Osswald Spengler
I Store Norske Leksikon kan man lese følgende korte tekst om Oswald Spengler: "Oswald Spengler var en tysk filosof. Spengler virket en tid som matematikklærer i München, og livnærte seg deretter som fri skribent. Spengler er mest kjent for sitt verk Der Untergang des Abendlandes (2 bind, 1918-1922). Her fremsetter han sitt organiske kultursyn og sin sykliske historieoppfatning. Han mener at kulturformene gjennomløper de samme faser som levende vesener gjør: Ungdom,blomstring og forfall. Den europeiske kulturs alder kan derfor fastslås ved å sammenligne samtidsfenomener med paralleller i for eksempel gresk kultur. Sammenligningen viser at Europa har nådd den tilstivnede sivilisasjonsfase og står foran undergangen. Spenglers historiesyn innebærer troen på at biologiske krefter,"den organiske skjebnenødvendighet", spiller en større rolle for historisk utvikling enn idéer. Humanisme,menneskerettighetr og pasifisme vurderer han ikke høyt. I den urolige tiden etter den første verdenskrig ble Spenglers irrasjonalisme mottatt med begeistring, og selv så han en mulighet for Vestens fornyelse i nasjonalsosialismen. Det historiesyn som ligger til grunn for hovedverket, forutsetter imidlertid at forutsigelse av fremtidens historie er vitenskapelig mulig, noe som i dag avvises av de fleste faghistorikere og vitenskapsfilosofer. På norsk finnes Mennesket og teknikken".
På norsk har vi et uttrykk som heter fort og gæli og det passer godt på denne teksten, som er nettopp dét. Det virker som den er skrevet fort, og selv om den er kort, inneholder den flere grove feil. Spengler selv ville bla.a. ha avvist på det sterkeste at hans tankebygg var preget av "irrasjonalisme", og at han "så en mulighet for fornyelse i nasjonalsosialismen". Teksten er en illustrasjon på at Oswald Spengler ikke lenger oppfattes som en viktig samfunnsfilosof i norske intellektuelle miljø..
Dette skjeve bildet skal jeg i det følgende prøve å rette opp. Jeg vil sette søkelyset på de mest sentrale idéer hos Spengler, først og fremst i Untergang des Abendlandes. Dette kan nødvendigvis ikke bli noe mer enn noen punktvise og begrensede blikk inn i dette enorme forfatterskapet og tankebygget. Jeg vil videre se litt på hvordan Spengler og hans tenkning ble mottatt og vurdert i hans egen samtid og frem til vår tid. Deretter vil jeg se på den utbredte oppfatning om at Spengler stod nasjonalsosialismen nær. Dernest vil jeg diskutere hans politiske idéer. Og til slutt vil jeg diskutere om Spenglers tankebygg har krav på interesse eller har noen "nytteverdi" i vår egen tid.
Spenglers ytre livsforløp er kort fortalt: Oswald Arnold Gottfried Spengler ble født i 1880 og døde i 1936. Etter å ha studert matematikk, naturvitenskap og filosofi, ble han i 1904 dr.phil. ved Universitetet i Halle på en avhandling om Heraklits filosofi . I 1905 begynte han å arbeide som lektor, men mislikte skolearbeidet, og fikk et nervesammenbrudd. I 1906 arbeidet han likevel videre som lektor ved et gymnas i Hamburg, hvor han visstnok var meget populær blant elevene, pga sine improviserte foredrag utenom pensum(1). En arv fra moren gjorde ham økonomisk i stand til å forlate sin stilling som lektor, og resten av sitt relativt korte liv levde han som uavhengig skribent og etterhvert forfatter i München.
Da han døde i 1936 var han altså bare 56 år gammel. Hans litterære produksjon var imidlertid imponerende både hva gjelder omfang, intellektuelt nivå og originalitet. I tillegg til det voluminøse hovedverket Untergang des Abendlandes(2) - som utkom i to bind i hhv. 1918 og 1922 - utgav han en rekke andre viktige bøker, som alle kom i store opplag og hadde sterk virkning i samtiden(3), ikke bare i Tyskland men også internasjonalt. Mange av hans bøker er oversatt til de store verdensspråk. Flere er også oversatt til svensk og dansk, men bare én til norsk.
Untergang des Abendlandes
Hovedverket "Untergang des Abendlandes" (heretter:UdA) utkom altså i to store bind på til sammen ca 1200 tettskrevne sider. Det første bindet kom ut i april 1918, like før slutten på det som både i Tyskland og Storbritannia ble kalt den "store krigen" - før det et par tiår senere kom en enda større krig. Man kan trygt og uten videre dokumentasjon slå fast at intet annet samfunnsfilosofisk verk på 1920-tallet fikk en tilsvarende virkning i Tyskland og det øvrige Kontinental-Europa som Spenglers UdA. Den stemning av nederlag og undergang som krigen og krigsnederlaget faktisk hadde skapt i denne delen av Europa, forklarer nok langt på vei hvorfor UdA kom i enorme opplag. Her trodde man å finne forklaringen på hva som hadde skjedd og hva som ville skje i "Vesterlandene". Her ble ikke bare krigen og krigsresultatet, men hele samfunnet, kulturen og sivilisasjonen satt inn i en historisk-evolusjonær sammenheng, og Spengler mente å påvise at de samme lover gjaldt for Vestens kultur og sivilisasjon som for andre store kulturer og sivilisasjoner som menneskene har skapt på vår klode - og som alle hadde gått til grunne. Krigsnederlaget skal imidlertid ikke i seg selv ha hatt noen innflytelse på Spenglers historisk-filosofiske tenkning slik den er nedfelt i UdA. Da han sluttførte første bind av UdA i 1917, skal han ha vært fast overbevist om at Det tyske Rike ville gå seirende ut av krigen(4).
Temaet i UdA er altså de åtte høykulturer eller storkulturer som ifølge Spengler har eksistert i verden. Tilnærmingsmåten er preget av en nitidig sammenligning mellom disse høykulturene, som igjen bygger på noen sentrale idéer, begreper og definisjoner av disse. To sentrale idéer og nøkler til hele verket er knyttet til morfologi og analogi. Spengler mente å påvise at høykulturene fremviser de samme fenomener, former og strukturer(morfologi, læren om formene) i de samme faser av sin livsutvikling. Denne parallellismen mellom de åtte kulturenes utvikling og formene i dem, og de generelle naturprosessene førte Spengler til en analogi-slutning, dvs. at ut fra en overensstemmelse på enkelte områder kunne man slutte seg til overensstemmelse på andre eller alle områder. Denne oppdagelsen eller metoden omtalte Spengler slik: "Metoden som går ut på å erkjenne døde former er den matematiske lov. Metoden som går ut på å forstå levende former er analogien" (5) ("Das Mittel, tote Formen zu erkennen, ist das mathematische Gesetz. Das Mittel lebendige Formen zu verstehen, ist die Analogie"). Denne tilnærmingmåten avkler og lar oss se historiens "organiske struktur"(6), og lar oss erkjenne dens "formspråk". Anologi og morfologi er altså ifølge Spengler metoden som han - som den første - bruker for å forstå en hel verdens historiske utvikling gjennom årtusenene. Ifølge sin egen vurdering har han dermed åpnet en dør som fremtidige historiefilosofiske tenkere kan og må benytte seg av: "Det dypeste og siste kan ikke bli forstått ut fra uforanderligheten, men kun ut fra forskjelligheten, og nettopp ut fra den organiske logikk av denne forskjellig(artet)heten. Den sammenlignende morfologi av erkjennelsesformene er en oppgave som fortsatt er forbeholdt vesterlandsk tenkning"(7) ("Das Tiefe und Letzte kann nicht aus der Konstanz, sondern allein aus der Verschiedenheit, erschlossen werden. Die vergleichende Morphologie der Erkenntnisformen ist eine Aufgabe, die dem abendländischen Denken noch vorbehalten ist").
De åtte høykulturene som er tema for UdA, fremgår av et skjema som presenteres etter innledningskapitlet i UdA (8):
- Den mesopotamiske/sumeriske
- Den egyptiske
- Den indiske
- Den kinesiske
- Den antikke
- Den mexikanske(Maya/Inka-kulturen)
- Den arabiske
- Den vesterlandske
Hver av disse kulturene gjennomløper, uavhengig av hverandre, den samme utvikling, som kan sammenlignes med en levende organismes barndom, ungdom, voksen alder, alderdom og død. Andre ganger bruker Spengler begrepene vår, sommer, høst og vinter for å beskrive kulturenes liv fra fødsel til undergang.
Kulturene har samme eller lignende utviklingsgang, de har samme rang og hver kultur har en alder på ca 1000 år.
I skjemaet sammenligner han de forskjellige utviklingsfasene i fem av disse høykulturene, nemlig den egyptiske, indiske, antikke, kinesiske, arabiske og vesterlandske. I dette skjemaet mener han å påvise - slik han gjør med et mylder av detaljer senere i verket - likheter mellom kulturene på deres forskjellige "alderstrinn". F.eks. tidfester han den antikke kulturs fødsel ("Våren") til perioden 1100-800 f.Kr. med den helensk-italiske folkereligion, og tenkerne Homer og Herakles.. Den vesterlandske kultur oppstår ifølge Spengler mellom 900 og 1200 e.Kr. med den "germanske katolisismen", Edda-kvadene, Bernard av Clairvaux, Siegfried-kvadet mm. "Ungdom" eller "Sommer" tidfestes i antikkens og vesterlandsk kultur til hhv. 7. til 5. århundre f.Kr og ca 1500-1800 e.Kr. Viktige fenomener i denne perioden er bl.a. utvikling av en ny matematikk ("tall som mål"), geometri og aritmetikk i antikken, og tilsvarende den nye vitenskapen og "tall som funksjon" i Vesten med Galilei, Descartes, Pascal,Newton og Leibniz som sentrale navn. "Høsten" illustreres i antikken med Platon og Aristoteles som representanter for "de store avsluttende systemer"; i Vesten med lignende store tenkere som Goethe, Kant og Hegel. "Vinteren" preges av "materialistiske verdensanskuelser", "dyrking av nytte og lykke", av "filosofi uten matematikk", av "skepsis", "synkende nivå på den abstrakte tenkning", "kateterfilosofi" og "utbredelse av en undergangsstemning". Sentrale navn og idéer i denne sluttfasen er de kyniske filosofene, dvs. Archimedes, og stoikerne i Antikken ; Darwin, Stirner, Marx, Nietzsche, Wagner, Ibsen(sic.!) og de "etiske sosialistene" i Vesten.
Samtidig som han mener å påvise likheter eller paralleller mellom høykulturene i deres forskjellige livsfaser, forkaster han tanken om at dette skulle være uttrykk for noen som helst påvirkning utenfra; fra andre høykulturer. Høykulturene er lukkede overfor omverdenen. Ut fra samme tankegang avviser Spengler også begrepet "menneskehet", som "enten er meningsløst eller kun er en zoologisk betegnelse: "Menneskeheten har ingen målsetning, ingen idé, ingen plan, like lite som arter av sommerfugl og orkidé har en målsetning. "Menneskeheten" er et et zoologisk bgrep eller et tomt ord" (9) (. "Die Menschheit hat kein Ziel, keine Idee, kein Plan, so wenig wie die Gattung der Schmetterlinge oder der Orchideen ein Ziel hat. "Die Menschheit" ist ein zoologischer Begriff oder ein leeres Wort") . Det eksisterer altså ingen "menneskehetshistorie", kun adskilte historier knyttet til de kulturene som skiller menneskeslekten, hvis utvikling og nedgang likevel er underlagt de samme lover og har den samme utviklingsgang eller livshistorie, men som lever sine egne liv upåvirket av andre. Det beste eksemplet på en kulturs suverene egen-utvikling er den mexikanske: Denne høykulturen utviklet seg fjernt fra alle andre. Ingen visste noe om denne isolerte kulturens eksistens, ingen informasjon nådde ut til den øvrige verden. "Desto mer overraskende er likheten mellom den (mexikanske) kulturens utvikling og Antikkens" (10)("Um so erstaunlicher ist die Ähnlichkeit ihrer Entwicklung mit der Antiken")
Spengler var ikke i tvil om sin egen originalitet og storhet som tenker; og sammenlignet seg gjerne med Kopernikus, som hadde forkastet den geosentriske oppfatning av universet til fordel for den heliosentriske. Like revolusjonerende var (ifølge ham selv) Spenglers forkastelse av den eurosentriske historieoppfatning som inntil da hadde vært gjeldende. Han forkaster Europa som begrep; "det er et tomt ord". Begrepene Orienten og Oksidenten derimot inneholder sann historisk substans(11).
Den andre store eller originale tanke (ved siden av at han ikke er Europa-sentrert) hos Spengler er - ifølge ham selv - at han er den første historiefilosof som "tør" å forutsi den historiske utvikling. Dette slår han fast allerede i den første setningen i innledningen til UdA: "I denne boken blir for første gang forsøket våget på å forutbestemme historie"("In diesem Buche wird zum erstenmal der Versuch gewagt, Geschichte vorauszubstimmen" (12)
Alternativet til den eurosentriske historieoppfatning og - skriving var Spenglers pluralistiske tilnærming som legger til grunn at menneskenes historie var preget av åtte store kulturer, hver med sin egen "sjel". Til hver "sjel" var ifølge Spengler knyttet et sett av betegnelser eller kjernebegreper - "Ursymbol" - som uttrykker noe essensielt eller grunnleggende viktig ved hver enkelt kultur . Den gresk-antikke kultur omtaler han også som apollonisk (etter den greske guden Apollon), den vestlige kultur som faustisk (etter hovedpersonen i Goethes diktverk Faust av samme navn), og den arabiske som magisk. "Ursymbolene" på henholdsvis den egyptiske, arabiske, antikke og vesterlandske kultur er henholdsvis "veien", "verdenshulen", "enkeltkroppen" og "det uendelige rom"(13). Så kan man spørre hva som menes med alt dette. Det egyptiske ursymbol "veien" forklarer Spengler slik:"Den egyptisk sjel så seg vandrende på en smal og nådeløst bestemt livssti(Spenglers kursiv) , om hvilken den engang måtte avlegge regnskap til dødens dommere. Det var deres skjebne-idé. Den egyptiske tilværelsen er livet til en vandrer(Spenglers kursiv) i én og alltid den samme retning. Alt formspråk i den egyptiske kulturen tjener konkretiseringen eller synliggjøringen ("Versinnlichung") av dette ene motivet. Dens ursymbol lar seg derfor , ved siden av Nordens uendelige rom(Spenglers kursiv) og antikkens kropp(Spenglers kursiv), gjøre mest forståelig gjennom ordet vei (Spenglers kursiv)(14)
Antikkens, den arabiske og vesterlandske kulturs "Ursymboler" forklarer Spengler slik: ""Det antikke menneskets "natur" fant sitt høyeste kunstneriske symbol ("Sinnbild") i den nakne statue av den fullkomne menneskekropp, ofte av guden Apollon) . Ut av denne vokste logisk frem en kropps- statikk, en nærhetens fysikk. Til den arabiske kultur hører arabesken og monoteismen som uttrykkes gjennom den huleaktige hvelvingen av moskéen. Av denne verdensfølelsen er alkymien oppstått med forestillingen om mystisk virkende substanser....
Det faustiske menneskes "natur" har frembragt det uendelige roms dynamikk, en fjernhetens fysikk."(15) Denne faustiske eller vesterlandske livsfølelse gir seg uttrykk på alle samfunnets områder, fra musikk til arkitektur og er helt forskjellig fra det antikke menneskets livsfølelse: "Bare den vesterlandske verdensfølelsen skapte idéen(Spenglers kursiv) om det grenseløse verdensrom med uendelige fiksstjernesystemer og avstander, som går langt utover alle optiske muligheter - en nyskapning("Schöpfung") av det indre(Spenglers kursiv) blikk, som unndrar seg enhver realisering gjennom øyet, og selv som tanke forblir fremmed og uforståelig for annerledes følende kulturer"(16). For det antikke menneske derimot er " Verdensaltet, Kosmos, den velordnede masse av alle nære og fullkomment oversiktlige ting, som er avstengt av den kroppslige himmelhvelvingen. Der er ikke noe mer. Vårt behov(dvs. det vestlige menneskes behov, forf.anmerkning) for å tenke "hinsides" denne bollen ("Schale") mangler fullstendig i den antikke verdensfølelsen"(17). Den vesterlandske uendelighetsfølelsen kommer ikke minst til uttrykk i musikken som nådde sitt høydepunkt i 1700-tallets store mestere: "..den eneste av alle kunstformer, hvis formverden er inderlig("innerlich") beslektet med synet("Schauung") av det uendelige rom . I denne musikken finnes det, i motsetning til billedsøylene i antikke tempelområder og markedsplasser, kroppsløse rekker av toner, tonerom, tonehav; orkestret bruser("brandet"), slår bølger, trekker seg tilbake; det maler fjerne land, lys, skygge, stormer, drivende skyer, lyn, farver av fullkommen hinsidighet. Man kan tenke på landskapene i Glucks og Beethovens instrumentalmusikk, som var "samtidig" med( dvs. på samme stadium av kulturens livsfaser, forf.anmerkning) Polyklets Kanon , dette skriftstykket hvor den store billedhugger nedfeller de strenge regler for oppbyggingen av den menneskelige kroppen.." (18). I arkitekturen ser man de samme uttrykk for to helt ulike livfølelser: "Den doriske søylen borer seg ned i jorden; søylekroppene er alltid sett nedenfra og oppover, mens renessansens søyler svever(Spenglers kursiv) over sokkelen..(19). Også i den religiøse forestillingsverden kommer de samme forskjeller, de samme diametralt motsatte forskjeller til uttrykk: "Antikkens Olymp ligger på den nære greske jord; kirkefedrenes paradis er en eventyrhave et eller annet sted i det magiske verdensrom. Valhalla er ingen steder. Det finnes , tapt i det grenseløse,med sine uvennlige("ungeselligen") guder og krigere, som det uhyrlige symbolet på ensomhet"(20)
Ursymbolet lever i de menneskene som tilhører en gitt kultur:"Det er virksomt i formfølelsen til hvert menneske, hvert fellesskap, tidsrom og epoke og dikterer dem stilen til samtlige livsytringer. Det ligger i statsformen, i de religiøse mytene og kultene, i de etiske idealer, i formene for maleri,musikk og diktning,og i vitenskapens grunnbegreper, men det blir ikke fremstilt gjennom disse. Følgelig kan det heller ikke på en forståelig måte fremstilles gjennom ord, for språk og erkjennelsesformer er selv avledede (Spenglers kursiv) symboler"(21). ("Es ist im Formgefühl jedes Menschen, jeder Gemeinschaft, Zeitstufe und Epoche wirksam und diktiert ihnen den Stil sämtlicher Lebensäusserungen. Es liegt in der Staatsform, in den religiösen Mythen und Kulten, den Idealen der Ethik, der Formen der Malerei, Musik und Dichtung, den Grundbegriffen jeder Wissenschaft, aber es wird nicht durch sie dargestellt. Folglich ist es auch durch Worte nicht begrifflich darstellbar, denn Sprachen und Erkenntnisformen sind selbst abgeleitete(Spenglers kursiv) Symbole")
Av dette følger at disse tre kulturene har forskjellige teorier om verden rundt seg, forskjellige tilnærmingsmåter til verden: "Den apolloniske teori består i en rolig observasjon; den magiske i en hemmelighetsfull viten om - også her kan man se den religiøse opprinnelsen til mekanikken - alkymiens nådemidler; og den faustiske bestod fra begynnelsen av i arbeidshypotesen" (22)("Die apollonische Theorie ist ein ruhiges Betrachten, die magische ein verschwiegenes Wissen um - man kann auch da den religiösen Ursprung der Mechanik erkennen - die "Gnademittel" der Alchymie; die faustische von Anfang an Arbeitshypothese").
Spengler mener å ha "oppdaget" den arabiske eller magiske kultur. Han kunne også ha kalt den for en Midt-Østen-kultur, for han begrenser den trass i betegnelsen på ingen måte bare til det arabiske folk eller området. Tvertimot regner han både arameere, jøder, persere, bysantinere, armenere og arabere til denne høykulturen. Tidligere forskere oppdaget ikke denne kulturen - ifølge Spengler - fordi de var for opptatt av å "drive religionsforskning og lot seg forlede av religiøse og språklige skillelinjer" (23).
Spengler forkaster den tradisjonelle historieskrivnings periode-inndeling i antikken, middelalderen og den moderne tid. Spenglers historiesyn innebærer derimot at hver av de ovennevnte åtte hovedkulturer har sin fødsel, sin historiske utvikling, sin alderdom og sin død. Kulturene når sitt høyeste stadium når sjelen som bærer den enkelte kultur gir denne kultur en form. For Spengler er en kultur en levende organisme, med en egen sjel, som skiller seg radikalt fra den individuelle "sjel" til det enkelte medlem av et gitt (kultur-)kollektiv. Innenfor hver kultur oppstår folk og nasjoner, når disse har tatt opp i seg innholdet i kulturen:"Det finnes folk med apollonisk, faustisk eller magisk stil" (24) ("Es gibt Völker apollonischen, faustischen und magischen Stils").
I denne sammenheng gir Spengler også en viktig presisering av sin oppfatning av forholdet mellom kultur og folk: ""Araberne" (Spenglers anførselstegn) har ikke skapt den arabiske kultur.Den magiske kulturen, som begynte rundt Kristi fødsel, har tvertimot som sitt siste store folke-skaperverk, frembragt det arabiske folk, som på samme måte som det jødiske og persiske folk, utgjør et religionsfellesskap, nemlig Islam. Verdenshistorie er historien om de store kulturer. Og folkene er bare de symbolske formene i hvilke sammenfattet mennesket i disse kulturene oppfyller sin skjebne"(24)("Die "Araber"(anførselstegnene er Spenglers,forf.s anmerkning) haben die arabische Kultur nicht geschaffen. die magische Kultur, zur Zeit Christi beginnend, hat vielmehr als ihre letzte grosse Völkerschöpfung das arabische Volk hervorgebracht, das wie das jüdische und persische eine Glaubensgemeinschaft, die des Islam, darstellt. Weltgeschichte ist die Geschichte der grossen Kulturen und Völker sind nur die sinnbildlichen Formen, in welche zusammengefasst der Mensch dieser Kulturen sein Schicksal erfüllt".)
"En kultur dør når sjelen har virkeliggjort den fulle summen av sine muligheter," skriver Spengler som dermed innfører en entelekisk(25 ) visjon i historien. Når kulturen og tradisjonen mister sin kraft - dør - er timen kommet for sivilisasjonen, solnedgangens epoke. Overgangen fra kultur til sivilisasjon finner sted i det 4.århundre f.Kr. i Antikken og den samme utvikling skjer i vesten i det 19.århundret. Fra denne tiden skjer "alle store beslutninger...i tre eller fire verdensbyer."(26). I stedet for et formfullt og jordnært folk står det i sivilisasjonens verdensbyer frem en "ny nomade, en parasitt,storbyinnbyggereren,det rene, i formløse masser opererende fakta-menneske("Tatsachenmensch"), irreligiøst,intelligent, ufruktbar, med dyp avsky for bondestanden(og for bondestandens høyeste form, landadelen) .."(27): Verdensbyen "betyr kosmopolitisme istedet for hjemsted ("Heimat"), den kjølige fakta-innstilling i stedet for ærefrykt overfor tradisjonen og det fremvokste,..den betyr "samfunn"(Spenglers anførselstegn) i stedet for stat ."(28) I denne perioden har ikke massene lenger noen mulighet til å leve innenfor sin kultur- form ("in-form-sein"). De rotløse massene i megabyene fremstår som en ny nomade-type. "Det er den omflytende , formløse pøbelen...den rotløse masse " (29) som nå har erstattet folket i bygatene. Det som fortsatt finnes av elite er "verdensborgere som svermer for verdensfred og internasjonal forsoning" (30), og blir de åndelige ledere for de kulturløse masser. "Brød og sirkus er bare en annen form for pasifisme". Kunsten og kulturen i denne perioden er preget av skepsis, tvil og kritikk. Typisk er den dramatiske diktningen som "ikke lenger er diktning i den gamle mening, i betydningen kultur, men er en form for agitasjon, debatt og bevisførsel.."(31). For en nordmann er det interessant at Spengler flere steder fremhever Ibsen som en sentral representant for kunsten i sivilisasjonens tid, og omtalen er ikke positiv. Hør bare:"Hvor komiske virker ikke Ibsens kvinneproblemer, som opptrer med krav om oppmerksomhet fra hele "menneskeheten"(Spenglers anførselstegn), hvis man i stedet for den berømte Nora..... setter Cesars ektefelle, madame de Sévigné, en japanerinne eller en bondekone fra Tirol? Men Ibsen selv har horisonten som er vanlig hos storbymiddelklassen i dag og i morgen. Hans konflikter, hvis sjelelige forutsetninger er til stede fra omkring 1850 og som trolig ikke vil overleve 1950, er hverken den store verdens konflikter eller de lavere massenes konflikter, for ikke å snakke om storbyene med ikke-europeisk befolkning"(32).
Spengler er videre opptatt av akitekturen og dens særpreg i kulturenes siste fase:"Og nå oppstår de kunstige, matematiske, fullkomment landfremmede formasjoner("Gebilde") som er resultat av en rent åndelig glede over det formålstjenlige, byggmestrenes byer(Spenglers kursiv), som i alle sivilisasjoner har den samme sjakkbrett-aktige form, som streber mot symbolet på sjeleløshet. Disse regelmessige huskvadraturer stirret Herodot på i Babylon såvel som spanjolene i Tenochtitlan" (33). Spengler har også tanker om hvordan Vestens byer vil utvikle seg videre inn i undergangsfasen: "Verdensbyene i den vest-europeiske-amerikanske sivilisasjon har på ingen måte nådd høydepunktet. Jeg ser for meg - lenge etter år 2000 - byanlegg for ti til tyve millioner mennesker, som sprer seg ut over store landområder, med byggverk som gjør at dagens bygninger vil fremstå som dverger, og trafikkidéer som for oss i dag vil virke som galskap"(34).
Et annet trekk ved døende sivilisasjoner er at de fremfor alt annet har angst for døden. "Heller død enn trell er.. et gammelt ordtak blant frisiske bønder. Snu dette ordtaket på hodet, og du har leveregelen for enhver døende sivilisasjon"(35). Med andre ord så ser menneskene i sivilisasjonsfasen slaveriet som noe bedre enn døden - ifølge Spengler. Overgangen fra kultur til sivilisasjon tidfester Spengler til 4. århundre e.Kr. for den gresk-latinske verden, og til 19.århundre e.Kr. for den vesterlandske kultur. I Vesterlandene identifiseres sivilisasjonen sosiologisk med borgerskapets dominans, politisk med parlamentarismens og partienes seier, økonomisk med pengenes herredømme - men pengeveldet tilhører bare startfasen. "Sivilisasjonen begynner med pengenes diktatur over makten - kapitalisme - men ender med maktens diktatur over pengene - cesarismen"(36). Når Vestens kultur er i ferd med å nå sivilisasjonsfasen, utvider Vesten som den eneste av de åtte høykulturene også sitt virkeområde til praktisk talt hele kloden. Når Vesten gjennom kolonitiden således utvider sitt herredømme til neste hele verden, så er det vel å merke således ikke sin kultur Vesten eksporterer; det er sin sivilisasjon.
Begrepet undergang("Untergang") skal ikke oppfattes som noe plutselig og dramatisk; men kan heller sammenlignes med en stor og vakker sol som går sakte ned under horisonten. Av de åtte høykulturene er det ifølge Spengler bare én som har gått under pga ytre, voldelige faktorer, nemlig den mexikanske som ble ødelagt av de spanske conquistadorer ("en håndfull banditter") da den var inne i sin vinterfase(37). Han mislikte at enkelte i samtiden foretok den "nærliggende sammenligningen" mellom hans idéer om kulturenes undergang og Titanics forlis i 1912 (38). Han beklaget seg over lesere "som sammenlignet Antikkens undergang med et oseandampskips undergang"(38). Kulturenes undergang var ingen katastrofe, men en århundrelang prosess som like godt kunne blitt kalt "fullendelse"(38)
Spengler er sikkert blitt påvirket av mange tenkere og forfattere. Det ligger åpenbart en enorm, for ikke å si utrolig mengde faglitteratur til grunn for Untergang des Abendlandes, som ikke kan ha vært uten innflytelse på ham. (Ikke minst utrolig i lys av at forfatteren var bare 38 år da det første bindet lå ferdig). Ifølge ham selv er det imidlertid bare to navn han står i virkelig takknemlighetsgjeld til; Goethe og Nietzsche, men først og fremst Goethe; intet annet navn nevnes så ofte i bokens 1195 sider. Goethe er for Spengler langt viktigere enn Nietzsche, som utsettes for flere kritiske bemerkninger, Goethe aldri. Spengler uttrykker dette slik: "Filosofien i denne boken skylder jeg("verdanke ich") Goethes filosofi, og den så godt som ukjente og i langt mindre grad filosofien til Nietzsche. Goethes posisjon i vesteuropeisk metafysikk er ikke blitt forstått. Han nevnes ikke engang , når det er tale om filosofer.Uheldigvis nedfelte han ikke sin lære i et stivt system; derfor overser systematikerne ham"(39). Spengler siterer en setning av Goethe som han sier "inneholder hele hans filosofi": "Guddommen er virksom i det levende , men ikke i det døde, den er i det blivende og seg forvandlende, men ikke i det blevne og faststivnede. Derfor har også fornuften i sin tendens til det guddommelige, bare noe å gjøre med det blivende, levende; forstanden med det blevne, faststivnede, som den bruker"(40).("Die Gottheit ist wirksam im Lebendigen,aber nicht im Toten, sie ist im Werdenden und sich Verwandelnden, aber nicht im Gewordnen und Erstarrten. Deshalb hat auch die Vernunft in ihrer Tendenz zum Göttlichen es nur mit dem Werdenden, Lebendigen zu tun, der Verstand mit dem Gewordenen, Erstarrten, dass er es nutze")
Dette er som sagt bare noen få eksempler på den stikkordmessige eksemplifisering som Spenglers skjema inneholder, og som blir fremstilt og forklart med uendelig mange flere detaljer og tankerekker i de ca 1200 sider som UdA omfatter.
Selv om Spenglers hovedverk kom i store opplag, kom det tidlig også publikumsreaksjoner mot dét som ble oppfattet som fatalismen og pessimismen hos forfatteren. Det lille dagens opplyste lesere mener å vite om Spengler er nettopp knyttet til hans undergangsvisjoner og pessismisme på de vestlige samfunns vegne. Et godt eksempel er Høyre-politiker Torbjørn Røe Isaksen som for noen år siden omtalte Untergang des Abendlandes slik: "Denne bekmørke boken..."(41)
Spengler anså seg generelt som realist ikke pessimist. Når han i visse sammenhenger likevel betegnet seg som pessimist, så var det en helt annen form for pessimisme enn "den feige pessimismen til små trette sjeler som frykter livet og som ikke orker synet av virkeligheten"(42). Optimisme derimot betegnet han som "feighet"("Optimismus ist Feigheit")(43). Spenglers realistiske pessimisme betyr at vi "..må følge , inntil den skjebnesvangre slutt, den veien som er trukket opp for oss.. Vår plikt er å holde oss fast så lenge som mulig i den posisjonen som ikke kan holdes. Holde ut, holde ut på samme måte som den romerske soldaten , hvis skjelett ble funnet stående foran en port i Pompei. I panikken under Vesuvs utbrudd hadde han ikke fått vaktavløsning, så han døde på post, stående på vakt til han ble begravet under lavaen. Det er nobelt,det er stort. En ærefull slutt er det eneste man ikke kan ta fra et menneske"(44).
Preussentum und Sozialismus
Mellom første og andre bind av UdA utgav Spengler Preussentum und Sozialismus(45), hvor han fremlegger sine tanker om en etisk eller en "romersk-prøyssisk" sosialisme , som alternativ til "økonomisk sosialisme", som hos Spengler er et annet begrep for marxisme. Idéene om prøyssisk sosialisme henger nær og naturlig sammen med hans tanker i UdA om sosialisme i kulturenes siste livsfase - sivilisasjonsfasen hvor som sagt en etisk sosialisme forutsettes å bli den dominerende politiske idé. I UdA het det: "Vi er alle sosialister, om vi vet det eller ei. Selv motstanden mot den, bærer dens form...Den etiske sosialismen er det oppnåelige maksimum en livsfølelse kan oppnå ut fra gitte formål"(45).
Spengler betegner marxismen som en "kapitalisme nedenfra"; "Kapitalismus von unten". Spenglers prøyssiske sosialisme omtales som en "plikt-sosialisme", i motsetning til en krav-sosialisme. Det er ikke så mye en økonomisk doktrine som det er en livsstil, med hovedvekt på betydningen av å tjene fellesskapet og fremvise en plettfri oppførsel og samfunnsånd. For individene som for nasjonene gjelder det å holde seg til en gitt form ledsaget av styrende prinsipper. Den indre frihet oppnås bare gjennom disiplin og samfunnstjenste: "Troskap, disiplin,uselvisk forsakelse og selvtukt" er de prøyssiske dyder som danner grunnlaget for "frihet og lydighet" og dermed for den prøyssiske sosialisme"(46). "Slik er vår frihet; det er den som frir oss fra individualismens åk og en vilkårlig økonomi" . Den prøyssiske sosialisme skal bæres oppe av den "faustiske ånds vilje til makt", og denne skal omforme massene og gi dem en stil. Prøyssen er for Spengler en ideologisk myte mer enn en historisk virkelighet; Prøyssen finnes over alt. Det er på dette grunnlaget Spengler forkaster liberalismen ("vårt indre England"), og kapitalismen("pengenes herredømme"). "Hver enkelt for seg, det er engelsk; alle for alle, det er prøyssisk"("Jeder für sich, das ist englisch, alle für alle, das ist preussisch") (47). Problemet med marxismen er bl.a. at den ikke har fjernet seg nok fra det økonomiske grunnlaget for den liberale kapitalismen: "Den store bevegelsen som benytter seg av fraseologien til Marx, har gjort bedriftsherrene avhengige av sine arbeidere, men har gjort begge to avhengige av børsen"(48). Et annet sted får marxismen følgende attest:"En avart av manchesterideologien, en underklassens kapitalisme, statsfiendtlig og engelsk, materialistisk tvers igjennom"(49).
Mer om dette temaet følger under kapitlet om Spenglers politiske idéer.
Hvilken mottagelse fikk Spengler?
Man kan trygt si at meningene var sterkt delte. Blant de mest begeistrede var kulturhistorikeren Egon Friedell som i sin Kulturgeschichte der Neuzeit(50) - som også kom i store opplag på 1920- 0g -30-tallet - skriver (etter å ha presentert de store navn i tysk åndsliv): "Med stor beundring må jeg til slutt nevne navnet Oswald Spengler, kanskje den sterkeste(sic) og fargerikeste av tenkerne som har opptrådt på tysk jord etter Nietzsche"(51)
Blant Tysklands nasjonalkonservative og nasjonalrevolusjonære intellektuelle på 1920-tallet - dette miljøet som senere ble kalt den Konservative Revolution, og som Spengler selv tilregnes - fikk hans tanker sterk innvirkning. Forfatteren og den senere Nobelprisvinner Thomas Mann tilhørte en periode denne tankeretningen(52), og han leste UdA med stor begeistring. I sin dagbok skrev Mann at Spenglers bok "...kunne utgjøre et veiskille i hans liv. Jeg avsluttet i går første bind..med dypeste innlevelse. Den viktigste bok!" ("..dass Spenglers Buch in meinem Leben Epoche machen könnte..Beendete gestern den 1.Band..mit höchster Teilnahme. Das wichtigste Buch!").
En annen deltager i denne kretsen, forfatteren Ernst Jünger, leste med begeistring UdA som meget ung mann (Jünger var født 1895) - men allerede krigsveteran med Det Tyske Rikes høyeste krigsutmerkelse. Jünger kunne riktignok ikke godta Spenglers avvisning av begrepet "menneskehet". Dikteren Gottfried Benn omtalte Spengler som den største tyske ånd etter Nietzsche; "ikke på grunn av hans undergangsprofeti, men på grunn av hans morfologi-begrep om kulturkretsene. Det var en videre-førende, ordnende tanke i den uoversiktlige historiske verden. ..Nietzsche kjente ikke tesen om kulturkretsenes morfologi.
Blant faghistorikere og andre fagfolk var man naturlig nok mer skeptisk både til Spenglers overordnede historiesyn og hans fremstilling av historien , og til mye av kilde- og faktagrunnlaget han bygget opp sine teorier og visjoner på. Ingen kunne være i tvil om hans utrolige kunnskaper over et bredt felt, også på tvers av faggrensene, men nær sagt selvfølgelig var det mulig å påvise feil i mange enkeltdata og byggesteiner som konstruksjonen bygget på. Slik var det i Spenglers egen tyske samtid, og slik vil det være i dag også i Norge. For en generasjon som min, som har tatt historie hovedfag ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet, og er innprentet med professor Ottar Dahls strenge retningslinjer for historisk forskning(53), kan det ikke være annerledes. Dahl "la vekt på å stille løsbare problemer, på kildenær gransking og objektivitet i forskerholdningen og ved sin skepsis mot store sveipende fremstillinger..", som det heter om ham i en artikkel i Norsk Biografisk Leksikon. Dette kan jeg bekrefte ut fra egen erfaring, og jeg ville ha lagt til : Profetier om fremtidig utvikling på grunnlag av fortidige hendelser og evige historiske lover, ville nok Dahl ha vært like skeptisk til som han var overfor "store sveipende fremstillinger" av fortiden. En kritisk holdning overfor kildene kan heller ikke understrekes nok. Hvis fremstillingen ikke har støtte i kildene, så blir det ingen fremstilling. Ottar Dahl ville nok derfor ikke holdt opp Oswald Spengler som en modell for faghistorikere - for å si det mildt..
Nå er det vel mer tvilsomt om Spengler hadde brydd seg særlig om slik faglig kritikk. Han anså seg som historie-filosof, og hverken som fag-historiker eller fag-filosof. Hans teorier bygget ikke på minutiøs beskjeftigelse med kildene; men på en visjon. Spengler sa selv at han fra fødselen hadde en egen evne til å "se" abstrakte sammenhenger. Og det er ikke bare klart men selvfølgelig at hans konsepter og fremstilling av historiens og kulturenes utvikling var bygget opp på et selektivt utvalg av fakta og kilder. Noe annet er jo umulig når man skriver historie som omfatter alle verdens høykulturer og et tidsspenn på mange tusen år, og hvor én tanke, én idé, ett syn bærer oppe hele tankebygget. Spengler hadde sett hvordan alt hang sammen; kilder og fakta ble brukt i den utstrekning de underbygget hans teorier eller visjoner. Han skrev også at "Å ville behandle historie vitenskapelig er i grunnen alltid noe selvmotsigende...Natur skal man håndtere vitenskapelig, om historie skal man dikte. Alt annet er urene løsninger...Ingen dyp og ekte historieforskning søker etter kausal lovmessighet;i motsatt fall har den misforstått sitt sanne vesen"(54)("Geschichte wissenschaftlich behandeln wollen, ist im letzten Grunde immer etwas Widerspruchvolles...Natur soll man wissenschaftlich traktieren, über Geschichte soll man dichten. Alles andere sind unreine Lösungen...Keine tiefe und echte Geschichtsforschung sucht nach kausaler Gesetzlichkeit, andernfalls hat sie ihr eigentliches Wesen nicht begriffen." Her undervurderer Spengler etter min mening det historisk-faglige grunnlaget i sitt eget verk. Riktignok hever han seg over de fleste kildekritiske regler for normal historieforskning. Likevel er UdA på ingen måte diktning, men inneholder tvertimot på nesten hver side konkrete henvisninger til historiske data for å illustrere og underbygge verkets hovedidéer. Historiefilosofi er et langt mer dekkende begrep for innholdet av UdA enn diktning. Han kalte seg også som nevnt ovenfor historie-filosof, og her synes jeg han kommer nærmere sannheten enn med begrepet diktning..
Han hadde bare forakt til overs for samtidens fagfilosofer og omtalte dette som "professorfilosofi for filosofiprofessorer"(55) ("Professorphilosophie für Philosophieprofessoren"). En lignende oppfatning hadde han om "maurflittige" faghistorikere som gravde etter detaljer i arkivene. Ekte historiesyn var filosofi. Sogar Leopold von Ranke som samtiden dyrket som en av Tykland store historikere, får på pukkelen. Spengler viser til en kjent uttalelse av Ranke: "Historien begynner først der hvor monumentene blir forståelige og troverdige skriftlige opptegnelser foreligger". "Dette" - skriver Spengler foraktelig om en av Tysklands mest anerkjente historikere - " er svaret til en samler og ordner av data"(56)
Karl Marx kommer forøvrig i samme kategori som Spengler. Marx mente også at han satt med nøkkelen til verdenshistorien, nøkkelen som åpnet dørene til alle rom. Og på samme måte som hos Spengler finner vi hos Marx en historisk-filosofisk teori som også omfatter fremtiden, med skråsikre forutsigelser om vestlige lands og særlig "kapitalismens" utvikling. I den marxistisk visjonen ender dette som kjent først med kapitalismens undergang, men deretter oppstår det perfekte klasseløse samfunn, det paradisiske endemålet. Slikt naivt drømmeri hadde Spengler bare forakt til overs for.
Spenglers hovedverk UdA og øvrige bøker kom, som nevnt ovenfor, i store opplag og fikk utvilsomt betydelig virkning i Tyskland og det øvrige tyskspråklige område i mellomkrigstiden. Utenfor det tyskspråklige området og det øvrige Kontinental-Europa vakte han mindre interesse.
I den anglo-amerikanske verden fikk Spenglers tanker og teorier således ikke noen større innvirkning. Ett viktig unntak var den kjente britiske historikeren, Arnold Toybee, som i mye av sin forskning og skriving også var opptatt av kulturers og sivilisasjoners vekst og fall, beskjeftiget seg inngående med Spengler (57). Han var i gang med sitt store verk "Study of History" da han ble kjent med Spenglers UdA. Til å begynne med trodde han at dette ville overflødiggjøre hans egen bredt anlagte historie om de store sivilisasjoner. Men etterhvert så han at Spenglers hovedgrep var helt ulikt hans egen tilnærming. Toynbee anerkjente imidlertid Spengler som en stor historiefilosof, og omtalte ham som et "geni". Han kunne imidlertid ikke, slik han selv formulerte det, godta hans deterministiske histoieoppfatning som gjorde organiske naturlover gjeldende for menneskets historie. I nyere tid har amerikanske historikere, som Paul Kennedy(58) og Samuel Huntington(59) også vært opptatt av Spengler. Særlig Kennedys mest kjente verk dreide seg, som man vet, om et tema som var beslektet med Spenglers hovedtema, nemlig store statsmakters vekst og undergang.
Samfunnsforskere fleste har ikke vist noen spesiell begeistring for Spengler. De færreste har antagelig lest noe av ham. Det finnes imidlertid overraskende unntak. Ett av den såkalte Franfurter-skolens ledende hoder , Theodor Adorno, var meget opptatt av Spengler. Uventet eller overraskende fordi dette miljøet med rette ansees som en av de fremste og innflytelsesrike venstreorienterte tenkefabrikkene som har eksistert. Selv om Adorno var grunnleggende fiendtlig mot Spenglers overordnede tankebygning, fant han anerkjennende ord for klarheten i, og den visjonære kvaliteten ved en del av Spenglers sosiale kritikk. I en tekst som ble offentliggjort etter krigen i et vest-tysk tidsskrift(60) skriver han bl.a.: "Spengler var en av disse høyreradikale teoretikerne hvis kritikk av liberalismen på mange måter viste seg den progressive kritikken overlegen... Spengler fant aldri en verdig motstander på sitt nivå..Å la ham gå i glemmeboken, er ikke noe annet enn en flukt". Senere forskning har vist at denne artikkelen, som det her sitert fra, er en utvannet utgave av en tekst av Adorno som ble offentliggjort i USA i 1941(61). I denne tidligere artikkelen uttrykker Adorono seg bl.. positivt om Spenglers omtale av moderne fritidsaktiviteter i massesamfunnet som "fremmedgjørende". Spengler får også anerkjennelse for sin vurdering av pressens frihet som "illusjonistisk". "En ekte demokrat forlanger ikke frihet for pressen, men frihet fra pressen"!. Spengler så tidligere enn andre - ifølge Adorno - hvilket potensial for propaganda og ensretting som ligger i moderne media. Adorno mente at kunnskapen man kan trekke ut av Spenglers verk er "dyp og massiv".
En annen ledende representant for Frankfurter-skolen, Ludwig Marcuse - som var en stor stjerne blant venstreradikale studenter på 1960- 0g 1970-tallet - uttalte seg også positivt om Spengler: "Spengler var den første som ødela den Europa-sentrerte historieskrivningen...en klassisk outsider, blir kritisert, ikke diskutert. Mot ham ble det oppfunnet en frommere versjon:Toynbee"(62)
Også blant enkelte praktiserende politikere har Spengler hatt en viss innflytelse. Således uttalte Henry Kissinger flere ganger at han var fascinert av Spengler, noe som ikke kan overraske når man vet at Spengler var tema for hans doktoravhandling(63). Riktignok avviste Kissinger som de fleste andre, Spenglers tanke om kulturenes uungåelige undergang.
Oswald Spenglers forhold til nasjonalsosialismen.
I dagen Norge er det ikke mange som har mer enn overfladisk kjennskap til Oswald Spenglers hovedverk UdA og øvrige bøker. Man har antagelig ikke behov for mange fingre for å telle nålevende nordmenn som har lest Spengler fra a til å. Vi som er i den heldige, ja, jeg vil si priviligerte situasjonen som har gjort dét, kan nok trygt regne oss som en ørliten gruppe. Det lille som skrives om Spengler i media og ellers er spekket med feil. En vanlig feiloppfatning er at Spengler stod nasjonalsosialismen nær. Typisk er den innledningsvis siterte, korte artikkelen i i Store Norske Leksikon hvor det heter at Spengler "..så..en mulighet for Vestens fornyelse i nazismen". Slik oppfattes nok Spengler av mange slik det f.eks. fremgår av en setning hos Andreas Skartveit nylig i hans faste spalte i Dag og Tid:"Nasjonalsosialismen er ei framtidsvon, meinte Spengler rett etter første verdskrigen"(64). Selv om det hadde medført riktighet at Spengler hadde sett en mulighet for fornyelse i nasjonalsosialismen, hadde jo ikke dette vært verre enn de mange intellektuelle som i samme periode satte sitt håp til kommunismen.
Men dette er altså en i hovedsak feilaktig påstand, som stadig brukes, trolig mest av uvitenhet men kanskje også for å gjøre Spengler mindre tiltrekkende som tenker. Faktum er at Oswald Spengler tilhørte den gruppen av tyske intellektuelle som i Weimar-republikken gikk under betegnelsen Den Konservative Revolusjon(65). Dette var en tankeretning som på mange måter lå til høyre for nasjonalsosialismen , var kritisk til mange sider ved Hitlers bevegelse, og som, meget kort fortalt, forsøkte å nykonstruere en tysk konservatisme etter det gamle regimets og de gamle verdiers undergang i 1918. Mange av de ledende tyske forfattere og intellektuelle var, som før nevnt, medlemmer av denne kretsen. Dette var på ingen måte en liberal-konservativ tankeretning. Tvertimot stod den i skarp opposisjon til liberalismen, parlamentarismen og marxismen. Den kjempet mot Weimar-republikken og Versailles-traktaten og mot nasjonalsosialismen. Det fantes i Weimar-republikken (1918-1933) et utall nasjonale, nasjonalistiske, "völkische"(66), militære veteranorganisasjoner som f.eks. Stahlhelm, nasjonalkonservative, nasjonalrevolusjonære, tysknasjonale og nasjonalsosialistiske grupper, partier og andre organisasjoner. Det var ikke før mot slutten av Weimar-republikken at Hitlers nasjonalsosialistiske arbeiderparti (NSDAP) fremstod som mer betydelig og viktigere enn de mange andre gruppene. Tilsammen ble disse miljøene, gruppene og småpartiene omtalt som den "nasjonale bevegelse"("die nationale Bewegung").
Fra 1911 levde Spengler som nevnt i München, og hadde således den beste utsiktspost for å følge med i fremveksten av Hitlers politiske bevegelse. Etter at nasjonalsosialistenes kupp-forsøk ble slått ned foran Feldherrnhalle i november 1923, skrev Spengler i et brev til Elisabeth Förster-Nietzsche (Nietzsches søster): "Det er synd at den unge generasjon har falt mellom hendene på slike dumskaller og strebere"(67). I boken Neubau des deutschen Reiches( 29 ) kritiserer han i 1924 antisemittismen, og de "völkische" sine utopier og økonomiske synspunkter som naive fantasier, som ikke kunne danne basis for politikk. I en tale til studenter i Würzburg den 26.februar 1924 (samme dag som rettssaken mot Hitler m.fl. startet etter det mislykkede kuppforsøket) uttalte han bl.a. at folket behøver sanne helter, (og med tydelig adresse til opera-elskeren Hitler) "ikke opera-helter". Han advarte videre sine tilhørere mot en politisk bevegelse som ville erstatte det politiske tenke-arbeidet med oppmarsjer og demonstrasjoner. Han avsluttet: "Trompettistene blir aldri generaler"(68). I et brev til den franske germanisten André Fauconnet (som var en av første franskmenn som interessert seg for Spenglers verk) skrev Spengler den 15.3.1927:"Jeg mener at politikk må bygges på kjennsgjerninger og på klare resonnementer, ikke på romantikk....Ikke bare har jeg holdt avstand til den nasjonalsosialistiske bevegelsen som utførte kuppforsøket i München, men for tiden gjør jeg alt hva jeg kan, dessverre forgjeves, for å stanse dens fremvekst..". Det var særlig nasjonalsosialistenes rasetenkning Spengler reagerte på. I andre bind av UdA (1922) kritiserer Spengler "raseteorien" som en "enkel materialisme"( ). Han avviser at det har vært en kontinuitet i folkenes biologiske eller rasemessige utvikling. "Et ideal om rase-renhet har aldri eksistert i historien" (69)("Ein Ideal von "Rassereinheit" hat es nie gegeben"). Dette (rase-renhet) er en moderne oppfinnelse oppstått i storbyenes blandingsbefolkninger, som en reaksjon og som en drøm om en renhet som aldri fantes. Spengler avviser at raseblanding er ødeleggende, og tar avstand fra at en bestemt rase er andre overlegne, og at det skulle være en forbindelse mellom rasens renhet og frembringelse av høyverdig kultur. "Hele rase-idéen var ikke noe annet enn en verdensanskulese for de åndelig underutrustede...Det det kom an på, var hva som satt inne i skallen på folk, ikke hvilken form skallen hadde, eller om håret hadde samme farve som sagflis"(70). De nasjonalsosialistiske ledernes opptatthet av rase viste at de var "rasemessig mindreverdige"(" Nur die rassisch Minderwertigen predigen Rasse") .
Spengler går med andre ord til angrep på kjernen i nasjonalsosialistisk ideologi; rase-idéene, og han tillater seg også å betegne Hitler og andre ledere som rasemessig mindreverdig. En særlig krassere avstandtagen fra nasjonalsosialismen i denne tidlige perioden kan man knapt vise maken til.
Spengler bruker også rase-begrepet, men på sin egen måte. Han skriver om personer og folk som "har rase", er "av rase"("von Rasse), men for ham er det historien som skaper raser, ikke omvendt. "Nasjonen utvikler rasen ("rassezüchtend")". Han avviser en biologisk definisjon av folket. Ifølge hans oppfatning er "..folket ikke en ansamling av individer fra samme kilde, men en helhet oppstått gjennom felles historiske erfaringer, et følelsesmessig fellesskap som kan forandre språk, og suksessivt ta opp i seg forskjellige raser"(71). "Et folk kan bestå av stammer("Stamm"). Og stammene kan være forenet gjennom felles blod. Et folk derimot er forenet gjennom en felles idé".
I bunn og grunn er "rase" for Spengler et rent åndelig begrep, noe som betegner en "sjel som har utviklet seg gjennom historien,...en livsstil, en være-måte, en livsinnstilling. Det finnes ikke overlegne eller mindreverdige raser, bare høyverdige og mindreverdige elementer innenfor alle raser"(72).
Spengler ble derfor tidlig kritisert av ledende nasjonalsosialister og andre som hørte til de "völkische". Anglo-tyskeren Houston Stewart Chamberlain var en sentral tenker for de "völkische" i Tyskland før og etter 1.verdenskrig. Han var sønn av en britisk admiral, gift med en av Richard Wagners døtre og utgav en lang rekke bøker som inspirerte nasjonalsosialistene og andre på høyreradikal side. Hitler var en stor beundrer av Chamberlain, og henviste ofte til Chamberlains ideologiske hovedverk, Die Grundlagen des 19. Jahrhunderts(DGdJ), hvor anti-semittisme, raseteorier og særlig forestillinger om den ariske rases overlegenhet utgjør den bærende tanke. I forordet til en nyutgave av DGdJ i 1922 kritiserte Chamberlain Spenglers idéer i UdA nettopp på grunn av mangelen på forståelse for rasetanken. Dette var et klart budskap til de "völkische" om at de burde holde avstand til Spengler. I 1925 skrev Alfred Rosenberg - redaktøren av nasjonalsosialistenes offisielle hovedorgan Völkischer Beobachter , og som anså seg selv som NSDAPs ledende ideolog - flere kritiske artikler om Spengler , hvor denne ble angrepet pga sin innstilling mot de "völkische" og fordi han ikke hadde forstått betydningen av "det jødiske spørsmål"(73). Rosenberg gjentok angrepene i sitt mest kjente verk, Der Mythos de XX.Jahrhunderts(74).
Spengler hadde heller ikke høye tanker om Hitler selv, som Spengler omtalte som en "plebeier" og "prolet-arier", dvs en som lot seg lede av massene og erstattet politisk handling med følelser og entusiasme, med musikk, marsj gjennom gatene og teatralske løfter"(75). Dét Vesterlandene trengte - mente Spengler - var en ny Cæsar som stod over partiene, demokratiet og parlamentarismen, og som kunne være en sterk, samlende leder i møtet med undergangstiden som vår kultur (iflg. UdA) stod overfor. Hitler var ikke en slik Cæsar; bare en parti-agitator som lot seg drive av stemninger i massene, og som alt for mye var preget av ånden fra Weimar-republikken(!). NSDAP var et "dumt, plumpt og æreløst parti"(76).
Spengler holdt likevel en viss kontakt med den ledende nasjonalsosialisten Gregor Strasser og andre medlemmer av "den nasjonale bevegelse". Spengler hadde stor respekt for Strasser, som han betegnet som "..den klokeste karen han hadde møtt nest etter Hugo Stinnes"(77). Strasser som tilhørte de deler av partiet som la mest vekt på sosialismen i nasjonalsosialismen, skrev i 1925 to brev til Spengler hvor han uttrykte sin beundring for den store tenker, og mente å påvise stort sammenfall mellom nasjonalsosialismen og Spenglers idéer. Dette var, som nevnt, Spengler ikke enig i, og han avslo tilbudet om å bidra med artikler i publikasjonen Nationalsozialistische Monatshefte. Under de såkalte "lange knivers natt" i juni 1934 var Strasser blant de drepte, og Spengler fant det visstnok tryggest å brenne brevene han hadde mottatt fra Strasser.
Fra 1926-27 synes Spengler å ha gitt opp ethvert håp om å utøve innflytelse på "den nasjonale bevegelsen", og vendte seg i stedet mot metafysiske og metahistoriske spørsmål og problemstillinger. I 1931 utgav han boken Der Mensch und die Technik (Mennesket og Teknikken); det eneste av Spenglers verker som er oversatt til norsk, og det som er av minst direkte politisk relevans.
Fra 1929 slår den økonomiske verdenskrisen inn også i Tyskland, Weimar-demokratiet står tilsynelatende hjelpesløst overfor de økende samfunnsproblemene, og resultatet er at nasjonalsosialistene og kommunistene får kraftig økende oppslutning. I 1932 blir NSDAP Tysklands største parti, og året er ellers markert ved at tre regjeringer avløser hverandre og det avvikles to presidentvalg. Ved Riksdagsvalget stemmer Spengler NSDAP. Har han skiftet syn på nasjonalsosialismen? Hans egen begrunnelse er at han helt har mistet troen på høyresidens kandidater; og at han tror det går an å se en forskjell på nasjonalsosialismen som bevegelse og lederen Hitler, som han fortsatt anser som en "dumskalle"("Hitler ist ein Dummkopf, aber die Bewegung muss man unterstützen")(78). Kanskje hadde han også et håp om at Gregor Strasser ville spille en sentral rolle i NSDAP. Etter riksdagsvalget i mars 1933(da NSDAP sikret seg flertall i Riksdagen sammen med DNVP(Det tysknasjonale folkepartiet)) bemerket Spengler:"Nå får vi se om Hitler er noe mer enn en trompetblåser"(79). Like etterpå sendte den nye Opplysnings- og propagandaminister Goebbels en forespørsel til Spengler om han ville holde en tale i radio i anledning en stor nasjonal markering i Potsdam ("Der Tag von Potsdam"). Spengler avslo det ærefulle tilbudet. Han avslo også et tilbud fra det nye regimet om en professorstilling ved Universitetet i Marburg. Hans egen begrunnelse overfor sine nærmeste var at han ikke ville miste sin uavhengighet. I juli 1933 besøkt Spengler Wagner-festspillene i Bayreuth, hvor Hitler alltid var til stede. Her ble det arrangert et møte mellom Spengler og Hitler, som varte i 1 1/2 time. Spengler hadde nok forestilt seg at han han kunne fungere som en rådgiver for den nye, unge Rikskansleren. Det var tydelig at han ikke kjente NSDAPs Fører, som aller minst var interessert i råd fra noen. Han visste som kjent alltid best selv. Og sin vane tro holdt Hitler en tilnærmet enetale så lenge møtet med Spengler varte. Etter møtet sa Spengler til sin søster at Hitler nok "..var et høyst anstendig menneske, men når man sitter overfor ham, har man ikke eneste gang inntrykk av at han er betydningsfull"(80) ("..ein hochanständiger Mensch, aber wenn man ihm gegenüber sitzt, hat man nicht ein einziges Mal das Gefühl, dass er bedeutend ist"). Det var vel nokså nøyaktig det stikk omvendte av det inntrykk svært mange andre observatører hadde av Hitler. En av Hitlers nærmeste medarbeidere på denne tiden, Ernst Hanfstaengl, skriver at Spengler overfor ham hadde uttrykt sin forakt for Hitler etter møtet(81). Også overfor andre hadde Spengler uttrykt sin skuffelse over den nye Rikskansleren, ikke minst over at denne knapt hadde latt ham komme til orde. Noen rådgiver var det iallfall tydelig at Hitler ikke så noe behov for...
I 1932 hadde Oswald Spengler begynt å skrive på en ny bok som han hadde tenkt å gi tittelen "Tyskland i fare" ("Deutschland in Gefahr"). Da boken var ferdig for utgivelse i august 1933, hadde Hitler i mellomtiden kommet til makten, og tittelen ble endret til "Beslutningens år" ("Jahre der Entscheidung") (82). I forordet hilser Spengler "den nasjonale revolusjon" velkommen, som han riktignok kaller den "nasjonale omveltning", men så føyer han til: "Dette "..var ingen seier, for motstanderne manglet".(83)("Das war kein Sieg, denn die Gegner fehlten"). Han er også betenkt over "alt bråket som maktovertagelsen feires med. Det ville være bedre å spare slikt for virkelige og endelige seire, nemlig slike av utenrikspolitisk karakter""(84). Videre går han igjen til frontalangrep på det som er kjernen i nasjonalsosialistisk ideologi, rasetanken. Her skriver Spengler blant annet: "Og når jeg snakker om rase, så er det ikke på den måten som nå er på moten blant anti-semitter i Europa og Amerika, darwinistisk dvs. materialistisk. Raserenhet er et grotesk ord i lys av den kjensgjerning at gjennom årtusenene har alle stammer og folkeslag blandet seg, og nettopp krigerske, altså sunne, fremtidsrettede slekter har alltid lot fremmede komme inn i slekten når de var "av rase", samme hvilken rase vedkommende tilhørte. Den som snakker for mye om rase, har ingen selv.Det kommer ikke an på den rene , men på den sterke rase som et folk har i seg".. Det viktige er ikke en ren rase, men en sterk rase som preger et folk "(85).
I det klimaet som hersket i Tyskland i 1933 var dette modige ord og uvante toner og litt av en velkomsthilsen til det nye regimet.. Boken ble en salgssuksess, og det er en vanlig oppfatning at det var dens kritiske ord mot de nye makthavere som gjorde at den fant så mange lesere. Spengler-biografen Anton M. Koktanek skriver:"..dette var det eneste åpne uttrykk for den indre konservative motstand mot det III. Riket.."(86).
Like etter at boken var utgitt, sendte Spengler et eksemplar til den nye Rikskansleren ledsaget av et brev hvor Spengler skrev at han ville sette pris på å få høre Hitlers mening om de spørsmål som boken reiste. Han fikk et formelt takkebrev fra Hitler men fikk høre ad omveier at man i det "Brune Hus"(NSDAPs hovedkvarter i München) hadde diskutert forbud mot JdE. Hitler hadde ikke ønsket dette, selv om han holdt boken for " alt for pessimistisk"(87). Noe senere ble Spengler gjort kjent med at de nasjonalsosialistiske myndighetene hadde nedlagt forbud mot at hans navn ble nevnt i radioen. Man kan lure på om henvendelsen til Hitler var uttrykk for naivitet eller en bevisst provokasjon. Spenglers rapport fra møtet med Hitler i Bayreuth viser jo at han ikke hadde forstått mye av den nye Rikskanslerens personlighet. Men fortsatt prøvde de nye makthavere å få Spengler over på sin side. I oktober 1933 henvendte Goebbels seg til Spengler med spørsmålet om han ville skrive en artikkel i forbindelse med den forestående folkeavstemning om Tysklands uttreden av Folkeforbundet. Spengler svarte meget avvisende at han "..hittil ikke hadde deltatt i noen form for valgkamp-propaganda - og at han visselig ikke hadde til hensikt å begynne med noe slikt nå..". Man kan altså ikke si at han prøvde å innynde seg hos det nye regimet. Det kunne derfor ikke overraske at det den 2.desember 1933 ble utsendt en instruks fra ledelsen for den tyske rikskringkastingen om at Jahre der Entscheidung ikke skulle omtales i tysk radio. Noen dager senere ble forbudet utvidet til alle tyske aviser. Men ingen av hans bøker ble forbudt, og de fortsatte å selge godt. Selv om de ikke ble omtalt i radioen og avisene ble de imidlertid utsatt for nasjonalsosialistisk kritikk. Den første slik kritikk var en "motbok" av Arthur Zweininger som omtalte Spengler som en " reaksjonær liberaler"(88). En annen nasjonalsosialist, Karl Muhs, kritiserte særlig Spenglers tanker om sosiale og økonomiske spørsmål(89). Den nasjonalsosialistiske retorikken tok en aggressiv dreining med Johannes von Leers bok Spenglers Weltpolitisches System und der Nationalsozialismus(90). Von Leers var "Reichsschulungsleiter des Nationalsozialistischen Deutschen Studentenbundes"; med andre ord en offisiell parti-ideolog. I sin bok tar han et skarpt oppgjør med Spenglers Jahre der Entscheidung, som av von Leers omtales som en "fordervelig"("verderbliches") bok , og "..som det første store ideologiske angrepet på den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen" ("der erste grosse ideologische Angriff auf die nationalsozialistische Weltanschaung"). Spengler stod for "kontra-revolusjon", og for "en raffinert destruktiv plan rettet mot alt nasjonalsosialistene har kjempet for"(91). Særlig ble Spengler kritisert for at at han ikke forstod de skapende krefter i rasen og blodet", og hadde "kastet overbord all fagkunnskap om rase-biologi"(92).
Flere angrep fulgte. Spenglers uro for egen sikkerhet økte, men det gjorde også hans kritiske holdning til nasjonalsosialismen. I private brev omtalte han dem bl.a. som "--disse gærningene som forveksler imperialisme med sosialisme..". Nasjonalsosialistenes "tusen-årige rike" omtalte han som "tusen-dagers riket". Konservative åndsfeller av Spengler ble i økende grad utsatt for regimets forfølgelse. Theodor Lessing som hadde søkt tilflukt i Tsjekkoslovakias, ble myrdet av SA-agenter. Spenglers jødiske venn Karl Wolfskehl flyktet til utlandet. I "de lange knivers natt" i juni 1934 slo regimet både til høyre og venstre. Først og fremst var det en aksjon mot ledelsen i SA, som ble anklaget for kupplaner. Men sentrale konservative som general Schleicher, Gustav von Kahr, Fritz Gerlich og advokaten Edgar J. Jung - en ledende teoretiker for de de såkalte ungkonservative - falt også som offer for SS -eksekusjonstropper. Særlig smertelig for Spengler var at hans gode venn, musikeren Willi Schmid ble myrdet i konsentrasjonsleiren Dachau. Han skrev et minnedikt om Schmidt som ble offentliggjort i 1935(93). Dette viste igjen et mot som ikke mange var i besittelse av i Tyskland på denne tiden. De verbale angrepene på Spengler fra nasjonalsosialistisk side var mange, og Hitler selv viet ham kritisk oppmerksomhet i en tale foran 1,5 millioner mennesker i Berlin-Tempelhof den 1.mai 1935. Her viste Føreren til at "en forfatter" hadde sammenfattet sitt syn på vår tid i en bok med tittelen Vesterlandenes undergang. Og så la Hitler til:"Skal dette altså virkelig være enden på vår historie? Nei! Dét kan vi ikke tro på!Det kan ikke være tale om noen undergang for Vesterlandene, men tvertimot gjenoppstigning for Vesterlandenes folk"(94). ("Soll also das wirklich das Ende unserer Geschichte und unserer Völker sein? Nein! Wir kõnnen daran nicht glauben! Nicht Untergang des Abendlandes muss es heissen, sondern Wiederaufstehung der Völker des Abendlandes").
Men bortsett fra offentlig kritikk lot myndighetene ham være i fred. Spengler fortsatte ufortrødent sine studier og sin skrivning. Han arbeidet på et andre bind av Jahre der Entscheidung. Bindet ble aldri ferdig, og ville trolig ikke blitt tillatt utgitt. Alene den planlagte tittelen - "Veien inn i mørkret"(!) ("Der Weg ins Dunkle") - hadde vært mer enn nok til å hindre utgivelse i Det Tredje Rike. Spengler ble de siste årene enda mer kritisk mot det nye regimet i Tyskland. Privat sparte han ikke på kruttet, og omtalte bl.a. det nasjonalsosialistiske partiet (NSDAP) som organisasjonen for de arbeidsløse av de arbeidssky (95) ("die Organisation der Arbeitslosen durch die Arbeitsscheuen"). Han karakteriserte NS-lederne som "provinsidioter" med "liten hjerne og store i kjeften". Ideologisk anså Spengler nasjonalsosialismen entydig som et fenomen som tilhørte venstre-siden, og kalte den en "brun jakobinisme". I de etterlatte notatene skriver Spengler: "Nasjonalsosialismen er den siste triumf for rasjonalismen, for den liberal-demokratisk-sosialistiske ideologi, for flokk-ideologien, for likhetsterroren, kort sagt for alle idéene til de forrige århundret". Og: "Marxismen er død. Dens siste seier er nasjonalsosialismen"(96). I 1935, et år før sin død, hadde Oswald Spengler mistet alt håp, og skrev at om ti år ville Det Tyske Rike antagelig ikke lenger eksistere.
Det skulle fremgå av det som er nevnt ovenfor, at Spengler på ingen måte kan hevdes å ha tilhørt nasjonalsosialismen ideologisk eller på annen måte. Han var konsekvent kritisk mot hovedelementene i den brune ideologien, mot Hitler som person og politisk leder, og mot den politiske praksis etter 1933. Det eneste avvik fra denne konsekvente linjen - hans stemme til NSDAP ved Riksdagsvalget i 1932 - var helt klart et uttrykk for at han anså nasjonalsosialismen som det minste onde - ikke noe gode. Han avviste alle tilnærmelser fra det nye regimet,og tok sogar offentlig til motmæle etter drapene på konservative venner og meningsfeller i juni 1934. Brunflekkingen av Oswald Spengler viser bare en ting:Mangel på kunnskap om tysk idéhistorie og politisk historie, mangel på kunnskap om nasjonalsosialismen og om den retningen som går under navnet den konservative revolusjon. Det var liten indre motstand mot nasjonalsosialismen i Tyskland; det nye regimet var populært og vant økende oppslutning utover på 1930-tallet. Den lille motstanden som fantes kom fra høyre, fra det intellektuelle miljøet Oswald Spengler tilhørte. Og det eneste seriøse opprøret mot Hitler , den 20.juli 1944, hadde sitt utspring i nasjonalkonservative kretser, og noen av de mest sentrale motstandsmennene tilhørte gamle prøyssiske adelsslekter.
OSWALD SPENGLER:EN TENKER FOR VÅR TID? Kan vi lære noe av Spengler tanker om kulturens utvikling?
Man kan trygt si at Spengler, hans tenkning og samfunnssyn står fjernt fra nesten enhver tankeretning og ideologisk bevegelse som samler tilhengere ved inngangen til det 21.århundre. Få har særlig kjennskap til ham i Norge, hvor han har et tilleggsproblem pga de synkende tyskkunnskapene i vårt land. I den grad han nevnes er det med henvisning til hans teori om vår kulturs forutbestemte undergang og hans påståtte ideologiske nærhet til nasjonalsosialismen.
Når det gjelder det siste mener jeg å ha påvist at dette er helt feil. Når det gjelder det første mener jeg at det blir for lettvint bare å avfeie dette som "bekmørk pessimisme" og håpløs fatalisme mm. Spenglers hovedverk fortjener å bli tatt mer alvorlig enn som så. Spørsmålet kan ikke være om dette er for fatalistisk eller for pessimistisk. Spørsmålet må jo være om Spengler har sett noe som er riktig eller delvis riktig. Det er lett å forstå at det er vanskelig å godta en forestilling om at vår egen kultur eller rettere sagt sivilisasjon uunngåelig må gå til grunne, og at våre byer og praktbygninger også en dag skal ligge i ruin. Men Spenglers historiesyn er vel ikke galt fordi om det gjør oss trist til sinns?
Alene dét faktum at alle andre høykulturer enn den foreløpig siste i rekken - nemlig vår egen vestlige - faktisk har hatt et (mer eller mindre) slikt livsforløp som beskrevet av Spengler , burde få oss til å ofre mer tid på undergangens eller livssyklusens filosof. Bare ruiner står igjen etter de andre høykulturene, fra Machu Pichiu til Kongenes dal, fra Babylon til Athen. Spørsmålet er om undergangen var uunngåelig, om disse høykulturene var dømt til å gå under.
En av grunnene til at Spenglers tenkning om vår kulturs endefase er så vanskelig å godta er nok også fordi den står i slik diametral motsetning til fremtidstroen - idéen om det uungåelige og evige fremskritt - som har vært dominerende i Vesten siden opplysningstiden og har vært en sentral idé i liberalismen og marxismen og deres politiske former, og dermed i den ideologiske basis som vestlige samfunn i stor utstrekning har bygget på. Hele Spenglers verk innebærer en implisitt avvvisning av troen på det evige, ustoppelige fremskritt, men han beskjeftiger seg ikke mange steder direkte med fremskrittstanken. Noen få ganger gjør han det i UdA, og han betegner da "fremskrittstroen" - eller "utviklingstanken" som han også kaller denne - som den "åndelige enhet" som forbinder tidens tenkere fra Schopenhauer til Bernhard Shaw, og han omtaler den som typisk "faustisk", dvs. vestlig, i sin lidenskapelige "higen" ("Drang") inn i en "uendelig fremtid" (97). Utviklingstroen er en "flat sivilisert" utgave av den "organiske" og "høye" higen etter uendelighet som Goethe stod for. I denne forvandlingen av den vestlige streben etter uendelighet ser man også "forvandlingen fra kultur til sivilisasjon". Hos Goethe er utviklingsidéen "opphøyet"("erhaben"), hos Darwin er den "flat", hos Goethe er den "opplevelse" og "symbol" ("Sinnbild"), hos Darwin "erkjennelse" og "lov". Hos Goethe kalles den "indre fullendelse", hos Darwin "fremskritt" ("Fortschritt"). Darwins "kamp for tilværelsen" er bare den "plebeiske form" av "urfølelsen" som i Shakespeares tragedier lar to "store virkeligheter" stå mot hverandre. Det som hos Shakespeare var inderlig "sette","følte" og "realiserte" skikkelser , ble hos Darwin forstått som "kausalsammenhenger" og lagt inn i et overflatesystem av "formålstjenligheter("Zweckmässigkeiten"). Denne "flate","overflatiske" utviklings- og fremskrittstroen er altså blitt en uungåelig del av vestlig sivilisasjon ifølge Spengler. At den står i skarp motsetning til hans egen visjon sier han ikke uttrykkelig noe om, men det ligger jo i sakens natur. Den som tror på evig fremskritt, kan ikke leve med at alt har en ende. Spengler har, som nevnt ovenfor, andre steder i UdA påpekt hvordan menneskene i sivilisasjonsfasen nekter å godta døden som en uavvendelig del av et individs liv. Like logisk er det at de ikke kan godta at døden også er en uunngåelig del av deres egen sivilisasjon.
Spengler mener altså å påvise store likheter mellom høykulturene i deres parallelle utviklingsfaser. Spørsmålet forblir om dette er resultat av en lovmessig, uungåelig utvikling? Slik så Spengler dette, og mot et slikt syn eller visjon som i tillegg underbygges av en myriade henvisninger til historiske fakta og data - men også , må det innrømmes, av tallrike antagelser, postulater og kategorisk utformede spekulasjoner - er det ikke lett å ta til motmæle basert på en "kildekritisk tilnærming". En viktig metode også i faghistorisk forskning er sammenligning mellom ulike historiske fenomener for å sammenligne årsak og virkning. Problemet med Spenglers store sveip gjennom historien er at sammenligningene er både så grandiose og generelle og samtidig så detaljerte med data som går på tvers av alle faggrenser, fra litteratur, arkitektur, ornamentikk og kunst, til antikk matematikk, teknologi, økonomi og musikk at det blir vanskelig eller umulig for én enkelt fagperson med sin nødvendigvis begrensede kompetanse å gå Spengler etter i sømmene. Han hadde eller mente å ha kunnskaper på tvers av vitenskapsgrenene som ingen andre. Men igjen: Må hans historiesyn av den grunn være galt?
Det er et historisk faktum at alle høykulturer endte med å gå under og forsvinne med unntak av den siste, vår egen vesterlandske. Hvordan kan de som forkaster Spenglers historiefilosofi være så sikre på at livsforløpet til alle andre kulturer ikke gjelder for vår egen? Hva slags elementer, mekanismer, strukturer i den vesterlandske kultur og sivilisasjon er det som i så fall vil hindre den i å lide samme skjebne som alle tidligere kulturer? Bevisbyrden ligger ikke bare hos Spengler eller rettere sagt hans (få) tilhengere, men til en viss grad også hos dem som kritiserer ham for "pessimisme" og for et "bekmørkt " historiesyn.
Ifølge Spengler vil "aftenlandets" sivilisasjon gå langsomt ned under horisonten en gang etter år 2000, altså i den tiden vi nå lever (denne teksten skrives i 2019). Spengler døde i 1936, og på grunnlag av sin morfologiske og analogiske tilnærmingsmåte kom han med en rekke forutsigelser og vurderinger om Vestens utvikling frem mot undergangen. Som nevnt tidligere fremhevet han allerede i innledningen i UdA at her "..ble for første gang historie forutbestemt." I og med at perioden etter Spenglers død er så nær oss i tid eller er vår egen samtid, så faller det oss lettere å måle hans spådommer og syn (han ville vel selv ha kalt dem analogiske slutninger) mot det som faktisk har skjedd og skjer.
Hvilket bilde ser vi altså? Hvordan stemmer disse spenglerske fremtidsvisjoner med det som har skjedd de siste 80-90 år.?
I enkelte helt konkrete tilfelle var han påfallende treffsikker, f.eks. i sin spådom i 1935 om at Hitlers nasjonalsosialistiske Rike ville gå under ti år senere. Hans utsyn inn i fremtiden må også sies å ha slått til m.h.t. til Europas stadig synkende politiske betydning. Europas verdensherredømme, som var tilnærmet situasjonen i hele Spenglers liv, begynte å rakne et par tiår etter hans død. Han skriver et sted at den farvede verden er på fremmarsj, og at det bare er et spørsmål om tid før de gamle kolonimaktene må oppgi sitt verdensherredømme. Slik formulerer Spengler denne situasjonen på sin uforlignelige måte: "De hvite herrefolkene er steget ned fra sin rang. De forhandler i dag,der de i går befalte, og i morgen må de innsmigre sesg for å få lov til å forhandle"(98). Dette skrives altså på et tidspunkt da det britiske imperium fortsatt hadde et uomstridt herredømme over store deler av verden og det franske tilsynelatende hadde et fast grep om store deler av Afrika og Indo-Kina. Hans spådom om den demografiske utvikling, dvs. den eksplosive vekst i verdens befolkning samtidig med at Europas befolkning skrumper("die Unfruchtbarkeit des zivilisierten Menschen")(99) er jo også bekreftet av den faktiske utvikling ikke minst i vårt eget århundre. Man kan være enig eller uenig i Spenglers påstand om at det er sivilisasjonsfasens feminisme som er hovedgrunnen til denne vestlige ufruktbarheten, men vi vet at det faktisk er slik f.eks. i dagens Norge og andre vestlige land at likestilte kvinner med lang utdannelse er én av grunnene - kanskje den viktigste - til at kvinner kommer sent i gang med barnefødsler og derfor får færre barn. Men dypest sett - skriver Spengler - er dette et metafysisk "skifte"("Wende) henimot døden. Det siste mennesket i verdensbyen vil ikke lenger leve, i verdensbyens massevesen forsvinner i den alle siste fase redselen for døden. Storbymennesket blir masse, og bare individet kan føle redsel for døden. Mange vil også være uenig i hans spådom om at avantgarde-kunsten, som på hans egen tid utgjorde små marginale miljøer, med sin kynisme og nihilisme ville bli suget opp av populærkulturen og bli akseptert og omfavnet av store grupper. Ordbruken kan diskuteres, men man trenger vel bare ta en titt i kulturstoffet i media, en tur på Statens Høstutstilling i Oslo, Miro-museet i Barcelona eller hvilket som helst annet museum for moderne kunst for å se at Spengler igjen hadde sett mye riktig. Hans beskrivelse av sivilisasjonens "kolossale verdensbyer" (100)("Der Steinkoloss Weltstadt"), som sprer sin endeløse bebyggelse stadig lenger utover og deres innbyggere("intellektulle nomader", "rotløse masser") er også i stor grad riktig sett. Den heslige arkitekturen (den "sjakkbrettaktige form"(101)s, har vi alle observert, og så kan man selvfølgelig bruke andre ord for det man har sett. Hans profetiske syn ("Ich sehe..")(102) om at etter år 2000 vil det finnes megabyer med 10-20 millioner, var en utenkelig forestilling på Spenglers tid, men ble jo virkelighet noen år før år 2000. På dette området var Spenglers syn inn i fremtiden igjen riktig. Like riktig var hans spådom om at det ville oppstår enorme bygninger som ville sette alt eksisterende i skyggen. Europas høyeste bygg, som i 2019 er under oppføring i St.Petersburg, vil bli 462 meter høyt. Utenkelig i 1935, men Spengler har igjen sett noe.
På de to siste sidene av hans siste bok Jahre der Entscheidung skriver han:"De fascistiske fremtoningene ("Gestaltungen") i disse årtier vil gå over i nye former som ikke lar seg forutsi, og dagens nasjonalisme vil også forsvinne...Skjebnen som en gang var knyttet sammen i meningstunge former og store tradisjoner, vil skape historie i form av formløse enkeltmakter. Cæsars legioner vil igjen vokse frem"(103). At fascismen ville forsvinne vet vi nå. At den ville gå over i andre former er noe statsviterne diskuterer f.eks. i forbindelse med bl.a. presiden Trump. Men igjen denne troen på en "Cæsar" og hans "legioner". Det er vanskelig å se at Spengler på dette punktet kan ha sett rett, eller kanskje er vi ennå ikke kommet langt nok ned i vår sivilisasjons undergang?
Den tidligere amerikanske utenriksminister Henry Kissinger skal ha betegnet Spengler som "slående nøyaktige"("startingly accurate")(104). Det er ikke vanskelig å være enig med Kissinger.
Det er imidlertid heller ingen grunn til stikke under en stol at Spengler av og til tok feil i sine spådommer; han så ikke alltid på en riktig måte det som skulle komme. Han var overbevist om at Tyskland ville bli det siste land som ville lede og forsvare vestens kultur før undergangen. Som vi vet var det de angloamerikanske sjømaktene som kjørte Tyskland i senk i allianse med den russiske landmakten. Hans spådom om at i en sluttfase av sivilisasjonen ville sterke ledere ("Cæsarer") overta makten, knuse pengenes herredømme og lede Vesten inn i dens heroiske men håpløse sluttkamp, er det også god grunn til å tvile på.. De sterke ledere synes å ha hatt den beste tid bak seg ihvertfall i Vestens større land med mindre , som sagt ovenfor, historien holder noe skjult for oss i de neste tiårene - noe som Spengler hadde sett.. En total feilvurdering gjorde han av den fremtidige rollen som store utenom-europeiske land ville komme til å spille i internasjonal politikk. Han mente som nevnt ovenfor korrekt at "den farvede verden" ville redusere de hvite imperienes makt. Men han hadde merkelig nok ingen tro på at de to demografisk største nasjonene i "den farvede verden" ville spille noen ledende rolle: :"Urgamle slave-folk("Fellachenvölker") som inderne og kinserne kan aldri noen gang spille en selvstendig rolle blant verdens stormakter. De kan veksle sine herrer, fordrive den ene - som f.eks. engelskmennene fra India - for deretter bare å komme under en annen ... men de kommer aldri igjen til å utvikle en egen indre form for politisk tilværelse"(105). Det hadde vært interessant å høre hva Spengler hadde ment om dagens Kina. Jeg vil tro at han ville ha uttrykt anerkjennelse særlig overfor en stat som er i stand til å stå imot den vestlige sivilisasjons krav og mas om å innføre deres (den vestlige sivilisasjons) politiske former(dvs. "menneskerettigheter" mm.). Også India må sies å ha gjort hans spådom til skamme.
Av og til demonstrerer Spengler en optimisme(!) som det er vanskelig å følge, som når han tilkjennegir troen på at noe(n) vil befri Vesten fra pengemakten og pengeveldet som ifølge ham preger sivilisasjonen i dens siste fase: "Man håper på en befrielse fra et eller annet sted; man håper på en ekte tone av ære og ridderlighet, på indre adel, på forsakelse og plikt. Nå bryter tiden frem, hvor i dypet blodets formfullendte krefter igjen våkner, (disse krefter) som var blitt fortrengt av storbyenes rasjonalisme. Alt hva som hadde oppsamlet seg for fremtiden , av dynamisk tradisjon og gammel adel, av fornem skikk hevet over pengene, alt hva som i seg selv er sterkt nok til å være statens tjener, for å bruke Fredrik den Stores ord, i forsakelsesfullt og omsorgsfullt arbeid, i besittelse av en grenseløs makt, alt hva jeg i kontrast til kapitalismen har omtalt som sosialisme. Alt dette blir til samlingspunkt for uhyre livskrefter."(106). Her kan man være fristet til å beskylde Spengler for å ha forlatt de harde kjennsgjerninger og hengitt seg til romantisk drømmeri. Slike krefter er det vanskelig å få øye på i Vesten i dag. Det er vanskelig å se noen seriøse motkrefter til pengeveldet. Enda vanskeligere er det som nevnt ovenfor å tro på Spengler forestilling om en "Cæsarisme" vil " vokse på demokratiets grunn, med røtter dypt ned i blodet og tradisjonen". Erfaringene Vesten har gjort med Cæsar-lignende skikkelser etter Spenglers død frister vel ikke til flere slike. Spengler hadde ikke tro på Hitler som en slik skikkelse, derimot fremhevet han både Mussolini og Lenin som politiske ledere med Cæsar-potensiale. Til det kan man si at Lenin heldigvis døde så tidlig at han ikke fullt ut fikk utfolde det potensiale Spengler mente han satt inn med. Mussolini på sin side levde dessverre( for ham) så lenge at han fikk vist at å forandre Italia var umulig. Hans uttalelse om at " det ikke er vanskelig å styre Italia, men det er bare ingen vits i det", viser imidlertid at selv om Mussolini ikke var noen Cæsar, så hadde han større innsikt i de av Spengler så høyt verdsatte kjennsgjerninger enn mange andre.
Den som ikke har lest Untergang des Abendlandes har et stort hull i sin kunnskap om tidligere århundrers samfunnstenkning og historiefilosofi. Edmund Burke og Karl Marx leses og diskuteres fortsatt fordi mange på den såkalte høyre- og venstreside finner disse tenkerne interessante, selv om mange med meg vil mene at særlig Marx har vesentlige mangler og tar grunnleggende feil i mange spørsmål. Jeg mener Spengler fortjener å bli studert på linje med disse og andre fremtredende samfunnstenkere både på høyre- og venstresiden. Han har mye å by på som kan gjøre begge sider klokere. Dette betyr ikke at vi må godta alle elementer i hans syn på f.eks. høykulturenes livssykluser, med dere undergang eller fullendelse i den uungåelige sluttfasen. Men bare dét faktum at vi ikke kan utelukke at han har rett er vel nok til at vi bør ta ham mer alvorlig?
Har Spenglers politiske idéer noe å lære oss idag?
Som nevnt ovenfor, regnes Spengler som en representant for den såkalte konservative revolusjon i Tyskland; et intellektuelt miljø i Weimar-republikken som bekjempet parlamentarismen, liberalismen,marxismen og nasjonalsosialismen, samtidig som man arbeidet for å bygge opp en ny elitær konservatisme basert på verdier og forestillinger med front også mot det undergangne keiserriket og mye av de verdiene som dette stod for. De fleste av Spenglers bøker utenom Untergang des Abendlandes har et klart politisk og dagsaktuelt innhold, men også UdA inneholder mange politiske tanker om stat, samfunn og maktens vesen. Spenglers politisk syn kan altså omtales som en elitær og autoritær radikal- eller nasjonalkonservatisme, med hovedvekten på en sterk stat hvor økonomien er underordnet politikkens primat, og hvor partipolitikk og parlamentarisme, frihandel og internasjonal forsoning omtales med dyp forakt. Det er antagelig ikke så mye av dette som kan appliseres på Norge eller andre vestlige land vel 80 år etter Spenglers død. Likevel synes jeg enkelte av hans tanker er verdt å dvele ved ; selv om de hverken er spesielt "matnyttige" eller moteriktige.
Han omtaler "almenne menneskerettigheter, frihet og likhet som litteratur og abstraksjon, ingen kjennsgjerninger"(107). I dette stod han jo på linje med andre konservative tenkere som Burke og de Maistre selv om dagens liberalkonservative (dvs liberale) ikke vil bli minnet om dette. Håpløst gammeldags vil sikkert mange mene. Hvis man imidlertid ser på Norges politikk overfor Kina etter at Nobelkomiteen gav fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010, kan man vel ikke unngå å være enig med Spengler i at festtalene om menneskerettighetene går opp i luft så snart de møter virkeligheten. Kan norske regjeringer etter Liu Xiaobo-saken noensinne snakke om menneskerettigheter igjen med forventning om å bli tatt alvorlig? Man kan uten vanskeligheter finne lignende eksempler i alle vestlige land. Det er heller intet nytt i norsk sammenheng. Under den kalde krig hevet Norge knapt stemmen mot de groveste MR-brudd i nabolandet Sovjetunionen, men var meget høylydt aktiv mot mindre alvorlige overgrep i fjerne land som Sør-Afrika og Chile.
Spengler skriver: "I den historiske virkelighet finnes det ingen idealer, det eksisterer bare kjensgjerninger ("Tatsachen"). Det finnes ingen sannheter, det eksisterer bare kjensgjerninger. Det finnes ingen grunner, ingen rettferdighet, ingen harmoni("Ausgleich"), intet endemål; det eksisterer bare kjensgjerninger. Den som ikke begriper dette, han burde skrive bøker om historie, men han kan ikke skape noen politikk. I den virkelige verden finnes det ingen stater oppbygget etter idealer, bare fremvokste("gewachsene") stater, som ikke er noe annet enn folk gitt en form"(108). Spengler kan vel ikke mene at det ikke har eksistert idealer i gjennom historien. Hvis han mener dét så er det vanskelig være enig med ham. Det er imidlertid vanskelig å være uenig med ham hvis han mener at for den historiske utvikling så er det konkrete statsinteresser, folkenes interesser som har vært avgjørende, ikke idealistiske forestillinger og høyspent målsetninger, som alltid har tapt når de har kommet i konflikt med av statlige interesser og andre "kjensgjerninger"..
Man kan i den tiden vi lever i også ha en viss sans for Spenglers syn på pengemakten og pengeveldet. Han skriver:"Gjennom pengene tilintetgjør demokratiet seg selv, etter at pengene har tilintetgjort åndslivet. Man er inntil kvalme trett av pengeøkonomien. "(109). Hver gang man lytter til en politisk debatt i Norge eller i andre vestlige land dreier det meste seg om penger, budsjetter, lønn,hvem har bevilget mer eller mindre, hvem har fått mer eller mindre enn en annen gruppe mm. - som om pengene er alle tings mor. Uansett hvilket spørsmål som er oppe til debatt, så ender striden i en diskusjon om penger. Alle spørsmål blir til pengespørsmål; det er som Spengler sier "inntil kvalme. Aldri har nordmenn har hatt mer penger mellom hendene, og merkelig nok har vi aldri vært mer opptatt av dem. Særlig forskjellig er det ikke i andre vestlige land. En bedre illustrasjon på det Spengler skrev for nesten hundre år siden kan man knapt få.
I skarp motsetning til dagens blinde tro på liberalismen og markedet som overordnet og overgripende ideologi, slo Spengler fast at politikken er det primære og det avgjørende for alt annet, inklusive økonomien: "Uten en sterk politikk har det aldri noe sted eksistert en sunn økonomi, selv om den materialistiske teori hevder det motsatte . Grunnlggeren av denne teori, Adam Smith, behandlet det økonomiske liv som det egentlige menneskelige liv, pengeproduksjon som historiens mening og han pleide å omtale statsmenn som skade-dyr. Men nettopp i England var det ikke kjøpmenn og fabrikkeiere, men derimot ekte politikere som begge Pittene som gjennom en storartet utenrikspolitikk, ofte etter heftig motstand fra kortsiktige forretningsfolk, som gjorde engelsk økonomi til verdens fremste"(110). I vår tid kunne mange politikere og andre ha stor nytte av å studere dette budskapet.
Spengler var altså tilhenger av en tysk eller prøyssisk sosialisme. Om dette begrepet sier han i innledningen til Preussentum und Sozialismus(PuS) ( utgitt i samleverket Politische Schriften)(111): "Ordet sosialisme betegner ikke tidens dypeste spørsmål, men det mest støyende.. Alle bruker det. Alle legger forskjellig innhold i dét. Enhver legger inn i dette slagordet hva han elsker eller hater, frykter eller ønsker. Men ingen har oversikt over de historiske betingelser i sin begrensethet og i sin bredde. Er sosialismen et instinkt eller et system? Menneskehetens endemål eller dagens og morgendagens tilstand? Eller er det bare kravet til en enkelt klasse? Er det identisk med marxismen?"(111).
Sosialisme står ikke så høyt på dagsorden i våre dager som det gjorde noen få år etter den russiske revolusjon , men likevel stiller Spengler gode spørsmål. Det siste besvarer han med en gang, sosialismen kan man ikke overlate til de venstreradikale:"Marxistene er bare sterke i det negative, i det positive er de hjelpeløse. De avslører bare at deres læremester var en kritiker, ingen skaper". Oppgaven er klar:"Man må befri sosialismen fra Marx..Vi tyskere er sosialister,..De andre kan slett ikke være det"(112). Nå kan det ikke sies at Spengler i Preussentum und Sozialismu fyller sosialisme-begrepet med overbevisende konkret innhold. Han holder seg mest på det prinsipielle plan, og er særlig opptatt av motsetningen mellom sann sosialisme,dvs den prøyssiske, og engelsk liberalisme,frihandel og paralmentarisme - som han ser som tre sider av samme sak. For en nordmann er det litt fornøylig å lese om Spenglers oppfatning av engelsk liberalisme og kolonialisme som uttrykk for vikingånd, en ideologi som er innført av de skandinaviske krigere, sjøfarere og sjørøvere: "Men England satte i stedet for staten den frie privatmann, som - statsfremmed og ordensfiendtlig - forlanger den hensynsløse kamp for tilværelsen, fordi han bare i den kan utfolde sine beste , sine gamle viking-instinkter"(113). Igjen og igjen viser Spengler gjennom motsetningen mellom den prøyssiske og engelsk tenkemåte hva som er sosialisme: "For å overvinne den menneskelige treghet, sier den prøyssiske, den sosialistiske etikk:Det dreier seg i livet ikke om lykken. Gjør din plikt i det du arbeider. Den engelske, kapitalistiske etikk sier: Bli rik, da behøver du ikke arbeide mer".(114). I England har penger alt å si, i Prøyssen ikke: "For en engelskmann ville det være uutholdelig å motta ordrer fra noen som intet eier; like uutholdelig som det ville være for en prøysser å bøye seg utelukkende for rikdom"(115). Prøyssisk sosialisme setter staten i sentrum; "Marx tenker historien uten stat, historier som arena for partier, historie som konflikt mellom private økonomi-interessser""(116), hans materialistiske historioppfatning er derfor engelsk historieoppfatning. Konklusjonen er klar;"For arbeideren eksisterer bare prøyssisk sosialisme eller intet""(117). Dette er jo hverken særlig konkrete eller dagsaktuelle tanker om sosialisme, men vi får likevel et omriss av Spenglers sosialisme. Denne forutsetter en sterk stat hvor økonomien er underordnet og styres av de politiske behov, hvor arbeidets etikk og det å tjene nasjonen har den høyeste status, hvor penger er et middel ikke et mål, og hvor menneskene vurderes etter sin innsats for fellesskapet og ikke etter sin formue. Hvor fjernt Spenglers tanker om sosialisme ligger fra enhver form for venstreorientert sosialisme, demonstreres vel best ved at han omtaler kong Friedrich Wilhelm av Prøyssen som historiens "første bevisste sosialist"(118), og jernkansleren Otto von Bismarck som "skaperen av den prøyssisk sosialisme" (119). Nærmest sin realisering kom vel prøyssisk sosialisme i Det Tredje Rike og i DDR. Hvor tilfreds Spengler ville ha vært med disse to (delvise) virkeliggjørerne av hans tanker om sosialisme, er det ikke så vanskelig å tenke seg. At disse to tyske stater skulle komme til å tilhøre historiens tapere, var som nevnt akkurat det stikk motsatte av den førende rolle han hadde tiltenkt et prøyssisk-sosialistisk Tyskland i sivilisasjonens sluttfase.
Spengler ville bare hatt forakt til overs for de som i sivilisasjonens endefase snakker om at vi alle er borgere av samme verden, om at alle er vi like, alle er våre brødre og likemenn, og at vi på grunnlag av disse illusjonene har en plikt til å hjelpe enhver menneske på jord som har det vondt, fordi han eller hun er vår bror eller søster - slik det lyder f.eks. i debatten om massemigrasjonen til Europa. Spengler slår fast: "Verdensborgere er en elendig frase. Vi er mennesker av et århundre, av en nasjon, et område, en type. Det er de nødvendige betingelser under hvilke vi kan gi tilværelsens mening dybde... Desto mer vi fyller disse gitte grenser, desto større er vår virkning. Platon var athener, Cæsar var romer, Goethe var tysker: At de var dette helt og først og fremst, var forutsetsningen for deres verdenshistoriske virkning"(120). Og videre: " Det finnes intet "menneske i seg selv"(Spenglers kursiv og anførselstegn), slik filosofene skravler om, men bare mennesker i en gitt tid, på et gitt sted, av en rase, av en personlig art, som i kampen med en gitt verden greier seg eller taper, mens verdensaltet guddommelig ubekymret omslutter det hele. Denne kampen er livet"(121). Tanken om slike uoverstigelige grenser i menneskenaturen og mellom mennesker har alltid vært kjernen i europeisk konservatismen(i motsetning til en "liberal"konservatisme), og få har formulert denne tanken bedre enn Spengler. I vår tvers igjennom liberale tidsalder kan det ikke skade å bli minnet om denne tenkemåten og disse harde men klare og etter min mening sriktige tanker.
SPENGLER:EN SPRÅKETS MESTER
Det er antagelig ikke så mye av Spenglers polItiske tanker som vi kan trekke direkte på i Norge og Europa over 80 år etter hans død, selv om han kan være til hjelp for dem som søker inspirasjon til å tenke annerledes i en gjennomført likhets- og pengedyrkende epoke som den nåværende. Dersom man heller ikke kan finne veiledning om vår kulturs og sivilisasjons utvikling i hovedverket Untergang des Abendlandes, så blir spørsmålet hvilken glede man da kan ha av Spengler?
Mitt svar må bli: Språket. Man kan lese Spengler ene og alene for språkets skyld, for å nyte språket. Han sa selv at han skrev sin samtids beste tysk:"Jeg skriver det beste tysk som for tiden er å lese i bøker.."(122). Nedskriveren av disse linjer vet iallfall ikke om noen som skrev et bedre tysk. Sterkt, klart, fantasifullt, nyskapende, ironisk, med barsk humor og fullt av farger og overraskelse. Hver side bringer nye språklige innfall og overraskende innsyn . I UdA er ikke tankene alltid like lett tilgjengelige, men det gir alltid stor glede å lese UdA fordi verket på nesten hver side byr på original språkkunst og plutselige lynglimt som lyser opp et tanke-landskap som av og til kan være litt uklart.. De andre bøkene er alltid lettleste og glitrende formulerte. De er preget av et presist og hardtslående tysk som alle som behersker tysk vil forstå, og alle vil ha glede av, iallfall språklig.
Eksempler på Spenglers formuleringskunst har jeg sitert mange steder i denne teksten, f.eks. den om nasjonalsosialismen som organisasjonen for de arbeidsledige av de arbeidssky, betegnelsen av Hitler som "prolet-arier", beskrivelsen av den nasjonalsosialistiske valgseier og maktovertagelse som "Det var ingen seier fordi motstanderne manglet", omtalen av de "hvite herrefolk" som idag må forhandle hvor de før befalte", og som "i morgen må innsmigre seg for å få lov til å forhandle". Man kan være enig eller uenig i meningsinnholdet men dette representerer iallfall en glitrende illustrasjon på Spenglers oppfatning om Hitler og hans maktovertagelse, og på Spenglers forutsigelse om Europas synkende makt.
Her følger noen flere smaksprøver på Spenglers tysk - med mine adskillig mindre elegante oversettelse til norsk i parentes:
Spengler var som nevnt en motstander av parlamentarisme, partier og partipolitikk. Etter Hitlers maktovertagelse og forbud mot alle andre partier enn Hitlers eget parti, NSDAP, sa Spengler: "Wir wollten die Parteien los sein. Die Schlimmste blieb" ("Vi ville bli kvitt partiene. Det verste ble igjen"(123).
"Der Mensch ist ein Raubtier. Ich werde es immer wieder sagen. All die Tugendbolde und Sozialethiker, die darüber hinaus sein oder gelangen wollen, sind nur Raubtiere mit ausgebrochenene Zähnen.." ("Mennesket er et rovdyr. Jeg kommer til å si det ofte. Alle dydsmønstrene og sosialetikerne som mener å stå over dette eller vil komme videre, er kun rovdyr med uttrukne tenner...")(124)
"Aber der Verzicht auf Weltpolitik, schützt nicht vor ihren Folgen" ("Avkallet på verdenspolitikk, beskytter ikke mot dens følger"(125).
"Die Frauenemanzipation der Ibsenzeit will nicht die Freiheit vom Mann, sondern vom Kinde..." ( "Kvinne-emansipasjonen i Ibsen-perioden vil ikke ha frihet fra mannen men fra barnet")((126).
"Der Farbige durchschaut den Weissen, wenn er von "Menschheit" und ewigem Frieden redet. Er wittert die Unfähigkeit und den fehlenden Willen sich zu verteidigen". ("Den farvede gjennomskuer den hvite, når han snakker om "menneskehet" og evig fred.Han værer manglende evne og vilje til å forsvare seg")(127).
"Politik ist nur der vorübergehende Ersatz des Krieges durch den Kampf mit geistigeren Waffen" ("Politikk er bare den midlertidige erstatning for krigen gjennom kamp med mer åndelige våpen"(128)Der Mensch und die Technik,s.53).
"Glaube ist Glaube an Unsichtbares. Wissen ist Glaube an Sichtbares" ("Tro er tro på det usynlige. Viten er tro på det synlige")(129).
"Der Held verachtet den Tod und der Heilige verachtet das Leben" ("Helten forakter døden og den hellige forakter livet")(130).
"Der Jüngling weiss alles. Der Mann zweifelt an allem. Erst der Greis kommt zur Gewissheit, dass er nichts weiss". ("Ynglingen vet alt. Mannen tviler på alt. Først oldingen blir sikker på at han intet vet"(131)
"Pazifismus heisst, den geborenen Nichtpazifisten die Herrschaft überlassen" ("Pasifisme betyr å overlate herredømmet til den fødte ikke-pasifist")(132).
"Der unendliche Raum ist das Ideal, welches die abendländische Seele immer wieder in ihrer Umwelt gesucht hat". ("Det uendelige rom er idealet som den vestlige sjel alltid har søkt i sin omverden"(133).
"Mit Michelangelo ist die Geschichte der abendländischen Plastik am Ende. Was nach ihm kommt, sind Misverständnisse und Reminiszenzen". ("Med Michelangelo er historien til vestlig billedhuggerkunst over: Det som kom etter ham var misforståelser og rester"(134).
"Keiner der tausend Psychologen unserer Tage hat eine wirkliche Definition "des" Willens , der Reue, der Angst, der Eifersucht, der Laune, der künstlerischen Intuition geben kônnen. Natürlich nicht, denn man..definiert nur Begriffe durch Begriffe". ("Ingen av vår tids tusener av psykologer har kunnet gi en virkelig analyse eller definisjon av vilje, anger, skinnsyke, lune, den kunstneriske intuisjon...Selvfølgelig ikke,..for man definerer bare begreper med andre begreper")(135).
"Nicht das Christentum hat den faustischen Menschen, er hat das Christentum umgeformt". ("Kristendommen har ikke omformet det vestlige menneske; dette har omformet kristendommen"(136).
"Es ist selten, dass ein Mensch weiss, was er wirklich glaubt"." (Det er sjelden at et menneske vet, hva han egentlig tror")(137).
"Im 10.Jahrhundert erwacht plötzlich die faustische Seele und offenbart sich in zalhllosen Gestalten". "I det 10.århundre våkner plutselig den vestlige sjel, og åpenbarer seg i talløse former"(138).
"Indessen, diese abstrakten Ideale besitzen eine Macht, die sich kaum über zwei Jahrhunderte - die der Parteipolitikk - erstreckt. Sie werden zulezt nicht etwa widerlegt sondern langweilig. Rousseau ist es längst und Marx wird es in kurzem sein". ("Abstrakte idealer innehar en makt som ikke strekker seg over mer enn knapt to århundre - partipolitikkens tidsrom. De ender ikke med å bli motbevist, men de blir derimot kjedelige. Rousseau er det forlengst, og Marx blir det snart"(139).
"Ein Demokrat vom alten Schlage würde heute nicht Freiheit für die Presse , sondern von der Presse fordern" . (En demokrat av det gamle slaget ville i dag ikke kreve frihet for pressen men frihet fra pressen..")(140)
La meg avslutte med noen linjer fra Spenglers beskrivelse av urets rolle i Vestens kultur i Untergang des Abendlandes: "Unter den Völkern des Abendlandes waren es die Deutschen, welche die mechanischen Uhren erfanden, schauerliche Symbole der rinnenden Zeit, deren Tag und Nacht von zahllosen Türmen über Westeuropa hin hallende Schläge vielleicht der ungeheuerste Ausdruck sind, dessen ein historisches Weltgefühl überhaupt fähig ist." ("Blant Vestens folk var det tyskerne som oppfant de mekaniske urene(Spenglers kursiv), skremmende symbol på den bortflytende tid, hvis slag dag og natt gav gjenklang fra tusener tårn over hele Vest-Europa, og som kanskje er det mest uhyrlige som en historisk verdensfølelse overhodet er i stand til. Intet av dette møter oss i de tidløse antikke landskaper og byer..")(141)
Dessverre er det stadig færre nordmenn som er i stand til å nyte språket i Spenglers verk; ikke en gang dét, ikke det heller.
###################################################
AVSLUTTENDE BEMERKNINGER
Det er forståelig at Spengler ikke er blitt en populær tenker. Han går i mot alt det vi må kalle tidsånd: Fremskrittstroen, den liberale likhetstenkningen, menneskerettismen, forbruker- , underholdnings- og pengesamfunnet. En som til de grader går mot strømmen og på tvers av alle dominerende moter i idéenes verden kan jo vanskelig slå igjennom. Hans bøker, særlig UdA, kommer likevel i nye utgaver og opplag. Til og med et par norske politikere og kommentatorer viser til ham, selv om de tydeligvis aldri har lest ham. Trass i utidsmessigheten ved hans tenkning gjenstår likevel spørsmålet om han hadde rett eller noe rett i sine syner, i de forutsigelser han gjorde og de syner han hadde om vår kulturs og sivilissasjons utvikling. Ettersom forfallet eter seg stadig lenger ned ,med den uvisshet som dette skaper,, kan man håpe at stadig flere blir interessert i Spengler. Denne uvissheten er kanskje nok til at vi fortsatt burde studere Oswald Spengler. Ingen annen har reist spørsmålet om vår kulturs fremtid på en så original og overbevisende, omfattende og gjennomtrengende måte som ham.
Jeg vil avslutte med å sitere de siste ord i Untergang des Abendlandes:
Ducunt fata volentem, nolentem trahunt
Skjebnen leder den villige, den uvillige drar den med seg.
.
###########################################################
(1) Detlef Felken: Oswald Spengler. Konservativer Denker zwischen Kaiserreich und Diktatur. Verlag C.H.Beck München 1988, s.25
(2)Untergang des Abendlandes, heretter forkortet UdA. Spenglers hovedverk er typisk nok aldri blitt oversatt til norsk. Tittelen ville på norsk bli Vesterlandenes Undergang e.l. "Abendland"("aftenlandet") er etsa gammelt tysk ord for Vesten eller Vesterlandene. Ordet har ssin opprinnelse i at solen om kvelden ("Abend") går ned i vest. Tilsvarende brukes i eldre tysk "Morgenland" ("morgenlandet") om Østen/østerlandene hvor vi ser solen stå opp om morgenen. I denne artikkelen har jeg brukt en samlet nyutgave av Untergang des Abendlandes som ble utgitt på Deutscher Taschenbuchverlag, München i 1988. Alle sitater m.m. er derfor fra denne.
(3) Mellom første og andre bind av Untergang des Abendlandes (heretter:UdA) skrev han "Preussentum und Sozialismus"( München 1919), som fikk stor innflytelse på utformingen av en nasjonal eller konservativ sosialisme i datidens Tyskland. Av andre bøker og skrifter skal nevnes:
Neubau des deutschen Reiches. C.H.Beck, München 1924.
Politische Pflichten der deutschen Jugend. Rede gehalten am 26.februar 1924 vor dem Hochschulring deutscher Art in Innsbruck. C.H.Beck, München 1924.
1924: Die Wirtschaft,das Geld, die Maschine
1926: Das heutige Verhältnis zwischen Weltwirtschaft und Weltpolitik
1931: Der Mensch und die Technik. Beitrag zu einer Philosophie des Lebens (Dette er , så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, den eneste av Spenglers bøker som er oversatt til norsk)
1933: Politische Schriften(PSchr). C.H.Beck. München 1932. Dette er et samleverk som omfatter følgende bøker, som var utgitt tidligere og allerede nevnt ovenfor: 1)Preussentum und Sozialismus(PuS). 2)Das Doppelantlitz Russlands und die deutschen Ostprobleme. 3)Politische Pflichten der deutschen Jugend. 4)Neue Formen der Weltpolitik. 5)Neubau des deutschen Reiches. 6)Das Verhältnis von Wirtschaft und Steuerpolitik seit 1750. 7)Das heutige Verhälntnis zwischen Weltwirtschaft und Weltpolitik. Sitatene fra enkelte av disse bøkene i denne artikkelen er hentet fra dette samleverket(PSchr.)
1934: Jahre der Entscheidung. C.H.Beck, München 1933.
Posthumt utgitte skrifter og bøker:
Reden und Aufsätze C.H.Beck, München 1937
Gedanken,C.H.Beck, München 1941
Briefe 1913-1936 C.H.Beck, München 1963
Urfragen. Fragmente aus dem Nachlass. C.H.Beck, München 1965
Frühzeit der Weltgeschichte. Fragmente aus dem Nachlass. C.H.Beck, München 1966
(4) Anton M. Koktanek: Oswald Spengler in seiner Zeit. Verlag C.H. Beck, München 1968, s.144
(5)UdA, s.4
(6) UdA, s.6
(7) UdA, s.81
(8) UdA, s.71 ff.
(9) UdA,s.28
(10) UdA, s.606
(11) UdA, s.22
(12)UdA,s.3
(13) Se særlig UdA s. 489ff.
(14) UdA,s.242
(15)UdA, s.489
(16)UdA,s.222
(17)UdA,s.229
(18) UdA,s. 230
(19) UdA,s.236-237
(20) UdA,s.239
(21) UdA,s.226-227
(22) UdA, s. 489
(23)UdA,s.784ff.
(24) UdA,s.761
(25)Enetelisk kommer av eneteleki som er et filosofisk begrep, innført av Aristoteles for å betegne noe som har eller inneholder sitt mål(Telos) i seg selv.
(26) UdA,s. 44
(27) UdA,s.45
(28)UdA,.s46
(29) UdA,s. 460
(30)UdA,s. 781
(31)UdA s.478
(32)UdA, s. 33
(33) UdA,s.674
(34) UdA,s. 675
(35) UdA,s.783
(36) UdA,s.1143
(37) UdA,s.606-607
(38) Felken,s.75
(39) UdA,s.68
(40) UdA,s.68-69
(41) Morgenbladet 11.1.2013
(42) Felken,s.75s
(43) Dietmar Gottfried:Oswald Spengler als Philosoph des Untegangs. Tidsskriftet Telepolis,25.8.2013
(44) Oswald Spengler: Der Mensch und die Technik. Beitrag zu einer Philosophie des Lebens. C.H.Beck´sche Verlagsbuchhandlung, München 1931, s.89
(45) Jeg baserer meg,s som allerede nevnt ovnfor, på en utgave av Preussentum und Sozialismus(heretter PuS) som ble utgitt påny som del av samleverket Politische Schriften på C.H.Beck´sche Verlagsbuchhandlung,München 1933.
(46) PSchr.,PuS, s. 32
(47)PuS, s.35
(48) UdA,bind II, s. 371
(49) Politische Schriften, C.H.Beck, München 1932,s.VII
(50) Egon Friedell: Kulturgeschichte der Neuzeit. Utkom i tre bind mellom 1927-1931. Ny utgave i ett bind på C.H.Beck, München 2012. Sitatene i denne artikkelen er fra nyutgaven.
(51) Friedell s.44
(52)Det viktigste vitnemålet om Thomas Manns nasjonalkonservative periode er den 600 sider store boken "Betrachtungen eines Unpolitischen", som han skrev mellom 1915 og 1918, altså under den store krigen, hvor han forsvarer Tyskland, Tysklands krigføring og legger vekt på Tyskland som kulturens forsvarer og viktigste bolverk mot forfallet i vestmaktenes sivilisasjon. Manns nasjonalkonservative periode varte ikke så lenge. Han snudde rundt 1922-23, tok et langt skritt til venstre, og ble deretter en konsekvent tilhenger av et vestvendt, liberalt Tyskland -"et europeisk Tyskland, ikke et tysk Europa". En konsekvens av denne kuvendingen var at Thomas Mann også vendte seg mot Spengler og forkastet hans visjoner og idéer både i UdA og øvrige verker. Det hadde nok også påvirket Manns syn på Spengler at denne hadde uttalt seg kritisk om tysk samtidslitteratur ("tyskerne ville aldri igjen kunne frembringe en Goethe"), mao. også indirekte en nedlatende kommentar om den selvbevisste Thomas Mann.
(53) Professor Ottar Dahl: Grunntrekk i historieforskningens metodelære. Oslo 1967
(54)UdA,s.128- 129
(55)UdA,s. 479
(56) UdA,s.611
(57) F.eks. skrev Toynbee to artikler om Spengler i tidsskriftet Hamburger Akademischer Rundschau,1949, s.309-313: "Wie ich zu Osswald Spengler kam", og "Worin ich mich von Spengler unterscheide"( "Hvordan jeg kom til/oppdaget Oswald Spengler" og "Hvordan adskiller jeg meg fra Spengler").
(58) Paul Kennedy: The Rise and Fall of the Great Powers, Random House ,New York, 1987
(59) Samuel Huntington: The Clash of Civilizations, 1996
(60) Theodor W.Adorno: "Spengler nach dem Untergang. Zu Oswald Spenglers 70.Geburtstag" i tidsskriftet Der Monat, 20.5.1950. Theodor W. Adorno: "Studies in Philosophy and Social Sciences", New York 1941, s.305-325. Omtalt i: Olivier Agard: "Adorno, lecteur de Spengler" i Gilbert Merlio og Gérard Raulet(utgivere):"Linke und rechte Kulturkritik", Peter Lang, Frankfurt a.M. 2005, s.149-172
(61) "Die Ketten-Parabel",Neue Zürcher Zeitung, 3.11.2003. Når Toynbee av Marcuse nedlatende omtales som den "frommere versjon", så er det vel fordi Toynbee mente å se Guds hånd i historien. I motsetning til Spengler som ikke viste noen tegn til gudelighet.
(63) Henry A. Kissinger: "The meaning of history. Reflections on Spengler, Toynbee and Kant". Harvard University, Cambridge 1951.
(64) Dag og Tid 7.6.2019
(65)Armin Mohler: Die Konservative Revolution in Deutschland 1918-1932. Denne boken som ble utgitt i 1950, var opprinnelig en doktoravhandling fra 1949, og regnes som standarverket om temaet.
Det vises forøvrig til Walter Schmitz og Clemens Vollnhals(utgivere):Völkische Bewegung- Konservative Revolution-Nationalsozialismus. Aspekte einer politisierten Kultur, Theme, Dresden, 2005. Karlheinz Weissmann: Spengler und die Konservative Revolution i Sezession, Albersroda, mai 2005
(66) Begrepet "völkisch" er vanskelig å oversette til norsk. Ordet kommer av "Volk",dvs folk, men vi har ikke noe begrep som tilsvarer "völkisch"på norsk. Det dreier seg altså en retning som tar utgangspunktet i "folket", uten at dét sier så mye. I den norske utgaven av Hitlers bok Mein Kampf (Adolf Hitler: Min Kamp, J.M. Stenersens Forlag, Oslo 1941) er begrepet oversatt med det intetsigende ny-ordet "folke-egen". Folkelig er heller ingen riktig oversettelse. Vi har rett og slett ikke noe dekkende ord på norsk. Völkisch ble brukt om nasjonalistiske eller nasjonale partier og organisasjoner som la sterkere vekt på rasens betydning enn andre grupperinger innenfor den nasjonale bevegelse. De "völkische" var sterkt opptatt av raseteorier, og som regel var de anti-semittiske. Nasjonalsosialistene var og regnet seg helt entydig som "völkisch", jfr. at partiets offisielle hovedorgan het Völkischer Beobachter, men det eksisterte mange andre "völkisch"- grupper som konkurrerte med Hitlers bevegelse.
(67) Brev av 31.12.1923
(68) Oswald Spengler: Politische Pflichten der deutschen Jugend,. C.H.Beck, München 1924
(69) UdA, s.755
(70) Felken,s.227
(71) UdA, s.688 ff. Se også Pierre Vaydat : "L´anti-humanisme de Spengler, i Recherches germaniques, Strasbourg,10,1980, s.144
(72)Hildegard Kornhardt:"Deutschland in Gefahr" i Echo der Woche,17.9.1948, s.6
Dette minner forøvrig om den vanligste bruken av "race" på engelsk, som i Oxford Dictionnary defineres slik:"A group of people sharing the same culture or language"(Oxford English Dictionnary 2012).
(73)Alfred Rosenberg: Oswald Spengler und die völkische Bewegung, i Der Weltkampf,19235, s.396-402.
(74)Alfred Rosenberg:Der Mythus des XX.Jahrhunderts, Zentralverlag der NSDAP, München 1930,s.403-404
(75) PSchr./Politische Pflichten der deutschen Jugend,s.148
(76) Felken,s.228-29
(77) Felken,s.188
(78) Felken,s.186. Denne uttalelsen og de som er sitert på de følgende sider nedenfor, bygger på nedtegnelser i Hildegard Kornhardts dagbok. Kornhardt var Oswald Spenglers søster, som levde nær sin bror i den aktuelle perioden.
(79) Ibid.
(80) Ibid.
(81) Ernst Hanfstaengl:Zwischen Weissem und Braunem Haus. Memoiren eines politischen Aussenseiters. Piper Verlag, München, 1970, s.281
(82) Oswald Spengler: Jahre der Entscheidung(heretter JdE) , C.H. Becksche Verlagsbuchhandlung,München 1933. Sitatene er hentet fra en nyutgave i 1953 på samme forlag.
(83) JdE, s.XII
(84) Ibid.,s.XIII
(85) Ibid.,s.170
(86)Koktanek, s.446
(87) Ibid.,s.45e
(88) Arthur Zweininger: Spengler im Dritten Reich. Eine Antwort auf Oswald Spenglers "Jahre der Entscheidung". Gerhard Stalling, Oldenburg, 1933.
(89) Karl Muhs: Spengler und der wirtschaftliche Untergang Europas. Junker unds Dünnhaupt Verlag, Berlin 1934.
(90) Johann von Leers: Spenglers weltpolitisches System und der Nationalsozialismus. Junker und Dünnhaupt Verlag, Berlin 1934,
(91) Ibid., s.6
(92) Ibid.,s.13
(93) Diktet ble offentliggjort i Reden und Aufsätze, C.H.Beck, 1935(1937???)
(94)Max Domerus(utgiver): Hitlers Reden und Proklamationen 1932-1945, Wiesbaden 1973, s.502
(95) Philosophie Spengler.Eine Art Messias. I Der Spiegels, 21.10.1968
(96)Ibid.
(97) UdA, s.475
(98)Koktanek,s.446
(99) UdA,s.679
(100)UdA,s.673
(101)UdA,s.674
(102)UdA,s.675
(103)JdE,s.178-79
(104)Felken,s.243
(105)JdE,s.49
(106)UdA,s.1143
(107) Ibid.s.778
(108) Ibid., s.1015
(109) Ibid.,s.1143
(110) JdE,s.30-31
(111) PSchr./PuS,s.3
(112)Ibid.,s.4
(113)Ibid., s.34
(114)Ibid.,s.43
(115)Ibid. s.46
(116)Ibid.,s.84
(117)Ibid.,s.104
(118) Ibid.,s.43
(119) Koktanek,s.184
(120) PSchr./PuS,s.85
(121)Gedanken,s.21
(122) Felken,s.29
(123) Felken,s.229
(124) JdE,s.15
(125)Ibid.,s.61
(126) Ibid.,s.172
(127)Ibid.,s.177
(128)Der Mensch und die Technik,s.53
(129) Gedanken,s.13
(130) Ibid.,s.18
(131) Ibid.,s.34
(132) Ibid.,s.123
(133) UdA,s.227
(134) Ibid.,s.355
(135) Ibid.,s.382
(136) Ibid.,s.438
(137) Ibid.,s.444
(138) Ibid.,s.760
(139) Ibid.,s.1128
(140) Ibid.,s.1140
(141) Ibid.,s. 19-20