HVA ER UTVIKLINGSHJELP??
Jeg skal foregripe deler av min konklusjon: Et av de forunderligste innslag i internasjonal politikk etter 2.verdenskrig er utviklingshjelpen; som etterhvert har skiftet navn til bistandssamarbeid, utviklingssamarbeid og andre dekorative omskrivninger.
Hva dreier dette seg egentlig om? Hvordan kunne land i det nordvestlige Europa og Nord-Amerika tro at man kunne omskape samfunn i Afrika og Asia i sitt bilde ved overføringer av penger og ekspertise?
Som mange andre naive og idealistiske fenomener etter 1945, er også "utviklingshjelp" et amerikansk påfunn, og dens fødsel lar seg konkret tidfeste til den 20.januar 1949, da president Truman i en tale til Kongressen uttalte bl.a. følgende: *"Vi må nå sette i gang med realiseringen av et modig og nytt program, som går ut på å la resultatene av våre vitenskapelige nyvinninger og industrielle fremskritt komme velstanden og veksten i underutviklede områder til gode. Mer enn halvparten av verdens befolkning lever under vilkår som grenser til elendighet..For første gang i historien innehar menneskeheten kunnskapen og evnene til å lindre lidelsene til disse menneskene"(1). Fire år senere hadde en ny president, Eisenhower, overtatt denne idéen, og bad Kongressen om nye bevilgninger for å avhjelpe verdens fattigdom i de "underutviklede områder". Eisenhower snakket om en "sosial verdenssamvittighet" som målestokk for økonomiske handlinger i internasjonal sammenheng(2). I USA går som kjent tilsynelatende idealisme alltid hånd i hånd med maktpolitiske realinteresser. Etter at kommunismen hadde overtatt i bl.a. Kina og Nord-Korea, og igangsatt en krig mot Sør-Korea, ble utviklingshjelpen oppfattet som et middel for å stanse kommunistisk undergraving i fattige land.
Amerikansk utviklingshjelp ble altså et instrument i den internasjonale maktkampen med Sovjetsamveldet, og mer spesielt kampen om innflytelse i de såkalt underutviklede landene. Dette kunne USA sette inn ikke bare i en antikommunistisk sammenheng men også som bærer av en revolusjonær frigjøringstradisjon. USA hadde jo også vært en koloni som hadde frigjort seg fra en europeisk stormakt. I en erklæring fra Truman-administrasjonen uttrykkes dette slik:"Over halvparten av verdens befolkning var i hundrevis av år underlagt fremmedherredømme og økonomisk trelldom.Den amerikanske og franske revolusjon får i dag virkning i hele verden. Det dreier seg om en naturlig utvikling, og USA gjorde alt som stod i deres makt for å hjelpe andre folk og nasjoner til å oppnå selvstendighet... Vi visste at det ikke kan eksistere noen varig fred så lenge store befolkninger lever under primitive forhold, sulter, lider under sykdommer, og blir forhindret fra å dra fordeler av moderne vitenskap og industri"(3).
Det var ikke overraskende at disse tankene om en en storstilt hjelp fra nord til sør ble populær først og fremst hos det man kan kalle den politiske venstresiden; som gjorde disse tankene til sine og utviklet og omformet dem til en nærmest ny ideologi. Særlig den merkelige og misforståtte koblingen til USAs egen historie og frigjøring fra Storbritannia ble populær. Amerikanske liberale ved universitetene og i media utformet slagordet "One World-One Wealth" (4). Representanter for de "underutviklede" kastet seg naturlig nok også med begeistring over det nye tankegodset. I en tale til FN allerede den 11.desember 1950 hilste den libanesiske delegaten Charles Malik de amerikanske u-hjelpsvisjoner velkommen, men sa at de burde bli "hundre ganger større i omfang " for å møte "den skrikende nøden i verden"(5). Raskt ble forestillingen om at Vesten hadde en forpliktelse til å yte utviklingshjelp til de "underutviklede land" en fanesak hos såvel demokrater og republikanere i USA som hos det britiske Labour-partiet. Tanken ble så populær både fordi man hadde helt urealistiske tanker både om virkningen av utviklingshjelp og om den fremtidige maktposisjon til de "underutviklede land" i internasjonal politikk. Forbløffende hurtig ble disse forestillingene nedfelt som et politisk korrekt dogme. Da den alltid selvstendige og frittenkende amerikanske diplomaten George Kennan i 1957-58 holdt en serie radioforedrag i BBC, der han kritiserte den naivt-romantiske vurderingen av utviklingslandene og uttrykte tvil om Vestens "moralske forpliktelse" til utviklingshjelp, , hensatte han alle politiske kommentatorer i akademia og media i den dypeste forferdelse.
Raskt ble de amerikanske idéene om utviklingshjelp tatt opp i andre vestlige land. Utviklingshjelp ble satt i gang, overføringene økte, stadig større bistandsappparater ble bygget opp i giverlandene og i mottagerlandene. Dette ble rett og slett et nytt og ressurstungt område i internasjonal politikk. Det kom høyt på dagsorden i organisasjoner som FN og OECD, som også bygget opp egne og tunge byråkratier for å ta hånd om de nye oppgavene. Stigende og etterhvert enorme beløp fløt fra de rike land i nord til de "fattige" i sør. Det ble satt opp omforente mål om hvor stor andel av OECD-landenes BNP skulle gå til utviklingshjelp, til slutt lå denne målsettingen på 1%. Det ble en konkurranse, rettnok bare blant de mindre begavede, om å være den beste og snilleste gutten i OECD- og FN-klassen. Pr. i dag er det bare Norge og et par andre land av samme kategori som kan "skryte av" at de beveger seg rundt 1%-målet.
Norge kom nemlig raskt på banen etter at USA hadde lansert de nye idéene.
Allerede i 1952 var vi i gang i India med "hjelp" til fiskersamfunn i Kerala. Etter denne ikke særlig vellykkede begynnelsen rullet den norske utviklingshjelpen videre i land etter land, fra kontinent til kontinent. For noen år siden skrev professor Terje Tvedt: *"I 2003 er det rundt 1000 personer i statsforvalntingen,tusenvis av ansatte i nesten 150 frivillige organisasjoner og deres partnere, hundrevis av informasjonsarbeidere og over 1000 forskere knyttet til det sørpolitiske prosjektet. I løpet av de siste tiårene er nesten 200 milliarder kroner blitt kanalisert av og gjennom dette systemet. I 2003 vil norske frivillige organisasjoner motta ca. 3 milliarder kroner fra Utenriksdepartementet til sitt arbeid, de driver bistand og nødhjelp i over 100 land og er involvert i nærmere 10.000 prosjekter"(6). Tallene Tvedt fremla i 2003 har vokst seg enda større i 2017, bl.a. er det totale beløpet for norske overføringer til de "fattige " i sør kommet opp i over 600 milliarder kroner - og kanskje enda mye mer etter hvordan man regner! Dette ufattelige økonomiske volumet, denne meget omfattende personellbruken og denne mangfoldige aktiviteten av en myriade såkalt frivillige - men langt på vei statsfinansierte organisasjoner - som holder det gående i dusinvis av fjerne land, gjør norsk utviklingshjelp og utviklingspolitikk til ett av de største og dyreste innsats- og virksomhetsområder for det norske samfunn fra 1952 og frem til idag. Vi bruker år om annet omtrent like mye på "hjelp til de fattige" som vi bruker på det norske militære forsvar.
HVORFOR OG HVORDAN ER UTVIKLINGSHJELP BLITT SÅ VIKTIG I NORGE?
I den boken som det er sitert fra ovenfor, foretar professor Terje Tvedt en grundig analyse av det han kaller "den norske modellen" eller "godhetsregimet". Han presenterer den ideologien som har skapt norsk utviklingspolitikk, det apparatet denne har bygget opp og de teknikker og metoder som anvendes for å styrke og befeste den sterke stillingen dette regimet har i det norske samfunn.
Professor Tvedt har skapt begrepene "godhetsregimet" og "godhetstyranniet"; begreper som også fikk et nytt og litt annet liv da de ble tatt i bruk for et par år siden i forbindelse med den sterke økningen i immigrasjonen fra Midt-Østen og Afrika. "Godhetstyranniet" definerer Tvedt som "..en diskurs hvor alt måles med en moralsk målestokk, en godhetsmålestokk.."(7).
Godhetsregimet definerer Tvedt som "..et dominant normlegitimerende og normproduserende regime hvor forestillinger og retorikk om godhet regulerer systeminterne relasjoner og gir systemet dets grunnleggender eksterne legitimitet"(8). Og videre: "For det tradisjonelle politikksystemet er verden et rom der man har eller ikke har makt til å treffe beslutninger, for vitenskapen er den et gyldighetsrom hvor det finnes sanne og usanne utsagn, for godhetsregimet er verden et rom der man ønsker "det gode" eller det "det gale", og hvor det gode eller gale bestemmes av om en uttrykker støtte til de "fattigste blant de fattige"; er for mer/eller mindre bistand til "sør", eller kjemper for de "universelle rettighetene" osv".
Tvedt spør: "Hvem har tiltatt seg rollen som den som definerer den gode handling(og implisitt den dårlige handling)?".
Som nevnt ovenfor, ble utviklingshjelp et viktig politikkområde i praktisk talt alle vestlige land. Som eneste politikkområde i verdenshistorien fikk bistandsssystemet utvikling av andre land som etisk hovedbegrunnelse, "erklært politisk mål og retorisk grunnmelodi". Det er - som Tvedt påpeker - vanskelig å argumentere mot at de som har mye , gir noe av sin overflod til dem som har lite. I Norge ble dette godhetsstemplet spesielt viktig: "I Norge, som ikke hadde noen kolonial fortid å snakke om, fikk den etiske begrunnelsen for utviklingshjelpen enda større vekt enn i mange vestlige stormakter. Eller som Kristelig Folkepartis Jakob Aano,oppsummerte den etiske kjerne i stortingsdebatten i 1981:"Vi må gjera det gode og ikkje bli trøytte""(9).
En slik etisk vektlegging etablerer iflg. Tvedt et "ikke-begrunnbart moralsk skille" mellom bistandspolitikk og andre politikkområder.
Han beskriver hvordan dette godhetsregimet har gjennomtrengt ikke bare sentraladministrasjonen, men også de såkalt frivillige organisasjoner, media og forskningsmiljøene. Særlig grotesk er det at forskningsmiljøene, akademia og media opptrer som entusiastiske håndlangere for en moraliserende politisk-byråkratisk elite. Et særlig bisart eksempel: Den offisielle kringkasteren NRK lar seg år om annet misbruke til oppblåste innsamlingsaksjoner til et eller annet godhetsformål i et eksotisk land. Kunne man forestille seg at BBC lot seg prostituere på samme måte?
Resultatet i Norge er altså blitt det Tvedt omtaler som det "nasjonalkorporative godhetsregimet" - den særegne norske modellen.
I intet annet land - med et mulig unntak for Sverige - er blind moralisme og tilsynelatende godhet absolutt rettesnor for et stort politikkområde og med sterke sidevirkninger langt utenfor dette.
Professor Tvedt gir en nådeløs beskrivelse av den etikken som dette godhetsregimet bygger på:"Systemets moral hviler på hva mange etikere ville beskrive som amoralsk moralisme. Å insistere på at mennesker vi aldri har sett og ikke kjenner, er, eller kan være, "like viktige som våre liv" og liv til folk vi kan møte ansikt til ansikt hver dag, er problematisk, fordi det er urealistisk, og kan snarere skjule mangel på nærhetsmoral, dvs. moralske valg i en konkret situasjon"(10).
Tvedt illustrerer dette poenget med følgende historie:
Aftenposten bragte 14.7.1998 følgende intervju med daværende generalsekretær i Norges Røde Kors, Sven Molleklev:
"Hva skal til at for nordmenn begynner å gi?(spør Aftenposten).
Vi må forstå at hvert liv, for eksempel i Sør-Sudan, er like viktig som våre liv i Oslo sentrum, svarer Molleklev.
Forstår vi det?
Molleklev: Nei, der har nok det norske samfunn i all sin materialisme og olje distansert seg fra virkeligheten utenfor.
Har nordmenn giverglede?
Molleklev: Ja, men det må nok bli tilrettelagt for å gi.
Men nytter det virkelig?Hvordan kan vi hjelpe to millioner.?
Molleklev: Gi meg en krone, og jeg har nok til å la et barn spise seg mett for første gang på mange år. I Sør-Sudan skal det veldig lite til for å redde folks liv".
Og så Tvedts drepende kommentar til intervjuet med Molleklev:
"Røde Kors´ generalsekretær insisterer på at gir vi ham en krone, reddes liv i Sør-Sudan og der kan folk spise seg mette "for første gang på mange år". Det var en grov usannhet om Sudan (som om barn der blir mette av en krone, elLer ikke hadde vært mette på mange år), og det var en like stor usannhet om Røde Kors, som om penger der aldri blir borte på veien (Molleklev gikk av som leder i Røde Kors etter at hans økonomisjef ble tiltalt for korrupsjon av Økokrim og senere dømt - ...På basis av inistering om etisk universalisme kritiserer generalsekretæren - uten sjenanser og fra en opphøyd posisjon - som representant for både det universelt rette og de fattige, det norske folk for egoisme, fordi "vi" altså ikke oppfatter en nuer i Nasir som like viktig som naboens liv: Molleklev har denne moralen, i motsetning til oss andre".
Denne selvgode universalsnillismen utgjør kjernen i den ideologien som har gjort det mulig å bygge opp ett av de største, dyreste og - som jeg skal komme tilbake til - en av de mest mislykkede satsinger som staten Norge har stått for de siste 70 år.
HAR UTVIKLINGSHJELPEN SKAPT UTVIKLING?
Formålet med utviklinghjelpen var å skape utvikling og økonomisk fremgang i det som ble kalt den tredje verden. Hvordan har man lykkes?
I 2003 ble Norsk Utviklingshjelps Historie i tre store bind fremlagt (11).Forfatterne var fire forskere.
Man skulle tro at et helt sentralt spørsmål som disse fire forskerne ville vurdere grundig, og gi et svar på, var nettopp om hjelpen har ført til utvikling. Svaret ville jo først og fremst ha krav på stor interesse fra de land som har "nydt godt" av hjelpen. De glade giverne, dvs norske skattebetalere, ville vel heller ikke være helt uinteressert i hvordan de mer enn 600 milliardene som er tatt fra deres lommer, har kommet til nytte og eventuelt skapt fremgang og utvikling.
Vi slår spent opp i Bind III,side 258 av dette verket, og leser følgende forbløffende setning:
"Et stort spørsmål vi ikke har behandlet direkte i dette bindet, er om norsk utviklingshjelp faktisk klarte å bidra til mindre fattigdom og økonomisk utvikling i utviklingslandene".
Jeg må innrømme at jeg måtte lese denne setningen to ganger før jeg kunne tro hva jeg leste. Dette sentrale spørsmålet, som de fleste vil si er det største og viktigste, har de altså ikke ønsket å behandle "direkte"!! Men hvorfor i all verden ikke?? Hva var da formålet med å skrive denne bindsterke historien hvis man ikke vil behandle og gi svar på det viktigste spørsmålet, nemlig om hjelpen har skapt økonomisk fremgang; om den har oppfylt det selverklærte formålet med hjelpen?? Man får mistanke om at professor Tvedt har rett i sin påstand om at også store deler av forskningsmiljøet er korrumpert av det nasjonalkorporative godhetsregimet, og skriver og "forsker" slik som godhetsforvalterne ønsker.
Nå er det jo heldigvis ikke slik at man er avhengig av en håndfull norske statsbetalte forskere for å gjøre seg opp en mening om utviklingshjelpens nytteverdi.
Det er tilstrekkelig å kaste et blikk på den faktiske makroøkonomiske utvikling i de aktuelle land basert på informasjon fra åpne kilder som OECD, Verdensbanken og IMF.
Kontinentet Afrika, og særlig området sør for Sahara,har mottatt løvens andel av "hjelpen" fra landene i nord. Den årlige totale utviklingshjelp fra Europa til Afrika beløper seg til utrolige 500 milliarder kroner! Derfor skulle man tro at dette området ville ha hatt den mest positive økonomiske utvikling av alle mottagerland av u-hjelp - hvis det var en årsakssammenheng mellom utviklingshjelp og utvikling.
Fakta viser tvertimot at ingen verdensdel har hatt en mer negativøkonomisk og sosial utvikling etter utviklingshjelpens begynnelse enn nettopp Afrika. Det er ikke plass her for å referere fra og gå gjennom dokumentasjon om alle afrikanske land utvikling etter 1945.
Det er heller ikke ikke nødvendig. Makrotallene gir oss et mer enn klart nok bilde av tingenes utvikling og tilstand:
Fortsatt lever halvparten av Afrikas befolkning under fattigdomsgrensen.
I Afrika sør for Sahara(AsS) er BNP pr innbygger lavere i dag enn det var i 1974.
Mens økonomien i resten av verden vokste med gjennomsnittlig 2% pr år fra 1960 til 2002,hadde Afrika en gjennomsnittlig årlig nedgang på 1,5% - altså det som med et paradoksalt uttrykk kalles "negativ vekst".
2/3 av befolkningen AsS eksisterer på mindre enn $2 om dagen
I 1970 levde 1 av verdens 10 fattigste personer i Afrika. I dag lever 1 av de 2 fattigste i Afrika.
I dag er primærnæringene fortsatt hovedgrunnlaget for folks overlevelse i AsS. Likevel lever nå snart 50% av befolkningen i AsS i byer, mens det i 1950 kun var 15%. Hva de mange millioner i byene lever av, er vanskelig å forstå. Det man ser er at slumområdene, fattigdommen, kriminaliteten og flyttestrømmene (som med en annen dekorativ omskrivning omtales som "flyktningestrømmene")nordover vokser.
Dette dystre bildet viser selvfølgelig enkelte nyanser fra land til land, men lyspunktene er få, og endrer ikke det generelle inntrykket: Afrika sør for Sahara har ikke opplevd en økonomisk fremgang i den perioden da området har vært verdens største mottager av bistand fra landene i nord, som samtidig har vært en periode da andre verdensdeler har hatt en historisk høy vekst. Ikke minst gjelder dette et annet område som har mottatt utviklingshjelp, nemlig Øst-Asia.
Afrika har i motsetning til Asia og andre områder tvertimot opplevd en generell økonomisk, sosial og politisk nedgang fra 1970-årene og fremover.
HVORFOR GÅR DET SÅ GALT I AFRIKA?
Tanzania er en av de afrikanske stater som har mottatt mest utviklingshjelp fra Norge og andre vestlige land. Enorme beløp er gjennom årene blitt pumpet inn i Tanzania fra landene i nord. Fra Norge alene er det snakk om flere titalls milliarder, fra større vestlige land tilsvarende enda mer. Ca 1/3 av tanzanianske myndigheters utgifter dekkes av hjelp fra utlandet. Uten hjelp ville landet og iallfall statens finanser forlengst ha brutt sammen.
Hva har virkningene vært av all denne hjelpen?
En artikkel i publikasjonen Business and Economic Journal i fjor (12) gir en oversikt over forskning om dette temaet("The impact of aid in Tanzania"). Funnene er ikke hyggelig lesning: Landet er fortsatt sterkt preget av utbredt fattigdom,lavt BNP pr innbygger, lavt teknologi- og utdannelsesnivå osv. Bildet er det samme som i andre afrikanske land sør for Sahara. Flere forskere uttrykker på denne bakgrunn derfor alvorlig tvil om effektene av utviklingshjelp i Tanzania. "Etter 30-40 år med massiv hjelp kan det ikke påvises noen bedring i folkeflertallets levestandard". Andre forskere er mer forsiktige og mener at det ikke er mulig å fastslå noen årsakssammenheng mellom utviklingshjelp og økonomisk utvikling i Tanzania og andre mottagerland. Noen positiv sammenheng er de ihvertfall ikke i stand til å påvise. En tredje gruppe hevder kategorisk at "foreign aid has a negative impact on economic growth".Den faktiske økonomiske utvikling i Tanzania (og andre afrikanske land) tyder jo sterkt på at denne mest kritiske tolkningen er den riktige.
Hvorfor er det i så fall slik; hvorfor har utviklingshjelpen ingen positiv effekt, trolig sogar en negativ effekt i et land som Tanzania?
Forskerne påpeker at utviklingshjelp - særlig når den når et høyt nivå og varer så lenge som i Tanzanias tilfelle - reduserer og ødelegger behovet for innenlandsk sparing og egne investeringer; det undergraver behovet for skatter og statens vilje og evne til innkreving av skatter og avgifter, dvs statens inntekter. Det grunnleggende problem er at utviklingshjelpen gis på politiske , ikke økonomiske premisser, og at land som Tanzania ikke har det økonomiske miljøet, den ukorrupte politiske klassen og de uavhengige og effektive samfunnsinstitusjonene som kan trekke nytte av hjelpen fra utlandet til å skape utvikling i hele samfunnet.
Norge gir mye til Tanzania. Et land som Tyskland gir langt mer; noe som ikke kan overraske. Den tyske økonomien er langt større enn den norske, og Tanzania var en gang tysk koloni. Det er iallfall ikke overraskende at også for Tyskland er dette et "hovedsamarbeidsland" , dvs mottar mer penger enn mange andre.
Det er derfor interessant å lese et intervju nylig med den tidligere tyske ambassadør i Tanzania, dr. Guido Herz(13). Etter sine erfaringer i Tanzania og med sine kunnskaper om andre land i AsS mener ambassadør Herz at utviklingshjelpen ikke nytter, men tvertimot skader. Hovedgrunnen til at det er slik, ligger i forskjellen mellom det han kaller "inklusivt eller extraktivt virkende samfunnsstrukturer". Den første type samfunnsstrukturer virker slik at økonomisk fremgang kommer alle eller iallfall et store flertall til gode. Slik har man det med visse variasjoner i europeiske og mange asiatiske land. I et samfunn med "extraktive samfunnsinstitusjoner" kommer økonomisk overskudd kun eller i all hovedsak elitene til gode. "Effektive stater har inklusive strukturer. I Afrika derimot er strukturene egentlig over alt extraktive" - ifølge den tidligere tyske ambassadøren i Tanzania. Derfor har utviklingshjelp ingen annen virkning enn å berike elitene. Derfor er forslag om å sette i gang en storstilet "Marshallhjelp" til Afrika (et forslag som har vært oppe i tysk samfunnsdebatt) etter modell av den amerikanske hjelpen til Vest-Europa i etterkrigstiden, en absurd tanke. Som en liten men meget talende illustrasjon på korrupsjonen og den egoistiske grådigheten og evneløsheten hos den tanzanianske politikerklassen nevner ambassadør Herz at hvert nytt medlem av Tanzanias parlament, mottar som gave fra regjeringen en firehjulsdrevet bil til en innkjøpspris av €80.000. På vegne av norske skattebetalere får man håpe at bilene iallfall ikke kjører på diesel...
Etter ca 70 år med massive økonomiske overføringer fra nord til sør og hundretusenvis av utsendte og utstasjonerte eksperter er de overordnede konklusjonen altså ikke oppløftende: Utviklingshjelpen har generelt ikke vært noen viktig faktor for å skape utvikling, i beste fall har den ikke vært særlig skadelig, generelt har den trolig vært mer til skade enn til gagn. I noen få tilfeller har den bidratt positivt til et lands utvikling, når den har vært satt inn for en kortere periode. Utenomeuropeiske land som har opplevd økonomisk fremgang siden 1950-tallet har mottatt ingen eller lite utviklingshjelp, og kun i begrensede perioder: den fremgangen de har hatt, har ikke skjedd på grunn av hjelp fra andre land, men basert på egne forutsetninger, evner og ytelser. De positive eksempler begrenses til noen få asiatiske land. I det hele tatt atskiller utviklingsland i Afrika seg negativt fra utviklingsland i Asia.
Faktisk hadde jo Afrika langt bedre forutsetninger for utvikling og fremgang i etterkrigstiden enn de aller fleste land i Asia, som også hadde vært kolonier, og som - i motsetning til Afrika - hadde vært utsatt for utarming og lidelser pga verdenskrigen og japansk okkupasjon.
Det asiatiske kontinent har hatt en formidabel økonomisk utvikling; Afrika har sakket mer og mer akterut. I asiatiske land har denne positive utviklingen skjedd hva enten landene har vært under fremmed kolonistyre eller ikke, hva enten de har praktisert en ren markedsliberalisme eller en statsstyrt blandingsøkonomi. Den eneste dysfunksjonelle staten i Asia, hvor trolig millioner har omkommet av sult, er det rent kommunistiske Nord-Korea, hvor statsinstitusjonene trygt kan sies å være ekstremt "extraktive".
I 1950 hadde Sør-Korea og Ghana omtrent samme BNP. I dag er Sør-Korea blant verdens 10 mest produktive og vellykkede industristater. Ghana er forblitt et "utviklingsland" - altså et land som ikke utvikler seg eller utvikler seg i feil retning. Land som Singapore, Malaysia, Taiwan var like etter 1945 fattige, ødelagte land herjet av krig og okkupasjon - på samme måte som Sør-Korea. De var langt dårligere stilt enn de fleste land i Afrika som stort sett var kommet gjennom krigen uten skader ,og som satt med store naturrikdommer og velfungerende kolonialstyrer.
Vi vet hvor disse asiatiske statene står i dag.
Allerede ved utviklinghjelpens spede begynnelse, midt på 1950-tallet, uttrykte verdenskjente økonomer den dypeste skepsis til selve utviklingshjelp-konseptet. Økonomer som Peter T. Bauer, Milton Friedman og Wilhelm Røpke mente ut fra strengt økonomisk-faglige kriteria at utviklingshjelp ikke kunne ha den tilsiktede virkning. Argumentasjonen var omtrent slik: Når en stat tar penger fra sine egne skattebetalere for å overføre disse pengene til en annen stat uten påviselige nytteverdi for de samme skattebetalere; så er dette i praksis det samme som å overføre kapital til et område eller formål hvor i det samme tidsrom frivillig kapital ikke ville bli overført/investert. Dette er styring av kapital basert på politiske ikke økonomiske retningslinjer, mao. feilstyring av kapital som ikke kan være rentabel(14). Det var antagelig ikke mange politikere som brydde seg om slike strengt fagøkonomiske vurderinger på 1950-tallet, iallfall ikke i Norge. Disse økonomenes vurderinger fra 1950-tallet ligner jo mye på det som ble sitert ovenfor om hva dagens forskere mener om manglende (positiv) effekt av utviklinghjelp.
Enkelte observatører på utkikk etter lyspunkter i dette dystre bildet peker på at mange afrikanske land de aller siste årene har hatt økonomisk vekst.
Det gjelder bl.a. Tanzania, Nigeria, Ghana og flere andre. Og det er riktig at det har vært en viss vekst; fra et meget lavt utgangspunkt, basert på bedre priser på særlig landbruksvarer. Men på dette grunnlag å snakke om et afrikansk økonomisk under er jo latterlig.
For det første kommer denne utviklingen like lite folkeflertallet til gode som utviklingshjelpen har gjort det. De extraktive samfunnsinstitusjoner sørger for at det hovedsakelig er elitene som øker sin rikdom. Et spesielt grotesk eksempel er Angola; et land med enorme oljeressurser og oljeinntekter. Disse inntektene har gjort en liten elite ustyrtelig rik; mens flertallet lever i fattigdom, uten bedring i levevilkårene. Og samtidig strømmer "utviklingshjelpen" inn, også fra Norge. Et annet ferskt eksempel i dette skrekk-kabinettet er Zimbabwe, hvor diktatoren i 2017 fikk forlate sin posisjon etter 37 års vanstyre med milliarder på konto, og med en annen, like korrupt potentat som arvtager.. Og "utviklingshjelpen" fortsetter også til dette landet, som før uavhengigheten var et velfungerende overskuddssamfunn med stor eksport av landbruksvarer. Nå må maten importeres...
DET DEMOGRAFISKE PROBLEMET
HVIS et stort under skulle skje , nemlig at samfunnsinstitusjonene i Afrika ble inklusive, dvs. at den politiske klassen begynte å arbeide for folkets interesser og tok i bruk de enorme naturrikdommene som de fleste av Afrikas land er fulle av, og hvis dette resulterte i økonomisk fremgang og utvikling på samme nivå som ovennevnte asiatiske land, så ville Afrika likevel ikke komme noen vei med mindre man gjør noe med det grunnleggende hovedproblemet, som jeg hittil ikke har nevnt: Det demografiske
I mediarapporter og politikertaler fremheves det ofte som et lyspunkt at i mange afrikanske land er levealderen stigende pga bedrede helsetjenester. Folk får medisiner og vaksiner, og lever derfor lenger. Dette brukes som ett av de få eksempel på at utviklingshjelpen bidrar positivt.
Jeg tillater meg å trekke i tvil at det i seg selv er positivt at den afrikanske folkehelsen bedres. Dette er bare positivt hvis man samtidig gjør noe radikalt for å stanse befolkningsveksten i Afrika - som vel å merke er et like stort problem nord som sør for Sahara.
På 1950-60-tallet var befolkningen på det afrikanske kontinent i underkant av 300 millioner mennesker, som utgjorde omkring 9% av verdensbefolkningen. 30 år senere, på 1990-tallet, hadde Afrikas befolkning mer enn fordoblet seg, og lå nå på 650 mill. mennesker, noe som utgjorde 12% av verdensbefolkningen(15). I den utstrekning en eksplosjon kan vare ved, er det i Afrikas tilfelle snakk om en vedvarende befolkningseksplosjon. Dette skjer samtidig med at befolkningen i andre verdensdeler øker langt mindre eller til og med faller - slik som i Europa. Det er beregnet at i 2050 vil 40% av all verdens nyfødte barn være afrikanske, og i år 2100 vil Afrika med 3 milliarder mennesker utgjøre en 1/3 av all verdens folk. Med andre ord vil Afrika i løpet av 150 år ha tidoblet sin befolkning! Med en årlig befolkningsvekst på 4% vil befolkningen i Afrika bli fordoblet hvert 18-20 år. I Somalia fødes det i gjennomsnitt 6,4 barn pr. kvinne. I et land som Niger fødes det 7 barn pr kvinne. Ifølge publikasjonen Jeune Afrique (28.12.2014), som baserer seg på meningsmålinger, ønsker kvinnene i Niger å få 9 barn, og hver mann i dette landet håper på å bli far til 11 barn. Dette fattige ørkenlandet, som hadde 3 millioner mennesker i 1960, vil i 2040 ha en befolkning på 40 millioner - hvis utviklingen får lov til å fortsette som hittil.
Afrika er som nevnt det store unntaket fra utviklingen ellers. Globalt nådde befolkningsveksten et høydepunkt i 1970 med 2,1% årlig tilvekst. I 1990-årene falt veksten til 1,7% pr år, Asia innbefattet.
Afrikanske politikere og de vestlige giverland prater om behovet for fødsels- og befolkningskontroll. Men hittil er det bare prat. I mange afrikanske land øker tvertimot fødselsratene; f.eks. i Etiopia, Mali og Den sentralafrikanske republikk hvor antallet fødte barn pr kvinne har steget fra hhv. 6 til 7,5, 6 til 7 og 5 til 6 fra 1995 til 2016.
Selvfølgelig er disse anslagene, som alle fremtidige statistiske beregninger, basert på noen usikre faktorer; på fremskriving av hittidig og nåværende handlemåte osv. Det kan jo skje at et stort under inntreffer og Afrikas ledere tar til vettet, og bl.a. tar de drastiske grep som behøves for å stanse befolkningseksplosjonen. Men hvorfor er det mer sannsynlig at dette skulle skje de kommende tiår, når det ikke har skjedd noe med problemet de siste 60 år?
Europa må forberede seg på det mest sannsynlige scenario, som samtidig er et absolutt "worst-case-scenario", nemlig at Afrika ikke greier å snu utviklingen: Verdensdelen vil i motsetning til alle andre deler av verden fortsette å formere seg uten tanke på konsekvensene.
Europa hadde også på 1700- og 1800-tallet en sterk befolkningsøkning, men forstod at en begrensing måtte til. Hvis f.eks. Frankrike ikke hadde gjort noe med fødselsratene som landet hadde hadde på 1700-tallet, ville den franske befolkning i dag ha utgjort 437 millioner!
Det er derfor på denne bakgrunn klart at den lettvinte jubelen over at enkelte afrikanske land har hatt en viss økonomisk vekst i BNP de siste år, er uten betydning når befolkningen fortsetter å vokse langt sterkere enn den økonomiske veksten. Selv et barn forstår at hvis et land har en økonomisk vekst i BNP på 1,5%, så er det ikke nok til å gi bedre levekår for en befolkning som vokser med 4%.
De samme naive politikere og mediamennesker som lovpriser det økonomiske underet i Afrika, står ofte også i første linje når det rettes kritikk mot Europa for ikke å ta imot de tusenvis av "flyktninger" som tar seg over Middelhavet i båt. I følge Eurostat tok i 2015 1,256 mill. menensker seg ulovlig inn i Europa. En stor del av disse kom fra Afrika.
Dette blir en hovedutfordring for vår verdensdel i mange år fremover.
I håndteringen av dette enorme problemet må man hele tiden ha klart for seg følgende grunnfakta:
Dette er ikke politiske flyktninger, men mennesker som ønsker et bedre materielt liv.
Europa kan ikke løse Afrikas overbefolkningsproblemer gjennom innvandring.
Ulovlig innvandring må bekjempes på samme måte som all annen økonomisk kriminalitet. Hvis Europa ikke greier dette, vil Europa gå under.
Afrika er et rikt kontinent fra naturens side, som har de beste naturlige forutsetninger for å ta vare på sin egen befolkning. Én forutsetning mangler: Velfungerende samfunn med inklusive samfunnsinstitusjoner og politiske ledere som arbeider for det folkefellesskapet de er satt til å tjene.
Hovedoppgaven for utviklingshjelpen burde være å bidra til oppbygging og utvikling av slike velfungerende samfunn. Man kan ikke ha store forventninger om at dette vil lykkes. Men hvis man i Afrika ikke lykkes med dette, er fortsatt utviklingshjelp ikke bare bortkastet; men skadelig.
Det er et mysterium og iallfall en stor svakhet at det demografiske problemet nesten aldri diskuteres i sammenheng med utviklingshjelp. Dette burde være inngangen til enhver diskusjon om temaet.
(Det burde være et like sentralt tema i forbindelse med den endimensjonale debatten som går i samme sirkel rundt og rundt om klima og CO2-utslipp. Hvis global oppvarming er et resultat av menneskelig aktivitet, så er det jo i aller høyeste grad et sentralt problem at verdensbefolkningen øker og at vi blir stadig flere som forbruker mer og mer. Men det er altså en annen diskusjon)
HVORFOR ER DET SÅ LITE DEBATT OM UTVIKLINGSHJELPEN I NORGE?
Nå er det kanskje noe optimistisk å tro at befolkningseksplosjonen i Afrika skal bli et tema i forbindelse med utviklingshjelp, når selve utviklingshjelpen i all hovedsak har vært holdt utenfor samfunnsdebatten.
Det har vært ansett som ufint og politisk ukorrekt å stille spørsmål ved, enn si reise kritikk mot utviklingshjelpen på prinsipielt grunnlag. Man kan jo ikke kritisere "hjelp" fra de rike til de fattige. Slikt gjør bare egoister og trangsynte einstøinger. Her etablerte det korporative godhetsregimet i Norge en uoverstigelig mur av universalistisk snillisme, som bare marginale yttergrupper turde å gå løs på.
Helt i begynnelsen var disse moralistiske murene riktignok ikke fullt så uoverstigelige som de skulle bli få år senere. Under en debatt i Stortinget i 1952 uttalte den gamle Høyre-høvdingen C.J.Hambro sterk skepsis til forslaget om opprettelse av et fond til støtte for Indias utvikling. Han var "bekymret for hvordan en utviklingspolitikk med overdrevne ambisjoner ville påvirke nasjonens selvbilde og forståelse av verdenspolitikken. På den ene siden sa han at dette var "en oppgave som taler til det dypeste og beste instinkt i vårt folk". Samtidig ville Hambro advare mot det han kalte et "nasjonalt hysteri". Det var under Norges og Indias verdighet "når man har søkt å utøve en viss, jeg hadde nær sagt, filantropisk terror, blant individer og overfor kommunestyrer" for å få folk i Norge til å gi til utviklingshjelpen. Han reagerte også på at hvor mye folk og kommuner gav til u-hjelp, ble gjort til en slags moralsk lakmustest. Hambro kritiserte også at India ble kalt et "underutviklet" og "tilbakeliggende" land av de som ivret for Fondet. Han la snarere vekt på Indias høye nivå i utdanning og kultur. Han avviste også sekkebetegnelsen "fattige land" og sa: "Vi yder bidrag til en rekke av de rikeste stater på jorden...begunstiget av naturen om ikke av den historiske og menneskelige utvikling". Den tradisjonelle herskeren i området Norge skulle satse i, maharajaen, hadde 120 slott og ble regnet som verdens rikeste mann, ifølge Hambro. Hambro antydet at India-saken i forbindelse med Folkeaksjonen som pågikk, var blitt et "grunnlag for personlig og nasjonal selvforherligelse", og avviste det verdensbildet det uttrykte:"Det spiller ingen avgjørende rolle noe sted i verden hva vi beslutter i denne sak. Vi i vårt liv og i våre avgjørelser er så uendelig betydningsløse overfor en opinion både i India og andre steder""(16).
Alt Hambro her fremførte, er fortsatt gyldig for dagens utviklingshjelp, både m.h.t. det selvforherligende godhetsregimet som hevder å forvalte en høyere moral; de fra naturens side rike mottagerland som ikke hadde greidd å utnytte sin rikdom til alles best; og hvor fullstendig betydningsløs slik hjelp ville være for de som skulle "hjelpes". Hambro kunne riktignok ikke forestille seg hvilke gigantiske dimensjoner utviklingshjelpen skulle få, hvilken makt universalsnillismen skulle opparbeide seg over norsk samfunnsdebatt, og hvor virkningsløs og ofte skadelig denne "hjelpen" ville bli. Dette kunne Hambro ikke vite; men innlegget i Stortingsdebatten i 1952 tyder på at han med sin politiske erfaring og sin kunnskap om samfunns og menneskers utilstrekkelighet, må ha hatt en klar anelse om hvilken galskapens galei Norge var i ferd med å slå inn på.
Lenge var som sagt godhetsregimet og utviklingshjelpen hevet over kritikk. En av de få som gjorde seg lystig over u-hjelpen var Anders Lange - "Hva du evner, kast av i det indiske Hav(u.h.t. Kerala-prosjektet) - men dette var lenge før han ble partistifter, og få brydde seg om hva Lange mente. Det var nok en viss skepsis på begge sider av de politiske skillelinjer om det burde være noen automatikk i de årlige økninger til utviklingshjelpen. Men uten særlig motstand forpliktet Norge seg likevel til målet om at u-hjelpen burde utgjøre 1% av BNP, og som et av de meget få land har vi nådd dette målet. Med unntak av Fremskrittspartiet og noen enslige Høyre-stemmer er det ingen partier som reiser tvil om fornuften i 1%-målsettingen. Langt på vei er debatt om utviklingshjelp blant norske partier blitt en debatt om nettopp denne prosenten. "99% av Norges BNP til vel 4 millioner i Norge og 1% til vel 4 milliarder i "sør" er moralsk godt, mens 0,5% til 4 milliarder menensker er umoralsk. Kalkulatoren har på denne måten tatt de etiske dilemmaenes plass, hvor den sørpolitiske diskurs har definert det moralsk gode - eller "Skammens grense" - ved en bestemt, men arbitrær promillesats"(17).
Lenge har det vært lite norsk debatt om utviklingshjelpen også utenfor de politiske partiene. Professor Terje Tvedt; som jeg ofte har vist til i denne teksten, var i lang tid en enslig og modig svale. Men Tvedt har rettet mye av sin oppmerksomhet mot de omfattende virkningene av u-hjelpsideologien på det norske samfunn. Han har derimot ikke befattet seg så mye med virkningene av uteviklingshjelpen i mottagerlandene.
De siste årene er det likevel enkelte som har våget seg utpå med kritisk analyse ikke bare av den moralske kalkulator men også av det viktigste spørsmålet, nemlig av nytten av utviklingshjelpen; er det hjelp i u-hjelpen?
Således skriver en annen modig professor, Øyvind Østerud,nylig følgende:
"Å tro at jo mer vi gir i bistand, jo mer reduserer vi verdens fattigdom, er rett og slett feil. Mange fattige land ville være tjent med stans i all bistand mot at kapitalflukt og plyndring av naturressurser opphørte. En beregning anslår at Afrikas årlig taper like mye i kapitalflukt som kontinentet mottar i utviklingshjelp... Noen overslag angir en kapitalflukt ut av utviklingsland på anslagsvis fire tusen milliarder kroner årlig gjennom flere tiår. Illegal kapital går begge veier. Den årlige bistanden fra OECD-landene har ligget på noe over tusen milliarder, rundt 1100 i 2014...Enorme summer forsvinner ut av olje-, gass- og gruveindustrien i de fleste afrikanske land. Lokale eliter tjener seg styrtrike på bestikkelser og annen korrupsjon ved kontraktene med utenlandske investorer. Store deler av befolkningen sitter igjen som tapere, mens overskuddet forsvinner inn i skatteparadiser og på hemmelige bankkonti.."(18).
Professor Øyvind Østerud er en av Norges fremste statsvitere, med en lang forskerkarriere bak seg ved Universitetet i Oslo. Ingen ville kunne påstå at hans kommentarer er politisk vridde eller uten basis i fakta.
Hans fremstilling er rett og slett i samsvar med virkeligheten.
Også utenfor Norge har det begynt det å røre på seg. Halvparten av EUs årlige bistandsmidler på hundrevis av milliarder kroenr blir ikke brukt ordentlig ifølge en fersk rapport. " År etter år blir midler fordelt til obskure prosjekter med samme effekt som å skylle dem ned i do", sier Ingeborg Graessle, leder av budsjettkontrollkomitéen i EU-parlamentet(19)."Nigeria skulle eksempelvis få ca 300 millioner norske kroner for å bekjempe korrupsjon. men EU har ikke funnet noen måte å gi disse pengene på som ikke ender opp i korrupte hender".
Når får vi norske politikere som tør være like direkte og ærlige i omtalen av norsk utviklingshjelp?
Men også på offisiøst norsk hold er kritikken voksende. Da Riksrevisjonen hadde gått igjennom endel norske utviklingsprosjektprosjekter med et finansielt volum på mer enn 26 milliarder kroner, var konklusjonen at "et stort flertall av prosjektene ikke nådde målene"(19).
Ikke nok med dette; også i utviklingslandene selv er kritikken stigende mot "hjelpen" fra nord. Ifølge et program i NRK-Urix i 2013 mener mange afrikanske bistandseksperter nå at u-hjelpspengene "har skapt en avhengighet og en skjevhet i samfunnet som ikke bidrar til utvikling. Vi snakker om en stat som tror at man får sine inntekter fra bistand og ikke sitt eget folk", sier Suma Kaare ved MS Utviklingssenter i Arusha, Tanzania." Hun blir av mange regnet som en av de fremste ekspertene på området". I samme program uttaler James Shikwati,som leder tenketanken IREN i Kenya:"Jeg mener utviklingshjelpen har skadet mer enn den har hjulpet"*(20).
Trass i disse tilintetgjørende analysene og tilbakemeldingene, til og med fra ekspertise i utviklingslandene selv, har norske politikeres reaksjoner låst seg fast i det velkjente hakket i plata, med støtte fra det store apparatet hjemme og ute som har utviklet raske karrierer og gode levevilkår innenfor rammene av de alltid generøse u-hjelpsbudsjettene.
I en kommentar til ovennevnte kritiske NRK/URIX-program uttalte daværende utviklingsminister Heikki Holmås fra SV:"Vi lytter til landenes egne prioriteringer, samtidig som vi er knallharde mot korrupsjon og veldig tydelige på at pengene skal brukes på det vi er enige om". Denne uttalelsen åpner for tre mulig tolkninger: Enten er Holmås så naiv som denne uttalelsen gir uttrykk for. Eller så er han uvitende eller dum. En kombinasjon av disse elementene er selvfølgelig innenfor sannsynlighetens rekkevidde.
Blant norske partier er det særlig SV og Kristelig Folkeparti som har gjort det til en hjertesak å kjempe for 1%-en av BNP til u-hjelp. Det feires som en seier når de i de årlige budsjettforhandlingene greier å presse opp prosenten fra f.eks. 0,97 til 1,01. Denne kalkulatormoralismen blir fremstilt som en seier for verdens fattige. Professor Terje Tvedt har avkledd denne hule moralismen; men universalsnillistene leser antagelig ikke kritikk som ligger på et såpass slitsomt intellektuelt nivå.
Men en sjelden gang møter denne godhetsretorikken imidlertid motstandere ansikt til ansikt, som er råbarkede og tykkhudede nok til å kalle en spade for en spade. Konfrontasjonen mellom KrF-lederen Knut Arild Hareide og integreringsminister Sylvi Listhaug i NRK/Politisk Kvarter den 9.august 2017 var en slik sjelden stjernestund. Det var særlig interessant å lytte til KrF-lederens reaksjoner. Mest kjent ble dette programinnslaget fordi Listhaugs latterliggjøring av KrFs lefling med muslimske imamer førte til at Hareide kvekket som en oppskjørtet and. Det som knapt er blitt referert fra denne debatten, er imidlertid at Listhaug også gikk til et kraftig angrep på KrF for at partiet ikke er interessert i om utviklingshjelpen kommer fattige land til gode; det eneste partiet er interessert i at hjelpen kommer opp i *1%@ av BNP. Hareide avviste dette med raseri, men raseriet kommer naturlig nok av at Listhaug stakk fingeren rett ned i et betent sår. Hun omtalte situasjonen slik som den er.
Men hvorfor tar ikke flere opp dette temaet? Hvorfor er det ikke mer og bredere diskusjon om effekten av utviklingshjelpen. Hvordan er de hittil 600 milliardene kronene fra Norge til land i sør blitt brukt? Hva er nytteverdien?
Dette er et langt viktigere spørsmål enn de uvesentlige sakene som nesten alltid dominerer norsk samfunnsdebatt.
Etter at teksten ovenfor ble lagt ut, er jeg blitt gjort oppmerksom på den britiske økonomen Peter Bauer, som skal ha skrevet en rekke interessante og faglig grundige bøker og artikler om utviklingshjelpen med sterkt kritiske vurderinger og konklusjoner. Jeg har ikke lest disse bøkene, men jeg stoler på min hjemmelsmann når han sier at dette er noe av det beste som er tenkt og skrevet om temaet. Jeg skal her begrense meg til å hitsette et sitat fra Peter Bauer; et sitat jeg vil kalle en fulltreffer:
"Overseas aid is a subsidy from poor people in rich countries to rich people in poor countries".
###########################################
(1) Professor Dr.Helmut Schoeck: Entwicklungshilfe. Georg Müller Verlag,München 1972, s.60
(2) Schoeck, s.61
(3) Schoeck, s.74-75
(4) Schoeck, s.63
(5) Ibid
(6)Professor Dr. Terje Tvedt: Utviklingshjelp, utviklingspolitikk og makt. Gyldendal Norsk Forlag 2009, s.17.
(7)Tvedt s.32
(8) Tvedt s.26-27
(9) Tvedt s. 44-45
(10) Tvedt, s. 175
(11) Jarle Simensen, Arild Engelsen Ruud,Kirsten Alsaker Kjerland og Frode Liland: Norsk Utviklinghjelps Historie, BindI-III. Fagbokfolaget 2003.
(12)Business and Economic Journal 6.4.2016.
(13) Wochenzeitung Junge Freiheit, 10.2.2017
(14)Schoeck, s.120-121
(15) Fakta-opplysningene i dette kapitlet er i hovedsak hentet fra følgende to bøker:
Bernard Lugan: Osons dire la vérité a l´Afrique. Editions du Rocher,2015.
Jean-Paul Gourévitch: Les véritables enjeux des migrations. Editions du Rocher,2017.
(16) Tvedt,s.342-343
(17) Tvedt, s.177
(18) Aftenposten, 29.9.2016
(19) Aftenposten,26.1.2016
(20) NRK.Urix. Nettside 8.1.2013