I en artikkel i Aftenposten 28.3.2017 skriver Andreas Christensen Halse om "..hvordan store deler av venstresiden ganske enkelt ikke liker arbeiderklassen". Halse - som selv tilhører venstresiden og har vært formann for Sosialistisk Ungdom - skriver videre at "..på den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man slipper unna med fornærmelser eller latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker".
Han nevner som eksempel på dette "velutdannede liberalere", som skriver "antirasistiske" nettsider hvor de gjør narr av "dårlig språk og språkfeil hos folk de er uenige med - som regel folk på høyresiden, og som oftest knyttet til debatter om innvandring, islam eller regelrett rasisme". Halse mener at slike angrep på folk "..som mangler riktig utdannelse eller skriftlig formuleringsevne, bidrar også til å styrke mistanken om at den politiske venstresiden egentlig misliker folk som ikke er like høyt utdannet som dem selv". Han nevner også andre eksempler på venstreside-forakt for vanlige folks vaner og livsstil:
"Hvis du lurer på hva jeg legger i det, kan du forsøke å dra på et politisk møte til venstre i politikken og si, uten snev av ironi, at du binger Paradice Hotel, spiser pizza Grandiosa eller har foreldre i oljeindustrien. Eller at du mekker amerikanske biler på fritiden og bruker rabattkuponger når du handler. Og du kan høre det overraskede suset som går gjennom rommet i det noen nevner at de "bare" har fagbrev". Andreas Christiansen Halse konkluderer sine betraktninger med at : "Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen".
Dette fenomenet er på ingen måte begrenset til Norge. Ett av de best kjente eksempler fra andre land stod Hillary Clinton for, da hun under den amerikanske presidentvalgkampen i 2016 omtalte Donald Trumps angivelige arbeiderklassevelgere som "deplorable" - et begrep som kan oversettes med ynkverdige eller slike som fortjener forakt. Det er klart at denne nedlatende kommentaren fra Hillary Clinton - som fremstår som en typisk representant for den liberale, venstreorienterte eliten i USA - bidro til at Trump vant og at Clinton tapte det amerikanske presidentvalget i november 2016.
Også i andre vestlig land kommer forakten for folk med arbeiderklassebakgrunn til uttrykk, av og til i regelrett hatsk form. I 2016 var det også i Østerrike presidentvalg og tilhørende valgkamp, og da bragte det venstreorienterte nyhetsmagasinet Profil en reportasje fra et valgmøte arrangert av den høyrepopulistiske kandidaten Hofer, soom hadde stor tilslutning fra vanlige arbeidsfolk, ikke minst i Wien. Disse tilhengerne omtales i Profil på følgende måte: "Det er de hesligste menneskene i Wien, med uformelige, utflytende kropper og strittende, upleid hår, kledde i glorete tettsittende t-skjorter, joggebukser med leggings og uren hud, med dårlige tenner og lurvete sko. Flyktningene fra Midtøsten er et vakrere menneskeslag". (1)
Hvis en høyreorientert avis hadde omtalt muslimer, arabere eller negre på en så foraktfull og hatsk måte, ville
den samme venstresiden med Hillary Clinton og Profil i spissen skreket opp om rasisme, og forlangt at politiet måtte gripe inn.
Venstresiden skulle jo egentlig vært ideologisk forpliktet til å elske den såkalte arbeiderklassen. I marxismen dreier alt seg om arbeiderklassen. Det er den som skal befri seg selv og menneskeheten fra kapitalismens undertrykkelse, og gjennom revolusjon og via proletariatets (arbeiderklassens) diktatur opprette det klasseløse samfunn hvor alle skal yte etter evne og få etter behov. Norge hadde fra 1970-tallet og fremover et rendyrket marxistisk-lenistisk parti, AKP, som dyrket Stalin, Mao og Pol Pot og bygget på den teori at arbeiderklassen utgjorde 80% av befolkningen - de resterende var kapitalistene og deres håndlangere som skulle utryddes eller i heldigste fall omskoleres. Arbeiderklassen var dermed ut fra denne AKP-teorien identisk med folket. Marxist-leninistene i AKP-versjon trodde fullt og fast på at revolusjonen var nær forestående; dette var jo i samsvar med marxismen-leninismens "vitenskapelige" teorier. Riktignok ville ikke revolusjonen komme helt automatisk; den måtte ha litt drahjelp. Gitt arbeiderklassens avgjørende betydning for å få revolusjonen i gang; var det derfor helt logisk og følgeriktig når mange AKP-studenter og akademikere forlot lesesalene og skrivebordet og "proletariserte" seg, dvs de ble arbeidere; helst i industrien. Fagarbeiderne i industrien, og særlig i tungindustrien var og er jo eliten og fortroppen for revolusjonen ifølge all marxistisk teori; og derfor også i AKP-fanatikernes tankeverden. Jeg vet ikke hvor mange studenter og akademikere som fulgte kallet og vekkelsesropet fra AKP og ble arbeidere; men det var ikke få. Hvor mange som senere vendte tilbake til skrivebordet vet heller ingen; men det var trolig de fleste.
Hva er det som har skjedd siden 1970-tallet, da den ekstreme venstresiden dyrket arbeiderklassen til de grader at de selv ville bli arbeiderklasse, og frem til idag da den nye venstresiden - som vist - uttrykker forakt og hat mot den samme arbeiderklasse?
Hva kan grunnene være til denne kuvendingen?
Kan det være frustrasjon over at arbeiderne slett ikke var interessert i AKP-marxistenes lokketoner eller budskapet fra andre partier på den radikale venstresiden? AKP forble en sekt, med liten oppslutning ved valg på samme måte som Norges Kommunistiske Parti hadde vært i mange tiår før AKP-kommunistene overtok på 1970-tallet. Det likeledes marxistisk-belastede SV har riktignok greidd å holde seg med et par stortingsrepresentanter, men ligger og vaker rundt sperregrensen på 4% oppslutning. Over alt ellers i Europa har de ekstreme venstrepartiene , hva enten de kaller seg marxistiske, venstresosialistiske eller trotzkistiske, med få unntak gått kraftig tilbake, og har skrumpet inn til småpartier. Dette gjelder også i Frankrike og Italia hvor kommunistpartiene var ledende og sogar til tider dominerende på venstresiden.
Arbeiderklassen har i stor utstrekning forlatt partiene på venstresiden til fordel for de nye, såkalt høyrepopulistiske partiene. I økende grad mister mange sosialdemokratiske partier også sine tradisjonelle velgere. Dette er et gjennomgående trekk fra USA til Frankrike, Østerrike, Storbritannia, Tyskland, Danmark, Sverige og Nederland - som alle har store høyrepopulistiske eller høyreradikale partier. Disse partiene står sterkt og er store først og fremst fordi det man kaller arbeiderklassen, har gjort dem store.
I Norge ser man det samme. I perioder har FrP vært det største eller neststørste partiet blant medlemmer av LO.
Hvordan skal man forklare denne utviklingen?
Hvorfor vender mange vanlige mennesker, vanlige arbeidsfolk (2) seg mot høyresiden og tror at den kan løse deres problemer?
Delvis henger dette sammen med marxismen-leninismens tap av ansikt og tiltrekningskraft som følge av kommunistsamfunnenes sammenbrudd og diskreditering: Sovjetunionens og sovjetsystemets kollaps fra 1989 og årene fremover ødela den reelt eksisterende kommunisme på europeisk jord, som inntil sammenbruddet hadde tjent som fyrtårn og modell for de moskvatro kommunistpartiene i Vest-Europa. Ikke bar falt gudebildet over ende og rottene myldret ut, men da arkivene ble åpnet ble dét bekreftet som mange forlengst var klar over, nemlig at Sovjetkommunismen hadde vært en katastrofe moralsk, politisk og økonomisk, og hadde utsatt de befolkningene den hadde i sin makt for massive forbrytelser og overgrep. Dette var allerede vel kjent blant de ikke-troende, men det viste seg at realitetene var enda verre enn det noen i Vesten visste på forhånd. Stilt overfor disse ubestridelige skrekkfakta skrumpet de vesteuropeiske kommunistpartine i Vest-Europa inn til rene sekter eller forsvant inn i andre venstrepartier.
Allerede før Moskvakommunismens sammenbrudd hadde en ny generasjon marxist-lenister eller maoister i vestlige land vendt ryggen til Moskva, og begynt å se seg om etter andre modeller. Norge hadde ett av de best organiserte, fanatiske og aggressive maoist-partier, nemlig AKP (Arbeidernes Kommunistparti m/l)
Da sovjetkommunismen mistet sin glans og gloria utover på 1960- og -70-tallet, forstod AKP-kommunistene at det måtte stilles opp en mer tiltrekkende og reelt eksisterende modell. De fant den i Maos Kina og Pol Pots Kambodsja. Kommunismen i disse eksotiske og lukkede land var reelt eksisterende, men kunne brukes som modeller fordi man visste lite eller intet om dem.
Det varte imidlertid ikke så lenge: Da Pol Pot- regimet etter få år brøt sammen, kom det for dagen at AKPs beundrede idoler i Kambodsja var om mulig enda større massemordere enn Stalin, iallfall hvis man måler deres forbrytelser i forhold til folketallet. Intet annet kommunistregime har utryddet en så stor andel av egen befolkning som Røde Khmer-kommunistene.
I Kina kom etter Maos død stadig mer for dagen om maoismens forbrytelser som i antall ofre stiller det meste i skyggen. Da Maos etterfølgere også åpnet for vestlige investeringer og en kontrollert kapitalistisk utvikling, mistet også denne modellen det meste av sin tiltrekningskraft for vestlige maoister. Åpningen av det moderne Kina viste ikke frem et paradisisk samfunn, men tvertimot en brutal ettparti-stat med en egoistisk, korrupt og grisk elite med forakt for de masser den hersket over. Med andre ord ikke særlig forskjellig fra de styrende kleptokratier i andre utviklingsland.
Vietnam, Cuba eller Nord-Korea duger heller ikke som forbilder. Den kommunistiske drømmen er kort og godt over. Det var ikke en drøm men et mareritt.
Mange av de tidligere maoistene og AKP-tilhengerne gikk inn i media- og forlagsbransjen, undervisningen og offentlig byråkrati. De har tilpasset seg markedsøkonomien; mange har fått ledende stillinger. Det har skjedd en fusjon mellom marxistiske og venstreliberale verdier og holdninger, som avisen Klassekampen er et godt eksempel på. Mens mange har innsett at de hadde vært inne i en blindgate, er andre forblitt venstreradikale; frustrerte over Vestens seier over kommunismen og markedsøkonomiens seierrike fremmarsj over alt i verden, sogar i Kina og Vietnam. Det ville ikke være unaturlig om disse noe forskjellige miljøene med utspring i marxismen og maoismen utvikler en forakt for vanlige arbeidsfolk som aldri lot seg innfange av den ekstreme venstresidens propaganda, og ikke ville innse at de ifølge marxistisk teori var utsett til å spille en spesielt viktig rolle i historien. Når mange arbeiderklassevelgere ovenikjøpet har gått over til høyrepopulismen, og støttet Trump, Le Pen og Carl I. Hagen, er det en psykisk forståelig hvis denne frustrasjonen har utviklet seg til forakt og sogar hat mot denne arbeiderklassen som de samme "revolusjonære" akademikerne hadde tilbedt så ivrig bare et par tiår tidligere. Når den tilbeilede avviser alle tilnærmelser, er det ikke et ukjent fenomen at den påtenkte bruden blir utsatt for aggresjon.
Etter at venstresiden måtte oppgi arbeiderklassen, var de på utkikk etter en surrogat-arbeiderklasse som de kunne engasjere seg for i sin ustoppelige streben etter "rettferdighet" og kamp mot all "undertrykking". Dette surrogatet fant de i de millioner av økonomiske migranter fra Asia og Afrika - oftest kamuflert som politiske asylanter og forfulgte - som strømmet inn i Europa etter kommunismens kollaps.
På 1970-tallet var det mange på venstresiden - bl.a. SV-politikeren Ottar Brox - som advarte mot fremmedinnvandringen, som de mente ville true særlig arbeidsfolks rettigheter og situasjon generelt. Men denne uvant fornuftige posisjonen ble forlatt. Trolig hadde det sammenheng med at arbeiderklassen snudde ryggen til de venstreradikale.
En annen gruppe som i økende grad erstattet arbeiderklassefolk som mål for venstresidens engasjement var fra 1990-tallet ulike seksuelle minoriteter. Riktignok var disse gruppene små og ubetydelige i antall, men symbolverdien var stor, og de falt i smak fordi de ofte var urbane og pent kledde borgere.
Desto mer venstresiden engasjerte seg for disse nye målgruppene, desto mer mistet den tillit og tilhengere blant vanlige arbeidsfolk. Det var en uunngåelig ond sirkel: Desto mer venstresiden kjempet for etniske og seksuelle minoriteter, desto mer støtte de vanlige arbeidsfolk fra seg.
For arbeidsfolk flest var innvandringen en trussel mot egen identitet, mot arbeidsplasser og representerte et press på offentlige budsjetter og velferdsordninger som arbeiderklassen er mest avhengig av. Masseinnvandringen fra 1990-tallet er hovedforklaringen på at høyrepopulistiske og høyreradikale partier er blitt store i land etter land; og størst i de land hvor fremmedinnvandringen har vært størst.
Og det er vel knapt noen sosial gruppe som har større problem med å godta seksuelle minoriteter enn vanlige arbeidsfolk. Og uansett har de vanskelig for å forstå at dette er en viktig samfunnssak.
Mange kommentatorer på venstresiden prøver å forklare høyrepopulismens støtte blant arbeidervelgere som i hovedsak et resultat av den økonomiske utviklingen og særlig globaliseringen; og ikke som en følge av deres eget svik.
Utvilsomt har økonomiske faktorer bidratt til situasjonen. Utviklingen har i mange land vært direkte negativ for det som kalles arbeiderklassen, både i absolutte tall og særlig i forhold til andre grupper i samfunnet.
Som professor Øyvind Østerud skriver: "Det er økonomisk stagnasjon og massearbeidsløshet i store deler av Europa. Påtvungne innstrammingstiltak har forverret situasjonen i kriserammede land. USA har tapt millioner av arbeidsplasser til lavkostland, uten alternative jobber til samme lønn og med dyp usikkerhet langt inn i middelklassen."(3)
Men er ikke frihandel og mest mulig åpne grenser noe som alle tjener på, iallfall på litt sikt? Professor Østerud svarer slik på dette spørsmålet: "I en teoretisk modell av verden er frihandel til fordel for alle. I den faktisk eksisterende verden kan frihandelsavtaler virke skjevt. Ulike vilkår for lønn og arbeid , strategisk dumping og en styrt valutakurs gir systematiske ulikheter. Slik vokser forskjellene i makt og innflytelse mellom land og innad i land."
Det har innad i mange vestlige land utviklet seg enorme forskjeller mellom de rikeste og resten. Som Østerud skriver:"I USA ligger topplønningene på flere hundre ganger gjennomsnittslønn....Fem år etter at finanskrisen rammet USA, oppgav The Economist at 95% av den nye veksten tilfalt de 1% rikeste.."
Ikke bare er de rikeste amerikanere blitt stadig rikere; men de fleste andre er blitt fattigere:
Offisielle amerikansk statistikk viser at medianinntekten for amerikanske husholdninger er lavere idag enn i 1999(4)
Mye av det samme bildet ser man i andre vestlige land, selv om USA er ekstremt mht. de økonomiske forskjellene mellom de rikeste og den store gruppen som kan defineres som arbeiderklasse og lavere middelklasse. Faktisk har store grupper både i den britiske og franske befolkning knapt opplevde noen forbedring i sin levestandard de siste 10-15 år.
Den økonomiske utvikling med økende forskjeller innad, globalisering med fri flyt av industriarbeidsplasser ut, og fri flyt av billig arbeidskraft inn utgjør ikke hele forklaringen på hvorfor mange arbeidervelgere går til høyre. Den økonomiske utvikling er hverken en nødvendig eller en tilstrekkelig årsaksfaktor - kun en medvirkende faktor.
Også i land som ikke har opplevd en lignende negativ utvikling i sin økonomi som f.eks. USA eller Frankrike, har sett fremveksten av sterke partier til høyre for de tradisjonelle borgerlige grupperinger.
Det mest nærliggende eksemplet er selvfølgelig Norge, som gjennom en liten mannsalder har opplevd en enestående økonomisk fremgang parallelt med en stabil stor oppslutning om FrP. Et annet eksempel er Sveits, som norske media interesserer seg lite for, men hvor det sterkt Islam- og innvandringskritiske Sveitsiske Folkeparti gjennom lengre tid har vært landets største parti. Sveitisk økonomi har ikke opplevd noen kriser sammenlignbar med ovennevnte land.
Et annet spørsmål - som Østerud og andre kommentatorer ikke kommer inn på - er hvorfor arbeidervelgere som er misfornøyd med den økonomiske utviklingen ikke gir utløp for sin frustrasjon gjennom partiene på venstresiden?
Hvorfor er FrP mange ganger større enn SV og andre partier på den radikale venstresiden sammenlagt? Hvorfor er Front National det største partiet blant arbeidervelgere i Frankrike?
Man behøver ikke grave dypt etter forklaringen; den ligger jo klart i dagen.
Masseinnvandringen fra Afrika og Asia til Vest-Europa og Nord-Amerika de siste 25-30 år har skapt usikkerhet og angst særlig hos det man kaller vanlige arbeidsfolk. Det er først og fremst de som konfronteres med denne innvandringen, på sine arbeidsplasser og i sine boligområder. Innvandringen reiser hos mange begrunnet tvil om vestlige samfunn kan overleve i sin nåværende form , om de verdier våre samfunn bygger på kan overleve, om våre folk kan overleve.
Når venstresiden har tatt parti for fremmedinnvandrerne, er blitt lobby-apparater for massinnvandringen, for globaliseringen og menneskerettismen, og i tillegg med et spesielt engasjement i tillegg for seksuelle minoriteter og alle mulige fortidige og samtidige, marginale og påstått undertrykte utgrupper, så har dette skapt et vakuum på det politiske marked.
All denne fri flyt ut og inn og over alle grenser,dette massive brudd med tradisjonelle moralske verdier, sed og skikk, alle disse angrep på alt som heter folk, nasjon og identitet har skapt en etterspørsel som den nye radikale venstresiden ikke kunne svare på, men derimot den nye høyrepopulismen.
Venstresiden kunne jo ikke svare fordi de som sagt har inngått en allianse med den sosiale og økonomiske liberalismen, globaliseringen og universalsnillismen.
Ifølge Washington-avisen The Hill er president Trumps nære medarbeider Bannon overbevist om at den liberale venstresiden samarbeider med den internasjonale storkapitalen for å ødelegge nasjonalstatene og etablere en verdensregjering. Dette høres ut som en nokså håpløs og utdatert konspirasjonsteori; men dét som likevel ikke kan bestrides, er at tunge økonomiske interesser ser seg tjent med svakest mulig nasjonalstater og nasjonale myndigheter og mest mulig fri flyt over landegrensene, innbefattet særlig fri flyt av billig arbeidskraft.
Venstresiden har med få unntak sluttet seg til den rådende og nye form for internasjonalisme, og har gjort at arbeiderklassen, folk, nasjon , kulturell identitet og tradisjonelle verdier er blitt ledige temaer på det politiske markedet.
Som dermed er blitt overtatt av høyrepopulister, høyreradikale og nasjonalkonservative.
Derfor hater og forakter venstresiden arbeiderklassen, og derfor har arbeiderklassen i økende utstrekning snudd ryggen til venstresiden og deres liberale, muslimske og andre eksotiske venner.
#########################################
(1) Sitatet er hentet fra en artikkel ("Der Feind steht unten") i den konservative tyske ukeavisen Junge Freiheit 9.12.2016.
(2) Det er med en vond smak i munnen at jeg bruker begreper som arbeiderklasse og vanlige arbeidsfolk. Jeg vet ikke helt hva "vanlige mennesker" eller "vanlige arbeidsfolk" er, fordi jeg selv aldri har støtt på denne menneskegruppen. Jeg vil derfor heller ikke forsøke meg på noen definisjon utover at dette vel må dreie seg om den store gruppen mennesker som ligger under gjennomsnittet i inntekt eller andre økonomiske goder. Men dette gjør dem hverken mer vanlige eller mer grå. I det bygdesamfunn hvor jeg vokste opp, var de "vanlige menneskene" snekkere, ekspeditører og bussjåfører på dagtid, og spilte fele og trompet i spelemannslag og blåseorkester, sang i kor og var aktive i historielag på kveldstid. De var minst like interessante - uvanlige - som de som befant seg noe høyere i det sosiale og økonomiske hierarkiet.
Jeg er selv akademisk utdannet, og jeg får i min modne alder mer og mer mistanke om at all denne boklige lærdommen ikke bare har vært et gode. Og den er åpenbart ingen fordel på alle samfunnsområder. Det kan i mange tilfelle synes som om at mangel på akademisk lærdom rett og slett kan være en fordel. Som påvist av mange, har flertallet av Norges rikeste og selvetablerte menn - John Fredriksen, Olav Thon, Stein Erik Hagen - ingen utdannelse utover gymnaset og knapt nok dét. Det hevdes at dette har gjort dem modigere og mer effektive i sin forretningspraksis. De har tatt sjanser, sett muligheter og gjennomført dristige planer, hvor høyt utdannede ledere ikke hadde blitt ferdige med å vurdere fordeler og ulemper før de mindre utdannede forlengst hadde dratt prosjektet i land.
Jeg vil altså etter denne digresjonen ta utgangspunkt i at vanlige arbeidsfolk er en utelukkende økonomisk betegnelse med all den begrensing som ligger i nettopp dét.
All klassetenkning er i sitt utgangspunkt marxistisk eller liberal. For Karl Marx og Adam Smith med deres gjennomført økonomiske tenkemåte er det i prinsippet ingen forskjell på mennesker og andre varer.
(3)Øyvind Østerud: Sivilisasjonssjokket. Aftenposten, 28.2.2017
(4) Steve Hilton: We need a revolution to wrest back power from the world´s elites.
London-avisen Evening Standard 28.11.2016