Nedenfor følger innholdet av et notat som jeg i november 2012 skrev om Romania. På det tidspunkt hadde jeg vært ambassadør i Bucuresti siden mars 2008, og notatet bygget altså på nesten 5 års erfaringer,reiser, samtaler og observasjoner av rumenske sammfunnsforhold.
Notatet ble skrevet på oppdrag og på grunnlag av en disposisjon utarbeidet av UD.
Denne disposisjonen forholdt jeg meg nokså fritt til, fordi den inneholdt en del premisser som jeg ikke kunne godta, jfr. f.eks. det som er sagt i "Postskriptum" på slutten av notatet.
Grunnen til at notatet offentliggjøres på denne måten, er at jeg i all ubeskjedenhet mener det har krav på en viss interesse. En del elementer bærer riktignok preg av dagsaktuelle forhold; av problemstillinger som preget situasjonen der og da. Men forøvrig mener jeg at mye av analysen som her legges frem, har bevart mye av sin gyldighet og vil gi ny innsikt i rumenske samfunnsforhold. Den kan være av nytte for de som vil forstå Romania bedre, og kanskje også inngå i et sammenligningsgrunnlag med andre postkommunistiske land i Sentral- og Øst-Europa.
Notatet vil sikkert bli oppfattet som kritisk; og det er det selvfølgelig på mange punkter. Men jeg har det til felles med de fleste utlendinger som har levd en tid i Romania, at jeg ble glad i rumenerne og fikk respekt for deres intelligens, språklige evner og deres evne gjennom historien til å tilpasse seg omskiftelige og nesten alltid harde betingelser. Rumenerne har fått et ufortjent dårlig rykte i Vest-Europa på grunn av sigøynertiggingen; jfr en tidligere artikkel om dette fenomenet. Etniske rumenere kan nok gå tvers gjennom lov og regler for å overleve; men tigging er ikke akseptert i den rumenske kulturen. Dette er, som det blir påvist i notatet, en tradisjon innenfor deler av den såkalte rom-minoriteten.
Romania er et land rikt på naturlige og menneskelige ressurser, det har en mangefasetert og fascinerende kultur (som også inkluderer den fantastiske sigøynermusikken); det har mye å by besøkende på som vil oppleve noe annet enn vestlige storbyer - som alle har det samme å by på.
Romania har alle muligheter til å innta en rolle blant de ledende nasjoner i Europa når det har overvunnet sine indre problemer.
Det störste samfunnsproblemet er den utbredte korrupsjonen, som jeg har satt et sterkt søkelys på i dette notatet. Fremskritt er gjort etter at Romania ble EU-medlem i 2007, men problemet er femdels stort og utbredt.
På ett punkt var jeg antagelig for pessimistisk i notatet, nemlig hva angår rumenernes egen evne til å reagere mot en korrupt politisk klasse. Massedemonstrasjonene både i 2015, 2016 og 2017 mot nettopp denne klassen tyder på at tålmodigheten er i ferd med å revne. Valget av sakseren Klaus Iohannis til statspresident i 2014 er et annet positivt tegn. Men problemet er fortsatt at det er for få ikke-korrupte politikere som kan representere et alternativ til de korrupte.
Jeg er redd for at svalen Iohannis fortsatt ikke gjør noen sommer. Og signalene fra folket er motstridende. De valgte den ukorrupte sakseren Iohannis til president i november 2014, og ett år senere tvang massedemonstrasjonene den korrupte statsministeren Ponta til å gå av. Men et flertall i det samme folket gav i 2016 på ny valgseieren til det gjennomkorrupte Sosialistpartiet. Et valgresultat som igjen utløste nye langvarige massedemonstrasjoner.
Men det er likevel en meget positiv endring at store folkegrupper nå reagerer så kraftig på den korrupte politiske klassen, at de styrende ikke lenger kan vifte det bort. EUs sanksjonstiltak mot korrupsjonen er viktige; men uten draghjelp fra rumerne selv, er det umulig å få til en mer grunnleggende endring.
Ingen hjelp utenfra kan forandre et samfunn; det kan bare folket selv. Mer om dette nedenfor.
Her følger innholdet av notatet:
ROMANIA
POLITISK KULTUR, INTEGRITET OG TILLIT
Partivesen, politikere og politikk
Partivesenet og hele det politiske liv i Romania er preget av at ideologi, politiske prinsipper og programmer spiller en underordnet rolle. Tilsynelatende har man det samme eller lignende spektrum av politiske partier som i Vest-Europa. Man har et sosialdemokratisk parti til venstre, et liberaldemokratisk parti i sentrum, et nasjonalliberalt og et (lite) konservativt på høyresiden som de tre største og viktigste grupperingene. I tillegg har man et radikalpopulistisk parti og et rendyrket minoritetsparti. Hvis man ser bort fra de to sistnevnte partier, er imidlertid forskjellen i ideologisk, substansielt innhold mellom disse partiene minimal, knapt tilstedeværende.
I utenrikspolitikken er det aldri noen diskusjon eller konflikt om store tema knyttet til EU, innsatsen i Afghanistan, forholdet til Russland eller anti-rakettskjold på rumensk territorium. Heller ikke i de store innenrikspolitiske sakene - privatisering av statsselskaper, helsepolitikk, utdanningspolitikk mm. - kan man snakke om ideologiske eller prinsipielle motsetninger. Rumensk innenrikspolitikk har de siste år vært preget av den hardhendte sparepolitikken (i.h.h.t. IMF-avtalen) som den sittende liberaldemokratiske regjering har gjennomført, med kraftige lønnskutt og masse-oppsigelser i offentlig sektor. Opposisjonen har hengt seg på misnøyesytringene og demonstrasjonene mot denne politikken; men har ikke formulert noe som kan ligne på et alternativ til den politikk som er blitt ført.
Et annet trekk ved rumensk politikk er hyppige endringer i partilandskapet; både når det gjelder skifte av parti; skiftende koalisjoner på tvers av, og uten hensyn til angivelige ideologiske skillelinjer, og opprettelse av nye parti. Etter presidentvalget i 2009 da liberaldemokraten Traian Basescu ble gjenvalgt, og det ble klart at det liberaldemokratiske parti fortsatt ville beholde makten; forlot 32 sosialdemokratiske og liberale parlamentsmedlemmer sine fraksjoner i parlamentet, og dannet et nytt parti (”Unionen for Romanias fremgang”) og sluttet seg til regjeringen. Blant disse var flere fremtredende ledere som f.eks Christian Diaconescu som 2008-09 hadde vært utenriksminister og sosialdemokratisk medlem av regjeringen. Disse utbryterne ble og blir utskjelt som forrædere og judaser av sine moderpartier; men belønningen var at de kom inn i varmen og fikk bein i form av bl.a. statsrådsposter. Diaconescu ble således høsten 2011 igjen utenriksminister. Koalisjoner inngås og brytes ofte; og gjerne med det som på papiret skulle være ideologiske motstandere. Sosialdemokratene og liberaldemokratene dannet regjering sammen fra 2008 til 2009, til koalisjonen røk i en mørje av hatsk retorikk høsten 2009. Sosialdemokratene har i flere år hatt et valgsamarbeid med det lille (såkalte) konservative partiet. I 2011 inngikk sosialdemokratene et formelt valgforbund (”den sosialliberale union”) med det nasjonalliberale partiet med sikte på (å vinne) parlamentsvalget 2012. Viktigste elementer i samarbeidsavtalen er fordeling av topphverv etter en forventet valgseier. Selv om enhver sammenligning vil halte, så ville en slik konstellasjon i norsk sammenheng tilsvare at Høyre og Arbeiderpartiet gikk inn i et valgforbund med sikte på stortingsvalget i 2013.
De to unntakene fra dette bildet er det populistiske storrumenske partiet (mer om dette under kapitlet ”Minoriteter, ekstremisme og xenofobi”) og det ungarske minoritetspartiet. Det ungarske minoritetspartiet er en konsekvent forfekter av det ungarske mindretallets interesser; bl.a. med krav om utvidet autonomi på det språklige og kulturelle området. Utover dette har partiet ingen klar profil på en høyre-venstre-akse. Derfor har det også uten problemer deltatt som konstruktiv medspiller - og med skiftende koalisjonspartnere - i de fleste regjeringer siden 1990.
Hvis det hverken er ideologi og program, hjertesaker eller velgerinteresser som bestemmer rumensk politikk - hva er det da?
Selv om det kan høres ut som en primitiv forenkling, kan det bare være liten tvil om at tilgang til makt og derigjennom til penger utgjør de viktigste drivkrefter i rumensk politikk. En mangeårig, erfaren observatør av rumensk politikk og politikere uttalte en gang i en samtale med undertegnede at i Romania finnes det to hovedkategorier politikere:
De som går inn i politikken ene og alene for å berike seg, og som ikke skyr noen midler og heller ikke bryr seg om negativ mediafokus i jaget etter penger.
Den andre kategorien går også inn i politikken for å berike seg, men denne har i tillegg eller samtidig et visst ønske om å bidra til reform og forbedringer av det rumenske samfunnet.
Det gjelder altså å komme i maktposisjon på lokalt, regionalt eller nasjonalt nivå for derigjennom å få kontroll over budsjetter og over andre disposisjoner som åpner for berikelse. Det finnes kanskje enkelte eksempler på ukorrupte politikere; ifølge denne kilde, men dette er etter alt å dømme et eksklusivt mindretall. Desto lenger man lever i Romania, desto mer får man inntrykk av dette bildet ikke er en karikatur, men ligger nær opp til virkeligheten.
Enkelte dominerende personligheter blir assosiert med og gir identitet til partiene.
Ion Illiescu og deretter Adrian Nastase har dominert det sosialdemokratiske partiet etter 1990. Traian Basescu har vært minst like dominerende innenfor det liberaldemokratiske partiet en ti-års periode. Derfor gjelder det å holde seg inne med og slutte seg til dem som har makt, eller som har utsikter til å oppnå makt. Dette forklarer ovennevnte skifte i politisk lojalitet; og det forklarer også hvorfor ethvert parti har en gruppe av pengemenn (oligarker) bak seg; som er hovedbidragsyterne til partienes valgkampanjer og øvrig finansiering, og til de samme partiers ledere. En typisk historie om dette ble nylig kjent: En av sosialdemokratenes bakmenn, Ioan Nikulae; lovet sosialdemokratenes kandidat ved presidentvalget i 2009 (Mircea Geoana) €1 mill mot at Nicolae fikk nære medarbeidere inn som økonomiminister og som sjefer for to av Romanias største statseide gasselskaper i tilfelle Geoana vant valget. Det gjorde han som kjent ikke, men det var uhyre nære på. Det er således ingen tvil om økonomiske bakmenns innflytelse; også fordi flere av dem er store media-eiere og bruker sine medier aktivt for sine politiske formål. Og like selvfølgelig er det at de økonomiske støttespillere skal få rikelig tilbakebetalt hvis ”deres” politikere oppnår maktposisjoner.
Som på de fleste andre områder er rumensk lovgivning og regelverk helt patent m.h.t. finansiering av de politiske partier. Her er alt meget nitidig definert og regulert gjennom flere lover (lov nr 43/2003 og lov nr 334/2006). Partiene kan ta imot følgende økonomiske bidrag:
Medlemsbidrag som maksimalt kan beløpe seg til 48 ganger den til enhver tid gjeldende minstelønnen før skatt (for tiden lei 700 pr. mnd, dvs ca nkr 1300)
Gaver fra privatpersoner som kan beløpe seg til maksimalt 200 ganger nevnte minstelønn.
Gaver fra private firma som kan beløpe seg til maksimum 500 ganger nevnte minstelønn.
Egne inntekter som f.eks. fra utleieinntekter eller salg av fast eiendom.
Statsstøtte som maksimalt kan beløpe seg til 0,025 % av statens inntekter i det aktuelle år. I valgår kan statens bidrag gå opp til 0,050 % av statsinntektene. Bidraget til det enkelte parti er avhengig av antall stemmer ved siste valg.
Slik er altså regelverket. I virkeligheten er det - nær sagt selvfølgelig - store mørketall rundt partienes finansiering, ikke minst finansiering av deres valkampanjer. Det er ingen tvil om at den ikke-registrerte pengeflyten til de største partiene er meget betydelig. Omfanget av finansieringen vil også være viktig for oppslutningen om partiene; fordi det er en vanlig praksis særlig på landsbygden at partiene deler ut forskjellige gaver til velgerne mot at de stemmer på den glade giver. Det går f.eks. historier om den tidligere statsminister Tariceanu fra det nasjonalliberale parti ; en meget urban og velpleid herre - som notatskriveren flere ganger har drukket champagne med - som før et valg ble kjørt rundt i en lastebil med lasteplanet fullt av levende grisunger, som han egenhendig overrakte til potensielle velgere. (Hvem som i denne sammenheng fortjener betegnelsen heldiggris, skal det ikke tas stilling til her).
Presidenten, medlemmer av parlamentet og statsråder som er medlemmer av parlamentet, nyter godt av immunitet fra rettsforfølgelse. Dette er selvfølgelig viktig, fordi så mange politikere ville ha risikert rettsforfølgelse hvis de ikke hadde denne beskyttelsen. Det påstås at for mange er dette hovedbegrunnelsen for at de lar seg velge. Riktignok er ikke immuniteten absolutt. Den kan oppheves når dét parlamentskammer som vedkommende er medlem av, gir sin tilslutning til slik opphevelse med simpelt flertall. Presidentens immunitet kan kun oppheves ved et vedtak basert på 2/3-flertall i begge parlamentskamre.
Det er på bakgrunn av ovennevnte heller ikke overraskende at rumenske politikere er langt over gjennomsnittet rike. En lang rekke parlamentarikere tilhører den eksklusive kretsen av euromillionærer i Romania, som f.eks lederen av det ”konservative” partiet, Dan Voiculescu; finansministeren, den 31- år gamle, Bogdan Dragoi; tidligere økonomiminister og nåværende liberaldemokratisk parlamentariker Videanu. Bare for å nevne noen av de mest kjente. Parlamentsmedlemmer er forpliktet til å gi opplysninger om formuesforhold, men dette gjøres som regel på en svært ufullstendig måte. Innsamlede tall ligger langt fra den virkelige verden. Media er derimot flinke til å samle inn opplysninger om politikernes formuer og eiendomsforhold. Det er også helt vanlig og legalt at parlamentsmedlemmer har en eller flere økonomiske aktiviteter ved siden av parlamentshvervet. Det kan være som universitetsprofessorer, advokater, eller annet. Det er trolig få som lever kun av inntekten som politiker.
Mange av de rikeste i Romania har bakgrunn i kommunisttidens nomenklatura; og som i andre tidligere østblokkland oppstod rikdommen ofte ved at statseide selskaper og annen eiendom ble overlatt enkeltpersoner fra dette miljøet for en rimelig penge. Det er vanskelig å danne seg et klart bilde av disse forholdene; men man har et klart inntrykk av at mange av nettverkene fra kommunistdiktaturet og ikke minst fra sikkerhetspolitiet Securitate lever videre, også innenfor og på tvers av de nåværende demokratiske partiene. Mange av de dominerende politiske figurer siden 1990 hadde sentrale posisjoner under kommunismen eller tette bånd til den kommunistiske eliten.
Det gjelder Ion Iliescu, mangeårig president fra 1990 og fortsatt sterk bakmann i det sosialdemokratiske parti, som hadde høye stillinger og tilhørte Ceausescus nærmeste krets (inntil han falt i unåde hos Elena Ceaucescu). Adrian Nastase, tidligere statsminister, presidentkandidat mot Basescu i 2004 og fremdeles sentral politiker i PSD, er gift med datteren av en Ceaucescu-minister. Mircea Geoana, tidligere utenriksminister og PSDs kandidat ved presidentvalget 2009, er sønn av en Securitate-general. Lederen for det storrumenske partiet, Vadim Tudor var en regimetro journalist som skrev hyllingsdikt til Ceaucescu. Nåværende president Basescu var kun menig partimedlem; og har sagt at det måtte han være for å kunne seile i utenriksfart som skipskaptein. Til og med den nye (fra februar 2012) og bare 43 år gamle statsministeren Razvan Ungureanu rakk å bli medlem av styret for ungkommunistenes organisasjon før regimet brøt sammen.
Innenfor det nasjonalliberale parti (PNL) har lederne i noe mindre grad trådt sine barne- og ungdomssko i kommunistpartiet. Dét betyr ikke at de var dissidenter. Dette var en nesten ukjent størrelse i Ceaucescus Romania. Det var ingen Vaclav Havel som stod i spissen for eller rettere sagt brukte opprøreret mot diktaturet til å gripe makten, men derimot ett apparatsjik, Ion Iliescu, som var blitt skjøvet til side av Ceauscescu.
Betyr alt dette - korrupsjon, den ferske kommunistbakgrunnen m.m. - at det demokratiske sinnelaget ikke stikker så dypt?
I og med at det ikke finnes pålitelige instrumenter for å måle demokratisk sinnelag, og hvor dypt dette stikker hos politikere og andre, så er det heller ikke for Romanias vedkommende lett å gi noe velfundert svar på dette spørsmålet. Det er iallfall ingen politiske grupperinger av noen betydning som kan defineres som prinsipielle motstandere av demokrati og rettsstat, eller som går inn for autoritære eller totalitære løsninger. Det finnes intet marxistisk parti som tar opp arven fra kommunismen, og heller ingen høyreradikal bevegelse av noen betydning som knytter an til den sterke, kristenfascistiske Jerngarden før 1945. Til og med det storrumenske partiet bekjenner seg verbalt til demokratiet. De formelle politiske spillereglene må man også si i en viss utstrekning sammenfaller med de reelle, men med enkelte betydelige avvik. Viljen til å tøye på reglene er absolutt til stede; og stigende desto mindre risikoen er for å bli oppdaget. Det hevdes at valgjuks forekommer; og dét er trolig riktig, men antas ikke å være særlig utbredt; iallfall ikke såpass at det er avgjørende for valgutfallet. Presidentvalget i 2009 kan imidlertid representere et eksempel på at juks avgjorde hvem som vant. Forskjellen mellom Basescu (50,33 %) og Geoana (49,66 %) var minimal, og fra pålitelige kilder foreligger informasjon som sannsynliggjør at juks særlig med stemmer avgitt i utlandet, avgjorde utfallet til Basescus fordel.
Ovenfor beskrevne praksis med velgergaver må jo også sies å være et brudd på god demokratisk skikk, men det er vanskelig å vite hvor vanlig slikt er, selv om historiene om fenomenet florerer. Det er vel mest vanlig i økonomisk tilbakestående og oversiktlige bygdesamfunn og landsbymiljø; men slike er det jo en hel del av i Romania. Korrupsjonen må sies å representere det mest omfattende og groveste bruddet på demokratiske spilleregler.
Krav og fordringer fra EU har utvilsomt hatt en betydelig, målbar effekt på rumensk politikk, i første rekke med utgangspunkt i ”samarbeids- og verifikasjonsmekanismen” (CVM), som er nedfelt i medlemskapsavtalen mellom Romania og EU. Som følge av denne mekanismen og de dertilhørende jevnlige rapporter fra EU-kommisjonen, har rumenske myndigheter de siste årene lagt seg i selen for å vise at de mener alvor med bekjempelse av korrupsjon. Selv om det fremdeles er vesentlige mangler i den rumenske kampen mot korrupsjon, kan det ikke herske tvil om det sterke fokuset på korrupsjon forårsaket av EU og EU-medlemskap iallfall på lengre sikt vil måtte virke positivt, dvs virke korrupsjons-reduserende. Bare gjennom vedvarende sanksjoner og stigmatisering av korrupsjons-ukulturen kan man ha håp om at denne samfunnssykdommen kan bli utradert eller iallfall vesentlig redusert. EU-sanksjoner, særlig gjennom frysing av overføringer fra de enorme struktur- og landbruksfondsmidlene som er øremerket for Romania, representerer et pressmiddel i denne sammenheng. Spørsmålet er selvfølgelig hva som skjer den dagen samarbeids- og verifikasjonsmekanismen oppheves.
Det er ikke mulig å observere merkbare forskjeller mellom eldre og yngre politikere.
Det er nok dessverre grunn til å tro at de yngre som rekrutteres til politikken overtar den eldre generasjons verdier og atferdsmønster.
Det foreligger lite materiale omkring velgeratferd hos yngre versus eldre generasjoner. Det eneste man har greid å oppdrive, er en måling basert på alderskriteria av presidentvalget 2009. Denne viser i det store og hele at urbane og yngre velgere i større grad stemte på ”høyresidens” kandidat Basescu, mens eldre mennesker på landsbygda foretrakk sosialdemokraten Geoana. Dette samsvarer med et inntrykk man har av at yngre mennesker med utdannelse går til ”høyre”, og snur ryggen til det som oppfattes som kommunismens arvtagere, sosialdemokratene. Men dette er et bilde med mange nyanser og unntak; kanskje med så mange unntak at det nærmer seg en overforenkling.
Korrupsjon
Korrupsjon et ikke bare et sentralt element i det politiske liv, som nevnt ovenfor, men det er et viktig innslag på de fleste samfunnsområder og sammenhenger. At det er slik hersker det ingen tvil om. Det er nok å vise til ovennevnte informasjon fra de to viktigste antikorrupsjonsorganene i Romania (DNA og ANI); rapporter fra uavhengige organisasjoner og NGOer som Verdensbanken, Transparency International, Konrad Adenauer-Stiftung og Freedom House m.fl., de nesten daglige og ihvertfall ukentlige rapporter og oppslag om korrupsjonssaker i rumenske media; og de utallige historier man blir kjent med når har man tilbragt noen år i Romania. Ifølge Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Romania sammen med Bulgaria og Hellas dårligst an når det gjelder korrupsjon innenfor EU. Nesten ukentlig blir nye korrupsjonssaker avslørt av de to organer som er opprettet for formålet (DNA: Direktoratet for antikorrupsjon og ANI: Det nasjonale kontor for integritet). Nylig ble for første gang en tidligere statsminister (Adrian Nastase) dømt til fengselsstraff for korrupsjon. (Riktignok i førsteinstansen. Saken vil bli anket).
For oversikt og nærmere detaljer om de siste års korrupssjonssaker i Romania vises til DNAs og ANIs HYPERLINK "http://www.pna.ro/faces/bilant_activitate.xhtml?id=21"http://www.pna.ro/faces/bilant_activitate.xhtml?id=21; HYPERLINK "http://www.integritate.eu/UserFiles/File/Rapoarte/Raport_ActivitateaANI_Anul2011_CfLegii544_2001.pdf"http://www.integritate.eu/UserFiles/File/Rapoarte/Raport_ActivitateaANI_Anul2011_CfLegii544_2001.pdf
Andre gode kilder kan være Konrad Adenauer Stiftung og Verdensbanken, som begge har representasjonskontor i Romania, og som sitter med mye informasjon om og innsikt i dette innfløkte temaet.
Men hverken Transparency International eller andre kan selvfølgelig tilby oss den absolutte og ubestridelige sannhet om korrupsjonen i Romania. Det ligger i sakens natur at et nøyaktig og detaljert bilde av fenomenets og problemets omfang er det umulig å gi. Men at det er praktisk talt allestedsnærværende og samfunnsgjennomgripende, og at det har store konsekvenser for rumensk politikk, økonomi og samfunnsliv generelt er det ingen tvil om.
Det er vanlig i fremstillinger av korrupsjonskulturen å skille mellom den store og den lille korrupsjonen.
Med den store korrupsjonen menes bestikkelser med beløp som kan gå opp i hundretusener og millioner kroner, i forbindelse med anbudsinnbydelser, kontraktsinngåelser, eiendomshandler, privateriseringsforretninger (av beslaglagt eiendom under kommunismen) osv. I mange av disse sakene er det en politisk aktør fordi det dreier seg om offentlige budsjetter, eiendom og politiske beslutningstagere. Men stor korrupsjon mellom private aktører er trolig også utbredt. Slik som f.eks korrupssjonssakene i tilknytning til fremtredende fagforeningsledere i 2011, som viste at store summer i forbindelse med byggekontrakter hadde landet rett i fagforeningstoppenes lommer.
En visstnok veldig utbredt praksis som tilhører korrupsjonskulturen, er ansettelse av venner, slekt osv i både offentlig og privat sektor. Det skal også forekomme at man må betale for å få eller beholde en jobb. Nylig ble det avslørt en korrupssjonssak hvor lederen for det nasjonale arbeidsdirektoratetet forlangte og mottok måndlige bdirag fra sine medarbeidere for at de skulle få beholde sine stillinger. Det er mulig at dette var knyttet til krisen og masse-oppsigelsene av offentlige ansatte.
Den lille korrupsjonen, dvs at man betaler ”litt ekstra”, dvs fra noen titalls til noen hundre kroner er helt vanlig, rett og slett en del av livet. Hvis man går til lege betaler man alltid noe ekstra; er man innlagt på sykehus må sykepleierne også få sitt. Ved utstedelse av alle mulige offentlige dokumenter fra eiendomspapir til førerkort må man betale ekstra hvis man ikke skal måtte vente i det uendelige. Det er heller ikke uvanlig å kjøpe førerkort; men prisen er såpass høy etter rumensk målestokk at dette er for de mer betalingsdyktige. Ved fartskontroller betaler man politimannen noen titalls kroner, og så er saken glemt, osv. Mye av dette ansees som normalt og akseptabelt. Mange rumenere blir forbauset når man omtaler ekstra penger til legen eller en kommunal funksjonær som korrupsjon. De ser på det på samme måte som drikkepenger på en restaurant. Forskjellen er riktignok at drikkepenger evt. gis etter at tjenesten er utført. Ekstra penger til legen m.m. er en forutsetning for godt utført tjeneste. Det henvises også til det lave lønnsnivået blant offentlig ansatte som en legitim begrunnelse for smøring. Det er korrekt at bl.a. helsepersonell, politi og kommunale funksjonærer er dårlig betalt; men det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom relativt høyt lønnsnivå og lav korrupsjon. Dommerne er det beste eksemplet på det motsatte. De samme personer som bedriver den lille korrupsjon, har ingen problemer med å kritisere politikerne som driver med den store korrupsjon. De to formene sees som to fenomener som ikke har noe med hverandre å gjøre.
I og med at korrupt praksis på ulike nivå og av ulikt omfang er en inngrodd del av tradisjoner og kultur i Romania, ligger det i sakens natur at toleransen for slik praksis har vært høy. De fleste har deltatt i praksisen både som mottager og bidragsyter. Den store korrupsjonen har fått andre former og fremfor alt et ganske annet finansielt omfang etter 1990; og har derfor vakt misnøye blant folk flest. Men det er omfanget og volumet som vekker misnøye, mer enn at også politikere og andre beslutningstagere spiser av lasset. Hadde de vist korrupt måtehold kunne man vel alltids ha levd med det..
Media har sterkt fokus på storkorrupsjonen. Praktisk talt ukentlig slås nye saker opp med kjente politikere, toppbyråkrater, dommere, politifolk, fagforeningsledere osv.
Media er jo på sin side ofte talerør for pengemenn, såkalte oligarker, som har sine politiske prioriteringer og allierte. Korrupsjonssaker hvor politiske motstandere er innblandet, slås derfor gjerne mer opp enn hvor egne allierte er innblandet. Men tilsammen, hvis man ser media under ett og over et lengre tidsrom, så blir alle slike saker godt belyst i offentligheten. Gjennomgående er stor korrupsjon en hovedsak i rumenske media. Den viktigste konsekvensen av det sterke mediafokuset er trolig at tilliten til politikerne og andre beslutningstagere svekkes mer og mer. Det finnes kanskje, som nevnt ovenfor, enkelte ukorrupte toppledere, men problemet er at med omfanget av korrupsjonssakene er det få som har noen tro på at slike unntak finnes. Hvis en politikers navn ikke er bragt i forbindelse med korrupssjonsaker, så er reaksjonen bare at han/hun er sluere enn de andre som har fått søkelys på seg.
Organisert kriminalitet finnes i Romania som nesten overalt ellers, og ifølge offisielle tall fra rumensk politi er det registrert over 700 grupper eller nettverk som defineres som organisert kriminalitet. Hovedaktivitetene foregår innenfor menneskehandel, organisert tigging, hvitvasking av penger og narkotikahandel. Slik virksomhet har ofte grenseovergripende karakter; særlig gjelder dette menneskehandel og narkotikahandelen hvor Romania er en innfallsport og gjennomgangsland for smugling til Vest-Europa. Mye av menneskehandelen har også sin opprinnelse i Romania. Aktørene er både rumenske og utenlandske; ofte i samarbeid. Rumensk kriminalitetseksport omfatter også Norge. I mars 2012 begynte f.eks. en rettssak i Bergen mot en gruppe rumenske sigøynere ("rom") mistenkt for menneskeshandel, organisert tigging mm. Det er første gang en slik tiltale kommer for en norsk rett. En forskjell mellom organisert kriminalitet i Romania og andre land, f.eks. Bulgaria, er at den rumenske varianten er lite voldelig.
Romania har et egen politiorgan til bekjempelse av organisert kriminalitet; DIICOT (Direktoratet for etterforskning av organisert kriminalitet og terrorisme).
En norsk politi-liaisonoffiser stasjonert ved ambassaden i Sofia overvåker også utviklingen i Romania.
Det er ikke vanlig med tette bånd mellom organisert kriminalitet og politikere. Iallfall er ikke noe slikt kjent for nedskriveren av disse linjene.
Skillet mellom politikk og administrasjon.
Hvor politisert er offentlig administrasjon?
Det foreligger ingen objektiv studie/forskning omkring dette temaet, så det er ikke lett å danne seg et oversiktlig og objektivt bilde av i hvilken grad f.eks. sentraladministrasjonen er politisert. Det følgende er derfor mer basert på visse inntrykk basert på noen års opphold i Romania:
Det man kan observere er at regjeringsskifter og skifte i ministerstillinger ofte følges av utskiftinger i enkelte, høyere embetsstillingene. Men det er ingen systematikk i dette på den måten at de fleste eller flertallet av byråkrater på høyt embetsnivå forlater sine stillinger når regjeringen eller ministeren utskiftes. Tvertimot er inntrykket at flertallet høyere embetspersoner beholder sine stillinger, og lenger ned i hierarkiet er det knapt noen som må gå pga av et slikt skifte. Dette kan nok variere noe fra departement til departement, men f.eks i utenriksdepartemenet har man knapt registrert noen endringer pga politiske skifte. Men politisering kan ha mange former. Ifølge en fersk forskningsrapport er over 70 % av personer med en høy stilling i sentraladministrasjonen, medlem av et politisk parti. Dette gir iallfall en klar pekepinn om at politisk tilknytning spiller en viktig rolle ved rekruttering til høye embetsstillinger.
Et fenomen som visstnok skal være nokså utbredt i deler av sentraladministrasjonen er ansettelse av slektninger; venner og venners venner. Denne form for nepotisme ble angrepet av president Basescu da han etter å ha blitt gjenvalgt i desember 2009 holdt en programtale i Parlamentet. Han uttalte da at det måtte bli slutt på denne praksis, som var til skade for landets interesser. Rekrutteringen til stillinger i det offentlige , slo han fast, måtte utelukkende baseres på faglige kvalifikasjoner. Dét faktum at Basescu tok opp og angrep dette fenomenet på en slik måte og ved denne høytidelige anledning, kan bare tolkes som at praksisen er utbredt og problemet betydelig. Hvorvidt dette skal kalles politisering eller bare nepotisme er kanskje mindre viktig. Effekten er uansett en underminering av et uavhengig og faglig sterkt embetsverk. Det er blitt hevdet at de sterke nedskjæringene i offentlig sektor i gjennomføringen av Romanias avtale med IMF mf. særlig har gått utover av denne type offentlig ansatte. Men det er umulig å finne noe belegg for slike påstander. Det ville for så vidt være logisk at de dårligst kvalifiserte måtte gå først; men i Romania er ikke alltid logikken en avgjørende del av beslutningsgrunnlaget.
*Generelt har man inntrykk av at offentlig sektor er lite effektiv, ofte mangler faglig profesjonalitet og er plaget av korrupsjon. Det er nok en del dyktige byråkrater; men også mye daukjøtt; og de menneskelige ressursene utnyttes uansett for dårlig. I en (intern) rapport fra Verdensbanken i 2010, påpekes det bl.a. at antall ansatte i finansdepartementet i Romania i 2010 var på 1 432, mens Frankrike, som er tre ganger så stort ifht folketall, hadde 990 ansatte, Storbritannia 1 200 og Tyskland 1 300. Rapporten pekte også på at finansdepartementet var lite effektivt, hadde dårlig ledelse av de menneskelige ressursene, og at departementet på mange områder brukte mennesker til å utføre oppgaver hvor IT-løsninger ville vært mer hensiktsmessige, både mht å redusere byråkrati og kostnader.
Resultatet er tung og langdryg saksbehandling; og mangel på hjelpsomhet og imøtekommenhet. I og med at man mangler objektivt materiale som kan avkrefte eller bekrefte et slikt inntrykk, får man nøye seg med litt mer tilfeldige eksempler som illustrasjon"
Første eksempel:
Statkraft - Europas største vannkraftselskap - planla å investere € 2-3 mrd i Romania; særlig innenfor vannkraft. Etter 2 års nærvær måtte Statkrafts utsendte representant i Romania konkludere med at det var umulig å få til noe pga ineffektivitet og korrupsjon i forvaltningen. Investeringsplanen ble omdirigert til Tyrkia og Albania.
Andre eksempel:
I det norske næringslivsforumet Norteam, som møtes 1-2 ganger i året i regi av ambassaden, er ulike problemer med rumensk administrasjon et fast innslag på dagsorden. De fleste norske firma synes å være enig om at manglende effektivtet og faglighet er et større problem enn korrupsjon i offentlig sektor. Hvordan problemene oppleves varierer riktignok en hel del fra sektor til sektor. Enkelte hevder å ha mistet verdifulle kontrakter fordi de har avvist å betale penger under bordet. Andre hevder at har man først avvist å delta i korrupsjon, så blir dette respektert, og man vil deretter ha få problemer.
Tredje eksempel:
Romania har som kjent store problemer med å få til effektivt opptak av EU-fond. Av de ca € 30 mrd. som står til Romania disposisjon fremt til 2014, har landet hittil brukt under 10 %. Det synes klart at årsakene ligger bl.a. i ineffektivitet i forvaltningen og problemer med korrupsjon. Det rumenske samferdselsdepartementet er ett av de departmenter som ligger dårligst an når det gjelder opptak. En seriøs kilde som har arbeidet inenfor sentraladministrasjonen med disse sakene, fremstilte situasjonen slik: Av ca € 5 mrd som i EUs strukturfond var øremerket for veibygging og kommunikasjon, var i 2011 mindre enn 2 % brukt, trass i enorme mangler og behov på dette området. Derimot var flere milliarder fra det offentlige rumenske samferdselsbudsjetter utnyttet nærmest fullt ut. Ifølge vår kilde ligger årsaken til dette langt mer”effektive” og større forbruket av egne penger i at offentlige budsjettet er langt lettere å misbruke for korrupte formål. EU-fondene kontrolleres langt strengere og blir derfor knapt brukt. Rumenske media har hatt oppslag med lignende påstander. Dette kan høres ut som en riktig beskrivelse av den faktiske situasjon.
Sivilt samfunn.
Det rumenske sivilsamfunnet- dvs NGO-sektoren – er svakt men voksende i Romania. At det fortsatt er svakt, kan ikke forbause i et land hvor den kommunistiske staten i 50 år utryddet alle tegn til en uavhengig sivil sektor. I løpet av de 10-15 siste årene har imidlertid denne sektoren utviklet en viss tyngde, som rettnok ikke er så lett å måle. Når NGOer lykkes å mobilisere sammen med media, synes den å kunne ha betydelig innvirkning, iallfall på hva som kommer opp på den politiske dagsorden. Det er flere eksempler hvor NGOer har klart å bevege opinionen og media, særlig i miljø- og kulturvernsaker.
Tallrike NGOer er grodd opp, men kvaliteten og seriøsiteten holder ikke alltid tritt med kvantiteten. Det gjør seg gjeldende et visst korrupsjonsproblem også på dette området. Antallet medlemmer i de enkelte NGOer er som regel lite, og de er derfor avhengig av finansiering fra andre kilder. Etter EU-tiltredelsen er praktisk talt all finansering fra Brussel og også fra andre store finansieringskilder forsvunnet eller sterkt redusert. Faktisk er nå Norge gjennom EØS-midlene den klart største finansieringskilde for den rumenske NGO-sektoren.
Politikerne i Romania ligner vel politikere i andre land på den måten at de støtter og bruker NGOer som tjener deres egen dagsorden; men er mer skeptiske til andre. NGOer med søkelys på korrupsjon er lite populære blant politikere flest. NGOene får likevel arbeide stort sett uten hindringer i Romania.
Langsomt men antagelig sikkert, er det sivile samfunn i ferd med å få en tyngde som iallfall skaper et supplement og et korrektiv til det politiske liv og den politiske makt; men fortsatt er nok hovedinntrykket at sivilsamfunnet som helhet befinner seg i en embryo-fase sammenlignet med Norge og andre vestlige land.
Dersom man med sivilsamfunnet legger en bredere definisjon til grunn, og mener hele den private sfære utenom myndighetssfæren og offentlige autoriteter, avtegner det seg et noe annet bilde. Særlig den ortodokse kirke med mer enn 80 % av befolkningen bak seg, fremstår som en mektig organisasjon, uavhengige av statsmakten. Kirken er en verdikonservativ kraft med klar front bl.a. mot abort, seksuelle minoriteter og andre moderne påfunn.
Tillit.
Meningsmålinger om hvem folk har tillit til og hvem de verdsetter høyest av forskjellige samfunnsinstusjoner og ledergrupper, viser at politikerne sammen med dommere og politifolk konsekvent ligger lengst nede på folks verdiskala. Den ortodokse kirken og hæren; prester og offiserer; ligger høyest og langt over politikerne i ”popularitet”.
En meningsmåling offentliggjort i Romanias største seriøse avis, Adevarul, 7. mars d.å. gir et interessant bilde av hvilke offentlige enkeltpersoner rumenerne har tillit til og tro på: Helsebyråkraten Raed Arafat (rumener av palestinsk avstamning) rager høyt over alle andre med 76,15 % tillit. Arafat er blitt populær som mannen bak det offentlige ambulansesystemet Smurd, og har ord på seg for å være ukorrupt. Nestemann på listen er 90-år gamle ekskong Mihai, som 28,8 % av rumenerne uttykker tillit til. Ingen politikere kommer over 25 %; og president Basescu og nylig avgått statsminister Boc har hhv. 8,9 % og 10,4 % av Romanias befolkning tillit til. De ledende politikerne fra regjeringskoalisjonen ligger rundt eller under 10 %. Det kan virke bisart på utenforstående at en helsebyråkrat (Arafat er ikke-politisk ”understatssekretær” i Helsedepartementet) er den mann i Romania som nyter mest anseelse. Men dette faller inn i et mønster. I tidligere målinger har sentralbanksjefen Isarescu oppnådd lignende tall. Isarescu har på samme måte som Arafat fått ord på seg for å være ukorrupt, og for å være en god fagmann som gjør en god og uegennyttig jobb for landet. Faglig dyktige teknokrater, som arbeider for fellesskapet, og som står utenfor og er ubesudlet av politikk blir respektert. Teknokrat er et hedersord i Romania, i sterk motsetning til politiker.
Ifølge siste Eurobarometermåling (februar 2012): ligger rumenernes tillit og forventninger til det politiske system og til politikerne som gruppe på et lavt nivå. Det er heller ikke særlig tvil om grunnen til den manglende tilliten: Her sier 96 % av rumenerne seg ”helt enig” i at korrupsjon er et alvorlig problem i Romania; og 61 % mener at ”politikerne” har hovedansvaret for tingenes tilstand. Politikerne får naturlig nok ikke hele skylden; dommere, politi, tollere osv har som kjent også sine sugerør inn i pengekildene.
Som nevnt ovenfor, bidrar den utbredte korrupsjonen blant politikerne til det lave tillitsnivået. Hittil har imidlertid misnøyen og mistilliten som utvilsomt gjør seg gjeldende i store deler av befolkningen, ikke munnet ut i voldelige demonstrasjoner eller andre former for voldsomme reaksjoner. Heller ikke etter 2 år med krise og kraftige offentlige innsparinger har man sett lignende opptøyer og massedemonstrasjoner som i Hellas, Italia og andre land. I januar 2012 ble ved et par tilfelle fredelige demonstrasjoner utnyttet av fotball-hooligans til ødeleggelser i sentrum av Bucuresti. Situasjonen ble imidlertid raskt bragt under kontroll og forble enkeltepisoder.
Hvorfor er ikke reaksjonene blitt sterkere i Romania?
Dette kan blant annet ha sammenheng med at rumenerne har resignert. De ser ikke noe realistisk alternativ til tingenes tilstand. Gjennom historien og etter 1990 har de prøvd, og vært utsatt for høyst forskjellige politiske systemer og forskjellige politiske partier. Riktignok pleier nok en del eldre rumenere nostalgiske minner om kommunisttiden, da alle hadde arbeid og alle var sikret et minimum av goder. Men slik nostalgi knyttet til enkelte sider ved kommunismen, inneholder knapt noe politisk potensiale. Noe kommunistisk eller marxistisk parti av betydning finnes ikke. Det er nok alt i alt slik at de frastøtende sider ved kommunismen er så sterke, at enkelte plusspunkt ikke er tilstrekkelig for å vekke kommunismen til live som et politisk alternativ.
Når heller ikke fagforeningene samlet har maktet å mobilisere sine medlemmer til storaksjoner midt i Romanias alvorligste økonomiske krise siden 1990, har det nok sammenheng med at heller ikke fagforeningene nyter godt av folks tillit. Store korrupsjonssaker blant fagforeningstoppene ble kjent gjennom media i 2011. Blant folk flest har nok dette vært kjent lenge. Fagforeningene blir derfor heller ikke oppfattet som et alternativ til den politiske klassen, men som en bestanddel av den samme korrupte eliten. I ovennevnte måling fra Eurobarometer er det bare 1 % (én prosent!!) av Romanias befolkning som gir uttrykk for tillit til fagbevegelsen.
Dessuten er mange av den generasjonen som vanligvis går i spissen for masseaksjoner rett og slett ikke tilgjengelig. Nesten 3 millionar rumenere har siden 1990 forlatt landet. Det store flertallet av disse er mellom 20 og 45 år; ofte er det snakk om unge mennesker med språkkunnskaper og god utdannelse. Med andre ord befinner en stor andel av de mest kompetente og energiske rumenere seg til enhver tid i utlandet. Mye av misnøye-potensialet har rett og slett emigrert.
POLITISK STYRINGSEVNE
Hvis man skulle måle etter resultatene - og hvordan skulle man ellers gjøre det? - har politiske beslutningstagere gjennomført store forandringer i det rumenske samfunn etter 1990. Riktignok var det i en første fase under Illiescu som nevnt ovenfor, mye nøling og sendrektighet; noe som forårsaket at Romania ble hengende etter utviklingen i mange andre tidligere østblokk-land. Men etterhvert ble store reformer gjennomført, med omfattende privatisering eller nedleggelse av statseide bedrifter, privatisering av landbruket, og andre reformer som førte til at Romania i dag må sies å være en brukbart fungerende markedsøkonomi. Store endringer har også skjedd på andre områder; f.eks innenfor rettsvesenet, med noenlunde uavhengige domstoler og antikorrupsjonsorganer. Etter at krisen fra 2009 slo den økonomiske fremgangen overende, har rumenske myndigheter etter avtale med IMF, EU og Verdensbanken gjennomført en hard nedskjærings- og sparepolitikk med sterke lønns- og pensjonskutt og oppsigelse av nesten 300.000 offentlig ansatte. Dette er gjort uten å skjele noe særlig til høyre eller venstre, eller til protestaksjoner som politikken har utløst. Belønningen i form av 2,5 % økonomisk BNP-vekst i 2011 synes å bekrefte at politikken var riktig. Men nedgangen i oppslutning om regjeringspartiene (ifølge meningsmålingene) viser at den riktige politikken kan ha en høy pris for disse. Så kan man si at mye av reformpolitikken og andre radikale tiltak har skjedd for å bli kvalifisert for EU-medlemskap i 2007 eller for å motta økonomisk krisehjelp som i avtalen med IMF mfl. fra 2009. Overfor de store utfordringene for Romania som korrupsjon og ineffektiv offentlig sektor, har det ofte vært mer snakk enn handling. Men så bunner mange av disse problemene i dyptsittende tradisjoner og nedarvet mentalitet, som det ikke er gjort i en håndvending å få snudd på. De fleste observatører vil likevel mene at det går i riktig retning i Romania, om enn for sakte.
Den offentlige debatten.
Hva rumensk politikk måtte mangle av ideologisk innhold og motsetninger, tar den mer enn igjen ved en personrelatert aggresjon og grovhet i språkbruken mellom de politiske motstanderne. Skjellsordene hagler og det synes ikke som om det er grenser for hva man tillater seg. Verst er lederen for det populistiske (”stor-rumenske”) partiet; som også flere ganger har gått fysisk til angrep på politiske motstandere. Ved siste parlamentsvalg (2008) falt dette partiet ut av parlamentet, men dét har ikke hevet kvalitetsnivået i det politiske ordskiftet nevneverdig. Ordskifte er som regel et misvisende begrep på det som foregår. Som et lite men typisk eksempel på tonen som rår, kan nevnes følgende historie: Da president Basescu nylig fylte 60 år ble lederen for det største opposisjonspartiet, dvs. sosialdemokratene, spurt om han hadde noe fødselsdagsønske for statsoverhodet. Svar: ”Mitt fødselsdagsønske er at antikorrupsjonsdirektoratet stiller ham for retten”.
Aggresjonen i den politiske debatten kan virke paradoksalt fordi de ideologiske skillene mellom de viktigste politiske aktører er så små. Det kan nesten virke som at mangelen på ideologisk substans kompenseres ved mye aggressiv og personfokusert støy. Eller kanskje er det tvertimot bare naturlig at en politisk kamp som har kamp om makt og penger som sin substans, blir mer aggressiv enn en politisk kamp som mest dreier seg om ideologi og prinsipper (samt selvfølgelig makt).
Også mediene er pågående og aggressive, noe som delvis henger sammen med at de i mange tilfeller eies av pengemenn som også er politiske aktører (se ovenfor). Dette forhold er godt kjent, og ofte kan en politiker nøye seg med å vise til at et mediaangrep på ham, ikke har noen betydning fordi det aktuelle medium tilhører herr xy som kommer fra et annet parti.
I en samtale som ambassaden hadde med en kjent sosialdemokrat nylig, sa vedkommende at han hadde sluttet å lese rumenske papirmedier fordi de uten unntak er useriøse.
Mer eller mindre uavhengige kommentatorer slipper til i media; men man kan vanskelig si at de setter dagsorden. Forholdsvis har papirmedia langt mindre innflytelse over opinionen enn fjernsyn; som med unntak av almennkringkasteren Radio/TV Romania oftest fungerer som instrument for politisk aktive oligarker.
Hvis man med offentlige institusjoner mener f.eks. universiteter og akademia, så gir representanter for disse i høy grad kritiske kommentarer til media. F.eks kom rektoren for ett av Romanias største universiteteter, Universitetet i Cluj, nylig med et kraftig angrep på president Basescu og presidentens datter, Elena Udrea (som er medlem av Europaparlamentet). Akademiske institusjoner nyter godt av en uavhengig stilling, og
deres ansatte opptrer deretter.
Saksorientering.
I ordskifte mellom politikere kommer ofte sakens realiteter i bakgrunnen i forhold til andre temaer, jfr ovenfor. Andre debattanter så som akademikere, uavhengige kommentatorer og til og med journalister må man stort sett si holder et saklig, dvs saksorientert fokus mer eller mindre på linje med det man er vant til i Norge.
I gjennomføringen av avtalen med IMF må man vel si at nasjonens behov kombinert med press fra IMF og EU ble satt over hensynet til egen innflytelse. Det er jo sannsynlig at de tiltak som dette nødvendiggjorde, vil føre til at det regjerende partiet taper neste parlamentsvalg; og denne politiske risikoen var utvilsomt regjeringspartiene klar over.
Konsensusorientering og konfliktnivå
Generelt er det liten vilje blant politikere til å søke konsensus. Tvertimot er det sterk vilje til å skape strid og konflikt, gjerne ved at problemene og avstanden mellom partene forstørres, eller ved at det legges inn et personangrep for å rydde enhver mulighet for kompromiss til side. Typisk i så måte er utviklingen de to siste år hvor landet og myndighetene har kjempet for å komme gjennom en alvorlig økonomisk krise. I en slik situasjon skulle man tro at både regjering og opposisjon ville være innstilt på å søke sammen og legge alt mindre kiv bak seg- ikke minst fordi avstanden dem imellom på substans er liten. Men nei, personangrepene trappes tvertimot opp. De to største partiene i opposisjon har således - gjennom en alvorlig kriseperiode - brukt mye energi på å samle flertall i parlamentet for et vedtak om å suspendere presidenten. ( I sin første periode som president ble Basescu faktisk suspendert fra stillingen som statsoverhode. Han vant tilbake stillingen gjennom en folkeavstemning).
Som nevnt er denne konfliktbaserte politiske kulturen paradoksal, i og med at alle større politiske partier har nokså like målsettinger både i innenriks- og utenrikspolitikk, og deler lignende ideer om ønskelig samsfunnsmodell for Romania. Nedskriveren av disse linjene har møtt ledende representanter for alle de større partiene, som alle har uttalt at den norske samfunnsmodellen er den de arbeider for å kopiere i Romania!
Konfliktnivået og konsensusviljen er altså slik at Romania teoretisk ville bli vanskelig å styre hvis landet skulle oppleve å få en mindretallsregjering; hvilket riktignok er et usannsynlig scenario. Maktens uutgrunnelige tiltrekningskraft i Romania (jfr ovenfor) fungerer gjerne slik at det nokså raskt oppstår nødvendige flertall i Parlamentet bak ethvert valgseirende parti.
Massemedia.
Papirmedia, deriblant Romanias største seriøse avis ”Adevarul”; eies av rumenske pengemenn/oligarker. Endel var tidligere på utenlandske hender; men også disse er nå overtatt av rumenske investorer. Slik er det også i tv/radio-delen av mediaverdenen. I tillegg til almenkringkasteren Radio /TV Romania med flere radio – og fjernsynskanaler; finnes det en lang rekke private fjernsynsstasjoner av blandet kvalitet. Det er mye glamorøse show og billige filmer, men også mer lødige program. Rumensk fjernsyn og publikum synes å ha en forkjærlighet for kjendisdominerte prateprogram (”talk shows”); som sendes tilsynelatende uten stans. Flere av de private fjernsynsstasjonene er, på samme måte som avisene, politiske instrumenter for sine eiere som ofte bruker dem nokså hemningsløst i så måte.
Tilsammen må man likevel si at det politiske spektrum er noenlunde rimelig representert i mediebildet. Man kan ikke si at det enkelte medium fører en balansert journalistikk; men tilsammen fremstår Romanias medielandskap i noenlunde politisk balanse. Det største regjeringspartiet, PDL, er nok dårligst ivaretatt i de privateide media; men har til gjengjeld sterk innflytelse i statsmedia - så lenge det varer, dvs så lenge partiet har makten. Det er tradisjon for at den statseide almenkringkasteren (radio og fjernsyn) er sterkt påvirket, lar seg påvirke, av det/de til enhver tid regjerende parti.
Det er nedfelt regler i lovverket som begrenser adgangen for fjernsynsstasjoner til å vise innslag med innslag av sex og vold. Videre har det offentlige mediatilsynet mulighet til å trekke tilbake en tv- eller radiolisens hvis vedkommende medium har sendt programmer som kan oppfattes som oppfordring til ”nasjonalt, rasemessig eller religiøst hat”, oppfordring til ”politisk vold”, oppfordring til handlinger som tar sikte på å ”undergrave statsautoriteten” eller oppfordring til ”terrorisme”. Man kjenner ikke til nylige eksempler på at noen radio- eller fjernsynsstasjoner har opplevd å få inndratt sin lisens på dette grunnlag.
Det er påstått at enkelte media tar seg betalt for å publisere stoff/slå opp en sak; men man har intet håndfast materiale som bekrefter dette.
Økonomiske og sosiale utfordringer:
En stor økonomisk utfordring representerer landbruket. Romania var i tidligere tider en storeksportør av landbruksprodukter, særlig av korn og mais. Eksperter har beregnet at rumensk landbruk har potensiale til å fø 60 millioner mennesker i tillegg til egen befolkning på knapt 20 mill. Situasjonen i dag er tvertimot den at Romania offisielt importerer ¾ av sitt matforbruk. Dette har bl.a. sammenheng med feilgrep som ble gjort da landbruket ble privatisert på 1990-tallet; men det er feil som ikke er lette å rette opp, og som Romania sikkert har felles med andre land i Sentral- og Øst-Europa.
En stor og særegen økonomisk-sosial utfordring for Romania utgjør Europas største Rom- minoritet. Dét faktum at alle eksperter regner med at sigøynerminoriteten teller ca 2,5 mill mennesker, mens det offisielle tallet er ca 600.000 (iflg. folketellingen av nov. 2011), forteller mye om utenforskapet til denne folkegruppen (hvorvidt begrepet ”folkegruppe” er dekkende, kan også diskuteres). De lever i stor grad utenfor eller i margen av samfunnet; og får i stor grad leve etter sine regler og preferanser, f.eks når det gjelder skolegang, barne-ekteskap, skatter og andre samfunnsforpliktelser. Man kan i uendelighet diskutere hva som er årsak og virkning hva gjelder Rom-minoritetens situasjon (mer om dette nedenfor); men det må uansett betegnes som en stor utfordring for et samfunn når kanskje så mange som 10 % av en befolkning ikke er integrert i skolegang, arbeidsliv, politikk, kort og godt i det nasjonale fellesskap.
Verdensbankens kontor i Romania har beregnet den samfunnsøkonomiske kostnaden av at rom-minoriteten ikke er integrert i det rumenske samfunnet. Analysen peker på tap av produktivitet, og tap av skatteinntekter som følge av at sigøynere ikke deltar i arbeidslivet, og at disse langt overstiger utgifter til sosial inkludering, inklusive skolegang. I tillegg til at rom i dag betaler lite skatt, står også gruppen i stor fare for å motta sosialhjelp, og dermed være en utgiftsbyrde på statsbudsjettet. Verdensbanken peker også på behovet for sosial inkludering av denne gruppen sett i lys av synkende befolkning og økt antall eldre. Rapportens konklusjon er altså at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å inkludere rom.
Et økonomisk-sosialt-demografisk problem representerer videre de ca 3 millioner unge rumenerne som har flyttet til utlandet. Dette dreier seg både om akademisk arbeidskraft, fagarbeidere og ufaglært arbeidskraft. Diasporen er pga pengeoverføringene viktig for dagens rumenske økonomi. I 2011 er det anslått at tiilbakeføringene fra utenlandsrumenerne beløp seg til ca € 3 mrd. Men den representerer på kort såvel som lang sikt et alvorlig problem for Romania. Allerede nå gjør det seg gjeldende en alvorlig mangel på viktig arbeidskraft, f.eks i helsesektoren. Sosialt lider særlig mange landsbysamfunn under at foreldregenerasjonen er borte. Besteforeldre må ta seg av barna mens foreldrene arbeider i vest - med mange uheldige konsekvenser. Emigrasjonen vil medføre demografiske problemer på lengre sikt, hvis store deler av årskullene i barneproduserende alder slår seg ned i utlandet for godt. Det antas at et flertall av utenlandsarbeidende rumenere forblir i utlandet; men dette er det for tidlig å si noe sikkert om.
Folketallet er i nedgang; noe som på sikt kanskje representerer den største strukturelle utfordring for Romanias økonomiske utvikling og for det rumenske samfunnet generelt. Ved folketellingen høsten 2011 ble det registrert 19,5 mill rumenere.; en nedgang på neste 3 mill. fra forrige folketelling i 2002, antall fødte barn er under 1,4 pr kvinne, noe som garanterer videre nedgang i befolkningen. Allerede nå er antallet rumenere som lever på trygd større enn antallet sysselsatte. I november 2011 var det over 5,5 mill som levde på pensjoner og trygd; mens antallet sysselsatte utgjorde under 5, 3mill.)
Hittil har det politiske systemet gjort svært lite for å løse noen av disse strukturelle hovedutfordringene for det rumenske samfunn.
Rumenske myndigheter har som nevnt håndtert den økonomiske krisen bra; riktignok nødt, tvunget og presset av IMF. Resultatene viser seg allerede med 2,5 % vekst i BNP 2011, fall i arbeidsledighet (fra 7,3 % i 2010 til 4,5 % i 2011) og inflasjon (ned fra 3,8 % i 2010 til 3,5 % i 2011), og en viss forventet men noe lavere vekst (2,1 %) også i 2012; og igjen en vekst på mellom 2-3 % i 2013. Budsjettsunderskuddet endte i 2011 på 4,4 %; og også statsgjelden på 38,6 % (2011) av BNP er en av de laveste i EU. Landet er riktignok avhengig av at krisen snur og oppgang i resten av Europa, av utenlandske investeringer og øket eksport. Men Romania har greidd seg forbausende bra gjennom krisen, selv om store folkegrupper har hatt det tyngre enn tidligere, og hittil har merket lite til den makroøkonomiske forbedringen forrige år.
De umiddelbare økonomiske og sosiale utfordringer Romania er blitt konfrontert med som følge av økonomikrisen var i utgangspunktet av statsøkonomisk karakter. Staten var rett og slett i ferd med å gå tom for penger, og måtte ty til hjelp fra IMF. Hjelp fikk Romania, men på vilkår av en økonomisk hestekur, som ble gjennomført etter bokstaven. Den mest umiddelbare virkning av krisen nede på bakken var det de tusenvis av offentlig ansatte som fikk føling med i form av oppsigelser/arbeidsledighet og lønnskutt; samt pensjonistene som fikk sine utbetalinger redusert. I privat sektor måtte mange foretak i beste fall redusere bemanningen; i verste fall kom det til nedleggelse. Et slikt tilfelle var da ett av de største utenlandske selskapene i Roamania, NOKIA, nedla sin virksomhet i Romania, og gjorde 2200 mennesker arbeidsløse. Arbeidsledigheten gikk opp fra 4 % i 2008; det siste året før krisen, til 7,3 % i 2010; for så å falle igjen, jfr ovenfor.
Det er skarpt fokus på utslagene, og regjeringens håndtering av krisen, men dessverre brukes situasjonen mest til å karikere politiske motstandere og til å trekke politisk gevinst av situasjonen.
Hvordan den økonomiske og sosiale utviklingen i Romania siden EU-medlemskapet oppleves i befolkningen, avhenger nok helt av hvem og hvilken gruppe i befolkningen man retter spørsmålet til. Det finnes ikke noe generelt svar på dette.
De makroøkonomiske indikatorer viser en meget positiv utvikling i Romania de to første årene etter at medlemskapet trådte i kraft. I 2007 og 2008 var det en årlig vekst i BNP på hhv. 6,3 % og 7,3 %; langt over gjennomsnittet i EU. Utenlandske investeringer økte kraftig allerede fra 2006, reallønnen likeså. Tall for fattigdom viste også nedgang inntil 2009; da det igjen gikk feil vei med stigende fattigdom. Pensjonister i by og bygd, småbønder og overhodet folk flest på bygdene og de mange som ble arbeidsledige da tallrike statsbedrifter ble nedlagt, vil trolig svare at EU-medlemskapet ikke har forbedret deres levestandard, snarere tvertimot. Pensjoner og inntekter for disse gruppene har stått stille eller gått ned, mens prisene på i stor utstrekning importerte forbruksvarer har gått opp. Makroveksten har særlig kommet befolkningen i de større bysentra og andre som har vært i fullt arbeid, til gode. Særlig gunstig har utviklingen vært for akademisk utdannet arbeidskraft som har vært så heldig å få jobb i de mange utenlandske firma som har skutt opp i de større byene. Stordelen av de viktigste bedriftene er utenlandseide; således det største konsernet i Romania, energiselskapet Petrom, praktisk talt hele bank- og kredittvesenet; de to største bilprodusentene mm. Vi snakker mao, om store grupper på hver siden av dette skillet mellom dem som har deltatt i den økonomiske veksten og de som er blitt hengende etter.
Den største gruppen som kanskje mest entydig vil svare at EU-medlemskapet har svart til forhåpningene, er de 3 millioner rumenerne som har benyttet seg av de nye åpne grenser, og funnet bedre betalt arbeid og virksomhet i Vest-Europa.
MINORITETER, EKSTREMISME OG XENOFOBI.
Det storrumenske partiet har etter 1990 markert seg med en profil bygget på antivestlig, antikapitalistisk, anti-EU, anti-ungarsk, anti-sigøyner-retorikk, og for innlemmelse av republikken Moldova, den sydlige delen av Bessarabia og Nord-Bukovina (de to sistnevnte områder tilhører idag Ukraina) i Romania (derav storrumensk). Det er vel mest nærliggende å kalle partiet høyrepopulistisk; men partilederen/-eieren (Vadim Tudor) var en av Ceaucescus hoffpoeter; og fremtoningen minner mye om nasjonal-kommunistene i Serbia med Milosevic i spissen. Enkelte oppslagsverk kaller ham og hans parti nasjonalkommunistisk. Partiet stod på toppen av oppslutning rundt år 2000, da Tudor ble nr 2, og nådde frem til andre runde i presidentvalget. Senere har det trass i økonomiske krisetider gått nedover med partiet, som ikke fikk innpass i Parlamentet i 2008; men derimot såvidt i Europaparlamentet i 2009. Andre høyre- eller venstrepopulistiske parti eller bevegelser av noe betydning finnes ikke i Romania.
Romania har gjennom hele sin historie vært et land av mange minoriteter, som i større utstrekning enn det som har vært tilfelle mange andre steder, har levd noenlunde fredelig side om side. Det betyr ikke at forholdene alltid har vært uproblematiske.
Lov 137/2000 forbyr diskriminering på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion og seksuell legning. I 2002 ble denne loven endret til 48/2002 og inkluderte deretter også forbud mot å diskriminere på bakgrunn av alder.
Offisielt er den største minoriteten den ungarske, som idag utgjør ca 1,5 mill.mennesker. Inntil 1918 lå de ungarske bosetningsområdene i dagens Romania innenfor grensene av det østerriksk-ungarske keiserdømmet. Etter den såkalte ”Ausgleich”- avtalen i 1867 med Wien styrket ungarerne og myndighetene i Budapest sin rolle i dette området; og det ble gjennomført en tildels hardhendt magyariseringspolitikk i likhet med den som ble praktisert i Slovakia. Bjørnsons protester i slovakisk sammenheng er vel kjent. Mindre kjent (også i dagens Romania) er det at Bjørnson også kritiserte ungarernes undertrykking av rumenerne i Transylvania. Denne historiske motsetningen mellom det ungarske herrefolket og rumenske tjenere, ligger under mye av dagens holdninger mellom det rumenske folkeflertallet og den ungarske minoriteten. Men med unntak av blodige sammenstøt og opptøyer i Târgu Mures som kostet 3 rumenere og 2 ungarere livet i juni 1990, har forholdet deretter utviklet seg forbausende fredelig.
Ungarerne er godt organisert politisk, og det ungarske partiet (UDMR) har vært en partner i de fleste av koalisjonsregjeringene etter 1990. De har utstrakt rett til å bruke ungarsk språk i undervisningen på alle trinn og i administrasjonen i de ungarske ormåder. Mange rumenere gir uttrykk for at rettigheten går for langt; og at mange ungarere viser manglende evne og vilje til å lære rumensk, og dermed ta konsekvensen av at de lever i Romania. Dette siste er utvilsomt riktig. Særlig yngre ungarere har ofte så mangelfulle kunnskaper i rumensk, at de er utelukket, dvs utelukker seg selv, fra stillinger i offentlig sektor. I en samtale med ordføreren i (den nesten 100 % ungarske) byen Odorhei i Transylvania uttalte ordføreren at denne mangelen på interesse for flertallsspråket er et økende problem for magyarsamfunnet.
Det hender at rumenske politiske partier spiller på en viss misnøye/mistenksomhet overfor den ungarske folkegruppen; men dette fortjener vanligvis ikke betegnelsen xenofobi. Det eneste unntaket er det storrumenske partiet, som har brukt anti-ungarsk propaganda så aktivt, aggressivt og konsekvent at det sterkt nærmer seg hets mot en folkegruppe. Men man kan ikke si at den storrumenske aggresjonen har spredt seg til andre partier.
Formelt er magyarene den største minoriteten i Romania.
Før 2.verdenskrig var det en stor, ja nokså jevnstor tysk og jødisk minoritet på vel 700.000 mennesker i Romania. Disse to minoriteter spilte hver på sin måte en viktig rolle i utviklingen av det moderne Romania; men det ble en kortvarig rolle. Kanskje en tredjedel av jødene mistet livet pga forfølgelsene under krigen; og resten fikk lov til å emigrere til Israel etter krigen, vel å merke mot klekkelig betaling fra den israelske stat. Den tyske minoriteten mistet også mange medlemmer pga deportasjonene til Sovjetunionen m.m. Som jødene fikk tyskerne etterhvert lov til å utvandre, nemlig til daværende Vest-Tyskland; også i dette tilfelle mot betaling, fra regjeringen i Bonn. Ceaucescu skal på et tidspunkt ha uttalt at Romanias to mest lukrative eksportartikler var jøder og tyskere. Idag er det noe sånt som 50.000 og 5-6000 medlemmer igjen av hhv den tyske og jødiske minoriteten. I stor grad dreier det seg om eldre mennesker. Før 1945 hadde Romania en sterk antisemittisk bevegelse (Jerngarden); og det storrumenske parti og dets leder kom i en tidligere periode med klart antijødiske utspill. Dette er det imidlertid blitt slutt på; og heller ikke fra andre kanter er det idag mulig å registrere noen uttalt eller uttrykt antisemittisme.
Med unntak av de sovjetiske deportasjonene m.m fra 1944 og den generelle undertrykking under kommunismen har den tyske minoriteten ikke vært utsatt for spesielle overgrep i egenskap av folkegruppe. Historisk sett tilhørte tyskerne (eller sakserne som minoriteten kalles i Romania) snarere - sammen med magyarene - de ledende skikt i Transylvania. Men det er ikke registrert noen utslag av fiendtlighet og fiendtlige ytringer overfor sakserne av samme type som magyarene har vært utsatt for. Tvertimot gir dagens rumenere ofte uttrykk for beundring for tysk ordentlighet og effektivitet; kanskje mer basert på et historisk glansbilde enn dagens virkelighet. En illustrasjon på denne rumenske velvilje og beundring overfor sakserne er den gamle tyske byen (og en av Romanias største byer) Sibiu (Hermannstadt) i hjertet av Transylvania. Her i denne tidligere saksiske middelalderbyen, hvor etniske rumenere idag utgjør over 90 % av innbyggerne, har befolkningen gjenvalgt sakseren Klaus Johannis som ordfører siden år 2000.
Han er antagelig den mest populære ordføreren i noen rumensk storby.
Et ganske annet forhold har rumenere flest til rom-minoriteten, som offisielt omfatter vel 600.000 mennesker, men som trolig iallfall iflg. ekspertisen er rundt fire ganger så stor, jfr ovenfor. Det gjør seg mange stereotypier gjeldende om denne folkegruppen; og plassen her vil ikke strekke til for et forsøk på å gi et bilde av forholdene de lever under. Vi får nøye oss med å nevne noen elementer for å vise at det er et meget komplisert bilde. Til bildet hører noen av de mest fattige og mistrøstige boligområder i Europa, ja, trolig i verden. En stor del av rom-minoriteten lever under den offisielle fattigdomsgrensen. Sigøynere utgjør ca 70 % av den gruppen rumenere som er definert som fattige. De færreste fullfører normal skolegang. Gjennomsnittlig levealder er vesentlig kortere enn for etniske rumenere. I den grad det er mulig å fremskaffe pålitelig statistikk om en folkegruppe som i stor grad lever på utsiden eller i margen av storsamfunnet. Man har heller ikke lov til å glemme den utbredte rom-praksisen med å ta barna ut av skolen senest i 12-13 årsalderen. I den alderen skal jentene giftes bort; voksenlivet og barnefødslene startes. Til bildet hører imidlertid også store distrikter i mange rumenske byer med såkalte ”sigøynerslott”; enorme, fantasifulle bypalasser trolig finansiert i stor grad ved økonomisk kriminalitet i utlandet; f.eks. ved menneskehandel, barnetigging m.m. I enkelte rumenske byer finnes angivelig rom-mafia som har kontroll over både natteliv og politi. Til bildet av rom-minoriteten hører også at de fleste kommunalt ansatte i Bucurestis uteseksjon (”gatefeiere” o.l.) er rom. Det er altså ikke alle rom som er utenfor arbeidslivet. For ikke å glemme de mange vellykkede og godt betalte sigøynerorkester. Et rumensk bryllup er nesten utenkelig uten et slikt orkester. Musikerklanen sammen med metallsmed-klanen tilhører eliten blant rom. Det er visstnok liten eller ingen solidaritet mellom ulike klaner. Noe som delvis forklarer at de heller ikke har organisert seg i et minoritetsparti slik som magyarene.
Det er strid i Romania om den offisielle betegnelsen rom; som av enkelte parlamentsmedlemmer er foreslått avskaffet til fordel for den betegnelsen som faktisk brukes; dvs sigøyner. Heller ikke alle medlemmer av minoriteten ser seg selv som ”rom”. Angivelig er det bare ¼ av det faktiske antallet som lar seg registrere som rom, fordi de tilhører andre klaner enn rom-klanen, og derfor ikke aksepterer dette begrepet. Men dette er som så mange andre spørsmål i tilknytning til rom omstridt og uavklart.
Omstridt er det knapt at mange, trolig flertallet etniske rumenere har sterke antipatier og uvilje mot medlemmer av rom-folket. Man behøver ikke snakke lenge med en rumener før avskyen overfor sigøynerne kommer til uttrykk. Det er for folk flest ikke forbundet med noe tabu å gi uttrykk for slik avsky. Det finnes selvfølgelig unntak fra denne beskrivelsen; men dét er altså unntak. Bortsett fra enkelte episoder har det imidlertid ikke ofte forekommet voldelige sammenstøt mellom sigøynere og etniske rumenere; eller fysiske angrep på sigøynere. Det er mange historier og et utbredt inntrykk av at rom diskrimineres i mange sammenhenger; f.eks i skolen, i arbeidssammenheng, ved jobbsøknader osv; men det finnes lite eller ingen forskning omkring dette. I lovverket lar det seg, nærsagt selvfølgelig, ikke påvise noen diskriminering av rom-minoriteten. På papiret er alt i orden.
Man har inntrykk av at myndighetene og politiske beslutningstagere anser tiltak og økonomisk støtte for sosial integrering av rom som håpløse og nytteløse. Store midler fra EUs strukturfond som kunne ha gått til rom, forblir derfor ubenyttet (Det dreier seg om ubenyttede midler i en størrelsesorden av ca €600 mill.; som kunne ha vært brukt til sosial inkludering av rom.) Det er få rumenske ledere som har noen ekte tro på at det er mulig å gjøre noe med rom-folkets utenforskap. De fleste er overbevist om at denne er et resultat av sigøynernes historie, kultur og mentalitet, som det er vanskelig eller umulig for utenforstående å endre på. Derimot er det lite sannsynlig at folkelig uvilje mot denne minoriteten vil slå om i åpen aggresjon og undertrykkelse. Rom-minoriteten oppfattes stort sett ikke å representere noen trussel mot rumenere flest. Heller ikke det storrumenske partiet fører en spesielt aggressiv retorikk mot rom. Dette partis fremste hatobjekt er ungarerne. Heller ingen andre politiske partier spiller spesielt på eller forsøker å utnytte aversjonen mot rom. Tendenser til noe slikt er heller ikke blitt observert etter at krisen slo inn over Romania i 2009. Merkelig nok viser meningsmålinger at rumenske rom føler seg mindre diskriminert enn rom-minoriteter i andre Sentral- og Østeuropeiske land. Således viste en meningsmåling på oppdrag av EU for et par år siden at i Tsjekkia, Slovakia og Ungarn følte mellom 75-90% av rom seg diskriminert pga sin etnisitet; mens tilsvarende tall for Romania og Bulgaria lå på mellom 36-42%.
Bortsett fra de ovennevnte historiske og historisk store nasjonale minoriteter har Romania et utrolig omfattende lappeteppe av forskjellige minoriteter, som har levd på området som idag omfattes av staten Romania gjennom hundrevis av år. Det dreier seg om folkegrupper på noen titusen; i enkelte tilfeller opp mot 100.000. Fra tyrkere og tartarer og russere i øst, til ukrainere og polakker i nord, til serbere og tsjekkere i vest har disse folkegruppene gjennom generasjoner levd fredelig side om side med sine etnisk-rumenske naboer. Det har gjennom Romanias mangfoldige historie ikke vært registrert noen voldelige konflikter med eller undertrykkelse av disse minoritetene. Med to viktige unntak: Forfølgelsen av jøder og sigøynere under andre verdenskrig. Bortsett fra disse to store unntakene har det moderne Romania, ulikt andre land i Sørøst-Europa, hatt et forbausende fredelig og harmonisk forhold til sine minoriteter.
I alt 18 slike minoriteter har hver 1 representant i Parlamentet qua minoritet. Det
ungarske mindretallet er de eneste som har maktet å bygge opp et eget stort parti.
Minoritetens kulturelle rettigheter er sikret gjennom lov. Således har minoritetene rett
til undervisning i eget språk fra folkeskole til gymnas, dette er en rett som blir
respektert og praktisert. Kun magyarene har egne universitet.
DE NYE MEDLEMSLANDENE SOM EUROPAPOLITISKE AKTØRER
Et viktig element i rumenernes selvbilde og identitet er deres historiske tilknytning til romerriket og latinsk kultur. Dette var en hoveddrivkraft i nasjonsbyggingen i det 18.-19.århundre. I de mange trengselstider som landet har vært gjennom, har det gitt rumenerne trøst og inspirasjon å vite at de utgjorde en latinsk øy i et hav av ottomaner, slavere og magyarer. Rumenerne hadde noe som disse koloniherrene og deres imperier ikke hadde; og denne bevisstheten om å være noe særskilt, for ikke å si enestående, er fortsatt levende. Derfor var begeistringen over EU-medlemskapet nyttårsnatten 2006/2007 trolig enda større og ektefølt i Romania enn i andre Sentral-og Øst-Europeiske land. Romania hadde endelig kommet hjem og under samme tak som sine latinske slektninger i Vest-Europa. En av de mest synlige konsekvenser av medlemskapet er den massive arbeidsemigrasjonen vestover. Og av de 3 millioner rumenere som bor og arbeider i utlandet; har nesten 2,5 mill.slått seg ned i nettopp de latinske land (Italia= ca 1mill, Spania= ca1mill, Frankrike= ca 200-300.000, Portugal= 50-100.000). Derfor ble det også oppfattet som spesielt sårende, da media og politikere i Italia og Frankrike slo rumensk sigøynerkriminalitet (”roma”) i disse to land i hartkorn med Romania og rumenere.
Romania er demografisk-geografisk det største EU- og NATO-landet i Sørøst-Europa; og har ambisjoner om etterhvert å fremstå som den ledende makten i området også innenfor de euro-atlantiske strukturer. Samtidig er rumenerne sørgelig klar over at det er et godt stykke igjen før de har den økonomiske og politiske tyngde for å fylle en slik ledertrøye.
Romania holder en lav profil i EU. I EU-prosessene slutter Bucuresti seg helst til konsensus; og opptrer, med visse unntak, sjelden proaktivt og offensivt for å fremme egne saker. Rumenerne utnytter mao. ikke sin posisjon på lignende måte som sammenlignbare stater - mht stemmevekt i EUs organer - som Nederland og (det noe ”tyngre”) Polen. Dette kan delvis henge sammen med at rumerne etter bare 5 års medlemskap ikke har utviklet den nødvendige erfaring innenfor EU-systemet til at de opptrer med den samme trygghet og selvbevissthet som eldre medlemsland. Delvis henger det nok også sammen med en mangel på profesjonalitet både i embetsverket og blant politikerne. Romania har ennå mye å lære, med et stort forbedringspotensial på nesten alle samfunnsområder. De legger ikke skjul på at det har vært meget krevende rett og slett å ”henge med” og delta på en fullverdig måte i det enorme arbeids- og beslutningsmaskineriet som EU er. Det har ikke vært mindre krevende å forstå hvordan EU fungerer og hvordan maktspillet foregår; og hvordan man skal spille med for å fremme egne interesser.
Høy prioritet, mye energi og ressurser har Romania også gitt til oppfølgingen av CVM-ordningen (”Cooperation and Verification Mechanism”) og til gjennomføring av de nødvendige tiltak for å muliggjøre Schengen-tilslutning. Nå er disse to temaer som kjent blitt koblet, og fremskritt i CVM-dossieret er blitt gjort til forutsetning for Schengen-tilslutning - først av Frankrike og Tyskland, deretter med tilslutning av Nederland og Finland. Som kjent blokkeres fortsatt Schengen-tilslutning av Nederland, med stille støtte fra Finland.
Samtidig må det sies at Romania de siste par årene har lagt for dagen en imponerende innsats og gjennomføringsvilje på begge disse områdene. De omfattende og ressurskrevende tekniske tiltakene som var nødvendig for at Romania skulle bli Schengen-medlem, ble gjennomført etter tidsskjemaet; og stod klar til å bli tatt i bruk, da Frankrike og Tyskland satte foten ned tidlig i 2011 under henvisning til korrupsjonsproblemene. Dette utløste i sin tur en voldsom innsats fra de rumenske antikorrupsjosnorganer (DNA, ANI) bl.a. mot grensepoliti, tollvesen, politikere osv. Dusinvis av tjenestemenn som hadde ansvar for grenskontroll mm. ble arrestert. I Romanias største havneby, Constanta, ble det avslørt en omfattende organisasjon med sikte på toll- og momsjuks av varer som ble innført sjøveien.
2011 var et rekordår for korrupsjonsjegerne.
Disse sakene og den tilhørende målrettede innsatsen er gode eksempler på at Romania og rumenske beslutninsgtagere kan når de vil, og når de ser at det tjener deres egne interesser.
De viktigste organer i den daglige EU-forvaltningen på rumensk side er utenriksministeriet og europaaministeriet i tillegg til de berørte fagministerier, statsministerens kontor og presidentadministrasjonen. Når det ikke oppnås enighet mellom disse instansene om saker som kommer opp til avgjørelse i Brussel, har Romania den egenartede praksis at den rumenske EU-delegasjonen må bestemme hva som er rumensk posisjon.
Romania blir ikke Sørøst-Europas Polen i kommende valgperiode; noe som har den fordelen at det gir Norge tid til å forberede seg for akkurat denne situasjonen. Det kan imidlertid ventes en gradvis men sakte styrking av Romanias rolle innenfor EU. Men man skal ikke regne med noen dramatisk sprang i denne utviklingen.
Det kan imidlertid ikke herske tvil om at før eller senere vil det bli samsvar mellom rumenske ambisjoner og maktpotensiale på den ene siden; og deres faktiske tyngde i EU. Det er en hovedmålsetting for enhver rumensk regjering på sikt å spille en rolle i EU og Europa som samsvarer med landets demografiske styrke, geostrategiske plassering og etterhvert også økonomiske betydning. I januar d.å. uttalte utenriksminister Diaconescu at det nå var på tide at Romania viste sine partnere i EU at landet er et fullverdig medlem av Unionen , og ikke et anneks eller et annenrangs medlemsland.
Det er to unntak de siste år fra det som ovenfor er omtalt som mangel på rumensk profil i EU.
For det første har Romania utvilsomt vært en pådriver innen EU for å påskynde Republikken Moldovas tilslutning til EU; og har hatt en viss suksess i så måte. En gruppe medlemsland kalt ”Moldovas venner” med Romania i spissen står myndighetene i Chisinau bi i denne prosessen; og kan vel ha medvirket noe til at forhandlingene med Moldova har gjort større fremskritt enn de ellers ville ha gjort.
For det andre har Romania nektet å følge EU-flertallet i anerkjennelsen av Kosovos løsrivelse og av den uavhengige kosovske staten. Dette er nok såvel et uttrykk for solidaritet med et land, Serbia, som Romania tradisjonelt har hatt nære bånd med, som for uro over mulig smitteeffekt av Kosovo på den 1,5 mill store ungarske minoriteten i Romania.
Og etter at ovennevnte var ført i pennen, la Romania seg i mars 2012 for første gang etter at det kom med i EU, på tvers av konsensus i en viktig sak for unionen. Dette gjaldt som kjent Serbias medlemskapskandidatur og den videre prosessen mot EU-medlemskap, som Romania erklærte ville bli blokkert med mindre rettighetene til den rumenske minoriteten i Serbia ble styrket. Dette gikk da også Serbia med på, etter hektiske forhandlinger om en bilateral avtale som ble undertegnet under toppmøtet 1.-2. mars 2012. Med en viss stolthet omtalte rumenske kommentatorer dette som den første gang Romania sa nei i Brussel, og med nei-et oppnådde hva det ville. Den tyske utenriksministeren og andre vest-europeiske ledere omtalte den rumenske handlemåten som u-europeisk og uvennlig. Man kan sikkert være enig i at dette var ikke et mesterstykke innenfor diplomatiets kunst; mot et lite, vennligsinnet naboland og – kanskje verst av alt - uten noe som helst forvarsel.
Men det kan være at Romania med dette har markert et vendepunkt.
Det går altså an, også for Romania å stå på sitt overfor hele EU-26, selv om man blir upopulær, og få uttelling for en slik handlemåte. Så man kan jo før neste forsøk, finpusse teknikken og lære litt bedre hva som både er en god sak og hvordan man finner en løsning uten å bli upopulær hos alle andre.
STATUS
Romania er et ungt demokrati som hadde en vanskelig start:
Etter at postkommunistiske ledere utnyttet det blodige folkeopprøret i 1989 til å ta styringen etter Ceaucescus fall, varte det et par år til det ble klart hvilken retning landets utvikling skulle ta. Den første presidenten, Ion Iliescu, hadde tilhørt det kommunistiske toppskiktet inntil han falt i unåde hos diktatoren; og det hevdes at hans mål var de samme som Gorbatsjovs, nemlig å reformere kommunismen, ikke erstatte den med et vestlig type demokrati og markedsøkonomi. Da Gorbatsjov mislyktes og Sovjetunionen imploderte, innså sannsynligvis Iliescu at denne linjen var urealistisk. Men i ennå noen år ble reformer i retning av privatisering og markedsøkonomi i Romania gjennomført nølende og stykkevis. Iliescu nølte derimot ikke med å ta i bruk brutale metoder for å slå ned demonstrasjonene av studenter og andre mot hans styre i 1991. Seks mennesker mistet livet og 500 ble skadet, tildels alvorlig, da Iliescu satte inn gruvearbeidere mot demonstrantene. Mange mener fortsatt at Iliescu og hans medsammensvorne skulle vært stilt for retten for disse handlingen. Iallfall bidro denne hendelsen, like etter frigjøringen fra kommunismen, til å skape sterk frustrasjon og enda dypere motsetninger i Romania. Dette var med andre ord ikke en god start på demokratiets epoke; i et land hvor man i 1990 måtte være over 70 år for i voksen alder å ha opplevd et noenlunde demokratisk samfunn på rumensk jord. Mangelen på oppgjør med kommunismens forbrytelser før 1990 er et annet ankepunkt mot den politiske klassen som har hatt makten de siste 22 år. Bl.a. den rumensk-fødte Nobelprisvinneren i litteratur, Herta Müller, har gjentatte ganger etterlyst et slikt oppgjør. Et bredt anlagt og gjennomført rettsoppgjør med kommunismens sentrale figurer og medløpere kunne nok ha skapt et sunnere grunnlag for demokrati og rettsstat i Romania. Men dette liket i lasten har de fleste tidligere østblokk-land.
Rumensk demokrati hadde mao en vanskeligere og blodigere fødsel enn andre land i sovjetblokken; men trass i dette vanskelige utgangspunktet må idag konklusjonen bli at Romania alt i alt har et fungerende demokrati og rettsstat, om enn med vesentlige, tildels alvorlige mangler og svakheter.
Det må kalles et formelt fungerende demokrati fordi hemmelige, frie og rettferdige valg gjennomføres stort sett slik som de skal, om enn med visse skjønnhetspletter. Fredelige maktskifter finner sted, på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Media er frie og uavhengige av statsmakten med unntak av de statseide media, men riktignok sterkt avhengig og preget av sine private eiere. Rettsvesenet, dvs domstolene og politi, må sies å være uavhengig av politiske myndigheter; og er underlagt egne forvaltningsorganer. Borgerlige rettigheter, så som ytringsfrihet, organisasjons- og forsamlingsfrihet, er vel ivaretatt, dvs de er nedfelt i lovverket og praktiseres med visse unntak.
Romania er ifølge den siste årlige rapport fra den amerikanske organisasjonen ”Freedom House” kategorisert som et fritt og demokratisk samfunn; om enn med visse minussider. Kategoriene er ”fri”, ”delvis fri” og ”ikke fri” og karakterskalaen går fra 1 (beste) til 7 (dårligst). F.eks. er Norge, Tyskland, Sverige gitt karakteren 1. Romania får pga de velkjente mangler karakteren 2, sammen med f.eks Latvia og Bulgaria. Selv om dette kanskje ikke bør tas altfor alvorlig; så samsvarer det jo tålelig bra med øvrige inntrykk som er gjengitt så langt. Romania tilhører altså det lille mindretallet av land her i verden som rubriseres som ”frie”, men med et visst forbedringspotensial.
Formelt fungerer altså det demokratiske systemet; men, som påvist ovenfor, sliter det rumenske samfunnet med strukturelle problemer som er godt synlige for alle. Tillitsgapet mellom befolkning og ledere forblir bredt. Mangelen på tillit til det politiske systemet og dets ledere har selvsagt nær sammenheng med utvikling i økonomi, levestandard og livskvalitet for folk flest. Et forskningsinstitutt under det rumenske vitenskapsakademi offentliggjorde nylig en rapport som viste at folks holdning til disse ting ikke overraskende har svingt i takt med den politiske og økonomiske utvikling. Rapporten som er basert på meningsmålinger, viser at etter kommunismens fall hersket en optimistisk tro på at ting ville endre seg til det bedre. Ettersom det viste seg at det tvertimot ble økonomisk verre for store grupper, snudde stemningen seg til skepsis og mistillit. Optimismen steg igjen etter år 2004-05 i takt med økonomisk vekst og bedring i livsvilkårene. Men etter at den økonomiske krisen slo inn over Romania i 2009, er fremskrittstro igjen avløst av pessimisme, mistillit og - for å bruke rapportens eget uttrykk: Mistenksomhet. Romania ligger sammen med Bulgaria på bunnen i EU mht. inntektsnivå og levestandard. Befolkningen håp om en varig bedret livssituasjon er forsvunnet - midlertidig forsvunnet får man håpe.
*Man kan ikke vente at 5 års medlemskap i EU har bidratt til noen vesentlige endringer i det rumenske samfunn. Den største effekten av medlemskapet har vært på tiltakene mot korrupsjon. Tvertimot har medlemskapet demonstrert, gjennom Romanias manglende evne til å nyttiggjøre seg de € 30 mrd som står til disposisjon i EU-fond, at det er noe grunnleggende og gjennomgripende galt med den politiske styringsevnen, og med profesjonaliteten og effektiviten hos embetsverket. Hadde Romania vært i stand til effektivt opptak av EU-fond hadde det ikke vært nødvendig å gå canossa-gang til IMF og ta opp lånet på €20 mrd. Når det er sagt, må det også sies at rumenske myndigheter har gjennomført den krevende avtalen med IMF på en ordentlig måte. Her har regjeringen i Bucuresti vist styringsevne, riktignok under sterkt press. Resultatet er at Romania i 2011 med 2.5 % vekst i BNP hadde en vesentlig bedre økonomiske utvikling enn EU-gjennomsnittet, riktignok fra et lavt nivå.*
De strukturelle problemener, manglene og svakhetene ved dagens Romania forblir likevel de samme: Korrupsjon, fattigdom, rom, ineffektivitet i styringsverket.
Hvor finnes mulige ”bruddpunkt” i Romania?
Først en definisjon av bruddpunkt, et begrep som jeg ikke har funnet i noen ordbok eller oppslagsverk. Min definisjon eller forståelse av bruddpunkt er at dette er et område eller en dimensjon ved det demokratiske systemet i et land som er mindre motstandsdyktig, slik at det under gitte forhold kan briste med fatale konsekvenser for hele den demokratiske samfunnsbygningen og tilhørende rettsorden.
Det finnes i faglitteraturen (historie, statsvitenskap) et mylder av teorier om politiske systemendringer; om overgangen fra demokrati til diktatur eller iallfall til mer autoritære ordninger. Her er det ikke plass for å drive tankelek med masse teorier; men det kan være tjenlig for vårt formål å ta utgangspunkt i forklaringsfaktorer av hhv sosial, økonomisk og politisk art når man skal gå på utkikk etter mulige bruddpunkt i det rumenske samfunnsbygget. Det er slike faktorer og gjerne en kombinasjon av disse, som har vært brukt for å forklare historiske eksempler på demokratiers sammenbrudd.
Således skriver professor Øyvind Østerud (”Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse”) at: ” Demokratiske regimers fall er gjerne forberedt av langsiktige eller akutte sosiale forandringer. Det kan være en samfunnsklasse som trues av utarming og statusfall; og som samler seg om et autoritært politisk alternativ i frykt og desperasjon”. Den økonomiske krisen og proletariseringen av den tyske middelstand har vært sett som en av årsakene (som en forklaringsfaktor) til fremveksten av nasjonalsosialismen i Tyskland før 1933.
Østerud viser også til at spenninger og konflikter av f.eks. etnisk karakter mellom ulike grupper i et land ofte skaper problemer for et stabilt demokrati. Dette kunne tenkes å være relevant for Romania; landet med 18 nasjonale minoriteter; deriblant Europas største rom-befolkning med 2,5 mill. mennesker. Professoren skriver: ”Det er ofte antatt at samfunn med intense og dyptgripende spenninger eller konflikter ikke gir grunnlag for et stabilt demokrati... Eksempelvis kan intense motsetninger av religiøs, etnisk, språklig, regional eller sosioøkonomisk art underminere demokratiske spilleregler.”
Den politiske faktor spiller en selvstendig rolle i tillegg til den sosiale og økonomiske, påpeker Østerud. ”Både demokratiers fremvekst og fall kan belyses gjennom institusjonelle og rent politiske forhold... Hovedperspektivet er gjerne at et demokratisk regimes ineffektivitet, manglende evne til å løse problemer eller tilfredsstille velgernes behov, fører til en legitimitetskrise som gir grunnlag for atoritære løsninger”
Historikeren Knut Kjeldstadli nevner (i Norge historie Bd 10) følgende faktorer som han mener forklarer nasjonalsosialismens fremvekst og gjennombrudd i Tyskland: ”..krise i det politiske lederskapet, autoritære trekk i staten, et voldsapparat med brodd mot fagbevegelsen, en mulig massebasis, en betydelig elitestøtte, høyreradikale bevegelser, og personer som i egne eller andres øyne burde være førere. I ettertid kjenner vi fasiten. Den var ikke gitt for menneskene i samtiden”.
Hvor mye av dette kan anvendes på dagens Romania; hvordan setter læreboken oss istand til å påvise såkalte bruddpunkt?
De fleste av de forklaringsfaktorer Østerud har skissert ovenfor, kan tilsynelatende påvises i Romania:
Allerede før krisen i 2009 levde store sosiale grupper i Romania, EUs nestfattigste land; under eller nær fattigdomsgrensen. Som før nevnt var det en nedgang i reallønnsutviklingen fra 1990 (første år etter kommunismen) til 2004. Og det var nedgang fra et allerede meget lavt nivå. Etter bare 4-5 år med økonomisk vekst og en viss generell forbedring for folk flest, slo krisen inn i 2009. Store befolkningsgrupper måtte avfinne seg med redusert levestandard og i mange tilfeller må det vel ha skjedd en sosial deklassering. Den offisielle ledigheten er ikke høy, p.t. bare litt over 4 %. Ungdomsledigheten er uforholdsmessig høy; og ligger på ca 25 % av årskullene.
Offisiell rumensk statistikk om ledighet gir imidlertid et langt bedre inntrykk av situasjonen enn det som er virkeligheten. Personer som ikke har hatt betalt og skattbart arbeid i en periode på 6-12 måneder vil miste retten til arbeidsledighetstrygd, og vil dermed heller ikke bli registrert som arbeidsledige. Det foreligger ingen statistikk om hvor mange dette omfatter, men det må dreie seg om en stor gruppe, særlig på landet.
De regionale og sosiale forskjellene er store. Særlig på bygdene lever folk flest oftest under svært fattigslige, ja, primitive forhold; i skarp kontrast til et nyrikt toppskikt i de større byene som heller ikke har det minste problem med å vise frem sin materielle overlegenhet i form av dyre biler og luksuriøse boliger. Pensjonistene er en spesielt utsatt gruppe; med pensjoner som i de fleste tilflelle hverken er til å leve eller dø av. Av 22 postkommunistiske år
har Romania hatt 16-17 år med økonomiske nedgangstider og krise; bare 5-6 år med økonomisk vekst og følbar oppgang i levevilkårene for større folkegrupper.
Det er altså lett å påvise både sosial ”utarming” og sosiale spenninger.
Situasjonen for de største minoritetene er omtalt ovenfor. Det er store etniske, sosiale og delvis religiøse forskjeller mellom folkegruppene. Det er også andre vesentlige ulikheter. Således lever den store ungarske minoriteten i sitt flertall samlet og konsentrert i ett område sentralt/midt i Romania; og har generelt bedre levevilkår enn etniske rumenere. Den enda større rom-minoriteten lever spredt ut over hele Romania; gjerne i utkanten av landsbyer eller innenfor sine klart, avgrensede områder. Det dreier seg om klart identifiserbare, distinkte grupper som ikke er i tvil om egen identitet og egenart; med et mulig unntak for rom-minoriteten; hvor man kanskje heller burde snakke om mange under-identiteter.
Det er grunnlag for å omtale denne situasjonen som preget av en viss spenning og motsetninger både mellom etniske rumenere og den ungarske minoriteten, og mellom rom-minoriteten og nærsagt alle andre folkegrupper. Det er riktignok ikke riktig å omtale disse spenningene og motsetningene som ”intensive” - selv om det i løpet av 20 års perioden etter kommunismen har vært noen få, enkeltstående fysiske sammenstøt.
Politisk har det demokratiske systemet i Romania og dets representanter aldri nytt stor tillit i befolkningen; kanskje med unntak av en kort periode etter frigjøringen i 1989 og i president Basescus første periode som statsoverhode. Etter 1989 var det til å begynne med en tro på at den etterlengtede friheten også ville bringe stigende velstand og materiell sikkerhet for alle. Det viste seg raskt ikke å være tilfelle. Tvertimot er denne perioden betegnet som en gullalder for en ny overklasse av korrupte politikere og oligarker med kommunistbakgrunn.
Folks uvilje mot dette skiktet slo ut ved presidentvalget i 2004, da den uortodokse Traian Basescu med bakgrunn som sjøkaptein, seiret over postkommunistenes yndling; Adrian Nastase. Basescu gikk til harde angrep på korrupsjonen; så harde at Parlamentet vedtok å suspendere ham fra stillingen. I en folkeavstemning gav nesten 70 % av rumenerne sin støtte til Basescu, som i triumf vendte tilbake til presidentpalasset. Etter det har Basescus popularitet dalt; fordi mange etterhvert har fått inntrykk av at heller ikke han og hans liberaldemokratiske regjering i praksis tar det så nøye med korrupsjonen. I tillegg har sparetiltakene fra 2009 også svekket oppslutningen om presidenten og hans regjering.
I dag kan man uten tvil snakke om en politisk tillits- og legimitetskrise i Romania. Den alvorligste svakheten med tanke på eventuelle bruddpunkt er trolig mangelen på tillit hos mange, hos et flertall rumenere til politikerne, den politisk klassen og til de politiske partier. Denne mangel på tillit kommer i praksis best til uttrykk ved den lave valgdeltagelsen. Færre enn 4 av 10 rumenere deltok ved parlamentsvalget i 2008; 5 av 10 ved presidentvalget i 2009 og 1 av 4 ved Europaparlamentsvalget samme år. Og utviklingen går ikke i riktig retning: Fra 2004 til 2009 gikk deltagelsen i parlamentsvalget ned fra 60 % til 39,2 %. Årsakene til denne tillitsmangel er beskrevet ovenfor: Inntrykket av at politikkens sterkeste drivkraft er korrupsjon og at politikerne er opportunister som bare er opptatt av å berike seg selv. Lignende mangel på tillit og av samme årsak kan observeres overfor rettsvesenet.
Det kan heller ikke ha styrket politikernes omdømme at de seg imellom har fortsatt den vanlige skittkasting og verbalaggresjon gjennom de to siste år med krise, uten forsøk på søke sammen for å få landet gjennom stormen. Også i denne alvorlige situasjon for landet har det viktigste for politikerne fortsatt vært å sverte og svekke sine politiske motstanderne.
Hvis man gjør Østeruds ord (jfr ovenfor) til sine og og rettet følgende spørsmål til rumenerne: ” Er du enig i at det rumenske demokratiske regime pga sin ineffektivitet og manglende evne til å løse problemer, ikke tilfredsstiller velgernes behov?” - så er det ingen tvil om at et stort flertall av de spurte ville svare ja.
Det som ovenfor er beskrevet skulle ifølge læreboken således føre til at demokratiet får problemer; og kanskje at bruddpunkter i det demokratiske byggverket begynner å bli synlige for oss.
Er det slik i Romania?
Har økonomisk krise, sosial krise og utarming, manglende tillit til politikerne, det herskende systemets manglende legitimitet og oppslutning fått byggverket til å slå sprekker, bruddpunktene til å bli synlige?
Faktum er at den siste krisetiden ikke har ført til vekst for/støtte til autoritære bevegelser eller partier. Det storrumenske partiet er svakere enn noensinne.
Ingen andre populistiske-autoritære bevegelser eller politikere, hverken fra høyre eller venstre er i sikte.
Det har vært en del demonstrasjoner, mot sparetiltakene, mot helsereformen; men demonstrasjonene har ikke vært spesielt omfattende og, med et par unntak, fredelige.
Ingenting her som bærer bud om voldelig uro av massivt omfang.
Forholdet mellom folkegruppene er ikke på noen måte blitt forverret eller blitt mer betent. Ungarernes minoritesparti er som nesten alltid regjeringspartner og samarbeidet går som vanlig. Rom-minoriteten behandles på samme (mer eller mindre dårlige) måte som alltid. Hverken det storrumenske partiet eller andre benytter krisesituasjonen til å nøre opp under uviljen mot rom eller andre minoriteter. Det finnes i Romania ikke antydning til den økede etniske spenning og konflikt utløst av krisetider, som Østerud omtaler, og som man har sett voldelige eksempler på i Ungarn i forbindelse med rom.
Kjelstadlis ”fasit” på hva og hvilke elementer som fører til demokratiets fall, er enda fjernere fra dagens realiteter i Romania:
Man kan sikkert snakke om mangler, men ikke om en generell ”krise i det politiske lederskapet” i Romania, når dette samme lederskapet uten å kny de to siste årene har gjennomført en knallhard sparepolitikk med store lønnskutt og oppsigelse av 300.000 personer i offentlig sektor. Hvor lett hadde det vært å vise slikt lederskap f.eks i Norge?
Den rumenske staten kan heller ikke sies å ha spesielt ”autoritære trekk”. Den har som nevnt mange andre mangler, men autoritær kan den knapt kalles. Tvertimot kan den heller sies å opptre med for lite autoritet f.eks. overfor korrupsjon og ineffektivitet i forvaltningen.
Et ”voldsapparat med brodd mot fagbevegelsen” må man også ha store mikroskop for å oppdage. Noe slikt eksisterer ikke, også fordi det heller ikke eksisterer noen fagbevegelse som det behøves noen brodd mot.
En ”massebasis” for eller ”elitestøtte” til en ”høyreradikal bevegelse” lar seg heller ikke påvise i Romania. Både høyre- og venstreradikale bevegelser er det som nevnt ovenfor, smått stell med; og noen store ”førere” er heller ikke synlige på horisonten.
(Kjelstadlis ”fasit” er kanskje heller en påminning om at historien aldri gjentar seg, mens derimot historikerne gjør nettopp det).
Det ser altså ikke ut til å være så mye hjelp å hente fra læreboken for å bli klok på den rumenske virkeligheten.
Hvordan lar dette seg forklare?
Er det noe vi har oversett?
Er kartet galt, eller er det noe i denne virkeligheten som ikke har fått med oss i vår jakt på ”bruddpunkter”?
Når det gjelder de sosiale og økonomiske faktorer som forklaring på systemendring i retning autoritarianisme; understreker også Østerud at disse faktorene ikke innebærer noen automatikk. Han tar avstand fra en sosial eller økonomisk determinisme som ser politisk utvikling som en ren refleks av de sosiale og økonomiske forhold og endringer i disse. Han har i motsetning til Kjelstadli ingen ”fasit”. Og det gjør han etter min mening klokt i. Det synes innlysende at et politisk system kan miste legimitet hvis det ikke er istand til å sikre flertallet av sine borgere et visst minimumsnivå av materielle goder. Men det er ikke slik at økonomisk krise, synkende levestandard og sosiale gruppers armodsliggjøring lovmessig fører til at autoritære løsninger vinner frem. Også i Skandinavia og Storbritannia rammet krisen hardt i -20-og 30-årene; uten at det utløste markert økende oppslutning om høyre- eller venstreradikale bevegelser, eller førte til svekkelse av demokratiske institusjoner.
Og selv om Romania har vært gjennom en vanskelig samfunnsomforming og de siste par år en økonomisk krise, har dette trolig ikke ført med seg at en bestemt sosial gruppe eller klasse har fått sin status radikalt endret, selv om mange har fått det verre. Mange i offentlig sektor har mistet sine stillinger; men de fleste offentlige funksjonærer har trass alt beholdt jobben. Alle har fått redusert lønn; men med færre offentlig ansatte kan dette skape berettigede forventninger på litt sikt om bedre avlønning.
Hos endel mer ressurssterke rumenere kan det vel også ha styrket tilliten til regjeringen og politikerne at de siste to års sparepolitikk faktisk har virket positivt, uht BNP-vekst på 2,5 % i 2011, og forventet videre vekst på mellom 2-3 % i 2012 og 2013. Men det er ikke grunn til å tro at dette forhold i seg selv og så raskt vil endre noe særlig på flertallets oppfatning av politikkens vesen i Romania.
Og enda viktigere er at den store andelen (anslått til ca 30 %) svart økonomi i Romania gjør at virkeligheten aldri er så ille som de offisielle tall tyder på. Slik har det vel nesten alltid vært i rumensk historie; folk har lært å stole mer på seg selv enn på staten og storsamfunnet forøvrig.
Og kanskje den faktoren som aller mest demper virkningene av økonomiske kriser og et mangelfullt styringsverk er den rumenske diasporen; dvs de 3 mill rumenere som siden 1990 har funnet beskjeftigelse i utlandet; særlig i Vest-Europa. De økonomiske overføringene fra utenlandsrumenerne holder liv i tusenvis av landsbyer over hele Romania. Samfunnsøkonomisk gir overføringene et meget betydelig bidrag til driftsregnskapet med utlandet. Uten dette ville krisen i Romania ha gitt seg langt verre utslag i vanlige menneskers levestandard. Disse 3 millionene er også i stor utstrekning unge, energiske og velutdannede mennesker som - hvis de hadde vært arbeidsledige og utilfredse i Romania - kunne ha skapt større problemer for regjeringene enn de som er blitt i landet, er istand til.
Kanskje kan det som konklusjon være riktig å si at både politikere og folk flest i Romania har det samme forhold til demokratiet som Churchill: Det er det verste av alle politiske systemer - bortsett fra alle andre. I løpet av det 20.århundret har det rumenske folket vært gjennom det meste av politiske systemer - fra et paternalistisk monarki og mangelfullt elitedemokrati, via kongediktatur, høyreradikalt miltærdiktatur til et langvarig kommunistdespoti - og har underveis og i enhver tenkelig forstand betalt en høy pris for dette.
Fra 1990 har Romania formelt tilhørt den demokratiske verden; med noenlunde ryddig gjennomførte valg, fredelige regjeringsskifter, presse- og ytringsfrihet og et rettsvesen som særlig siden 2007 har vært uavhengig av det meste - bortsett fra bestikkelser. Men demokratiets tidsalder innebar ikke at folk flest fikk det materielt bedre; at levemåte og levestandard plutselig begynte å stige og tok til å ligne på hvordan folk i Vest-Europa hadde det. Det var snarere tvert imot: De 10-15 første år av demokratiets epoke var vanskelige for rumenere flest. Økonomien gikk nedoverbakke, store statseide selskaper ble nedlagt og tusenvis ble arbeidsledige. Mange av disse vendte tilbake til landsbygda, og har siden overlevd på (i beste fall) små pensjoner, leilighetsjobber og egenproduksjon fra småbruk. Faktisk var det, som nevnt ovenfor, ikke før i 2004 at reallønnsnivået i Romania kom opp på samme nivå som i 1989, det siste året med kommunisme. Hvis man baserer seg på at det er en kausalsammenheng mellom oppslutningen om og troen på et politisk system; og dette politiske systems evne til å sikre innbyggerne innenfor det samme system et tilfredsstillende og helst stigende nivå av materielle goder, trenger man ikke være videre overrasket hvis mange rumenere; i og utenfor den politiske klassen, deler Churchills demokrati-oppfatning, nemlig at demokratiet er det verste av alle politiske systemer - bortsett fra alle andre..
Egentlig er jo ikke dette så verst for et land med en slik historie. En kynisk eller livsklok kollektiv fornuft, opparbeidet gjennom mange generasjoner med harde prøvelser, som baserer seg på at det systemet man nå har, trass alt er det beste man kan håpe på. Alt annet kan bare bli verre.
Er det da overhodet ingen svake punkt i byggverket?
Egentlig har, slik det forhåpentligvis fremgår av det som er sagt ovenfor, ikke den sosiale og økonomiske krisen vært hard ”nok”, gitt så drastiske resultater at man kan snakke om den sosiale utarming, deklassering og desperasjon som Østerud beskriver. Det er dermed kanskje likevel ikke denne forskerens kart det er noe galt med. Graden av desperasjon er også et relativt begrep. Fra det gjennomsnittlig lave nivå i levestandard og livsstandard som preger Romania vil et visst fall i inntekter mm ikke utløse noen desperasjon. Slikt er man mer eller mindre vant til. Det må en atskillig mer dramatisk krise til før større grupper rumenere føler desperasjon.
En slik større krise - en storkrise - kunne inntreffe hvis resten av Europa, det vestlige Europa skulle bli rammet på en dramatisk måte. 80% av Romanias samhandel er med EU. En stordel av investeringene kommer fra EU. Rumensk bank- og kredittvesen er på utenlandske, vestlige hender. Et sammenbrudd i Vest-Europas bankvesen ville automatisk føre til alvorlige problemer, trolig sammenbrudd, også for utlånerne i Romania med alvorlige konsekvenser. En alvorlig dyp økonomisk krise i Vest-Europa ville i tillegg trolig tvinge mange av de 3 millioner rumenere i vest til å vende hjem; til arbeidsledighet. Som påvist har Romania allerede idag flere pensjonister enn sysselsatte. Enda flere trygdede hhv arbeidsløse kunne bringe Romania tåleevne til et bristepunkt. Den demografiske situasjonen og sannsynlige utvikling er allerede problematisk med 1,35 fødte barn pr kvinne. Her ligger det kanskje en eksplosiv ladning under samfunnsbygget.
En katastrofe som ikke har noe å gjøre med samfunnsbygget – og som få snakker noe særlig om - men som også kunne ha innvirkning på samfunnsutviklingen, er det store jordskjelvet som ventes å ramme Romania før 2020. Det siste store jordskjelvet var i 1977. Ifølge ekspertene er kun 26 av 2000 store bygg som skulle/burde jorskjelvsikres i Bucuresti, faktisk blitt gjort motsstandsdyktige mot et jordskjelv på over 7,5 på Richters skala. En kombinasjon av økonomisk, sosial, demografisk krise kombinert med en jordskjelvkatastrofe med tusener omkomne pga myndighetenes slendrian, kunne utløse en sosial rystelse av hittil ukjent størrelse i Romania. Men hvordan omformes sosial desperasjon til politisk eksplosjon? Hvordan blir sosialt, økonomisk, og fysisk jordskjelv til politisk jordskjelv?
Hvem skulle være istand til å utnytte denne desperasjonen?
Pr idag ser vi ingen kandidat. Men ting kan, som historien viser, teoretisk forandre seg hurtig. Ved det tyske riksdagsvalget i 1928 hadde de tyske nasjonalsosialistene 2,8 % av stemmene; 4 år senere 37, 2 % og et halvt år senere satt de med regjeringsmakten.
Det er p.t. ingen stor karismatisk fører eller messiasskikkelse i sikte i Romania. Ingen gruppering av politisk begavede lederfigurer som står i krass opposisjon til demokratiet.
Hos rumenerne er det de rene teknokrater som står høyt i kurs. Av og til scorer riktignok nye, overraskende navn høyt på meningsmålingene. De siste ukene har således en fjernsynsstjerne, Dan Diaconescu, stått frem med et nytt ”Folkeparti” (”Dan Diaconescus Folkeparti/PPDD”) og plutselig fått 10-15% tilslutning på meningsmålingene. Det virker som at hvis man oppfattes som ny og uprøvd, og samtidig har et kjent medianavn så kan man raskt få tilslutning. Slikt har skjedd før, men har forsvunnet like hurtig som det er kommet. Også denne gangen må man tro at det dreier seg om en døgnflue.
Det som er omtalt ovenfor er uansett, og i høyeste grad, usannsynlige skrekkscenarioer - veggmalerier av fanden - som, hvis de inntrer, ville ha alvorlige konsekvenser også i det veletablerte demokratiske vesten, ikke bare i Sentral- og Øst-Europa. Da ville man stå overfor en krise som kunne fremvise bruddpunkter også i vestlige demokratier.
Men dermed har man beveget seg utenfor rammen for dette notatet.
Slik som det ser ut idag, må konklusjonen bli at mange utilstrekkeligheter men ingen bruddpunkter er synlige i den rumenske, demokratiske samfunnsbygningen.
Postskriptum
*I det ovenstående har jeg stort sett ignorert disposisjonens anvisninger om å fokusere spesielt på utviklingen siden Romanias EU- medlemskap og finanskrisen. I denne anvisningen ligger etter min mening en overvurdering av EUs betydning; en overvurdering som ”ja”- og ”nei-siden” i Norge synes å være skjønt enige om. Mitt utgangspunkt og overbevisning er at først og fremst bestemmende for hvordan et land utvikler seg, er det enkelte lands lederskap og befolkning - ikke EU. Hvis overtroen på EU hadde vært riktig, ville land som Tyskland og Frankrike - medlemmer siden begynnelsen - eller Danmark og Hellas - medlemmer siden 1970/80- tallet - hatt en langt likere utvkling og som samfunn vært langt mer like. Som kjent er de ikke dét. EU er en ramme om et riktignok spesielt tett samarbeid på mange områder, men det kommer fortsatt i hovedsak mest an på det enkelte land, dets ledere og befolkning, hvordan de utnytter og bruker denne rammen; og hvordan de utnytter sine ressurser og organiserer sine samfunn *