Alle og særlig media snakker om menneskerettighetene, om respekt for menneskerettighetene og selvfølgelig om de ustanselige brudd på menneskerettighetene(som i denne teksten av og til blir forkortet til MR). Hvis en varetekstfange holdes innesperret for lenge, så er det angivelig brudd på en eller annen MR. Hvis økonomiske migranter og flyktninger ikke får sånn eller slik behandling, så brytes en MR. Hvis mennesker massakreres og mishandles av den "Islamske staten", så er det også et menneskerettighetsbrudd. Aller siste gang jeg hørte begrepet brukt, var i et radiointervju med noen såkalte "transseksuelle", som mente at det var et brudd på deres menneskerettigheter når offentlige toaletter har "kjønnsdiskriminerende" skilt, dvs når det står "herrer" eller "damer" e.l. på skiltene.
Så hva i all verden er egentlig disse menneskerettighetene som brukes om så vidt forskjellige fenomener og aktiviteter?
Tilsynelatende er de noe som tilhører moderniteten; den historiske perioden som begynte med opplysningstiden og fikk sitt dramatiske uttrykk gjennom den amerikanske og franske revolusjon med tilhørende erklæringer om borgernes medfødte rettigheter.
"Virginia Declaration of Rights" som ble vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia(USA)den 12.juni 1776, er den første erklæringen om menneskerettigheter. Den ble brukt som grunnlag for den menneskerettighetserklæringen som er en del av den amerikanske uavhengighetserklæringen, vedtatt noen uker senere, den 4.juli 1776.
Denne ble i sin tur brukt som modell, eller iallfall som inspirasjon for de som utarbeidet den franske erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter i 1789.
FN
Etter katastrofene og sammenbruddet først og fremst for europeisk sivilisasjon i 1. og 2.verdenskrig ble i 1947 ideen lansert innenfor rammen av FN om en ny "universell erklæring om menneskerettighetene". Men først ble det nedsatt en komite under ledelse av presidentenken Eleanore Rosevelt, som fikk i oppdrag å innhente synspunkter og vurderinger fra " moralske autoriteter" rundt omkring i verden. Siktemålet var å skape et omforent, vitenskapelig grunnlag for den nye erklæringen, som mange hadde store forhåpninger til. Dette lyktes man - nærsagt selvfølgelig - ikke med. Det var et mislykket prosjekt. 150 intellektuelle fra forskjellige land ble anmodet om å å komme med bidrag til det som skulle bli det faglige og vitenskapelig-filosofisk grunnlag for den nye rettighetserklæringen. Dette viste seg umulig; de store intellektuelle kunne ikke bli enig, og sendte inn sterkt sprikende tanker og vurderinger. Den nedsatte komite måtte bare ta til etterretning at de innkomne svar inneholdt uoverstigelige motsetninger. Det ble derfor bestemt at resultatet av denne rundspørringen ikke skulle bli offentliggjort.
Den 10.desember 1948 vedtok så FNs generalforsamling på sitt tredje møte, trass i mangelen på en faglig basis, det som deretter er gått inn i historien som Menneskerettighetserklæringen. En rekke FN-konvensjoner bygger på erklæringen. Tilsammen må disse tekstene utgjøre FNs mest siterte og brukte dokumenter. I europeisk sammenheng har Europarådet og dets institusjoner i Strasbourg med tilhørende menneskerettighetskonvensjon ytterligere bidratt til å styrke MRs prestisje og tilnærmet sakrosankte status.
Særlig fra 1970-årene begynte MR å invadere andre internasjonale organisasjoner, for deretter å spre seg som en farsott til hele verden
Hvis noen i dag påstår at det i en gitt sak foreligger "brudd på menneskerettene", er det ingen som vil finne på å svare at det kan da ikke være så farlig. Nei, da vil de det gjelder, forskremt løpe rundt i et forsøk på å bevise at intet menneskerettsbrudd foreligger, eller alternativt beklage på det sterkeste at noe så forferdelig har skjedd.
Som leseren vil forstå, har bloggforfatteren en sterk skepsis til den status de såkalte menneskerettighetene har fått, og den måten de brukes på i samfunnsdebatten.
Mitt inntrykk er at alle snakker om menneskerettighetene , men at få vet mye om hva de snakker om. Min påstand er at menneskerettighetene ikke kan ansees som overordnede og objektivt gyldige prinsipper og rettsregler; som en slags hellige normer hevet over debatt.
Min påstand er tvertimot at de er uttrykk for en ideologi , et politisk ståsted og bygger på et ideologisk begrunnet menneskesyn. Det er en
-isme på linje med andre -ismer.
Menneskerett-ismen er ikke mer overordnet og objektivt gyldig enn sosialismen, liberalismen og andre ismer.*
Denne påstanden skal jeg forsøke å begrunne i det følgende.
En ideologi, en politisk overbevisning har det til felles med religion at den bygger på tro, på en oppfatning og en verdensanskuelse som ikke lar seg bevise, motbevise eller underbygge gjennom vitenskaplige metoder(1).
Det er derfor illustrerende at både den amerikanske uavhengighetserklæringen og FNs menneskerettighetserklæring av 1948 åpner med en trossetning:
I den amerikanske erklæringen heter det:"Alle mennesker er født like og er av Skaperen utstyrt med visse uantastbare rettigheter".
I FN-erklæringen er Skaperen utelatt, men troen er like sterk:
" Alle menneskelege skapninger er født frie og like med samme verdighet og samme retter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet".
Hvordan skal vi forstå denne høytflyvende svadaen?
La oss komme oss ned på bakken og heller kaste et blikk på virkeligheten.
Da ser vi for det første raskt at ingen mennesker er født like. Vi er tvertimot alle født ulike, med ett eneste unntak: Eneggede tvillinger. Bortsett fra dette ene og sjeldne unntaket er vi alle ulike fra fødselen av, til og med innenfor en søskenflokk er ulikhetene ofte store. Ethvert menneske med sansene i behold vil altså måtte si enig i at postulatet om menneskenes medfødte likhet er ukorrekt. Dette er jo så innlysende klart og trivielt at man må spørre seg hvorfor og hvordan en påstand som åpenbart strir mot virkeligheten, kan ha blitt satt på papiret - til og med i et så viktig dokument. Kan det være slik at det menes noe annet enn det som faktisk står? Menes det kanskje at menneskene er født med samme rettigheter? Men det er jo også feil. Alle vet at en pike i Saudi Arabia og en i Norge ikke er født med samme rettigheter. Eller menes det kanskje at alle mennesker burde vært født like? Nei, de kan jo umulig mene at verdensbefolkningen burde bestå av identiske individer. Eller kan meningen være at alle mennesker burde være født med like rettigheter?
Men uansett hva som menes, hvorfor kommer ikke det som menes til uttrykk, klart og presist?
Like uklart er begrepet menneskenes "verdighet". Når vi hører om et menneske som oppfører seg verdig eller med verdighet, får vi gjerne assosiasjoner om elegant stil, korrekt atferd, rolig overlegenhet i væremåte. Men det kan umulig være i den betydningen verdighet er brukt i menneskerettighetserklæringene. I virkelighetens verden er det på ingen måte slik at alle mennesker oppfører seg "verdig". Og noe mindre verdig og elegant enn et blodig og slimete, nyfødt menneskebarn kan vanskelig tenkes.
Begrepet verdighet er på ingen måte nytt. Det går iallfall tilbake til romerriket, men her hadde det en helt annen betydning. Det latinske ordet for verdighet , dignitas, er noe som bare få og utvalgte hadde gjort seg fortjent til. Det er ikke noe alle og enhver ble beæret med, til og med fra fødselen. FN-MR-erklæringen må altså ha ment noe helt annet, men hva?
Kan de kanskje ha ment at alle mennesker som fødes, er likeverdige(hva nå det måtte bety)? Men hvis det er meningen, hvorfor skrives det ikke?
Om mulig enda mer tunga-ut-av-vinduet er formuleringen om at vi "alle er utstyrt med fornuft og samvittighet". I den utstrekning man kan kommentere noe slikt, så må det være at mht. fornuften er den porsjonert ut i meget ulike mengder fra individ til individ. Og når det gjelder "samvittigheten"? Den finnes vel i like mange varianter som stjernene på himmelen. Men hva så?
Man forstår bedre hvorfor de 150 ledende intellektuelle i sin tid ikke greidde å samle seg om et omforent faglig-vitenskapelig grunnlag for MR-erklæringen.
Men resultatet ble altså språklige luftballonger uten mening.
Francis Fukuyama
La oss derfor heller konsultere en kjent politisk filosof og menneskerettighetsforsvarer eller kanskje rettere:-forkjemper. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama ble internasjonalt berømt eller kanskje heller beryktet, da han etter kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa erklærte liberaldemokratiets og menneskerettighetenes endelige seier, og menneskehistoriens avslutning.
Jeg har vært spesielt interessert i hvordan Fukuyama forklarer og etablerer grunnlaget for menneskerettighetene, og har funnet frem til en tekst hvor han gjør nettopp dette(2). Her skriver han blant annet:"All seriøs diskusjon om menneskerettighetene må i siste instans bygge på en visjon om endemålet eller målsettingen for menneskelig eksistens, og dette må i sin tur bygge på en oppfatning ("a concept") om menneskets natur".(3)
Og videre: "Tilstedeværelsen av en ensartet menneskelig natur som deles av alle innbyggere i verden, kan , ihvertfall i teorien, bidra med et felles grunnlag for utviklingen av de universelle menneskerettighetene"(4).
Dette er en nyttig klargjøring av det som sannsynligvis gir et godt bilde av reflekterte menneskerettighetstenkeres tenkemåte. Men Fukuyamas formuleringer bidrar ikke til en klargjøring av substansen, av det reelle innholdet i grunnlaget for MR-tenkningen.
Som enhver student som har tatt forberedende filosofi, vet, foreligger det ingen enighet om hva som er den menneskelige natur. Eller for å si det på en annen måte: Kommunismens sammenbrudd har ikke frembragt noe felles menneskesyn tvers over ideologiske, geografiske eller vitenskapelige grenser.
Marxistene , liberalerne, fascistene, konservative ,kristne - har fortsatt helt ulike oppfatninger om menneskenes natur. Hvis man velger en historisk tilnærming, og ser på hvordan tenkningen har vært i ulike perioder, så avtegner det seg et viktig skille mellom vektlegging av individer som del av et organisk fellesskap og individer løsrevet fra det samme fellesskap. For antikkens tenkere var det selvfølgelig at individene var til for å tjene et gitt fellesskap. Det samme menneskebilde finner vi hos de norrøne sagaforfatterne. Ætten og samfunnet setter rammene; og avgjør "domen over daudan kvar". Ideen om individets grenseløse frihet og rett til å forfølge sine egne interesser, lyster og behov er i høyeste grad et uttrykk for modernitetens og opplysningstidens tenkemåte fra 1600-1700-tallet og fremover. Blant ideologiene er det liberalismen som står mest konsekvent for denne vektlegging av individet og dets rettigheter. Særlig viktig i denne sammenheng er engelskmannen John Locke, også kalt liberalismens far. Hans teori om "tabula rasa" ( dvs at menneskene blir født som ubeskrevne blad) og om "samfunnskontrakten", og hans vektlegging av individet som grunnlag for alt samfunnsliv, har hatt sterk innflytelse over senere liberale tenkere og politiske praktikere. Spesielt viktig for det tema som her diskuteres, var hans innvirkning på de amerikanske revolusjonsfedre og den amerikanske uavhengighetserklæring, og dermed den senere franske MR-erklæring av 1789.
Opplysningstiden bragte imidlertid ikke bare med seg tanker om individets "frihet og likhet". Den
avlet også de moderne naturvitenskapene, som gjenoppdaget og bygget videre på antikkens store tenkere. Forskningen omkring menneskets biologiske natur, som har gjort store fremskritt ikke minst de siste tiår, har vist stadig tydeligere at naturen er lite egalitær. Den har vist at menneskene på ingen måte er født som ubeskrevne blad; som en "tabula rasa",men tvertimot kommer til verden med ferdig utformede og vidt forskjellige arveanlegg. Den har også vist at både blant dyr og mennesket er det ikke individet som er grunnlaget for samfunnet, det kollektive, men det er det kollektive samfunnet som er grunnlaget for individets eksistens.
Darwin så det på samme måte som Aristoteles: Mennesket er et sosialt vesen.
Fukuyama-sporet fører altså et stykke videre oppover i det tåkefylte landskapet som særpreger MR-tenkningen. Noe klart utsiktspunkt fra noen klarværstopp har vi imidlertid ennå ikke fått.
Naturrett
Et annet spor kan være naturretten. I oppslagsverk finner man under "menneskerettigheter" nesten alltid henvisninger til naturretten.
Hva er dette for en skapning ?
I et oppslagsverk (5) heter det at "naturrett, en rettslære som hviler på den forestilling at pga sin natur og naturens orden og lovmessighet har mennesket visse opprinnelige og alminnelige retter og plikter. I antikken er denne tanke klart antydet hos stoikerne som hevdet at at alle skrevne lover hentet sin gyldighet fra naturens ordning"
(Det er denne forfatter som har satt deler av teksten i kursiv). Ikke bare stoikerne men også Aristoteles - kanskje oldtidens største tenker - argumenterte for naturretten. Moderne menneskerettstilhengere bruker dette som grunnlag for å påstå at det er en logisk sammenhengende utvikling fra antikkens naturrettsoppfatning via senere kristen fortolkning av naturretten (særlig Augustin og Thomas Aquinas) til moderne samfunnsfilosofer som Hobbes og Locke.
Men her tar de etter alt å dømme feil. Det kristne naturrettssyn, med sin universalistiske oppfatning av naturretten som noe grenseoverskridende og grenseløst, innebar et radikalt brudd med den klassiske tenkemåte. For antikkens grekere var ikke retten eller loven en samling av regler og normer basert på moral, men var et redskap, et middel for å skape balanse og harmoni i relasjoner mellom mennesker i et gitt samfunn. På samme måte tenkte romerne. F.eks. sier Cicero (om sivilretten):"Denne har som siktemål å skape god balanse mellom borgerne i en rimelig fordeling av byrder og fordeler, basert på lovene og sedvanene(6).
Eksperter på antikkens rettstenkning kan fortelle oss at innenfor denne tenkning er det hverken plass for grenseløs universalisme eller subjektivisme. En subjektiv rett, dvs en rett som skulle være knyttet ene og alene til det enkelte individ - slik Augustin og senere moderne samfunnstenkere la til grunn - var utenkelig for klassisk tradisjon. For denne tenkningen var retten for individet alltid knyttet til individet som del av en gitt sosial og naturlig orden. Som den franske forskeren og ekspert på antikken,Jean-Pierre Vernant, skriver: "Antikkens grekere ville stått fullstendig fremmed overfor ideen om et frittstående individ, som skulle inneha universelle rettigheter, uavhengig av nasjonal rett"(7).
Denne oppfatningen av retten og individet gikk altså hånd i hanke med at det gamle Hellas mer enn noen annen nasjon i oldtiden har æren for utviklingen av folkestyret og begreper som frihet og rettsstat. Likhet for loven og like politiske rettigheter gjaldt i det gamle Hellas selvfølgelig bare for de frie, greske borgerne.
Augustins og dermed kristendommens
utroping av hvert enkelt menneskes enestående verdi innebar et radikalt brudd med denne antikke tenkning.
Dette førte til at hver kristen egentlig,logisk opphørte å primært være del av en sosial og politisk enhet. Tvertimot må hver kristen oppfatte seg selv som en egen enhet, i siste instans ansvarlig bare og direkte overfor Gud. Her finner vi kimen til individets moderne friheter,som ofte har stått i motsetning til Staten, og som skapte grunnlaget for de senere menneskerettighetene. Når oppslagsverkene forteller oss om at nåtidens menneskerettigheter har røtter tilbake til antikkens tenkere, så er det i beste fall en sannhet med kraftige modifikasjoner.
Dermed er vi vel kommet litt lengre oppover i landskapet i vårt forsøk på en avklaring av det filosofiske grunnlaget for MR. Eller kanskje er vi kommet opp på et høyere nivå av forvirring.
Kristendom og menneskerettighter
Nå skal jeg gå videre på det spor som jeg ovenfor allerede har vært inne på, nemlig det religiøse. Store kristne tenkeres innvirkning på naturrett og dermed MR er blitt nevnt. Jeg har også vært inne på de religiøse overtonene i Menneskerettghetserklæringen av 1948, og den amerikanske "Declaration of Rights" av 1776 (den første MR-erklæring i moderne tid) som uttrykkelig viser til "Skaperen".
Hva er egentlig forbindelsen mellom kristendommen og det menneskesyn som ligger til grunn for menneskerettighetene?
Troen på en eneste Gud åpner for at man anser - må anse - alle mennesker på denne jord som Guds barn. Følgelig blir "nesten", som vi skal "elske som oss selv", ikke bare våre nærmeste slektninger, naboer eller sogar landsmenn, men alle mennesker på kloden. Fra denne naturstridige og menneskenaturstridige ideologien er blitt utviklet drømmen om en forenet "menneskehet", som lever etter samme lov, med identiske rettigheter og plikter. Kjerne-ideen er at alle mennesker over alt på denne jord har de samme rettigheter fordi i grunnen er de alle helt like, de er de samme.
På grunn av de antikristelige overgrepene under den franske revolusjon, var særlig den katolske kirken en periode sterkt anti-revolusjonær, og skeptisk til ideene fra den amerikanske og franske revolusjon. Således fordømte Pave Pius VI i 1791 uttrykkelig revolusjonens erklæringen om borgernes rettigheter av 1789, og betegnet dem som "stridende både mot religionen og samfunnet". Fra slutten av 18.hundretallet begynte imidlertid den katolske kirke å snu. Og allerede før 2. verdenskrigen var snuoperasjonen i stor grad fullført. Man kan kanskje si at kirken oppdaget den nære sammenhengen og slektskapet mellom den universelle,individbaserte kristendommen og de like universelle, individbaserte og sekulære menneskerettighetene. I 1963 erklærte pave Johannes XXIII at de universelle menneskerettighetene fra 1948 representerte et positivt skritt mot " en politisk-rettslig organisasjon for verdenssamfunnet". Tre år senere uttalte pave Paul VI at " å snakke om MR, er å ta opp et menneskehetens fellesgode". I 1974 holdt samme pave en tale til FNs generalforsamling der han presiserte: "Den Hellige Stol gir sin fulle moralske støtte til idealet som er nedfelt i den universelle
(MR-)erklæringen, og til den fortsatte fordypning av menneskerettighetene som erklæringen sikter mot". Og endelig pave Johannes-Paul II, som i 1979 erklærte at " den universelle menneskettighetserklæringen er en milepæl på menneskeslektens lange og kronglete vei".
Vi kan altså konstatere et sammenfall mellom kristendommens universalistiske menneskesyn og MR-ideologiens - menneskerettismens - universalisme.
Hva er galt med universalisme?
Det som er galt med universalistisk tenkning og praksis er at denne vil se bort fra og forsøke utviske alle eksisterende forskjeller i verden - mellom folk, nasjoner, kulturer, og dermed mellom individer. Ved kun å fokusere på individets rettigheter, angriper man implisitt kollektivenes(folkenes,statenes,nasjo-nenes) rettigheter, noe som i sin tur vil slå negativt tilbake på de individene som tilhører de aktuelle kollektiver. En konkret illustrasjon på dette er den franske revolusjon, hvor en av lederne (Clermont-Tonerre) uttalte at " alt vi nekter jødene som nasjon, vil vi gi dem som individer".
Menneskerettighetenes historie har vært preget av en vedvarende konflikt med og kamp mot menneskeslektens mangfold, slik denne kommer til uttrykk gjennom myriaden av forskjellige politiske systemer, religiøse tradisjoner og kulturelle verdier.
Fra MR-kritisk hold utenfor Europa ,f.eks.i muslimske land, hevdes det at problemet med MR bunner i at det kirken og MR-forkjempere oppfatter som universelle verdier, egentlig er vestlige, europeiske verdier. MR-universalismen er kanskje bare en oksidentalisme?(8).
Dette er etter min mening en misforståelse. Som jeg har forsøkt å vise i denne teksten er menneskerettighetene uttrykk for en liberal, universalistisk og kristen ideologi. Denne ideologi har sterke europeiske røtter, men ikke bare: Kristendommen er i utgangspunkt ikke en europeisk oppfinnelse. Og liberale, universalistiske verdier er på ingen måte ensbetydende med europeiske verdier. Tvertimot har historisk sett menneskerettighetene vært møtt med kritikk både fra den europeiske høyresiden(de Maistre, Bonald,Burke, Disraeli, Carl Schmitt) og venstresiden (Marx m.mangefl.) Når menneskerettighetene idag oppfattes som vestlige, så må det være fordi liberalismen de siste tiår har fått lov til å overta det åndelige hegemoni i den vestlige verden. Vestlige marxister er blitt sosialliberale, og de konservative og nasjonalkonservative er blitt liberale eller "liberalkonservative".
Hvorfor er jeg kritisk til menneskerettighetene? Hva er problemet?
Menneskerettighetene har skapt flere alvorlige problemer, uten at det er lett å se hvilke positive virkninger de skulle ha hatt.
Den minst alvorlige negative konsekvensen av MR er kanskje at den har devaluert verdien av internasjonale avtaler mellom stater, og har gjort løgnen til en institusjonalisert del av internasjonalt samkvem. Hvilke andre ord skulle man ellers velge, for å karakterisere den situasjon at alle FNs p.t. 193 medlemsland tilsynelatende har forpliktet seg til MR-erklæringen og de mange øvrige MR-avtaler, samtidig som de på hjemmebane bryter de fleste av disse reglene hver eneste dag. Dette kan sammenlignes med nasjonale lovregler som nesten alle ignorerer. Slikt fører til forakt for loven og for rettsstaten. En mer nærliggende sammenligning ville kanskje være om man var medlem av en klubb hvis regler for medlemskap man konsekvent ignorerer.
En ting er at FN-medlemskapet til all verdens uhumske diktaturer og despotier tolereres kritikkløst av øvrige medlemsstater. Enda verre er at verstingene ofte gis ledende roller i de sentrale MR-organer, som MR-kommisjonen i Geneve.
Spillet om MR blir på denne måten et tomt og hyklersk rituale, hvor alle deltar i hykleriet.
Hykleri og løgnaktighet kan man likevel leve med. Det har alltid vært en inngrodd del av internasjonal politikk.
Langt verre er det at menneskerettighetene brukes stadig mer aggressivt som et våpen i den internasjonale maktkampen. Jeg tenker her spesielt på de "humanitære" militæraksjoner, hvor stater eller grupper av stater, uht. interne brudd på menneskerettigheter, går til krig mot andre stater. Nylige og groteske eksempler på slik MR-begrunnét krigføring er angrepet på Irak i 2003 og på Libya i 2011. Nettoresultatet i begge land er hundretusenvis av tapte menneskeliv og langt verre leveforhold for den gjenværende befolkningen enn det de hadde før de "humanitære" angrepene. Den vestlige militæraksjonen mot Afghanistan i 2001 var i utgangspunktet ikke begrunnet med MR-brudd, men derimot med at NATOs solidaritetsforpliktelse(Atlanterhavs-paktens art.5) ble utløst ved Al Kaidas angrep på USA 9.11.2011. Men dette legitime utgangspunktet ble snart forlatt til fordel for den avsindige forestilling at man skulle bygge demokrati og respekt for menneskerettigheter i Afghanistan. Når Al Kaida ikke lot seg nedkjempe, og Bin Laden ikke lot seg oppspore, måtte man jo finne andre oppgaver for å sysselsette de mange tapre kvinner og menn i uniform. Norske soldater deltok som kjent også i dette militære MR-prosjektet. Til å begynne med talte norske politikere fornuftig nok om nødvendigheten av at Norge oppfylte sine NATO-forpliktelser. Men etter noen år(!) fikk vi høre at norsk militært personell stod i Afghanistan for bl.a. å bidra til at aghanistanske piker fikk skolegang! Unge norske kvinner og menn skulle altså være beredt til å ofre livet for at et muslimsk land i Sentral-Asia skulle gjennomføre likestilling mellom kjønnene, og spesielt retten for kvinner til utdannelse - slik MR-prinsippene så vakkert foreskriver! Kanskje var det meningen at de også skulle kjempe og dø for kjønnsnøytrale skilt på toalettdørene?
Resultatet i Afghanistan er det samme som i Irak og Libya: Ødelagte samfunn, store tap av menneskeliv, sterkt forverrede levevilkår for de som har overlevd det som etterhvert ble en MR-invasjon og -okkupasjon.
Sterke krefter i vestlige land har presset på for å få i gang en lignende MR-intervensjon i Syria, men hittil har heldigvis ingen våget seg inn i denne hengemyren. Men det er høyst sannsynlig at de som satte i gang borgerkrigen i Syria, gjorde det i tillit til at Vesten ville komme til "hjelp" på samme måte som Vesten hadde gjort i Irak og Libya. Slik sett bærer MR-ideologien et medansvar også for katastrofen i Syria.
I tillegg til den katastrofe som MR-intervensjonene har etterlatt i de land som har vært utsatt for dem, har de hatt også hatt en negativ innvirkning på maktbalansen innenfor den muslimske verden. De har styrket fundamentalistisk Islam slik den praktiseres i land som Saudi Arabia, og svekket sekulære muslimstater, som Sadam Hussein, Ghadaffi representerte, og Assad fortsatt representerer - så lenge det varer.
Etter tredveårskrigen 1618-1648 ble de førende stater i Europa enige om Westfalerfreden, som nedfelte som et hovedprinsipp forbud mot innblanding i andre nasjonalstaters indre anliggender. Denne avtalen kom i stand på grunnlag av de erfaringene Kontinental-Europa hadde gjort i en av de blodigste kriger som har hjemsøkt vår verdensdel. Religiøse kriger og borgerkriger er som kjent de verste konflikter som finnes, og 30-årskrigen var begge deler. Westfalerfreden har ikke hindret kriger mellom europeiske stater, men nevnte prinsipp hindret i en lang periode etter 1648 mange unødvendige konflikter fordi innblanding i interne forhold var gjort folkerettsstridig. Et viktig utgangspunkt for Westfalerfreden var at fienden i en krig er en motstander, men han representerer ikke den absolutte ondskap. Målet for en krig blir derfor kun å beseire motstanderen, fienden, men ikke ødelegge og utrydde ham.
De moderne ideologiske krigene har overtatt stafettpinnen etter réligionskrigene. Det begynte med de franske revolusjonære, som uten hensyn til alder eller kjønn, skyldig eller uskyldig massakrerte den kontrarevolusjonære befolkningen i Vendee-regionen i 1793. Og det kulminerte med de totalitære krigene i det 20.århundre. De siste tiårene har de "humanitære krigene" tatt opp igjen denne blodige tradisjonen, med de konsekvenser som er beskrevet.
Den nye MR-baserte intervensjonismen i global målestokk, som har overlatt rollen som internasjonalt politi og skarpretter til et uklart "verdenssamfunn", åpner dørene for en endeløs serie med kriger og konflikter. Potensialet for at dette kan trekke stormaktene inn i en krig dem imellom, er også åpenbart tilstede, slik den aktuelle borgerkrigen i Syria demonstrerer.
Fordi kun de største militærmaktene er i stand til å iverksette MR-intervensjoner i større skala,vil MR-intervensjonismen nødvendigvis også styrke de samme stormaktene på bekostning av mindre land, slike som Norge. Allered statsrettsfilosofen Carl Schmitt sa at "humanisme i internasjonale forhold er et ideologisk instrument som er særlig nyttig for imperialistisk ekspansjon".
Menneskerettigheter er en moderne form for imperialisme: De som vil belære andre om MR gjør dette fra en posisjon av bedrevitende overlegenhet. Den som vil belære, vet bedre en stakkarane der nede.
Den lærdom vi kan trekke av de humanitære intervensjonene så langt er m.a.o. at alternativet til de mange autoritære, korrupte og brutale regimer rundt omkring i verden ikke er perfekte demokratier etter vestlig modell, men tvertimot enda verre regimer, enda verre forhold. Saddam Husseins Irak var autoritært og brutalt, men under dette regimet hadde den irakske befolkningen det bedre enn den har det i dag. Det samme gjelder Libya før og etter Ghadaffi. Og man kan uten vansker forestille seg hvordan det blir i Syria hvis man lar IS og beslektede grupp vinne krigen.
Demokrati og menneskettigheter
Disse to begrepene brukes om hverandre, som om de var siamesiske tvillinger eller synonymer. "Den fullstendige demokratiseringen av Europa," uttalte FNs generalsekretær,Perez de Cuellar i 1990," er en bekreftelse på menneskerettighetserklæringens universelle karakter". Ovennevnte Francis Fukuyama ser disse som to sider av samme sak.
Etter min og andres mening er dette for lettvint. Forskjellene er viktige. For det første tilhører demokratiet de politiske doktriner, mens MR er en juridisk og moralsk doktrine. Den som ikke har forstått hva denne forskjellen går ut på, bør begynne med å lese Carl Schmitts(i volum lille) klassiske verk "Der Begriff des Politischen". I egenskap av å være et politisk regime vil demokratiet forsøke å begrense, dvs trenge tilbake alt som ikke er demokratisk. MR-doktrinen derimot vil forsøke å begrense de politiske prerogativer. En annen viktig forskjell er, som nevnt tidligere, at menneskerettighetene tar utgangspunkt i - kan bare ta utgangspunkt i. - et abstrakt,universelt individ. Demokratiet eller folkestyret derimot kan bare ta utgangspunkt i sine egne borgere. Demokratiet kan f.eks. gi stemmerett bare til egne borgere, ikke til ethvert individ. MR-ideologiens individ står egentlig i et motsetningsforhold til samfunnet det lever i. Staten er en potensiell fiende, helt i samsvar med klassisk liberalisme slik John Locke utformet den.En borger derimot deltar i valget av statens ledere, det er hans stat.
Hva er alternativet til menneskerettighetene?
Den som har greidd å lese denne teksten så langt, vil kanskje ha fått inntrykk av at jeg er tilhenger av et relativistisk syn på MR. Dvs. at jeg skulle mene at det ikke finnes gode og dårlige rettigheter, og at det ikke spiller særlig rolle hvilke rettigheter som er de rådende i et gitt samfunn.
Det er imidlertid ikke dét som er mitt syn. La meg derfor forklare litt nærmere hva jeg ser som alternativet til menneskerettighetene.
Mitt utgangspunkt er menneskenes, samfunnenes, kulturenes ulikhet. Og denne ulikhet og dette mangfold er noe vi skal ha respekt for, og se som et gode og ikke som et problem.
Dette er ikke en relativistisk holdning men en pluralistisk*. Jeg mener ikke at alle kulturer har samme verdi, fordi for meg har min kultur høyest verdi; er det høyeste gode. Men i dette ligger også min aksept av at for andre er deres kultur deres høyeste gode. En slik holdning vil jeg si gir uttrykk for pluralisme ikke relativisme.
Det følger av denne holdning at vi må godta at et gitt samfunn pga dette samfunns kulturelle, historiske og sosiale rammebetingelser ikke kan tvinges til å utvikle seg i en gitt retning. For å ta et aktuelt eksempel: Når det rent faktisk er slik at Islam og flertallet av muslimer anser homoseksualitet som synd, så er det i beste fall uklokt og i verste fall en provokasjon når vestlige MR-forkjempere forlanger at muslimske land må slutte med diskriminering av seksuelle minoriteter. Ikke bare Islam men også ortodoks kristendom oppfatter homoseksualitet og andre seksuelle avvik som synd. Hvor klokt har det derfor vært når EU i sine forhandlinger med ortodokse land, dvs Romania og Bulgaria, Ukraina og Moldova, har presset igjennom krav om at disse landene må akseptere og iverksette lovgivning som beskytter seksuelle minoriteter?
Et annet eksempel på en pluralistisk holdning kan være praktiseringen av presse- og ytringsfrihet. I et sekularisert, vestlig land som Norge må nærmest ubegrenset ytringsfrihet være obligatorisk. Begrensninger i pressefriheten i Vesten er det hovedsakelig ytringer på den politisk ukorrekte høyreside som møter. Noen av meningene som er fremlagt i nærværende tekst, vil sikkert noen mene er over grensen. Men med dette (ikke uviktige)unntaket er presse- og ytringsfrihet i Vesten ganske vid. Men jeg har ingen problemer med å godta at land med andre kulturer og mer levende og sterke religioner, har flere begrensninger rundt denne rettigheten. I Norge må det være fritt frem for media og andre til å fornærme profeten og alt som hører til. Men hvorfor skal det insisteres på samme type ytringsfrihet i Saudi Arabia, Iran og mange andre land?
Kort og godt må vi akseptere at de kulturelle, sosiale og naturgitte forhold gjør menneskerettighetspresset til en unnødvendig belastning overfor mange land.
Vi må akseptere at et menneske bare kan ha rettigheter innenfor en gitt politisk ramme;med de økonomiske og sosial-historiske begrensninger som hersker i alle samfunn. MR-postulatet om f.eks. at "alle har rett til arbeid, alle har rett til utdannelse" har aldri gitt arbeid eller utdannelse til noen.
Hvis disse abstrakte og nærmest latterlige MR-kravene ble formulert som et mål og en forpliktelse for statene , hadde det gitt litt mer mening, selv om den praktiske nytten likevel ville ha vært minimal.
Man kan altså på ingen måte tolke mitt syn slik at alternativet til de universale MR er at man må godta ethvert despoti, enhver undertrykkelse i religionens eller kulturens navn.
Det som det dreier seg om, er å få forståelse for at forsvaret av friheten, og kampen mot alle former for despoti og undertrykkelse er et fundamentalt politisk spørsmål, og som derfor bare kan løses politisk og innenfor en politisk ramme. Man bør legge bak seg MR-abstraksjonene, hele den juridiske sfæren og det moralfilosofiske tankespinnet;og rette søkelyset direkte på den politiske makten. Fordi det dreier seg om å skape grenser for enhver politisk maktinstitusjon; ikke pga at abstrakte individer skal sikres ubegrensede rettigheter, men fordi et samfunn hvor det hersker despoti er et dårlig politisk system for borgerne av dette samfunnet. Retten til motstand mot undertrykking kan og bør ikke legitimeres med medfødte rettigheter basert på "verdighet" og likhet, men bør bygge på et legitimt krav til de politiske myndighetene om respekt for samfunnsmedlemmenes frihet.
Med andre ord bør menneskene være frie , ikke fordi de "har en rettighet", men fordi et samfunn hvor de grunnleggende friheter blir respektert er politisk bedre - og moralsk å foretrekke. - enn et samfunn hvor de ikke blir respektert.
I Norden og i Vesten generelt behøves ingen hjelp fra menenskerettigsdokumentene for å vite hva frihet er. Antikkens Hellas var det første samfunn hvor friheten ble proklamert å være et samfunnsgode. Og den romerske historikeren Tacitus skrev med overraskelse og beundring om germanernes frihetsbaserte samfunn. De valgte til og med sine konger! Og hvis kongene ikke dugde, så vistes ingen nåde. Kong Domalde ble blotet da han ikke gav sveane gode avlinger. Slikt er et bedre forbilde for ufrie samfunn rundt omkring i dagens verden enn de abstrakte og individualistiske menneskerettighetserklæringene.
++++++++++++++++++++++++++++++++++
(1) Det faktum at de totalitære ideologiene mener å bygge på vitenskap - den "vitenskapelige marxismen" og "rasevitenskapene" - forandrer ingenting ved at kjernen i nettopp disse ideologiene er kvasireligiøs. De har begge en tro; troen på hhv. det klasseløse samfunnet og det raserene folkefellesskapet.
(2)Francis Fukuyama: "Natural Rights and Natural History" i The National Interest. New York 2001
(3) Ibid,s.19
(4) Ibid,s.24
(5) Store Norske Leksikon
(6) Sitert fra verket "De oratore"
(7)Avisen "Le Monde", 8.6.1993
(8) Oksidenten, dvs Vesten, (Vest-)Europa.