og nasjoner er produkt av en ofte tusenårig, komplisert utvikling.Eller for å sitere Langslet:
"...alt dette har sin bakgrunn i de verdier og normer, seder og skikker som uttrykker nasjonens egenart. Og det igjen henger sammen med felles historisk erfaring, felles tenkemåte og moralfølelse, felles tro. Derfor vil ethvert
samfunn og enhver nasjon ha sin egenart, og ingen modeller fra ett land kan uten videre tas i bruk i et annet"(22). En klarere kontrast til de universalistiske ideologiene kan man vanskelig forlange.
Og hvem kan uttrykke bedre enn Frankrikes store konservative tenker Joseph de Maistre hvordan det enkelte menneske er et barn av sitt folk og sin historie:"Men det finnes ikke noe slikt som mennesket. I løpet av av mitt liv har jeg sett franskmenn, italienere, russere osv. - og jeg vet takket være Montesquieu at man kan være perser - men hva mennesket angår, så må jeg innrømme at at jeg aldri har møtt noe slikt i løpet av hele mitt liv"(23).
Kommentar:
Religion og kristendom synes for meg å være lite dugelig som et hovedelelent i konservativ ideologi.
Det er ingen tvil om at kristendommen og kirken har vært en uhyre viktig faktor i norsk og europeisk historie gjennom mer enn 1000 år.
Men det jeg har kalt de tre dimensjoner i kristendommen er på sterk retur, både generelt og som konservative inspirasjonskilder.
Gudstroen er i tilbakegang i vestlige land, og i den grad den finnes, påkalles den like gjerne av folk til venstre som til høyre i det politiske landskapet. Kirken er ikke lenger en samfunnsinstitusjon med stor makt og betydning. Det har dessuten det angivelig konservative partiet Høyre bidratt til ved å redusere den norske statskirken til en kirke på linje med andre kirkesamfunn i Norge.
Den kristne ideologi - verdigrunnlag og menneskebilde - fremstår mer og mer som en variant av det velkjente meningsspektret på venstre-siden, bare ikledt et mer søtladent språk - som ikke gjør det mer sympatisk. Dermed bekreftes hva enkelte konservative tenkere tidligere har vært inne på: Kristen ideologi med sitt universalistiske likhetsbudskap er i sin kjerne en venstre-ideologi i strid med menneskenaturen. Lenge ble dette nøytralisert gjennom en vidtgående europeisering og nasjonalgjøring av Kirken. Men nå dukker Kristendommens sanne verdier opp igjen med nådeløs konsekvens. Dermed svekkes naturlig nok kristen gudstro og kirken som institusjon ytterligere. Hvorfor skal konservative mennesker ha mer respekt for venstreradikalere og -liberale i prestekappe enn for dem uten?
Noen foreløpige konklusjoner.
Gjennomgangen hittil leder til noen foreløpige konklusjoner:
-
Langslet og hans to arvtagere - som jeg har kalt representanter for en Høyre-konservatisme - har mange gode og interessante tanker som fortjener å bli lest og diskutert. Deler av deres tankegods tilhører utvilsomt den europeiske konservative tankefamilie.
-
Trass i at alle tre har stått partiet Høyre nær (Røe Isaksen er i skrivende stund (mars 2017) sogar regjeringsmedlem) er det lite å spore av deres tankegods - slik dette fremgår av de tre bøker jeg har basert meg på - i Høyres prinsipp-program. Dette gir uttrykk for et klart liberalt eller sogar venstre-liberalt samfunnssyn.
-
Selv om disse tre har fått lite gjennomslag for sine idéer i eget parti, er disse idéene i sin kjerne fortsatt viktig og nyttige for det som måtte finnes av konservative miljøer i Norge innenfor og utenfor partiet Høyre.
-
Som påvist ovenfor, lider imidlertid tankegodset som trioen Langslet, Røe Isaksen og Syse fremlegger, av vesentlige mangler.
For det første greier hverken Langslet eller hans to arvtagere å forklare i nevneverdig substans hva konservatismen vil bevare; hva er bevaringsverdig i dagens Norge og Europa?
Hva som konkret nevnes, så som rettsstat, folkestyre,maktbalanse mellom statsinstitusjonene osv., er i vår vestlige verden fellesverdier ,som ikke tilhører den ene eller andre siden i politikken.
Hvis konservatisme skal ha en tilleggsverdi og spille en politisk rolle, må det vel stå for noe annet enn alle de andre? -
Langslet, Røe Isaksen og Syse skriver f.eks. mye og vettugt om folk og nasjon; men hvorfor greier de ikke å slå fast det selvfølgelige, nemlig at folket er den høyeste av av alle verdier. Og at dette folket må bevares, og hvis det forandres så må det skje på en mest mulig forsiktig, konservativ måte, slik at denne viktigste av alle verdier ikke ødelegges. Finnes det noe viktigere for en norsk konservativ enn å bevare det norske folket? Hva skal vi med institusjonene, religionen, tradisjonene, hvis folket ,som har skapt alt dette, forsvinner? Gjennom sine sitater og tankerekker legger de opp til en slik konklusjon. Hvorfor trekker de den ikke? Er det for komplisert, for sensitivt, for politisk ukorrekt, for vanskelig?
-
En annen svakhet er ,som nevnt, at deres utgangspunkt er for snevert. Deres viktigste inspirasjonskilde er den anglo-irske 1700-tallstenkeren og politikeren Edmund Burke, som utviklet sine tanker i verdens kanskje mest uforandrede vestlige samfunn gjennom det siste årtusen, England (som altså ikke omfatter Skottland). Nesten ingen andre land har hatt en så organisk,harmonisk fremvekst av sitt samfunn som England. Men dermed blir engelsk konservatisme i meget begrenset grad relevant for andre samfunn. Den kan vanskelig være en eksportartikkel.
Nå er det riktignok ikke helt sant at Langslet og arvtagerne holder seg kun til Burke og andre engelskmenn.
Langslet omtaler både tyskerne Müller og Hegel, franskmennene de Maistre og de Tocqueville.
Røe Isaksen og Syse presenterer i sin bok en lang rekke tenkere fra Europa og USA; mange av dem ville, som nevnt ovenfor, bli meget overrasket hvis de visste at de ble oppfattet som konservative. Men på samme måte som hos Langslet innlemmes de Maistre, de Tocqueville og Hegel i det konservative anegalleri.
Omtalen av disse hos våre tre Høyre-konservative inneholder imidlertid sterke reservasjoner som er helt fraværende i den varme og sympatiske presentasjonen av Edmund Burke. Om de Maistre skriver f.eks. Langslet at han var "..en fremragende skribent- men med sterke autoritære trekk. Burkes forkynnelse av tradisjonen, den langsomme og hemmelighetsfulle vekst i et folks liv, fant sterk gjenklang hos de Maistre, men han hadde liten sans for den liberale ånd som preger Burkes tankegang, og han driver angrepene på den moderne fornufts- og frihetsdyrkelse ut i det ekstreme.."(25).
Det burde kanskje ikke ha overrasket Langslet at de Maistre var motstander av den liberale ånd. Hva skulle han som konservativ ellers være?
Røe Isaksen og Syse gir de Maistre en noe mer balansert omtale, men karakteriserer ham likevel som "..en mørk skikkelse i konservatismens historie"(26).
Det kan virke som om de tre blir litt engstelige og bekymret på Høyre-vis når de beveger seg utenfor gartnerkonservatismens harmoniske og trygge landskaper, og oppdager noe som er mer steilt og ulendt.
Konservative franske tenkere som de Maistre stod ikke ikke overfor en velstelt hage med krav om stell og skånsom pleie. De stod overfor et Frankrike i fysisk og mental ruin etter den franske revolusjonens herjinger, med hundretusener massakrerte av de fornuftsdyrkende og likhetsfanatiske revolusjonære, og millioner drepte på slagmarkene og med en hel verdensdel i ruin etter revolusjonskeiseren Napoleons villmannsferd gjennom Europa. På denne bakgrunn fremstår de Maistres form for konservatisme meget forståelig og mer relevant enn Burkes gartnerkonservatisme.
I dag fortjener både de Maistre og andre franske og tyske 1800-og 1900-talls tenkere absolutt et gjensyn uten forutintatt gartnerkonservativ engstelse. Selv om de Maistres 1800-talls tanker heller ikke i sin helhet kan bli en eksportartikkel over landegrensene og hundreårene.
En konservatisme for det 21.århundret.
Europa i dag står på mange måter overfor lignende utfordringer som Europa i 1815,1918 og 1945. Heller ikke dagens Europa er noen velstelt hage med behov for forsiktige konservative gartnere med mest mulig grønne fingre. Halve Europa, dvs. Sentral- og Øst-Europa sliter fortsatt med gjenreisningen etter det konkursboet som marxismen hadde etterlatt. De fysiske og mentale skadevirkningene etter 70 år med ødeleggende marxistiske eksperimenter og forbrytelser går dypt.
Jeg tror at sentraleuropéerne overfor disse utfordringene hadde hatt liten nytte av å kopiere England - bortsett fra at heller ikke det engelske samfunn lenger er den harmonisk-organiske hage som det kanskje var på Burkes tid.
Tvertimot har de konservative politiske lederne i land som Polen og Ungarn søkt til nasjonale røtter, sine egne historiske tradisjoner og verdier for å bygge et bedre samfunn. Om de vil lykkes med dette, gjenstår å se; de har jo nettopp begynt. Blant vestlige liberale media, "progressive" aktivister og menneskerettister blir regjeringene i Warszawa og Budapest kritisert fordi de vil bygge "illiberale" samfunn. Kritikken er litt vanskelig å forstå: Det kan vel ikke overraske noen at konservative ledere vil bygge sine samfunn på konservative verdier. Dette blir jo som om en liberal leder skulle bli kritisert av konservative for at vedkommende vil bygge et liberalt samfunn.
Men i Polen og Ungarn forsøker altså lederne på det jeg vil kalle en konservativ eller "organisk konstruksjon".
Begrepet har jeg hentet fra tysk politisk idéhistorie.
I Tyskland mellom de to store krigene utviklet det seg en tankeretning som er blitt kjent under navnet den konservative revolusjon(28).
Det var en heterogen bevegelse som omfattet noen av tidens fremste tyske hoder, som f.eks. Oswald Spengler, Ernst Jünger, Carl Schmitt, Ernst Niekisch og Thomas Mann(29). Begrepet revolusjon i forbindelse med konservativ vil trolig virke forvirrende på dem som oppfatter konservativt som synonymt med forlengelse av status quo.
Men de tyske revolusjonær-konservative måtte reise et nytt konservativt byggverk fra nærmest bar bakke. De ville ikke kopiere det undergangne keiserriket, de var imot Weimar-republikken som hadde erstattet den gamle orden og som de foraktet som et vestlig importprodukt, og de holdt avstand til den nye fremvoksende radikale massebevegelsen - nasjonalsosialismen.
Ernst Jünger brukte begrepet "organisk konstruksjon" (30)for å forklare de revolusjonær-konservatives måte å tenke på. Med dette mente han at det måtte skapes noe nytt både i forhold til keiserriket og til republikken; dette nye måtte imidlertid ikke være i konflikt med, men måtte respektere virkeligheten. En annen tilhenger av den konservative revolusjon, Arthur Moeller van den Bruck, uttrykte den samme tanken slik:"Man will Dinge schaffen, deren Erhaltung sich lohnt ("Man vil skape ordninger som det lønner seg å bevare")(31).
Den konservative revolusjon i Tyskland frembragte en intellektuelt konstruksjon på høyeste nivå; men som ble valset ned og druknet under den nasjonalsosialistiske revolusjon.
Den organiske rekonstruksjon i Polen og Ungarn er det politiske makthavere og ikke intellektuelle som står bak.
Kanskje vil denne gjenreisningen på konservativt grunnlag lykkes bedre enn de tyske intellektuelles "organiske rekonstruksjon" i 1920/30- årenes Tyskland.
I hele Europa og Nord-Amerika står vi samtidig overfor de enorme utfordringene som en grenseløs liberalisme har skapt:
Først og fremst en massiv migrasjon fra sør til nord med en dramatisk omkalfatring av befolkningssammensetningen i mange nordlige land som følge. Mindre katastrofalt men alvorlig nok er videre en stadig mer grotesk berikelse for noen få ,særlig i USA, uten at brede arbeidstagergrupper følger med på velstandsutviklingen, ; en destruktiv og respektløs holdning til kulturelle tradisjoner og ytelser, kunnskapsløshet og forfall i undervisning og utdannelse, og en overfokusert og hysterisk interesse for rettighetene til allehånde seksuelle avvikere og etniske minoriteter. Bare for å nevne noe av det som er synlig for alle med et konservativt sinnelag og et konservativt blikk.
Liberalismen er ikke bare uegnet til å håndtere de enorme problemer vi står overfor. Tvertimot er det nettopp liberalismen som i stor grad har skapt disse problemene. En overbevisende dokumentasjon på dette er fremlagt av professor Sigurd Skribekk i hans uvanlig grundige og modige bok "Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre"(27).
Min påstand og mitt utgangspunkt blir altså: Selv om dagens Europa på ingen måte ligger i fysiske ruiner slik det gjorde etter 2.verdenskrig, vil jeg hevde at vår verdensdel langt på vei er en åndelig ruin med store og økende problemer på alle områder.
Det er altså for konservative partier og grupper ikke særlig hjelp i å gjenta formularet forandre for å bevare.
Man må heller spørre:
Hva er en relevant konservatisme for vår tid?
Hva gjør man i en situasjon der kanskje mer bør forandres enn det som bør bevares?
Den korte versjonen av mitt svar på dette er: Vi trenger en ekte,sann eller autentisk konservatisme - fri for liberal smitte - og vi trenger en realistisk konservatisme som tar utgangspunkt i virkeligheten
Nedenfor følger den lange versjonen av mitt svar.
EN SANN KONSERVATISME.
Så lenge det har eksistert en politiske retning ved navn konservatisme, har denne hatt folket og nasjonen som høyeste og mest bevaringsverdige verdi. Alt annet har vært underordnet dette ene: Folket og nasjonen må bevares, styrkes og formeres.
Det norske folks eksistens er i vår tid utsatt for den største trusselen mot sin eksistens noensinne.
Trusselen representeres ved en massiv innvandring som begynte på 1970-tallet, og har fortsatt i et jevnt økende tempo. På litt over en generasjon har andelen innvandrere i Norge øket fra rundt 0% til ca 17% (1.1.2016). I Oslo er innvandrerandelen 33%. Den mest problematiske delen av innvandringen er den som kommer fra Asia og Afrika. Innvandringen fra Europa kommer jo fra kulturelt-etnisk nærbeslektede folk,og disse innvandrerne kommer i stor utstrekning for å arbeide, delvis sesongbetont.
Det er fremlagt rikelig med dokumentasjon(33) på de kortsiktige og langsiktige problemer som denne utviklingen skaper. Siste eksempel (februar 2017) på slik dokumentasjon er Brochmann-utvalgets andre rapport, som dreier seg om et "regnskap for kostnadene ved innvandring fra den tredje verden". Ifølge Brochmann II har 850.000 personer i dagens Norge innvandrerbakgrunn, som innebærer en tredobling fra år 2000. Brochmann-utvalget (Brochmann I) fremla også en rapport i 2011 med et bekymringsfullt innhold. Men som Brochmann-II sier:"Situasjonen fremstår som langt mer utfordrende nå enn den gjorde i 2011" - trass i en "blå" regjering siden dét året. På bare fem år har det altså funnet sted en forverring.
Brochmann II påpeker at innvandrere fra den tredje verden bruker lang tid på å komme i arbeid - hvis overhode. Til gjengjeld bruker de kort tid på å falle ut av det samme arbeidsmarkedet. Resultatet er altså langt lavere sysselsetting blant disse innvandrerne, større arbeidsledighet, større offentlige utgifter og overføringer til denne gruppen. Årlige utgifter pga innvandringen fra den tredje verden beløper seg til kr 141 milliarder, noe som fører til en utvanning av nasjonalformuen(34).
Disse tallene er selvfølgelig alvorlige nok; men verre enn kostnader, utgifter og budsjettbelastninger er at den afroasiatiske innvandringen fører til at Norges befolkning på litt lengre sikt kommer til å bli erstattet med en afroasiatisk flertallsbefolkning. Dette er ikke bare en følge av innvandring, men også pga at de ikke-europeiske innvandrernes formeringsrate (fertilitetsrate) er langt høyere enn hos etnisk norske. Som journalisten Jon Hustad skriver i en kommentar til Brochmann II: "Om vi vert over 8,5 millionar, vil majoriteten faktisk ha innvandringsbakgrunn, sidan etniske nordmenn i dag berre har ein fertilitetsrate på 1,7, som gjer at den noverande majoriteten berre vert mindre og mindre"(35).
Det er da, etter en slik utvikling, ikke lenger det norske folk som befolker Norge. Det vil i samme utstrekning som det er erstattet med andre folkegrupper, være forsvunnet, og med denne forsvinningen vår historie, våre tradisjoner, vår kultur og vår væremåte i tusenvis av sammenhenger.
I denne sammenheng har sann konservatisme en viktig rolle å spille - en rolle som ingen andre ideologier kan ta hånd om.
For liberalismen er innvandrerne enkeltindivider som ikke er forskjellige fra oss. Desto flere desto bedre.
For marxismen tilhører innvandrerne den ene eller andre "klassen". Hvis de tilhører "arbeiderklassen" er alt i orden, da blir de undertrykte som skal hjelpes, klasse- og kampfeller.
(Jeg understreker igjen at jeg her bruker formuleringer basert på idealtypiske modeller).
Bare sann konservatisme har ideologisk forutsetninger for å se det norske folket som en historisk fremvokset organisme, som har skapt det samfunnet, den kulturen og de verdiene; den væremåten og egenarten som tilsammen kalles norsk. Derfor må folket for en konservativ være den høyeste, viktigste og mest bevaringsverdige verdi, og den eneste hvis bevaring ikke behøver en nærmere begrunnelse. Det er like selvfølgelig som at foreldre vil bevare og beskytte sine barn.
Et folk er ikke noe statisk, noe som best bevares ved å bygge murer rundt det. Tvertimot er det som andre organismer avhengig av friskt blod og næring. Den norske befolkning har alltid fått nytt tilført nytt blod, men aldri så mye at det har ført til blodkreft. Det sterkt problematisk med utviklingen siden 1970-tallet er kombinasjonen av to faktorer: En historisk massiv innvandring fra områder utenfor Europa. Og dette ekstreme volumet har fått innpass innenfor et dramatisk kort tidsspenn.Dette har ikke vært en forsiktig og gradvis vekst; det har vært en oversvømmelse.
For denne høyeste verdi må Edmund Burkes grunnregel gjelde: Hvis folket skal forandres, så må det skje på en slik måte at folket bevares. Med andre ord kan slik forandring bare skje på en slik måte at folket kommer styrket og forbedret ut av forandringen. Den radikale demografiske forandringen som har funnet sted i Norge siden 1970-tallet, har vært dramatisk og med uoversiktlige konsekvenser; i åpenbar strid med konservatismens fremste grunnsetning.
Situasjonen er forlengst blitt slik at bare radikal-konservative tiltak iallfall delvis kan gjenopprette status quo ante.
*Den situasjonen og de utfordringer som ovenfor er beskrevet, henger nøye sammen med en mer overordnet og global utvikling; nemlig befolkningseksplosjonen som har funnet sted i Afrika og Asia, og som i løpet av noen få tiår har forskjøvet radikalt den demografiske balansen mellom Europa og andre verdensdeler.
I 1850 bodde ca 25% av jordens 1,2 milliarder mennesker i Europa og ca 60% i Asia. I 1980 hadde denne andelen sunket til 17%, Asia hadde fortsatt 60% og Afrika hadde 10%. I 2010 var Europas andel sunket ytterligere, til vel 10%, mens Afrikas andel hadde øket til nesten 15%, og Asia fremdeles lå på ca 60%. I løpet av bare 60 år hadde Europas andel av verdensbefolkningen sunket fra en fjerdedel til en åttendedel; m.a.o. en dramatisk forskyvning.
I 1950 hadde Europa dobbelt så mange mennesker som Afrika (ca 550 mill. mot knapt 230 mill), mens Afrika idag har omtrent samme befolkning som Europa. Allerede i 2050 "..tilsier en moderat beregning at Afrika vil ha 2046 millioner mot Europas 638 millioner"(36). Ifølge FN vil Afrikas folketall passere 4 milliarder i 2100!(37). Man må altså være forberedt på at båtene med afrikanske "flyktninger" bare er en beskjeden forsmak på hva vi har å vente - med mindre det iverksettes aktive forsvarstiltak.
Det er også interessant å se på tallene for noen av de landene som fremavler immigranter - også kalt "flyktninger" - til Europa:
I 1950 hadde Syria omtrent samme innbyggertall som Norge; hhv.3,4 og 3,3 millioner(38). Før borgerkrigen i landet hadde Syria fått 22 millioner innbyggere(38), altså mer enn fire ganger så mange som Norge på litt over 65 år! Andre land i Midt-Østen viser en lignende utvikling:
"Jordan har mellom 1950 og 2015 økt fra 450.000 til 7,6 mill.,Libanon fra 1,3 mill. til 5,9 mill., Egypt fra 20,9 millioner til 91,5 mill., og Tyrkia fra 21,2 mill. til 78,7 mill."(38).
Pakistan har vært et annet stort eksportland av emigranter til Europa innbefattet Norge. Det kan man forstå når man ser på den eksplosive vekst i befolkningen:
I 1951 hadde Vest-Pakistan (som tilsvarer dagens Pakistan) 41 mill. innbyggere og i 2015 over 195 millioner!
De innbitte, emosjonelle tilhengere av en mest mulig liberal innvandringspolitikk synes å mene at det ikke kan være noen grense for hvor mange immigranter Norge og det øvrige Europa kan ta imot.
Stilt overfor en slik global og massiv, demografisk utvikling som jeg ovenfor kort har skissert, burde konklusjonen være uomtvistelig: Landene i nord kan ikke løse de selv-skapte fattigdoms- og overbefolkningsproblemene i sør gjennom innvandring. Tvertimot må landene i nord begrense denne innvandringen mest mulig
*Diskusjonen om og grunnlaget for holdningen til disse problemene har avslørt to diametralt motsatte former for etikk: Den dyds- eller sinnelagsetiske måten å tenke på, og på annen side den ansvars- eller konsekvens-etiske.
Dyds- eller sinnelagsetikken vektlegger de moralske egenskapene hos dem som handler; en handlings moralske kvalitet må bedømmes etter sinnelaget og intensjonen hos den handlende og ikke etter handlingens konsekvenser. Konsekvens- eller ansvarsetikk legger hovedvekten på konsekvensene av handlingene. En handling utført av mennesker fulle av "godhet" og med de beste hensikter har - som historien viser tallrike eksempler på - ofte hatt katastrofale og svært skadelige konsekvenser. Handlinger basert på ansvarsetikk kan ofte virke harde og strenge, men konsekvensene er oftest gode.
Satt inn i en politisk-ideologisk sammenheng må en konservativ beslutningstager legge ansvarsetikken til grunn.
En liberaler vil bygge på dydsetikken, fordi denne tar utgangspunkt i de alltid kortsiktige interessene til enkeltindivider.
Innvandringsdebatten i Norge og andre land har vært en meget god illustrasjon på disse to måter å tenke på. Basert på dydsetikken har partier som Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistiske Venstreparti satt søkelyset på de mange tragiske enkeltskjebner blant immigranter og flyktninger, i båter og leire, døde småbarn og gråtende mødre. Kravet fra disse partiene og den meget aktive innvandringslobbyen er at enkeltindividene må hjelpes, tas imot,"integreres" hvis de kommer til Europa. Konsekvenser nå og i fremtiden for det norske folk og for nasjonen Norge tar dydsetikerne aldri opp til debatt.
Det eneste partiet som inntar en relativt konsekvent posisjon på et ansvarsetisk grunnlag er Fremskrittspartiet. Av og til får Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet også små anfall av ansvarsetisk tenkning; men anfallene overdøves som regel av de moralske rautene fra dydsetikerne i andre partier, NGOer og politiserte kirkerepresentanter.
*En konservativ politikk på dette viktigste av alle saksområder må bygge på ansvars- og sinnelagsetikk. Det eneste som må interessere et sant konservativt parti eller en konservativ politiker er hvilke konsekvenser masseinnvandringen vil få for Norge og det norske folk, på kort og på lang sikt. Disse konsekvensene er rikelig dokumentert; ovennevnte Brochmann-utvalg er bare ett av svært mange eksempler. En politisk ledelse og et politisk partis hovedoppgave er å beskytte, og fremme interessene til egen befolkning, ikke delta i konkurranser om global godhet og dumsnillisme.
Dernest må en konservativ stille spørsmålet: Hva er politisk riktige og ansvarsetisk forsvarlige tiltak for å stanse masseinnvandringen? Svarene gir seg egentlig selv: Dette er en oppgave først og fremst for det militære forsvar, som skal forsvare oss mot ytre trusler. Hvis Europas samlede militære forsvar - med støtte fra politistyrker - ikke er i stand til å stanse den ulovlige, kriminelt organiserte masseinnvandringen fra Midt-Østen og Afrika, hvorfor skal vi holde oss med et ressurskrevende militært apparat?
- Når slike eller lignende synspunkter hevdes i debatten, kommer det raskt påstander om ufølsomhet, fremmedfiendtlighet og rasisme. Det siste må jo etterhvert ha blitt verdens mest forslitte skjellsord, som fortjener å bli kastet på historiens store søppelhaug?
Å sette sitt eget folk først, er helt parallelt med å sette sine egne barn først. Bare sinnsforvirrede mennesker kan hevde at en slik holdning innebærer at man hater andre barn. Like lite hater man andre folk og nasjoner hvis man prioriterer bevaring og styrking av sitt eget folk. Tvertimot vil og bør en konservativ ha mer respekt for andre folk og nasjoner, deres egenart, tradisjoner og væremåte, fordi han vet at de er fremvokset av en lang historie. Det globale samrøret, nomadismen og migrasjonen er den største trusselen mot folkene - alle folk ; ikke at hvert folk mest mulig tar hånd om seg selv. Som den britiske statsminister May uttalte nylig: "A citizen of the world, is a citizen of nowhere".
Tiltak mot migrasjonen vil også tvinge landene hvor migrantene kommer fra, til å fremme sine egne folks interesser. Problemet i Afrika og Midt-Østen og de fleste andre produksjonsland av migranter, er at små eliter plyndrer og utnytter landenes ressurser til egen fordel og lar folkeflertallet i stikken. Afrika er jo en langt rikere verdensdel enn Europa hva gjelder naturressurser og andre naturlige betingelser for det gode liv. Men de mangler en elite - politiske og økonomiske ledere - som føler og tar ansvar for sine egne befolkninger. Hvorfor skal man akseptere at lederne i disse landene fortsetter å sende det raskt økende folkeoverskuddet til det allerede overbefolkede Europa? Hvis krisemaksimering noen gang har hatt en mening, så må det være overfor denne situasjonen. På sikt er det til disse landenes fordel hvis Europa nekter å ta imot de samme lands fødselsoverskudd, fordi det vil tvinge disse lands ledere til å ta ansvar for egen befolkning.
Fra denne konservative primæroppgaven - bevaring, beskyttelse og styrking av det norske folk - avledes de andre viktige oppgaver og utfordringer for en autentisk og sann norsk konservatisme anno 2017 og i mange år fremover. Det som her følger er ikke noen uttømmende oversikt over hva en konservativ politikk bør inneholde. Det er ment som illustrerende eksempler på noen viktige konservative saker, som pr. i dag knapt blir tatt opp i sin helhet av noe norsk politisk parti :
-
Det ytre, militære forsvar av folket er en sentral oppgave for enhver stat.
Den årelange forsømmelsen og underbudsjettering av det militære forsvaret må reverseres. Det kunne f.eks. være en idé å få etablert en handlingsregel som gikk ut på at forsvarsbudsjett som prosentandel av BNP alltid skal være minst det dobbelte av bistandsbudsjettets andel. Forsvar av landet må være minst dobbelt så viktig som utdeling av glade gaver, også kalt bistand, med i beste fall tvilsom effekt til korrupte land. Dette må gå hånd i hånd med en prioritering av forsvarspolitisk satsing på våre nærområder, hvor Norges sikkerhetspolitiske interesser i all hovedsak ligger. Deltagelse i tvilsomme og ofte skadelige operasjoner i fjerne områder som Irak og Libya må tilhøre historien. Særlig angrepet på og ødeleggelsen av Gaddafi-regimet i Libya, har vært en direkte årsak til den senere masseinnvandringen fra Afrika. -
Folkets reproduksjon må styrkes; dvs at alle nødvendige tiltak må settes i verk for at det norske folk formerer seg og helst øker i antall. Fødselsraten er som nevnt ovenfor 1,7 pr. etnisk norsk kvinne. Dette betyr at den norske befolkningen skrumper. For at befolkningen skal holde seg på samme nivå, må hver kvinne i gjennomsnitt få 2,6 dvs i praksis 3 barn. Ett effektivt tiltak ville trolig være kraftig økede skattefordeler, barnetrygd og permisjonsordninger for småbarnsfamilier. Dette kan enkelt finansieres ved at de som ikke får barn, får tilsvarende øket beskatning.
-
Indre forsvar av folket, dvs at politiet må få slagkraft til å bekjempe den indre fiende, som er alle former for politisk dvs særlig islamistisk kriminalitet, organisert økonomisk kriminalitet, særlig den som er knyttet til internasjonal narkotikahandel og annen økonomisk kriminalitet. Til denne oppgaven hører også en endring av lovverket som fører til at beskyttelse av offeret blir prioritert, og straffereaksjonene mot forbryterne blir kraftig skjerpet. Behandlingen av kriminelle og særlig straffereaksjonene må bli bragt i overensstemmelse med folkets rettsfølelse, noe de ikke er idag. Det er f.eks. i sterk strid med folks rettsfølelse at synlig narkotikahandel o.l. får fortsette uforstyrret; og at straffedømte innvandrere fortsatt får oppholde seg i Norge.
*Prioritering av nasjonens og folkets kultur, dvs at det offentlige må prioritere og støtte bruken av norsk språk, norske kulturytringer, norsk kunst, norsk kulturarv på alle områder. Norsk språk er utsatt for en økende smitte fra engelsk - i media, i litteraturen og kulturlivet ellers. Island har greidd å holde fremmedord unna islandsk. Norge må se på hvordan islendingene har greidd dette, og gjennomføre lignende tiltak. Et folk uten eget språk , eller med et engelsk-norsk bastardspråk kan sammenlignes med et barn som ikke har lært å snakke rent.
Det må arbeides mer og konsekvent for å bevare tradisjonsrik arkitektur i norske by- og bygdesentra og på bygdene. Mye er allerede ødelagt, og ødeleggelsen fortsetter. Ikke minst på dette området må grunnsetningen anvendes: Forandre for å bevare. I norske turistområder kunne kan man ta forbilde f.eks. fra tilsvarende områder i Tyskland og Østerrike, hvor det gjelder strenge regler for oppføring av nye hus og endring av eksisterende. De må værer tilpasset tradisjonell byggeskikk på stedet, uten å fremstå som kopier. Vi vet alle hvordan norske bygde- og småbysentra - med noen få unntak - dessverre ser ut.
- I økonomisk politikk må konservatismen være pragmatisk, på grunnlag av følgende prinsipper:
-Et godt økonomisk system er det som beskytter og fremmer folkets velferd og velstand. Marxistisk planøkonomi ligger på historiens søppelhaug; og den frie markedsøkonomien fører gang på gang til finanskriser og økonomiske sammenbrudd.
-Staten har derfor et ansvar for så langt som mulig å sørge for at markedsøkonomien fungerer i fellesskapets interesse, gjennom reguleringer, kontroll og sanksjoner. Dette kan betegnes som politikkens primat over økonomien.Den sosiale og regulerte markedsøkonomien er et middel for å oppnå målet, ikke et gode i seg selv. Hvis det oppstår konflikt mellom private interesser og vitale fellesskapsinteresser, må de private vike.
-Konservatismen er ikke statsfiendtlig; og ikke imot velferdsstaten. De første sosialreformer i Europa ble gjennomført av konservative statsledere som Disraeli og Bismarck - mot protester fra liberal side. Som regel fungerer privateid næringsliv bedre enn statlig; men det finnes mange unntak; jfr. Statoil, Statkraft og Telenor. Som hovedregel bør staten likevel ikke drive en aktiv næringspolitikk. Fremtidens vinnere vet ingen idag hvem blir, og disse bør fremstå gjennom fri konkurranse innenfor rammene av et regulert marked.
-Store private selskaper har oftest ikke én enkelt privat eier, de er aksjeselskaper. Det er derfor vanskelig å se hvorfor lederne i et stort statlig selskap skulle gjøre enn dårligere innsats enn lederne i et stort aksjonæreid selskap. Det er de samme teknokrater som sitter som ledere i begge typer selskaper, og ofte veksler de fra det ene til det andre typen selskaper. Enkelte store økonomiske oppgaver løses best av staten og offentlige organer; så som jernbanedrift og veibygging.
Problemet i vår tid er at staten har påtatt seg for mange oppgaver. Staten må derfor begrense seg mest mulig til kjerneoppgavene, som er militært forsvar, indre lov og orden, tunge kulturoppgaver,landsomfattende transportoppgaver, for å nevne de viktigste. En stat som konsentrer seg om færre oppgaver blir en mer slagkraftig og effektiv stat på de områder som er viktige for folkets og nasjonens overlevelse.
*For en konservativ må det være en selvfølge at alt må gjøres for å bevare norsk matjord. Det bør nedfelles et forbud i Grunnloven mot rasering av matjorden, som er et ytterst begrenset gode i Norge, og som vil være av livsviktig betydning i en internasjonal krisesituasjon.
-
Norsk eierskap i sentrale norske bedrifter - særlig de som er avhengig av norsk naturressurser - er et annen konservativt grunnprinsipp.
-
I sosialpolitikken må den grunnregel gjelde at de som kan, men ikke vil arbeide, heller ikke skal hjelpes av det offentlige. Dét skal bare de som vil, men ikke kan arbeide. Det viser mangel på konservativ politikk i Norge når nordmenn har verdens høyeste "sykefravær" og andel "uføretrygdede". Dette er også en illustrasjon på det Konrad Lorenz, som vist ovenfor, har kalt vestlige samfunns genetiske forfall.
-
Utgangspunktet for all norsk utenrikspolitikk må være å ivareta og fremme norske interesser; intet mer, intet mindre. Stater har aldri venner, i beste fall allierte.
Det er tydelig for alle som vil se, at verden går en mer konfliktfylt tid i møte, med befolkningspress, kamp om stadig knappere ressurser og sterkere vektlegging av nasjonale interesser i utenrikspolitikken. Slørene og fasadene faller, realinteressene trer tydeligere frem. De har alltid vært der, selvfølgelig; men de naive har latt seg forføre av de liberale og "humanistiske" hyrdetoner.
Presidentskiftet i USA 2017 har vært en nyttig oppvåkning og et signal om hvor verden går.
I en slik situasjon må Norge bli seg bevisst, at i siste omgang er det bare vi som er interessert i det norske folks interesser og overlevelse.
Selvfølgelig skal vi stå fast ved våre forpliktelser i internasjonalt organisasjoner og avtaler hvor vi deltar, og hvor våre interesser tilsier at vi må delta; særlig NATO og EU/EØS. -
Vi må ta initiativ overfor andre vestlige land med sikte på en revisjon eller fjerning av de såkalte flyktninge- og asylkonvensjoner. Disse ble inngått i en tid da noen få hundre eller tusen ekte flyktninger tok seg over grensene mellom nærstående land. De var aldri ment å utløse forpliktelser når millioner av økonomiske immigranter velter inn over Europas grenser.
Det er knapt noen som idag tar fatt i dét som er årsaken til nesten alle andre internasjonale problemer: Den voldsomme økningen i verdensbefolkningen, særlig i Afrika og Asia. Befolkningseksplosjonen skaper krig og konflikter, ekstremisme, migrasjon og terrorisme. Uten befolkningseksplosjonen hadde vi heller ikke hatt en global oppvarming i det omfang som vi nå mener å se. Det må være en konservativ hovedoppgave å ta dette gigantiske problemet opp med full tyngde i internasjonale fora og overfor såkalte samarbeidsland, dvs bistandsland.. Bistandspolitikken må ha dette dette som viktigste fokus:Hvordan redusere befolkningen og fødselstallene i mottagerlandene av norsk bistand? Da kunne norsk bistand og bistandsbyråkrater også endelig kunne gjøre litt nytte for seg.
Vi er åpenbart på vei inn i en ny epoke, som ingen vet hva vil bringe.
Det vi vet er at hverken liberalt individsvermeri, kristen universalsnillisme eller marxistisk klassemas har noe svar på hvordan vi skal møte disse utfordringene. Det har bare en sann og autentisk konservatisme, som tar utgangspunkt i nasjonale interesser og som søker samarbeid med tradisjonelle og nærstående partnerland; i bevissthet om at stater ikke har venner, bare interesser.
UTGANGSPUNKT I VIRKELIGHETEN
Som nevnt ovenfor, går jeg inn for en sann konservatisme, og en konservatisme
som tar utgangspunkt i og samarbeider med virkeligheten.
Hva er så denne virkeligheten, som man skal samarbeide med og ikke imot?
Filosofer og andre har diskutert meningen med livet og hva som er innholdet i "virkeligheten" så lenge mennesker har eksistert.
I sammenheng med politiske ideologier kan man begrense spørsmålet først og fremst til hva som er menneskets natur. Dét er det viktigste elementet i den virkeligheten man må ta hensyn til når man skal bygge samfunn, særlig når man skal nybygge et samfunn.
Konservative tenkere har gjennom tidene levert viktige bidrag til et menneskebilde man fortsatt kan trekke på, slik det også fremgår av presentasjonen ovenfor.
De to arvtagerne Røe Isachsen og Syse gir en knapp men grei forklaring på forskjellen mellom menneskebildet hos konservatismen og de andre hovedideologiene: "Den franske opplysningstenketen Jean-Jacques Rousseau hevdet at mennesket var godt fra naturens side, men ble ledet til ondskap av sivilisasjonens korrumperende kraft. Marxismen mener at de økonomiske strukturene gir opphav til konflikter mellom mennesker. Hvis strukturene endres, vil også mennesker endres...
Hvis "mørkets hjerte"(Syse/Røe Isaksens uttrykk) derimot ligger i mennesket selv, som en mulighet i vår natur, er det langt vanskeligere. Da må vi forsone oss med at verden alltid vil inneholde ondskap, og at menneskets moralske plikt er å opprettholde rettferdigheten og medmenneskeligheten etter beste evne..Det blir ofte sagt at konservative har et pessimistisk menneskesyn, og til dels er det riktig..På den annen side kan konservatismens menneskesyn også kalles realistisk. Det forsøker å ta innover seg at mennesket faktisk har en særegen evne, under gitte omstendigheter, til å utøve ondskap, endog bestialsk ondskap, og denne ondskapen synes det vanskelig å utrydde...
Konservatismen tror kort sagt at fornuftstenkning og logikk har alvorlige begrensninger når politiske og etiske problemer i samfunnet skal løses.."
De siste års utvikling og hendelser i Europa og utenfor har på ny bekreftet at det fortsatt er gode grunner til å nære skepsis mot menneskets natur og evne til fornuftig handling.
Men i løpet av de siste tiår har konservativ tenkning også fått et nytt mektig instrument mellom hendene, som den hittil ikke har villet (eller kanskje ikke turt?) dra nytte av.
Det jeg tenker på er sosiobiologi, humanetologi, adferdsforskning og evolusjonshistorie,genetisk forskning og i det hele tatt de grener av naturvitenskapen som beskjeftiger seg med de biologiske, evolusjonshistoriske og arvebetingede årsaker til menneskelig væremåte og adferd.
Utgangspunktet for denne vitenskapen er at menneskene som art, fra de tidligste urmennesker, har foregått i minst 1 million år., mens homo sapiens som den siste gren på dette tréet er en nyskapning med sine kanskje 40-50.000-årige historie. Det er som et lite sekundlangt lyn på slutten av et 24 timers døgn. Men arvematerialet i denne nyskapningen er likevel et resultat av en millioner år lang utvikling; av seleksjoner og mutasjoner. Vi deler nesten 89% av våre gener med sjimpansene. Hjerneforskerne og nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser sier at kunnskap om muse-hjernen er overførbar på mennesket for "vår hjerne er meget lik musens"!(Aftenposten 3.2.2017). Slike sammenligninger mellom dyr og mennesker er det mange som reagerer negativt på; selv om det over 150 år etter at Charles Darwin fremla sine funn, burde være uproblematisk. Heller enn å skamme oss, burde vi glede oss over av at det er et slektskap mellom alle levende skapninger.
Det er imidlertid grunn til å understreke at det i humanetologien ikke dreier seg om å sette likhetstegn mellom mennesket og visse dyreslag. Dét det dreier seg om er en sammenligning av enkelte faktorer og faktorkombinasjoner, som gir grunnlag for etologiske lovmessigheter; altså lovmessigheter om menneskets natur og atferd.
Denne forskningen ikke bare bekrefter mye av det som ovenfor er beskrevet som det konservative menneskesyn, men den gir også et solid fundament for konservative holdninger og posisjoner på en rekke områder. På den annen side trekker den teppet under bena på de to andre hovedideologiene - liberalismen og marxismen.
Dette vitenskapelige grunnlaget bør bli et hovedfundament for en organisk rekonstruksjon av konservatismen hvis den skal gjøre nytte for seg i det Europa som avtegner seg ved inngangen til det 21. århundret.
Et sentralt navn i denne sammenheng er Nobelprisvinneren Konrad Lorenz, som regnes som én av humanetologiens grunnleggere. Etter andre verdenskrig og til langt ut på 1970-tallet la sosialsvitenskapene og særlig den sterkt marxistisk pregede sosiologien, den amerikanske behaviourismen og psykoanalysen premissene for mye av den offentlige debatt og de politiske beslutninger. Felles for disse retningene var at det "onde" eller problematiske i mennesket - herunder menneskelig aggresjon - hadde samfunnsmessige og ikke biologiske årsaker. Strukturen og betingelsene i det "borgerlig-kapitalistiske" samfunnet skapte urettferdighet og undertrykkelse av naturlige drifter. Mennesket var ifølge disse sosialvitenskapene godt av natur; men dette ubeskrevne blad som fødes godt og uskyldig, ødelegges og misformes av det mangelfulle samfunnet som det vokser opp i og er omgitt av. Et perfekt samfunn ville skape perfekte mennesker.
I forhold til denne tenkemåten innebar det derfor en (konservativ) revolusjon, da den østerrikske adferdsforskeren Konrad Lorenz i 1963 fremla sin hovedtese om at aggresjon både hos dyr og mennesker ikke bare var biologisk forankret, men også hadde en positiv funksjon(39). På grunnlag av tallrike eksempler fra naturen viste Lorenz at aggresjonen bl.a. tjente til å opprettholde arten. Boken ble en stor salgssukses, gjorde Lorenz populær og utløste en diskusjon om betydningen av arv og miljø; en diskusjon som aldri har stanset. Mens de fleste naturvitenskapsfolk vil si seg enig i Lorenz sin hovedtese; har mange fra det sosialvitenskapelige establishment forkastet den som "biologisme". Lorenz, som for sin innsats fikk Nobelprisen i medisin i 1973 (sammen med Nikolaas Tinbergen og Karl von Frisch), hadde imidlertid tallrike elever og etterfølgere som har bekreftet og utbygget hans teser (40). Den genetiske forskning med sine revolusjonerende fremskritt har de siste tiår ytterligere bekreftet arvens og de medfødte egenskapers betydning. Samfunnets og det sosiale miljøet er selvfølgelig ikke uten betydning, men få samfunnsforskere kan i dag fortsatt late som om som om mennesket er født som et ubeskrevet blad; en tabula rasa.
Sosialbiologien og humanetologien m.fl. er med urette blitt kritisert for å redusere mennesket til et biologisk vesen - "biologisme eller biologisk reduksjonisme". Det har derimot vært et mye større problem at mange samfunnsforskere og andre har refusert mennesket til et utelukkende sosialt produkt. Sosial reduksjonisme har gjort langt større skade enn de påståtte skadevirkninger av det naturvitenskapelig baserte menneskesynet og oppfatningen av mennesket som et fundamentalt biologisk vesen.
Man kan i dag slå fast at den evolusjonsbiologiske forståelse av menneskenaturen og menneskelig atferd har skapt et nytt grunnlag for politikk, og har forandret vårt bilde av virkeligheten.
Hvilke politiske konsekvenser kan trekkes av sosialbiologisk, humanetologisk, genetisk og annen naturvitenskaplig forskning?
Hittil har dette spørsmålet knapt vært stilt i Norge, og ihvertfall ikke av representanter for et politisk parti. Ingen som kaller seg konservativ har våget, villet eller hatt kunnskap til å trekke på dette materialet.
Dette faller forsåvidt inn i et mønster som har avtegnet seg siden 1800-tallet, da Charles Darwin fremla sine epokegjørende teorier om artenes opprinnelse og menneskets avstamning.
Darwinismen fremkalte sterke og brede protester fra både kirkelige og politisk konservative krefter. Man skulle ha seg frabedt blasfemiske tanker om at verden ikke var skapt av Gud på seks dager, og fremfor alt reagerte man med raseri på forestillingen om at mennesker hadde en avstamningshistorie felles med sjimpanser og andre aper. Darwins lære ble omtalt som forkastelig materialisme som ville føre menneskene i forderv. Derimot omfamnet politiske bevegelse på venstresiden Darwins teorier og særlig forestillingen om en evolusjon mot stadig høyere livsformer. Dette anså venstresiden som en bekreftelse på deres egne forestillinger om ustanselig progresjon, fremskritt og stadig forbedring av samfunnet og levevilkårene for menneskene.
Men etterhvert forstod venstresiden at naturens harde lover betyr ulikhet og livskamp,artens overlevelse og territorialt forsvar, medfødte kjønnsforskjeller og gruppeforskjeller. Artenes fremvekst, tilpasning og undergang gjennom millioner og milliarder og år kan ikke tjene som modell for fremskrittsnaive og likhetsdyrkende ideologier.
Humanetologien, sosialbiologien og genetikken er selvfølgelig en videreutvikling av Darwinismen.
Konrad Lorenz er én av flere store fornyere av Darwinismen i vår tid. Og reaksjonene på hans forskningsresultater og teorier har bekreftet at den naturvitenskapelig baserte oppfatning av mennesket er på kollisjonskurs med liberalismen og marxismen. Det har endelig gått opp for liberale og marxister at dette representerer et truende alternativ til deres eget menneskebilde og samfunnsoppfatninger.
For en konservativ kan den naturvitenskapelige kunnskapen om mennesket brukes på flere sentrale områder.
*På det overordnede plan bekrefter denne kunnskapen at det er et medfødt trekk hos mennesker som hos dyr å ville forsvare eget territorium mot fremmede for derigjennom å opprettholde de sosiale og kulturelle normer og den orden som er utviklet innenfor et gitt territorium. De kulturelle normene gjør "gruppemedlemmenes atferd forutsigbar, skaper orden innenfor et fellesskap og formidler derfor sikkerhet"(41).
Forsvar av eget territorium mot fremmede inntrengere er altså grunnleggende naturlig og nedlagt i mennesket; det kan ikke avfeies og kriminaliseres som xenofobi og det som verre er. Selvfølgelig vil denne medfødte disposisjon bli lettere utløst hvis det er sterk knapphet på ressurser enn i en situasjon med overflod.
I tidligere tider var det tale om langt mindre menneskegrupper både av inntrengere og av de som forsvarte sitt territorium. Disposisjonen ble utløst av fysisk synlige inntrengere. Hvis inntrengerne ikke var synlige over alt, ble senere forsvarsinstinktet utløst av tente varder o.l. I moderne tid har media overtatt vardenes funksjoner; og i vår tid har selvfølgelig fjernsynet med sine nærbilder erstattet det fysisk nærværende og blitt helt avgjørende for folks reaksjoner. Derfor finner man ofte vel så stor skepsis mot f.eks. muslimske innvandrere i utkantområder hvor det knapt finnes en muslim, som i storbyene med store muslimske befolkninger.
Humanetologien forteller oss altså at man ikke må belaste et folk med for stor innvandring fra etnisk-kulturelt fjerntstående områder. Det kan gå bra en periode så lenge overfloden hersker; men en dag vil nødvendigvis boblen og tålmodet sprekke, slik vi opplever i vår dager med Trumpismen, LePenismen o.l.
- Sosiobiologien og genetisk forskning har videre bekreftet det konservative har visst hele tiden: Mennesket er født med visse evner og anlegg; menneskene er ulike fra første levedag. Det er ulike teoretiske og praktiske evner og anlegg fra individ til individ, det er fysisk sterk og svake mennesker, det er omsorgsfulle og egoistiske personer osv.
Dette bør få konsekvenser på flere samfunnsområder:
-Det gir f.eks. ingen mening å presse flest mulig unge mennesket gjennom en mest mulig ensartet utdannelse frem til 15-16-årsalderen. Man vet lenge før denne alderen hvilke evner og anleggene den enkelte har, altså må det legges opp til ulike utdannelsesløp fra ihvertfall 12-årsalderen.
Norske politikere snakker om at vi må bygge opp kunnskapssamfunnet slik at vi har noe å leve av her i steinøysa etter at oljealderen har tatt slutt. Det de samme politikere gjør, er å praktisere et likhetsregime som har ødelagt norsk skole. En lektor som har arbeidet i videregående skole i 40 år, bekreftet nylig overfor meg at norsk skole i dag er langt dårligere enn den var på 1960-tallet. Den gangen hadde de som gikk på gymnasets språklinjer to obligatoriske fremmedspråk,det var høyt nivå i matematikk, fysikk og kjemi på reallinjen; alle fikk et godt grunnlag i norsk og historie. Et par mannsaldre senere er nivået gått kraftig ned i alle disse fagene; og resultatet er at Norge ligger langt etter sammenlignbare land som f.eks. Finland i internasjonale undersøkelser, trass i at den økonomiske satsingen på skolen ligger på topp internasjonalt. Ingen norsk politiker har tatt denne kritiske situasjonen inn over seg. Skal vi,når oljealderen tar slutt, leve av kunnskapsløshet og middelmådighet?
-Bevisstheten om at vi er født ulike og forblir ulike, kan med fordel komme til anvendelse på andre områder enn skolen, f.eks. i rettspleien. Når en person gang på gang blir dømt for en spesiell type kriminelle handlinger, må man innse at vedkommende er født med kriminelle anlegg. At dette bør få konsekvenser for straffeutmåling og andre mottiltak burde være en selvfølge.
Ifølge et gammelt ord betyr rettferdighet å behandle de like likt og de ulike ulikt. Man behandler ikke en blind på samme måte som en seende, og man behandler ikke en døv på samme måte som en hørende. Derfor bør heller ikke den teoretisk begavede behandles på samme måte som den praktisk begavede. Samfunnet har minst like stort behov for dyktige rørleggere som dyktigere matematikere; men disse ulike elevene må få læring som samsvarer med deres evner fra et tidligst mulig tidspunkt.
"Og vert det berre tufs og tull, saa er det gutens eigi skuld", skrev Aasmund Olafson Vinje. Dette har jo den nasjonalkonservative Vinje helt rett i, iallfall på den måten at man ikke skal skylde på samfunnet for alt som går galt. Sine egne arveanlegg har man jo ikke ansvar for, så "eigi skuld" kan selvfølgelig diskuteres. Man bør velge sine foreldre med omhu...
- Sosiobiologi og genetisk forskning slår fast at menn og kvinner er født med ulike arvelige egenskaper. Den mannlige og kvinnelige hjerne er rett og slett strukturert på forskjellige måter.
Kvinnelig likestilling har gjort store fremskritt de siste generasjonene; og det kan en norsk konservativ bare applaudere. Kvinnene hadde etter gammelnorsk tradisjon alltid en sterk stilling; men denne ble gradvis svekket pga fremmed kulturpåvirkning. Men moderne feminismen har hatt en tendens til å ville minimalisere forskjellene mellom kvinner og menn, og har til og med vist mannsfiendtlige tendenser. Balansen har tippet over på den måten at kvinner nå skal diskrimineres positivt, dvs få forrang og bli kvotert inn i ledende stillinger. Dette var kanskje nødvendig i en tidligere fase for å bryte opp fastgrodd mannsdominans; men de tider er jo for lengst forbi. I året 2017 Norge holder seg med en kvinnelig statsminister, finansminister, LO- og NHO-leder; og ingen av dem har fått stillingene pga kvotering. Dyktige kvinner greier seg i dagens Norge like godt på egen hånd som dyktige menn.
Så et konservativt krav må være: Slutt på kvoteringen! Kanskje var det nødvendig i en periode med total mannsdominans, men den perioden er forlengst over.Samtidig må all mulig støtte og gjerne fordeler gis kvinner som føder barn. Dette er samfunnet og folket avhengig av for sin overlevelse.
Prioritering av kvinner og feminine verdier har tydeligvis også gått for langt i skolevesenet hvor det kommer stadig flere meldinger om at guttene greier seg dårligere enn jentene, og oftere faller fra. Skolen har ikke villet godta at de to kjønn er forskjellige; med ulike krav og behov for fysisk utfoldelse og læring. Dominansen av kvinnelige lærere på alle undervisningsnivåer har sikkert bidratt til en feminisering av skolen. Alt må gjøres for å få andelen mannlige lærere opp; og kanskje bør man vurdere å (gjen)innføre kjønnsdelt undervisning.
At det eksisterer medfødte forskjeller mellom kjønnene synes nå å være i ferd med å bli akseptert, selv om det fortsatt skaper støy og protester fra sosiologer o.l.(jfr. f.eks. debatten etter Harald Eias fjernsynsprogram i 2010 om betydningen av arvelige faktorer for forskjeller mellom kjønnene).
*De siste tiår har det i Norge og andre vestlige land vært en kunstig overfokusering på rettighetene til homoseksuelle og andre seksuelle avvikere. Også her bør konservative basere sitt standpunkt på sosiobiologisk og genetisk forskning: Mellom 2-4% av enhver populasjon av dyr eller mennesker er født med et seksuelt avvik; som først og fremst betyr homoseksualitet. Dette kan sammenlignes med at man er født med avvikende fargesans eller kjevhendthet . Dette er medfødte avvik fra det normale som like lite skal dyrkes som at det skal kriminaliseres. Derfor er det bra at negativ diskriminering av homoseksuelle i lovverket er fjernet. Derimot bør fra et konservativt standpunkt alle forsøk på å sidestille seksuelt avvik med seksuell normalitet avvises, med de konsekvenser dette har for adopsjon o.s.v.
Enda mer ømtålig er spørsmålet om medfødte forskjeller mellom folkeslag og etniske grupper. Vi kan med det blotte øye observere at nordmenn,irakere, nigerianere, japanere, kinesere osv. er forskjellige. Dét kan ingen trekke i tvil. Det er også klart at de er blitt slik, at de har fått sin egenart, som resultat av en ofte tusener år lang kulturutvikling og- påvirkning, i et samspill mellom arv og miljø, dvs. naturmiljø, sosialt miljø og arvelige egenskaper. Gjennom seleksjon og mutasjon har gruppene langsomt tilpasset seg sitt naturmiljø og derigjennom forandret seg selv og sitt sosiale miljø. Det vanskelige spørsmålet som få tør stille og enda færre prøver å svare på, er om disse forskjellene mellom folkegrupper også kan være resultat av medfødte, arvelige forskjeller. I sin før nevnte bok viser professor Sigurd Skribekk (som sogar er sosiolog!) at han er en av disse modige som iallfall tør stille spørsmålet:**"Sett fra et evolusjonistisk synspunkt virker det for eksempel urimelig å gå ut fra at arvelige forklaringer på forskjeller mellom etniske grupper bare skulle gjelde ytre kjennetegn, som hår og hudfarge, mens alle mentale forskjeller i sin helhet skulle tilbakeføres til ulik miljøpåvirkning. En slik tolkning må overse mange funn i en omfattende forskning om samspillet mellom arv og miljø, eller indre og ytre disposisjoner for ulik tilpasning. Dessuten må den se bort fra virkninger av ulik miljøbestemt seleksjon gjennom mange generasjoner. Evolusjonsforskere holder det som sannsynlig at afrikanske og européiske populasjoner har levd relativt atskilt fra hverandre i hundre tusen år. Dette betyr at disse populasjonene har gjennomlevd rundt fire tusen generasjoners seleksjon som har bestemt hvilket avkom som skulle bringe populasjonenes mutasjoner og nedarvede gener videre. Det ville være underlig om denne seleksjonen skulle ha foregått helt på samme måten under forskjellige livsvilkår, likesom det også ville være urimelig å regne med at en varierende miljøseleksjon bare skulle ha selektert egenskaper som vi vil bedømme som positive for noen populasjoner og egenskaper som vi vil bedømme som negative for andre populasjoner. Dette tilsier at det blir tvilsomt å gå ut fra at alle etniske grupper skulle ha nøyaktig de samme mentale disposisjoner, eller at noen grupper skulle være de andre overlegne etter alle målestokker. Selv om det er mange usikkerhetsmomenter i vurderingene av de relative betydning av arv og miljø,vil det være risikabelt å ta det for gitt at framtidig forskning skal bekrefte full likhet i mental disposisjon i forskjellige populasjoner, for så å knytte alle betraktninger om menneskeverd til likhetstanken, og å gjøre dette bare ti-femten år før menneskets DNA-profil forventes å være mer eller mindre kartlagt"(42).
Her er Skirbekk utvilsomt inne på noe meget sentralt: Vi står bare ved begynnelsen av en kunnskapsrevolusjon hva angår menneskets og ulike menneskegruppers genetiske arv og genetiske ulikhet.
Forskere som tviholder på det sosiale miljøets dominerende betydning og avviser medfødte, arvemessige egenskaper, viser til at alle mennesker på denne jord har et tilnærmet likt genetisk arvemateriale - jfr barnereglen "alle er forskjellig, men det er utenpå".
Men også mennesker og sjimpanser deler nesten alt genetisk arvemateriale (mellom 98%-99%); uten at noen vil påstå at disse to er utpreget like - selv om vi er mer like enn noen andre arter.
Siden professor Skirbekk skrev de siterte linjene ovenfor, har befolkningsgenetiske forskere f.eks. oppdaget at etniske européere har 2-4% genetisk materiale fra neandertalerne. Noe som f.eks. afrikanere ikke har, fordi neandertalerne ikke fantes på dette kontinentet. Altså har vi her en ny og oppsiktsvekkende opplysning, som bekrefter at det faktisk foreligger genetiske forskjeller mellom etniske européere og afrikanere. Det er all grunn til å tro at dette bare er begynnelsen. Som Skirbekk skriver, så er det i strid med all sannsynlighet at menneskegrupper som har levd atskilt i tusenvis av år, ikke har utviklet ulike arvelige, mentale egenskaper i tillegg til de ytre ulikheter. Antagelig er Wesenlunds vri - "alle er vi like, men det er utenpå" - på det troskyldige slagordet sitert ovenfor, mer treffende enn han selv var klart over. Det viser seg stadig tydeligere at de minste forskjellene er utenpå.
Hvilken betydning har så dette i en politisk sammenheng?
Først så mener jeg at det er viktig å understreke at dette er opplysninger som bekrefter det konservative menneskebilde og samfunnsoppfatning. Vi er alle forskjellige; folkene og nasjonene er resultat av en mange tusen år komplisert utvikling der naturen, miljøet og menneskegruppene har virket sammen og utviklet de samfunn som eksisterer, slik vi kjenner dem idag. Disse opplysningene bør derfor først og fremst mane til forsiktighet. Vi vet lite om konsekvensene av de store migrasjoner som nå finner sted. Vi vet lite om konsekvensene av å føre sammen grunnleggende ulike folkegrupper, på så kort tid, for å leve side om side i samme samfunn. Det er ikke gitt at konsekvensene blir positive på sikt. Erfaringene på kort sikt tyder på at problemene blir store. Vi bør prøve å sette bremsene på, men det kan allerede være for sent.
*Humanetologen Eibl-Eibesfeldt viser i sitt før nevnte verk "Die Biologie des menschlichen Verhaltens" at menneskene gjennom stordelen av sin 1 million år lange historie, alltid har levd sammen i grupper som sjelden var større enn 10-20 mennesker. Som resultat av dette har mennesket problemer med å identifisere seg emosjonelt og empatisk med større grupper. Når utviklingen derfor har presset moderne mennesker sammen i stadig større bykonsentrasjoner og megabyer,så vil det måtte føre til en svekkelse av solidaritet og empati overfor det store flertall av mennesker som man omgås, og en avstumping av normale menneskelige reaksjoner og følelser.
Dette er forsåvidt kjent nok fra media med deres historier om mennesker i storbyer som går rolig forbi, uten å bry seg om mennesker som har falt om på gaten eller blir angrepet av overfallsmenn. Likegyldigheten overfor de stadig flere tiggerne i store byer er en annen illustrasjon på slik avstumping.
Massesamfunnet ødelegger det menneskelige og normale menneskelige egenskaper.
Nå kan konservatismen ikke nedlegge storbysamfunnet, men med basis i humanetologien
kan i det minste konservative vise til hvorfor storbymennesket og massemennesket oppfører seg som det gjør. Dette samsvarer med det tidligere konservative tenkere, som f.eks. Ortega y Gasset, påpekte uten å ha kjennskap til sosiobiologi og humanetologi.
Hvordan kan man gjøre livet mer levelig for det store flertall mennesker som må tilbringe livet i anonyme massesamfunn? Utfordringen blir å overføre smågruppens ethos på storsamfunnet slik at medborgerne oppfattes som nærstående og ikke anonymiserte masse-individer. Dette kan ifølge Eibl-Eibesfeldt skje gjennom "symbol-identifikasjon" hvor staten symbolsk overtar lederposisjonen og rollen som "farsfigur" for storgruppen. Dette kan man jo mene hva man vil om; men at forskeren her reiser et vesentlig problem kan det vel ikke være tvil om.
En konservativ arkitektur i storbyen er også et viktig virkemiddel for å unngå massesamfunnets anonymisering og avstumpethet. Dette tema er nesten helt fraværende fra den politiske debatten. Arkitektur er i høyeste grad et politisk spørsmål, og er alt for viktig til å bli overlatt til arkitekter. Hver høyblokk i glass og betong må oppfattes som et angrep på menneskets egenart slik den er blitt formet gjennom en million år lange evolusjonhistorie.
På grunnlag av sine evolusjonshistoriske kunnskaper kan humanetologer som Eibl-Eibesfeldt gi oss mer innsikt i storbyplanlegging enn allverdens sosionomer og byplanleggere.
-
Konrad Lorenz har i sin bok "Acht Todsünden der zivilisierten Menschheit"(Den siviliserte menneskehets åtte dødssynder) ført opp følgende åtte "dødssynder" som han ut fra et humanbiologisk grunnlag mener idag utgjør de største trusler mot menneskene på jorden:
-Overbefolkningen og den derav følgende "opphopingen" og "sammenpressingen" ("Zusammenpferchung") i tettbefolkede bykonsentrasjoner. Naboer og "nesten" forsvinner og blir til en grå masse. I den grad storbymennesket fortsatt er i stand til utvikle hjertelige og varme følelser vil disse begrenses til familie og nære venner. Ingen er i stand til å elske alle mennesker. "Fra forsøk med dyr vet man at opphoping og sammenpressing av mange individer på et avgrenset område fører til aggresjon artsfrender imellom". Mangelen på høflighet som er et vanlig trekk ved nesten alle storbyer, er kanskje et mindre problem i denne sammenheng. Et større problem er ifølge Lorenz mangelen på menneskelighet og varme som preger storbysamfunnet i motsetning til det som er vanlig i mindre samfunn.
-Ødeleggelsen av det menneskelige livsrom er et moderne fenomen, og ikke bare knyttet til storbyene. Hva dette betyr kan man best forstå ved å sammenligne det gamle sentrum i de fleste byer med de moderne utkantområder av den samme by. Hesligheten ved byutkantene som Lorenz kaller en "kulturskam"; som han skriver "eter seg inn i de omkringliggende landområder". Det samme kan trygt sies å gjelde norske storbyer. Fra norsk synsvinkel er det i tillegg grunn til å minne om etterkrigstidens ødeleggelser av gamle norske småbysentra, bygdesentra og bygdebyer. Mye er skrevet om dette; lite er gjort for å rette opp hesligheten. Lorenz skriver:"Foto av uniforme, strukturfattige kreftceller har en fortvilt likhet med et luftopptak av en moderne forstad med sine enhetshus...". Og videre:"Mennesket er ikke som en maur eller en termitt konstruert slik at den tåler å være et anonymymt og helt byttbart individ blant millioner av andre helt ensartede individer."
-"Menneskets kappløp med seg selv", som Lorenz kaller det, er en betegnelse på det han oppfatter som teknologiens styring av moderne mennesker. Hasten og det ustoppelige jaget i moderne vestlige samfunn, som er resultat av teknologien og måten samfunnene er organisert på, fører til at det moderne mennesket ikke greier å være alene med seg selv og sine tanker. Og videre:"Selv om man skulle være så uberettiget optimistisk å tro at jordens overbefolkning lot seg stanse, må man innse at menneskets økonomiske kappløp med seg selv er tilstrekkelig for å å ødelegge menneskeheten".
Etter at Lorenz gikk bort kan man bare konstatere at den utvikling han beskrev har skutt ytterligere fart. Forbrukersamfunnet ruller videre i all sin heslighet; og de moderne kommunikasjonsduppeditter har ført til at det er helt umulig for moderne mennesker å være alene med seg selv. De sitter, står eller løper alltid med et kommunikasjonsmedium i hånden eller øret. Dette har også ytterligere atomisert moderne samfunn; mennesker kommuniserer ikke direkte med hverandre; bare via kommunikasjoninstrumenter.
- Avstumping av alle normale følelser gjennom teknologiske stimuli og utbredt og overdreven medisinbruk, og uvilje mot og manglende tåleevne overfor påkjenninger og alt ulystbetont representerer ifølge Lorenz en annen "dødssynd".Moderne vestlige menneskers liv kjenner knapt sterke følelsesmessige spenninger. Lidelse og glede avløses av en grå kjedsomhet og likegyldighet. Dette går hånd i hånd med en utålmodig kravmentalitet, særlig blant yngre generasjoner. Det forventes umiddelbar tilfredsstillelse av alle krav som måtte oppstå, og tilhørende frustrasjon og aggresjon hvis kravene ikke oppfylles. De stigende forventningers misnøye er et begrep som har oppstått i moderniteten, og forventningene har fortsatt å stige også etter at Konrad Lorenz gikk ut av tiden.
-Mangelen på seleksjonstrykk fører til genetisk forfall og synkende genetiske gruppekvaliteter. Det er ifølge Lorenz tabu å tale om "mindreverdige og fullverdige " menneskeliv, selv om det også i vår tid, ja, kanskje særlig i vår tid er behov for en slik terminologi. Loren argumenterer for at f.eks. den fremskridende infantilisering og stigende ungdomskriminalitet som alle kan observere i vestlige samfunn, er en følge av genetisk forfall.
-
Forakt for og bruddet med et folks tradisjoner og overleverte verdier mener Lorenz er en annen dødssynd som vestlig moderne sivilisasjon har begått. Han mener det er noen bemerkelsesverdige analogier mellom utviklingen av menneskers kultur og deres utvikling som art:"Den kumulerende tradisjon, som ligger til grunn for all kulturutvikling, bygger på vesentlig nye ytelser("Leistungen"), særlig knyttet til begreper og ord, med andre ord evnen til å danne frie symboler, som gir mennesket som art en før dem ukjent mulighet til spredning av og overlevering (fra en generasjon til den neste) av individuell erhvervet kunnskap." Noe slikt har aldri vært mulig for noen av de andre artene, heller ikke for de store apene. Resultatet er at denne videreføring av "nedarvede egenskaper" _ - eller rettere sagt kunnskaper - er grunnen til at den historiske utvikling av en kultur foregår langt raskere enn evolusjonshistorien til en art. Metoden som anvendes når både arter og kulturer utvikler er ifølge Lorenz imidlertid den samme: Utvalg av foreliggende muligheter etter grundig overveielese, prøving og feiling.Seleksjonen som blir avgjørende for en kulturs strukturer og funksjoner , er selvfølgelig ikke så streng som de seleksjonsmekanismene som bidrar til utvikling og forandringer av en art. Resultatet blir derfor av og til at en kultur utvikler luksusstrukturer som ikke har noen systembevarende funksjon. Mennesket kan tillate seg å dra på en del unyttig ballast, som ville dyr må vrake.
Fordi et folks kultur er et resultat av seleksjon og overlevering gjennom hundrevis av generasjoner eller enda lenger, må man ha samme respekt for kulturen som man har for artsmangfoldet og naturen i sin helhet. Og videre: "Misoppfatningen ("der Irrglaube") om at bare det rasjonelt forståelige eller til og med vitenskapelig påviselige kan aksepteres som en sikker kunnskapsbasis for menneskene, vil ha fordervelige ("verderbliche") konsekvenser. Denne misoppfatningen får den "vitenskapelig opplyste" ungdommen til å kaste over bord den enorme skatt av viten og visdom som finnes i tradisjonen til enhver gammel kultur såvel som i de store verdensreligionene. Den som mener at dette har null verdi("ist null und nichtig") underkaster seg en annen, like forkastelig feiltagelse, nemlig den tro at vitenskapen selvfølgelig kan utvikle eller fremavle ("erzeugen") på rasjonelt vis og ut av intet en helt ny kultur, med alt hva dét innebærer.Dette er bare litt mindre dumt enn troen på at vår kunnskap nå er kommet så lagt, at vi kan foreta inngrep i det menneskelige genom for på vilkårlig måte å "forbedre " mennesket. En kultur inneholder like mye, gjennom seleksjon naturlig fremvokset viten som en dyrearts utvikling..." -
En annen dødssynd som moderne sivilisasjon ifølge Lorenz begår, er indoktrinering og systematisk hjernevask av befolkningen. Med dette mener han at det moderne samfunn og samfunnsdebatten - slik den utfolder seg i media, i det politiske liv og kulturliv - fortsatt domineres av troen på at mennesket fødes som et ubeskrevet blad, og at "alt hva mennesket tenker, føler vet og tror" er resultat av en "kondisjonering", dvs at alt dette er formet utelukkende av samfunnsmiljøet. Man må skille mellom den "ubestridelig etiske sannhet at alle mennesker har rett til mest mulig like utviklingsmuligheter; og den like ubestridelige sannhet at ikke alle mennesker har samme verdi"*. Det faktum at de fleste beslutningstagere, politikere, næringslivsledere og kulturarbeidere osv er indoktrinert til å tro på dette er den største dødssynd i moderne sivilisasjon, og danner mye av grunnlaget for de andre dødssyndene - ifølge Lorenz.
-
Til slutt nevner Lorenz truselen fra kjernevåpen som modernitetens åttende dødssynd, men han anser denne som en mindre trussel enn de andre han har omtalt, og som summarisk er presentert ovenfor. Han mener denne trusselen er mindre fordi innehaverne av atomvåpen tross alt har den rasjonalitet at de ikke vil begå selvmord, noe som førstebruken av kjernevåpen ville innbære.
Det spørs om Lorenz ville mene det samme i dag, med utsikten til at religiøse terrorister kan få tilgang til masse-ødeleggelsesvåpen. For Islams mest fanatiske tilhengere er som kjent selvmord ingen hindring.*******************
Det som er nedfelt ovenfor, er ingen uttømmende fremstilling av den betydning naturvitenskapelig basert forskning om mennesket har eller bør ha for politisk tenkning, og særlig for konservativ tenkning og politikk.
Snarere har jeg prøvd å illustrere gjennom noen eksempler hva denne relativ nye forskningen kan bidra med for utvikling av en konservativ tenkning i dert 21.århundre.
Mange av de synspunkter som Lorenz, Eibl-Eibesfeldt og andre humanbiologiske forskere fremfører er ofte identisk med konservativ sivilisasjons- og kulturkritikk. Forskjellen er som sagt, at deres synspunkter og vurderinger bygger på en enestående og til dels ny kunnskap om menneskets evolusjonshistorie og biologisk betingede atferd og egenart.
Dette er viktig kunnskap, men det er som sagt også en kunnskap som bør behandles med varsomhet. Den gir ingen fasit for politiske handlinger.
Det gir snarere rammer for hva som er mulig og umulig i samfunnsutviklingen, eller rettere sagt hva som er tilrådelig og ikke tilrådelig.
Det er mulig men ikke tilrådelig å erstatte den norske befolkning med muslimer og afrikanere.
Det er mulig men ikke tilrådelig å redusere vårt militære forsvar til et par brigader for utenlandsinnsats.
Det er mulig men ikke tilrådelig å erstatte norsk språk og kultur med billig amerikansk og annen importkultur og engelsk-amertikansk språk.
Det er mulig men ikke tilrådelig å rasere det lille Norge har av dyrkbar jord og gjøre oss enda mer avhengig av importert mat.
Det er mulig men ikke tilrådelig å kjøre alle barn gjennom det samme utdannelsessystemet til de er nesten voksne.Det er mulig men ikke tilrådelig å rasere vårt nærmiljø,og fylle opp byer og bygdesentra med kasse-arkitektur, stål og betong.
Konservative var som nevnt motstandere av darwinismen da den ble kjent midt på 1800-tallet. I dag bør konservative se at det naturvitenskapelig baserte menneskebilde står det konservative menneskebildet nært; og i skarp motsats til liberalismens og marxismens menneske- og livsfjernhet.
Konservatisme dreier seg om realisme, respekt for den naturgitte virkeligheten og naturlovene. Dette betyr at man må etablere rammer, grenser, begrensninger og en samfunnsorden basert på sterke og effektive og institusjoner. Mennesket er en fantastisk skapning, men en mangelfull skapning, som ikke kan overleve på egen hånd før mange år etter fødselen, og som vanskelig kan overleve utenfor samfunnet og samfunnsinstitusjonene.
Liberalismens grenseløst frie individ er sjarmerende og tiltrekkende for de unge og naive, men er i strid med virkeligheten og derfor skadelig. Marxismens klassetenkning er en like kunstig og livsfiendtlig konstruksjon.
Til konservative som har problem med darwinisme og dens videreutvikling i moderne humanetologi, sosiobiologi og genetisk forskninng pga religiøse anfektelser o.l. vil jeg si:
Heller ikke naturvitenskapene har svar på hva som er livets begynnelse. Hvis man med all vår kunnskap om naturlovene og menneskets evolusjonshistorie, fortsatt vil tro at livets begynnelse ble utløst av en guddommelig makt; så må man jo kunne ha den tro.Ingen har påvist hvordan livet fikk sin begynnelse. Andre kan fornekte dette, og atter andre - som undertegnede - vil si at dette kan vi ikke vite noe om. Men på samme måte som de som tror på en religiøs makt, kan vi glede oss over skaperverket - skapt av Gud eller av hittil ukjente lover i naturen selv - i all sitt mangfold og sin rikdom.
Mennesker og menneskesamfunnet er en del av dette skaperverket, og for oss mennesker er dette tross alt den viktigste delen.
Bjørnsterne Bjørnson ble i en sen fase av sitt liv påvirket av Charles Darwin, hans tenkning og teorier; og har skrevet et dikt som er inspirert av darwinismen. Dette diktet vil jeg si også kan oppleves som en vakker hyllest til et guddommelig skaperverk, som en troende kristen også kan ha glede av, selv om Bjørnson visstnok ikke lenger var en troende da han skrev disse linjene:
***Ære det evige foraar i livet,
som alting har skabt!
Opstandelsens morgen det mindste er givet,
kun former gaar tapt.
Slægt føder slægt, stigende ævne den naar;
art føder art
i millioner af aar.
Verd´ner forgaar og opstaar.
Intet saa smaat, at ej finnes et mindre,
ingen kan se.
Intet saa stort, at ej finnes et større
bortenfor det.
Krybet i jord,
bærge jo bygge det kan.
Støvet, som fo´r,
eller den skyllende sand
riger har grundlagt en gang.
Uendeligt alt, hvor det mindste og største
løber i ét.
Ingen skal skue det siste,- det første
ingen har sét.
Ordenens lov
bærer det alt i sin favn,
frugt og behov
føder hverandre,vort savn
møder det samledes gavn.
Evigheds afkom og frø er vi alle.
Tankerne har
rødder i slægternes morgen; de falle,
spørsmål med svar,
fulle af sæd
over den evige grun;
derfor dig glæd,
at du en svindende stund
øgede evigheds arv.
Bland dig i livs-fryden, du, som fik være
blomst i dens vår,
nyde et døgn til det eviges ære
i menneske-kår;
yde din skærv
in til det eviges hværv,
liden og svag,
ånde et eneste drag
in af den evige dag.***
Hvem er konservative i dagens Norge?
Blant de politiske partiene er det som nevnt bare Høyre som bruker betegnelsen konservativt om seg selv, men Høyre fremstår i sitt prinsipp-program som et liberalt eller venstreliberalt parti.
La oss se litt på hvor vi finner konservative holdninger og standpunkter blant partiene ut fra det som ovenfor er sagt:
Hvem er konservative i dagens Norge stilt overfor den viktigste av alle oppgaver;bevaringen og beskyttelsen av det norske folk?
I dette spørsmålet har det partiet som kaller seg konservativt, Høyre, ikke markert seg som konservativt. Tvertimot har - som nevnt - fremstående representanter for partiet gått i brodden for en mer liberal innvandringspolitikk. I praksis har Høyre fulgt en stort sett liberal innvandrings- og asylpolitikk. Det partiet som sogar kaller seg "liberalistisk",Fremskrittspartiet, har derimot markert seg som det mest mest innvandringsrestriktive. I dette hovedspørsmålet har altså dette partiet markert seg klart som det mest verdi-konservative norske partiet.
I dette spørsmålet står det konsekvent venstreliberale Venstre naturlig nok for den mest u-konservative politikken sammen med Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti. Dette er logisk fordi disse tre partiene kjenner bare individer og klasser, ikke noe norsk folk.
Arbeiderpartiet står midt imellom; noe som også er logisk fordi de delvis og de facto har forlatte sin gamle marxistiske klassetenkning, men henger fortsatt delvis fast i den verbalt.
Når det gjelder forsvar av territoriet, er Høyre og Fremskrittspartiet *verbalt" konservative, dvs de vil bygge opp et effektivt og sterkt nasjonalt forsvar. Men i løpet av sin siste regjeringsperiode (2013-2017) har de ikke levd opp til sin verbalkonservatisme. De har paradoksalt nok fått påpakning av NATOs sosialdemokratiske generalsekretær for ikke å ha oppfylt 2%-målet for det norske forsvarsbudsjettet. Det samme sviket mot forsvaret kan konstateres også hos de øvrige partiene.
Når gjelder økonomisk og næringspolitikk så må både Høyre og Fremskrittspartiet sies å stå vakt om konservative prinsipper som privat eiendomsrett og en sosial markedsøkonomi. Men det gjør jo faktisk også nesten alle andre partier i Norge i dag, med unntak av Sosialistisk Venstreparti og andre småpartier på den ekstreme venstrefløy.
Til gjengjeld er Høyre sammen med Venstre og delvis Fremskrittspartiet mer opptatt av liberalt prinsipprytteri i en del saker. Bare for å illustrere dette gjennom et par eksempel: Når det gjelder nasjonalt eierskap, norske eiere av norske bedrifter, har særlig Høyre markert seg som et gjennomført liberalt og u-konservatvit parti. Det spiller for Høyre tydeligvis ingen rolle hvem som eier bedriftene; det eneste som teller er om de går med overskudd. Denne dypt liberale tenkemåten får av og til tilslutning av Fremskrittspartiet; av og til ikke. FrP er hverken konsekvent liberalistisk eller konservativt, men derimot konsekvent populistisk - noe som ikke nødvendigvis er verre enn andre ideologiske fundament. Men det kan selvfølgelig bli litt tilfeldig hvilke folkelige stemninger man lukter seg frem til. Den (nesten) alltid kloke Kåre Willoch har argumentert for betydningen av nasjonalt eierskap; men har også i denne sak møtt døve ører i sitt gamle parti.
En annen viktig konservativ kjernesak er bevaring av norsk matjord; som utgjør mindre enn 4% av det norske landarealet og er livsviktig for at det norske folk skal kunne overleve i en internasjonal krise- , krigs- og/eller blokkadesituasjon e.l. Høyre og FrP har ikke vist noe engasjement for å hindre ødeleggelse av norsk matjord, snarere har de vist engasjement for å sette jordvernhensynet til side. I dette spørsmålet har Senterpartiet vist seg som et klart verdikonservativt parti. Naturlig nok ut fra de velgerinteressene dette partiet representerer, men dét gjør ikke standpunktet mindre fornuftig og konservativt.
I en symbolsak som søndagsåpne butikker kjempet Høyre med støtte av FrP og Venstre innbitt for dette , trass i bred motstand både fra næringen selv og et flertall i befolkningen - inntil de fant å måtte gi seg. Som sagt en ren symbolsak; men et bilde på hvor dypt liberalismen har infisert det såkalt konservative Høyre.
I skolepolitikk, likestillingspolitikk m.m. er hverken Høyre, Fremskrittspartiet eller andre partier interessert i å bruke humanetologisk og evolusjonhistorisk kunnskap om menneskets medfødt forskjellige evner og anlegg. Særlig i diskusjonen om skolepolitikken skulle jo dette være ypperlig ammunisjon for konservative politikere. Men nei, debatten dreier seg om mindre viktige spørsmål som antall lærere pr klasse, etterutdanning for de samme lærere osv.
Hovedproblemet - lik behandling av de ulike for lenge - vil, kan eller tør ingen ta fatt i.
I spørsmål som bevaring av våre livsrom, byplanlegging og arkitektur er det vanskelig å oppdage noe parti som markerer seg som tydelig konservativt. Norske by-og bygdesentra er blitt rasert og erstatt med kasse-arkitektur uansett hvem som har sittet med makten. Det er bare å sammenligne det engelske kvarter og empirekvartalet i Oslo med hva som er der idag; eller bortsprengningen av Rønnebergfjellet midt i sentrum av Ålesund for å bygge et nytt monstrum av et rådhus!! Drabantbyene er stort sett like heslige og menneskefiendtlige over alt. Når det har skjedd en liten forbedring de siste par tiår, er det mest pga presset fra opinionen og folkelige bevegelser som ikke vil ha ødelagt sitt nærmiljø. Dette har f.eks. skjedd i bydelene Svartlamon og Bakklandet i Trondheim og på Bryggen i Bergen. Hadde det vært opp til politikerne uansett partifarge så hadde alt dette blitt erstattet med kassebygg i stål og betong.
I kulturpolitikken savnes en klar konservativ stemme. Konservativ kulturpolitikk må bety å bevare og verne om de de mest høyverdige deler av den norske kulturarven; og det viktigste element i denne arven er det norske språk.
Hvem kjemper for å bevare og verne norsk språk mot infiseringen fra og invasjonen av engelsk? Hvem kjemper for å bringe den norsk musikkskatten og sangskatten videre til nye generasjoner? Hvem kjemper mot musikktilbudet i i vår almennkringkaster , som preges av nesten konsekvent unorsk musikk. i den grad den er norsk så er det såkalte poplåter? Hvilken politiker tør å stå frem og si at det finnes høyverdig kultur og verdiløs kultur? Hvilken politiker tør si at vi må prioritere, og støtte det som fortjener støtte og la resten ligge? Hvordan kan en norsk forsvarsminister fra Høyre f.eks. foreslå å nedlegge militærmusikken, en bagatellmessig utgiftspost på ethvert forsvarsbudsjett?
Hvorfor skal enhver norsk småby få statlig støtte til å reise gigantiske kulturbygg som alle vet blir evige utgiftssluk med tvilsomt kulturell nytteverdi?
Den politiske debatt om kulturpolitikk har degenerert til en krangel om hvem som gir mest penger til ditt eller datt. Selve begrepet kultur er utvannet til å bety alt og ingenting. Det begynte med at sport ble inkludert i kulturbegrepet.
I den grad man hører konservative stemmer i kulturdebatten kommer de like gjerne fra alle mulige andre partier enn det eneste partiet som pynter seg med merkelappen konservativ.
Konklusjonen må bli at det finnes intet norsk parti med en klar og konsekvent konservativ profil. Partier som Fremskrittspartiet og Senterpartiet kan med like stor eller større rett kalle seg konservative som Høyre. Men det er jo ingen hard konkurranse; og andre partier vil vel helst ikke bli forvekslet med det liberale Høyre, og unngår derfor å bruke partiets egen urettmessig benyttede merkelapp.
Høyres monopolisering av begrepet konservativ kan sies ha bragt begrepet i vanry i Norge.
Kristelig Folkeparti omtales av og til som et verdikonservativt parti. Det eneste element i KrFs ideologi som fortjener betegnelsen konservativ er deres familie- og barnepolitikk; og deres motstand mot forsøk på å oppløse kjernefamilien gjennom lovgivning som åpner for kirkelige homoekteskap, homo-adoposjoner,eggdonasjoner osv. På dette punktet er det sammenfall mellom et konservativt, familievennlig standpunkt basert på kristendom og et som er basert på humanetologisk eller evolusjonsbiologisk kunnskap.
På alle andre områder lever KrF opp til karakteristikken grenseløst dumsnillistisk.
Som Jon Hustad skriver i en artikkel i Dag og Tid: KrF "går lenger enn Jesus".(Dag og Tid 10.2.2017 )
Den som er interessert i å utvikle en norsk konservatisme for det 21.århundre kan ikke nøye seg med å finne åndelig næring hos de politiske partiene. Da vil man raskt se sultedøden i ansiktet. Man blir nødt til å se seg om i det bredere intellektuelle landskapet, både fortidens og nåtidens, for å se om det også her kan finnes inspirasjonskilder i tillegg til dem som Langslet har presentert. Røe Isaksen og Syse har merkelig nok bare tatt med ett norsk navn(C.J.Hambro) blant de 21 personligheter de presenterer i sin ovennevnte bok.
Jeg er, som nevnt ovenfor, enig med Langslet i at Norge ikke har fostret en eneste politiker av internasjonal betydning. Men jeg mener likevel at vi har flere navn enn de han nevner som fortjener en nærmere studie. Jeg vil kort nevne noen av disse:
I tillegg til Duun, Aasen, Vinje og Hamsun som Langslet omtaler, kan konservative også finne impulser hos diktere som Olav Aukrust og Alf Larsen. Begge var dypt nasjonalkonservative i sin tenkemåte, og begge var inspirert av antroposofien. Alf Larsen skrev en gang at ingen annen norsk forfatter "når Olav Aukrust til knærne". Sikkert er det at Aukrust i sitt korte liv skapte enestående diktning med en horisont som strekker fra det lokale via det nasjonale til det universale. Problemet er at hans språkkunst ligger på et slikt nivå at bare et fåtall i dagens kunnskapsløse Norge vil være i stand til å bevege seg opp dit. Hans religiøst-mystiske syner kan heller ikke så mange følge. Men det er likevel nok igjen for den som er opptatt av norsk identitet, norske tradisjoner og norsk kultur. Den som ikke har lest Olav Aukrusts dikt "Emne", vet ingenting om norsk bondekultur.
I dag er Olav Aukrust kjent av for få. Særlig de som kaller seg konservative, bør trekke ham frem fra den halvglemselen som han nå befinner seg i.
Alf Larsen var selv en fin dikter, der han satt ute blant de store eketrær på Tjøme... Men mest kjent var han som litteraturkritiker, en av de ledende antroposofer i Norge; og mangeårig redaktør for tidsskriftet "Janus". Han skrev regelmessig i Morgenbladet og Farmand om politiske temaer, fra en strengt konservativ synsvinkel - ofte med etsende kritikk av det materialistiske forbrukersamfunnet og med sterke formuleringer om åndsmennesket kontra massemennesket. Det var alltid en uforbeholden glede å lese samfunnsrefseren Alf Larsen.
Disse artiklene burde vært samlet og utgitt i bokform. Inntil videre må interesserte gå i arkivene for å lære mer om Larsens politiske tanker.
Den gangen Morgenbladet var Norges beste konservative dagsavis (inntil rundt 1990), var det i det hele tatt et forum for konservative debattanter med avisens kulturredaktør Erik Egeland og redaksjonssekretæren Idar Aarheim selv som viktige deltagere. I tillegg til ovennevnte var filosofene Hjalmar Hegge og Peter Wessel Zapffe bidragsytere i Morgenbladets kultursider. Det kan trygt sies å være et langt sprang fra antroposofen Alf Larsen til biosofen Peter Wessel Zapffe; men jeg mener at begge - lest med sunn konservativ fornuft - har mye å by på for den som vil delta i en konservativ rekonstruksjon. Zapffe har nedfelt sine sentrale tanker i verket "Om det tragiske".
Det alle disse, trass i mange grunnleggende ulikheter, har felles, er en konservativ tenkemåte hinsides den normale liberale vassvelling som i Norge opererer under benevnelsen konservatisme.
En annen konservativ samfunnsdebattant som trioen Langslet, Røe Isaksen og Syse heller ikke finner det verdt å nevne er Henrik Groth. Etter at Groth gikk av som sjef for Cappelen Forlag var han en meget aktiv artikkelforfatter i Farmand, Morgenbladet og Aftenposten.
Og i motsetning til de fleste andre som er nevnt ovenfor, er hans artikler og foredrag samlet og utgitt i bokform(43).
Jeg mener han fortjener mer oppmerksomhet på konservativ side . Han er en interessant og original tenker som norsk konservatisme burde trekke på. Groth er original også med hensyn til hvilke tema han tar opp til debatt. Han diskuterer f.eks. hva * skjønnhet* er, om det går an å definere skjønnhet, og hva det vakre har å bety i arkitekturen og miljøet rundt oss.
Det finnes knapt en annen norsk samfunnsdebattant som har tatt dette viktige temaet opp til diskusjon på denne måten. Han gikk også til felts mot likhetens evangelium med utsøkt ironi, som disse linjene i Aftenposten illustrerer:"..det er ikke lenger forskjell på dumme og begavede,forbrytere og lovlydige,mordere og myrdede, kjeltringer og bra folk. Vi er alle like.."(44).
I motsetning til de gartnerkonservative tør Groth også bruke ordet elite og sogar sette det inn i en biologisk sammenheng:"Man må nødvendigvis forestille seg at elitedannelsen i ethvert samfunn har en opprinnelig årsak, hvor biologiske faktorer har spilt en avgjørende rolle"(45). Og han har tanker om det genetiske forfall som ligner mye på det som Konrad Lorenz ovenfor omtalte som en av moderne sivilisasjons åtte dødssynder:"Når det om kort tid har lykkes å utrydde den biologiske kappestrid mellom individene, vil man bli forbauset over at all kvalitet forsvinner, samtidig som likhet er etablert"(46). Ulykken, ifølge Groth, har vært at rettferdighetstanken har inngått en unaturlig allianse med likhetstanken, med katastrofale følger som vi kan observere idag: "Men langsomt identifiserte rettferdigheten seg med likestillingsbegrepet, og førte til vår heroiske fornektelse av at mennesket bør lystre naturens lov: The survival of the fittest"(47).
Han tar et elegant oppgjør med ideologiske moter som psykoanalysen og marxismen:
"Psykoanalysen, som aldri bevislig har helbredet noen nevrotiker, inngikk snart en mesallianse med samfunnsvitenskapen. Denne illegitime forbindelse ødela den i sin tid aktverdige vitenskap psykiatrien. Av den er det idag bare forvirrede rester tilbake, medikamenter og terapeutisk beroligende pølsesnakk....Marx er forsvunnet, men han har efterlatt seg en umåtelig katastrofe og et filosofisk tomrom. I dette tomrom flyr de svarte fugler fra samfunnsvitenskapen og venstreintelligensen på evig jakt efter rettferdigheten og efter nye underpriviligerte grupper som kan delta i samfunnets omveltninger, i undergraving og sabotasje.."(48).
Groth kritiserer sinnelagsetikken som dominerer
politikk og sogar forskning i dagens Norge:"I våre dager er den moralske hensikt verdifullere enn sannheten, som stadig har tapt prestisje de siste hundre år". Visse tabu-forestillinger skal forskere helst ikke røre ved. Som eksempel på dette nevner Groth de (på 1980-tallet) to kjente professorene Eysenck og Jensen som ble utsatt for fysisk overlast etter å ha offentliggjort artikler som "tar for seg den forbudte forestilling at graden av intelligens er forskjellig hos de forskjellige raser, for ikke å snakke om kjønn.... Hvordan forklarer vi den himmelvide kvalitetsforskjell mellom de mest primitive stammekulturer og den høyeste sivilisasjon? Når det påvises at dype genetiske forskjeller også gjelder de to kjønn, er det klart at grunnen gynger under samtidens likhetsfilosofi"(49).
Henrik Groth konkluderer slik:"Samtidig med likestillingsfilosofien moralske gjennombrudd ser det ut til at naturvitenskapen motsier de herskende politiske og pedagogiske myter. Den skyver miljø og oppdragelse i bakgrunnen, og avviser sosialiseringen som dominerende årsak til vår adferd. Vitenskapen påviser utslagsgivende arvelige forskjeller både når det gjelder kjønn og raser"*(49).
Jeg vet ikke hvor mye Henrik Groth hadde lest av Konrad Lorenz og andre humanetologer og evolusjonshistorikere, men sikkert er det at han er den eneste norske konservative som har tenkt i slike baner.
Hans tanker fortjener som sagt å bli viet mer oppmerksomhet. De var dristige da de ble fremlagt på 1980-tallet. Det er dessverre betegnende for utviklingen at man fortsatt tar en risiko ved å ytre sympati for slike idéer.
I dagens norske media leter man nesten forgjeves etter konservative stemmer. De fleste aviser er såkalt upolitiske; men ligger nesten unntak på den sosialdemokratiske , liberale eller venstreliberale del av skalaen. Av tidsskrifter er "Minerva" eklært konservativ, men inneholder den vanlige liberal-konservative tankemixturen. Det er blitt sagt om Minervas redaktør Nils August Andresen, at hvis han er konservativ så betyr konservativ liberal. Det skal likevel sies at bladet til en viss grad har åpnet spaltene for mer genuint konservative røster, f.eks Robert Scruton.
Ukeavisen Dag og Tid har en god konservativ journalist i Jon Hustad og en ypperlig kommentator i Kai Skagen. Aftenpostens eneste konservative journalist, Ulf Andenæs, gikk av med pensjon i 2015.
Det er dessverre illustrerende at de konservative stemmene og pennene i media kan regnes opp på en hånd. Meningsmålinger bekrefter at det overveldende flertall av norske journalister hører hjemme på venstresiden; dvs er liberale, sosialdemokrater og marxister.
Det er en påfallende mangel på mangfold i norske media. Det motsatte av mangfold er vel enfold? Alle ser ut til å tenke likt; og for å sitere et gammelt tysk ordtak: Hvor alle tenker likt, tenker ingen mye.
I den akademiske verden er det som sagt de aller beste grunner for konservative til å følge med i sosialbiologisk, humanetologisk og genetisk forskning. Fra forskerne selv kan man knapt vente bidrag til samfunnsdebatten, slik f.eks. Konrad Lorenz gav et viktig bidrag med sine bøker. Til dét er norske forskere for forsiktige og feige. De vet at tabubrytere ligger dårlig an. En forsker som har vist mot og gitt alle konservative et solid grunnlag for egne meninger er før omtalte professor Sigurd Skirbekk.
Av yngre samfunnsforskere fortjener Aslak Toje oppmerksomhet. Hans to bøker(50) bør være obligatorisk lektyre for norske konservative ved inngangen til det 21.århundret.
Tilsammen vil dette representere rikere intellektuelle kilder å øse av for den som vil drive konservativ politikk i et nytt århundre; et århundre som ikke ser ut til å ville by på færre utfordringer enn det forrige.
Jeg nærmer meg nå slutten på denne artikkelen.
Leseren vil ha lagt merke til at enkelte temaer er behandlet flere ganger; dette gjelder f.eks.
folket som konservatismens viktigste bevaringsverdige verdi.
Bortsette fra at repetisjon er all lærings moder, så fortjener dette tema behandling fra flere synsvinkler rett og slett fordi det er så viktig, så sentralt. I tillegg har jeg funnet det interessant å konstatere sammenfallet i synet på folket og nasjonen mellom Edmund Burke, vår Høyre-konservative trio, kontinentaleuropeiske konservative som de Maistre og Maurras og moderne naturvitenskapsmenn innenfor humanetologi og evolusjonshistorie.
Forsoningen og fusjonen mellom darwinisme i moderne versjon med konservativ tenkning anser jeg som mitt viktigste bidrag til en sann og virkelighetsbasert konservatisme.
Så har en vennligsinnet kritiker - som har lest gjennom denne teksten - spurt hvorfor jeg på liv og død må kalle de tankene som ovenfor er utviklet for konservatisme. Akkurat dét er for meg ikke et spørsmål om liv eller død. Det er heller et spørsmål om å finne et begrep som er mest mulig dekkende. Jeg har ikke funnet et bedre begrep, og det har heller ikke den vennligsinnede kritiker.
(1) Lars Roar Langslet:Konservatismens historie. Capplen Forlg 1975
Lars Roar Langslet: Konservatisme på norsk. Pax Forlag 2011.
(2)Konservatives Lexikon.
Leopold Stocker Verlag. Graz. Stuttgart 1996.
(3)Det er antagelig logisk at AKP-forfatteren Dag Solstad i et foredrag på Litteraturhuset i Oslo i 2016 gikk til angrep på Duun og prøvde å trekke ned hans forfatterskap, med blant annet den begrunnelse at det var "for norsk"!
(4)Lars Roar Langslet:Konservatisme på norsk.Elleve historiske portretter.
PAX Forlag 2011.
(5)Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse: Konservatisme. Universitetsforlaget 2011.
(6) Jeg bruker konsekvent begrepet innvandrere, selv om mange av de utenomeuropeiske innvandrerne kaller seg flyktninger og asylanter. Alle som har orket seg inn i saken, vet at dette er en del av tåkeleggingen.
(7)Aftenposten og Dagsnytt atten 11.12.2015
(8)Aftenposten 11.6.1988
(9)Lars Roar Langslet:Konservatismens historie, s.30-31
(10) Konservatismens historie, s.67
(11)Røe Isaksen og Syse: Konservatisme,s.11
(12)Ibid. s. 18
(13) Ibid. s.29
(14) Ibid.
(15)Aftenposten 11.11.2016
(16)Langslet:Konservatismens historie,s.32-33
(17) Ibid
(18) Røe Isaksen og Syse:Konservatisme,s.21
(19)Maurras var den intellektuelle leder for den monarkistiske og katolske Action Francaise i Frankrike før 2.verdenskrig.
Mange av medlemmene samarbeidet senere med Vichy-regimet, mens andre sluttet seg til motstandsbevegelsen. Før krigen skal Charles de Gaulle ha stått Action Francaise nær. Bevegelsen hadde en sterk innflytelse på mange franske intellektuelle. Om den skal kalles nasjonalkonservativ eller reaksjonær blir en smakssak.
(20) Jfr f.eks. Stephane Giocanti: Charles Maurras.Le chaos et l´ordre.Paris 2006, s.312ff.
(21)Armin Mohler: Von rechts gesehen. Stuttgart 1974, s.51. I originalversjon lyder sitatet:"weil ein Christ, der es mit dem Christsein ernst nehme, notwendig zu einem Linken werden müsse".
(22) Det som her er skrevet, representerer selvfølgelig en meget skjematisk og idealtypisk fremstilling av de aktuelle ideologier.Men jeg vil påstå at med dette forbehold så er det en riktig beskrivelse av kjernen i de tre aktuelle ideologiers menneskebilde og verdisubstans.
(23) Langslet:Konservatismens historie,s.31
(24) Røe Isaksen og Syse: Konservatisme, s.96
(25)Langslet:Konservatismens historie,s.41
(26) Røe Isaksen og Syse: Konservatisme. s.100
(27) Sigurd Skribekk: Ideologi,myte og tro ved slutten av et århundre. Sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse. Tano Aschehoug Forlag 1999. Den eneste innvendingen jeg har mot Skirbekks bok er at den ligger på et for høyt intellektuelt nivå. Det vil f.eks. dessverre bare være et lite mindretall stortingsrepresentanter og blant folk flest som vil være istand til å ta til seg Skirbekks analyser og vurderinger.
Disse hadde fortjent å bli lagt til grunn for norsk debatt om innvandring, integrasjon og asylpolitikk.
(28) Armin Mohler: Die konservative Revolution in Deutschland 1918-1932.Stuttgart 1972.
(29)Thomas Mann forlot senere denne tankeverdenen, og sluttet seg til liberalismen.
(30) Armin Mohler: Wider die All-Gemeinheiten.Sinus Verlag, Krefeld 1981. s.45
(31) Ibid
(32) Blant de sentrale verk som denne naturvitenskapelig baserte forskningen om mennesket har frembragt skal nevnes:
Konrad Lorenz:
Samme forfatter: Das sogennante Böse. Zur Naturgeschichte der Aggression. Wien 1963
Irenes Eil-Eibesfeldt: Der Mensch - das riskierte Wesen. München 1988.
Samme forfatter: Die Biologie des menschlichen Verhaltens. Grundriss der Humanethologie.
Samme forfatter: Zur Problematik einer multiethnischen Immigrationsgesellschaft. Überlegungen zu Xenophobie und Territorialität(I Ockenfels(Hrsg.): Problemfall Völkerwanderung. München 1994.
(33) Jfr. f.eks.
Professor Sigurd Skirbekk: Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre. Tano Aschehoug 1999, s.323ff.
(34) Dag og Tid, 3.2.2017
(35) Ibid
(36) Skirbekk, s.325
(37) Professor Sigurd Skirbekk: Demografi og innvandringsdebatt. Kronikk i Aftenposten 24.7.2016
(38) Ibid.
(39) Konrad Lorenz: Das sogenannte Böse. Zur Naturgeschichte der Aggression. Wien 1963.
Denne boken utkom på norsk i 1972: Den såkalte ondskap.
Lorenz har også utgitt tallrike andre bøker. Blant øvrige bestselgere er:
Die acht Todsünden der zivilisierten Menschheit, 1973 og Die Rückseite des Spiegels. Versuch einer Naturgeschichte des menschlichen Erkennens,1973.
(40) Det er ikke mulig her å presentere alle som har fulgt i forskningsfotsporene til Konrad Lorenz. Alle kan finne disse navnene ved å gå inn på internett. Jeg vil nøye meg med å anbefale ett sentralt navn, som jeg selv har hatt stor glede av å bli kjent med, nemlig
professor Irenäus Eibl-Eibesfeldt. Han har som Lorenz offentliggort tallrike bøker som også ikke-fagfolk kan forstå. For en god innføring i humanetologien vil jeg anbefale hans bok
Die Biologie des menschlichen Verhaltens, München 1984, som senere er utkommet i flere opplag.
(41) Eibl-Eibesfeldt: Die Biologie des menschlichen Verhaltens,s.409
(42) Sigurd Skirbekk: Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre, s. 343-344
(43)Henrik Groth: Samlede essays og kommentarer. Cappelen 1982
(44) Henrik Groth:"Likhetens skjebne", Aftenposten, 11.3.1980
(45) Henrik Groth:"De venstreradikale og de undertrykte". Aftenposten,10.3.1980
(46) Ibid.
(47) Ibid.
(48)Aftenposten 11.3.1980
(49)Henrik Groth:"Streiftog i egen uvitenhet". Aftenposten,4.mi 1981.
(50)Aslak Toje: Rødt, hvitt og blått - om demokratiet i Europa. Dreyers forlag. Oslo 2012
Aslak Toje: Jernburet. Liberalismens krise. Dreyers forlag. Oslo 2014